'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

29 oktober 2009

Hogganviksteinen - innskriften er tolket

Arbeidet med den oppsiktsvekkende runesteinen på Hogganvik i Mandal går videre. Runolog og professor James Knirk har i samarbeid med andre eksperter i dag offentliggjort den første tolkningen av innskriften som helhet.

Innskriften på Hogganviksteinen er Nordens nestlengste med eldre runer, og overgås bare av Tunesteinen fra Østfold. Hogganviksteinens innskrift består av 61 runetegn. Steinen og innskriften dateres til yngre romertid eller folkevandringstid, dvs. tiden mellom ca. 300 og 500 e. Kr.

Runesteinen kom for dagen i månedsskiftet september/oktober i år på gården Hogganvik like vest for Mandal, da Arnfinn og Henrik Henriksen ville flytte på en stein i hagen sin. Den godt bevarte innskriften befinner seg på den siden av steinen som lå ned mot bakken. James Knirk har arbeidet intensivt med tolkningen av innskriften siden han besøkte funnstedet for første gang få dager etter at steinen ble oppdaget. I tolkningen har han hatt bistand fra runologene Jonas Nordby og Terje Spurkland, samt professor i germansk filologi, Harald Bjorvand.

Den firedelte innskriften leses som følger:

a. [s]kelbaþewas s^tainaR aasrpkf
b. aarpaa inana naloR/naboR/(nawoR)
c. ek naudigastiR
d. ek erafaR

Professor Knirks oversettelse av hele innskriften lyder slik:


Skelba-þewaR’s [“Skjelvende-tjeners”] stein [=(grav-) minne].
[Bokstavmagi:] aaasrpkf aarpaa
Innenfor/innenifra ?navet/?novet [eller: ?nålen].
Jeg [=runeristeren] [heter] NaudigastiR [=”Nød-gjest”];
Jeg [kalles] Jerven.


Hogganviksteinen er altså reist til minne om en person som het Skelba-þewaR. Runemesteren NaudigastiR som ristet runene, forteller i innskriften at han også kalles Jerven (erafaR, gammelnorsk jerfr). En del av innskriften tolkes som bokstavmagi. Det er ikke uvanlig med slike gjentagelser i de eldste runeinnskriftene, og det er mulig at det ligger magiske forestillinger bak.

Skelba-þewaR
Som personnavn kan både Skelba-þewaR og NaudigastiR virke fremmede og vanskelige å forstå. Men det er ikke sikkert de skal tolkes bokstavelig. Tenk bare på mange av de norske navnene som brukes i dag. De har gjerne en opprinnelig betydning som vi kan forstå, men man går likevel ikke rundt i det daglige og tenker på Sigbjørn som "Seiers-bjørn" eller Hilde som "Strid". Leddet -þewaR i Skelba-þewaR kan forresten være "tjener" også i betydningen "håndgangen mann" (for å bruke en langt yngre betegnelse), og viser antagelig til et sosialt eller militært underordningsforhold.

Kanskje var Skelba en høvding som både Skelba-þewaR og NaudigastiR stod i et troskapsforhold til, kanskje var de hans menn? I det yngre gammelnorske språket finner vi dessuten i tillegg til ordet skjalfa (skjelve), også et ord skjalf. Sistnevnte er en betegnelse på et høysete i en stormannsgård, en hall. Kanskje er "høysete-tjener" derfor også en mulig tolkning av den gravlagtes navn. Leddet -gastiR/-gjest i NaudigastiR kan det også være rimelig å knytte til roller og symbolikk innenfor et hall-orientert stormannsmiljø i eldre jernalder.

"Innenifra navet"
Hva med den mystiske formuleringen "Innenfor/innenifra navet (hjulnavnet) eller novet (hjørnet på en laftebygning)"? Vi vet ikke. Én spennende mulighet er at "navet" kan være en omskrivning av runesteinens - eller gravens - plassering i midten av en hjulformet steinlegning. Runde steinlegninger med markerte "eiker" og et gravanlegg i midten er kjent i eldre jernalder, men det er ikke mange av dem.

Der står nå iallfall saken pr. i dag. Det har skjedd mye siden steinen ble oppdaget i månedsskiftet september/oktober. Vi får sette vår lit til at den planlagte utgravningen på funnstedet neste vår vil gi flere svar.

Les mer på Kulturhistorisk museums web.

Oppdatering:

Hogganviksteinen på P2s Museum lørdag 31. oktober og søndag 1. november! James Knirk, Harald Bjorvand og Jonas Nordby diskuterer runeinnskriften med Museums Øyvind Arntsen. Lørdag kl. 16.03 og søndag kl. 08.03. Flere podcasts med utdrag fra programmet og stoff som ikke er med i programmet, her: http://podkast.nrk.no/program/museum.rss.

19 oktober 2009

Hendigste møy på Hadeland

"Po Dynnasteinen qvilte e me best,” skriver Wergeland i Valdrisen po heimvægen. Den kjente bildesteinen på Hadeland er datert til ca. 1040 og er et særpreget monument over en omskiftelig periode i Opplandenes historie. Runeinnskriften som ledsager bildefremstillingene på steinen, forteller at ”Gunnvor gjorde bro, Trydriks datter, etter Astrid, sin datter. Hun var hendigste mø på Hadeland”.

Dynnasteinen er laget av den karakteristiske, røde ringerikssandsteinen. Den ca. tre meter høye steinen er dekorert med figurfremstillinger fra B ibelen, blant annet den hellige familie, de tre magi og stallen i Betlehem. Fremstillingen av stallen er én av få samtidige bildekilder til byggeskikken i Norge i denne perioden. Dekoren er utført i en stil som med rette kalles ringerikestil. Steinen stod opprinnelig, så vidt man vet, på en stor gravhaug på gården Dynna. Den stod fremdeles på haugen da Peter Andreas Brandt tegnet den i 1820-årene (Brandt ble forresten senere en anerkjent vitenskapelig illustratør, emigrerte til Sør-Amerika og kom til å spille en viktig rolle i den tidlige arkeologiske forskningen i Brasil!).

Den røde ringerikssandsteinen er benyttet til flere runesteiner i de vestlige deler av Opplandene på 1000- og 1100-tallet. Når det gjelder de norske bildesteinene i ringerikestil fra denne perioden, finnes de bare i dette området, ikke i landet for øvrig. De nærmeste parallellene finnes på svensk område. Med ett unntak er alle de opplandske steinene utført i ringerikesandstein. Bergarten er typisk for deler av Ringerike, spesielt i Hole kommune, men forekommer også enkelte andre steder innenfor det geologiske Oslofeltet.

Alexander Bugge foreslo i sin tid at steinene var blitt eksportert fra et senter på Ringerike til nabolandskapene. Pr. i dag kjenner vi bilde- og/eller runesteiner i ringerikssandstein fra Ringerike, Hadeland og Toten, foruten fra Strand i Hallingdal. Det er gode argumenter for at disse steinene er laget i ett og samme verksted, men også relevante motargumenter. Når det gjelder selve bergarten, har vi imidlertid belegg i runeinnskriften på Alstadsteinen fra Toten for at steinen er hentet fra Ringerike. Ifølge Magnus Olsen forteller innskriften på steinen at ”Jorunn reiste denne stein etter … som eide (var gift med) henne og (hun) hentet den fra Ringerike, fra Ulvøy. Og bildesteinen hedrer begge”. Ulvøya er en mindre øy i Steinsfjorden, og Olsen mener at det herfra kan ha foregått en betydelig steineksport til de øvrige Opplandene i 1000-årene. Noe sikkert bruddsted har man imidlertid ikke klart å påvise.

Det er en utbredt oppfatning at bildefremstillingen på Alstadsteinen viser en jaktscene, selv om det også har vært foreslått at det faktisk dreier seg om et motiv fra sagnkretsen om Sigurd Fåvnesbane. Figurene finnes på den ene bredsiden av steinen, og man kjenner greit igjen hester, ryttere og hunder. Øverst troner en stor fugl, tydeligvis en rovfugl i flukt. Fuglen, vel en falk eller en hauk, er svært lik fuglefremstillinger først og fremst på metallgjenstander fra samme periode. Det er interessant at det er en lang tradisjon innenfor arkeologien for å tolke disse andre fuglene, som har en nokså klar østlig utbredelse, som heraldiske symboler. Den tyske forskeren Peter Paulsen knytter falkesymbolet spesielt til det herskende Rurik-dynastiet i Russland, og i noen grad også til de skandinaviske væringene i Bysants. Man kan diskutere i hvilke politiske miljøer symbolet hørte hjemme – og det kan ha vært flere – men både den fremtredende plasseringen og utformingen av fuglen på Alstadsteinen gjør at en heraldisk tolkning kan ha mye for seg også i dette tilfellet. Det er heller ikke bare fuglen som peker østover på Alstadsteinen. Det finnes nemlig to runeinnskrifter på steinen, den som forteller om Jorunn som reiste stein over sin avdøde mann, pluss en yngre innskrift til minne om en mann som døde i Russland.
Til Toten må steinen ha vært transportert på vinterføre langs Kjølveien (”en slem ond vey”, var beskrivelsen biskop Jens Nilssøn gav av den i slutten av 1500-årene), med andre ord en ferd på ti drøye mil.

Hva er bakgrunnen for de spesielle steinene i dette området i sen vikingtid og tidlig middelalder?
De typiske runesteinene fra sen vikingtid med innskrifter på formelen ”X reiste denne stein” eller ”X reiste denne stein etter Y” kan se ut til å være en tradisjon med opprinnelse på dansk område på 900-tallet, med Jellingsteinen som det fremste eksempelet. Derfra synes det som om skikken spredte seg til Vest-Sverige og Norge før år 1000, og senere også til Øst-Sverige. Tradisjonen forsvant tidligst i Danmark og i kystdistriktene i Norge. I enkelte områder – Mälarlandskapene i Sverige, Gotland, Bornholm og Opplandene i Norge – vedvarte skikken atskillig lenger.

I Danmark var det de politiske og religiøse endringsprosessene som var satt i gang under Harald Blåtand og sønnen Svend som gav støtet til skikken med å reise steiner. Rikssamling og kristendom førte til et behov både hos gamle og nye ledende familier for å markere religiøs og politisk tilhørighet, sosial rang og eiendomsrett til jord. Denne forklaringsmodellen har trolig relevans også for Norge. De relativt unge bildesteinene i Buskerud og Oppland peker sammen med andre kilder ut Opplandene som en region der disse prosessene var relativt langvarige og kom i gang relativt sent. Ser vi saken fra denne synsvinkelen, er det rimelig å oppfatte bildesteinene som et aspekt ved Opplandenes sene integrasjon i den norske middelalderstaten.
Dateringen av de mest kjente bildesteinene som Alstadsteinen og Dynnasteinen faller innenfor Olav Haraldssons, Magnus den godes og Harald Hardrådes tid som konger. Alle tre hadde tette bånd østover, og det kan gjerne være forklaringen på de østlige trekkene som finnes på bildesteinene.

Dersom steinene også representerer kongens ”merke”, så å si, kan det være fristende å følge sporet tilbake til Ringerike. Var det kanskje på storgården Stein, i kort avstand fra det mulige bruddstedet på Ulvøya, at en kongens mann hadde sitt sete og forsynte allierte stormenn på de øvrige Opplandene med prima bildesteiner av rød sandstein?

17 oktober 2009

Littt om Hogganviksteinens geologi

Fredag var geologen, konservator Ole Fridtjof Frigstad (bildet t. v.) fra Agder naturmuseum i Mandal for å se nærmere på Hogganviksteinen. Som vi trodde, er det en lokal bergartsforekomst som er brukt til runesteinen.

Bergarten er øyegneis. Den er vanlig forekommende i dette distriktet. Berggrunnen på funnstedet består av den samme gneisen (bildet under t. h.), slik at det ikke er grunnlag for å anta at runeristeren har vært spesielt langt av gårde for å finne en egnet stein.

Innunder heia (Store Knarebakken) like ved funnstedet ligger flere større blokker som har sprukket løs fra fjellet. Trolig er det en lignende blokk som har blitt brukt til å riste innskriften på.

Forvitringsgraden på runesteinen er vesentlig større i et bånd nærmest kanten av steinen enn midt på den flate siden. Den synlige forvitringen følger kanten, men forsvinner ca. 40 cm opp fra nedsiden av steinen (på det nederste bildet peker Frigstad på det området der det øvre båndet med forvitring synes å forsvinne). Det kan bety at forvitringen har foregått etter at runene ble ristet, og at den større bevaringsgraden nederst på steinen skyldes at denne delen av steinen har vært dekket av jord, dvs. at steinen har stått oppreist.

Men det er også mulig at det meste av forvitringen har foregått allerede mens steinen fremdeles var festet til en knaus eller fremspring i fjellet, og at det er vannet som har virket langs en eksisterende sprekkdannelse.

Det flate partiet med runene er altså en naturlig oppstått sprekkflate. I sprekkretningen kan man enkelte steder på flaten ane oppsprukne flater som fremdeles ikke er brukket løs fra steinen. Dette gjelder også et par steder med runer. Dersom det ikke gjøres tiltak, vil derfor deler av innskriften på sikt kunne bli skadet av frostsprengning.

Noen av sprekkdannelsene er synlige på det nederste bildet. Sprekkene har retning nedenfra og opp, slik at vannet bare i liten grad har kunnet komme til.

Den lave graden av forvitring tyder på at steinen bare har stått oppreist en kort periode. Hvor kort, er svært vanskelig å si.

11 oktober 2009

Runesteinen og et gammelt veifar over Hogganvik

Rett forbi stedet på Hogganvik i Mandal der runesteinen kom for dagen for 14 dager siden, finnes det spor etter et eldre veifar (bildet t. v.).

Veien er synlig som en grunn forsenkning, en hulvei, på en strekning omtrent midtveis mellom funnstedet og den høyere heia på sørsiden, som går under navnet Store Knarebakken. Her går veien i retning øst-vest.

Det er vel i utgangspunktet ingen grunn til å hisse seg så veldig opp over rester av en gammel vei, vil man kunne mene, det er vel en gårdsvei, eller i høyden en eldre trasé av bygdeveien mellom Sånum og Hogganvik. Og det er forsåvidt riktig nok. I utgangspunktet. Når veien i dette tilfelle likevel er av betydelig arkeologisk interesse, skyldes det runesteinen.

Vi tror jo etter hvert at steinen opprinnelig har vært reist ved en grav, og at det er mindre sannsynlig at den har ligget som dekkhelle over en grav. Innskriften på steinen tyder på det, og det samme gjør måten runene er plassert på og selve utformingen av steinen. Frem til vi får undersøkt grunnen under runesteinen om noen små måneder, er det ikke mulig å si sikkert hvilken vei steinen i så fall har stått. Men detaljene ved plasseringen har selvsagt stor betydning for hvordan vi oppfatter dette monumentet. Ut fra dagens bebyggelses- og ferdselsmønster i området, er det rimelig å tenke seg at skriftsiden på steinen burde være vendt mot vest eller nordvest. Men dersom steinen ikke ble kraftig vridd i forbindelse med at den en gang for lenge siden veltet eller ble veltet, har skriften vært vendt nesten rett sør, mot den nokså bratte heia Store Knarebakken.

Det er der veien kommer inn i bildet. For fra denne veien ville steinen i oppreist stilling ha vært godt synlig, i en avstand av ca. 30 meter. Det samme gjelder gravhaugene i nærheten av runesteinen. Kanskje ble både steinen og gravminnene bevisst plassert ved denne veien? Kan hende er runesteinen rett og slett nærmere forbundet med dette veifaret enn med bosetningen nede ved Hogganviktjønna?

Har man med gamle veier å gjøre, bør jo noe av det første man spør seg om være hvor veien fører hen? Igjen kan vi ikke være helt sikre. Men faktum er at veien har retning like østover mot Bongstø ved Hogannvikvannane, som er forbundet med sjøen gjennom den smale Rona. Vestover er bildet klarere, for her går den bevarte hulveien over i et tråkk som snur sørover og fortsetter mellom Store Knarebakken og Lille Knarebakken. Her ender tråkket ved Ålestø. Ålestø ligger ved Uvann. For tusen år siden fylte sjøen det smale, nå tørrlagte daldraget mellom Uvann og sjøen. Da runesteinen ble reist, kunne man med andre ord gå med båt helt inn til Ålestø.


Hulveien på Hogganvik kan altså se ut til å være en del av en ferdselsåre mellom Bongstø og Uvann, det vil i praksis si en vei mellom fjorden like sør for Hogganvik og fjorden like øst gården. Denne veien synes endatil følge den kortest mulige traséen over det eidet som Hogganvik den gang utgjorde (kartet nederst). Var det folk som gikk snarveien over eidet steinen var ment for da den var ny?

07 oktober 2009

Gylne gubber

”Ej heller bör man förbigå de guldspån i form av framåtböjda figurer, som av ortsbefolkningen kallas ’guldgubbar’ och påträffes i sanden under sandstorm”. Ordene tilhører den svenske antikvaren Nils Henrik Sjöborg – året er 1791 og stedet Ravlunda i Skåne. De små gullfigurene som bøndene i den skånske landsbyen til stadighet kunne plukke opp for over 200 år siden, kaller vi fremdeles for gullgubber, og i dag vet vi en del mer om dem enn Sjöborg visste, selv om de fremdeles er nokså mystiske.

De små figurene av presset gullblikk har nemlig i de siste årene inntatt en sentral rolle i diskusjonen om førkristen kult og politiske sentra ved midten av det første årtusenet e. Kr. Figurene, som sjelden er større enn 1,5 x 1,5 cm, kalles altså gullgubber. Navnet går tilbake til 1700-tallet, og muligens nettopp til Ravlunda.

Det er ikke så lenge siden nyheten ble sluppet om at arkeologer fra Kulturhistorisk museum i Oslo hadde funnet en del gullgubber i en hustomt ved i Vingrom ved Lillehammer. Det vakte berettiget oppsikt, for i Norge har vi så langt ikke så mange funn av disse små gullblikkene. Inntil for få år siden var gullgubbene en sjelden funntype også i Skandinavia som helhet. I dag kjenner vi imidlertid godt over 3000 gullgubber. På ett enkelt sted, boplasskomplekset Sorte Muld på Bornholm, har man funnet ikke færre enn 2500, mens noe over 200 er funnet i Uppåkra i Skåne.

Gullgubbene er fra 500- og 600-årene e. Kr. Undersøkelser i Slöinge i Halland har gitt en årringsdatering av nedleggingen av gubber i et stolpehull til etter 689 e.Kr. Ellers er menneskefigurene på enkelte gubber utstyrt med noen av merovingertidens karakteristiske gjenstandstyper, som ringsverd og ryggknappspenner.

I Norge er det vanligste motivet en motstilt kvinne og mann, av og til i omfavnelse. Andre motiver er enkeltindivider eller dyr. Mange mener at gullgubbene viser mytologiske opptrinn, kanskje det ”hellige bryllupet” mellom guden Frøy og jotunkvinnen Gerd, slik vi kjenner det fra eddadiktet Skirnismål. Andre har tolket parmotivet som et uttrykk for nordisk fyrsteideologi, der det guddommelige og det menneskelige møtes. Mannsfiguren kan da være Odin, som mytologisk stamfar til mange fyrsteslekter. Sikkert er det at detaljer ved stiluttrykk og drakt hos de små menneskefigurene viser klare forbindelser til Kontinentale overklassemiljøer, spesielt i Frankerriket. Det skulderlange håret som mange av mannsfigurene på gullgubbene har, var hos frankerne forbeholdt den merovingiske kongeslekten. Det er færre avbildninger av kvinneskikkelser, og de som finnes, kan muligens være guddomsfremstillinger.

Hva har egentlig disse små gullblikkene vært brukt til? Ettersom de er så tynne og lett går i stykker, er det tvilsomt om at de har vært draktpynt eller blitt benyttet som noe slags betalingsmiddel.

Langt de fleste gubbene i Skandinavia er funnet på eller i nærheten av bebyggelser; det er bare et lite antall som sikkert skriver seg fra gravfunn. Disse bebyggelsene utmerker seg gjennom arkeologiske funn og stedsnavn på en slik måte at de synes knyttet til kult, handels- og håndverksvirksomhet, slik tilfellet er på Sorte Muld, Uppåkra og Ravlunda. De foreløpig temmelig få norske gubbefunnene kommer blant annet fra Mære i Trøndelag og Borg i Lofoten, der de i begge tilfeller er blitt satt i forbindelse med høysetet i hallbygninger fra yngre jernalder. Også funnene fra Slöinge og Helgö i Uppland ser ut til å være knyttet til hallbygninger. Gubbene som er funnet på Lundeborg på Fyn, har man tolket som en slags ”tempelpenger”, et offer som er blitt gitt i forbindelse med kulthandlingene i det rituelle senteret i Gudme, fem kilometer inn i landet fra landingsplassen ved Lundeborg. Gubbene kan man ha ervervet seg på stranden før man skulle delta i de rituelle festene i Gudme. Gullgubbene fra Uppåkra ble funnet i et stort stolpehull fra en bygning som av gode grunner tolkes som et kulthus.

Den danske arkeologen Margrethe Watt, som har studert de skandinaviske gullgubbefunnene, peker på at dateringen av gullgubbene til merovingertiden faller sammen med den perioden da vi får mer konkrete vitnesbyrd om egentlige senterdannelser i Norden, og at det finnes en klar sammenheng mellom gubbenes geografiske utbredelse i kystnære områder og tilknytningen til flere av de viktigste sentra for handel og håndverk.

Gullgubbene er laget ved hjelp av et stempel, en såkalt ”patrise”. Selv om det er liten variasjon i motivene på de gullgubbene som er funnet i Norge, er de fremstilt med et stort antall patriser. De 16 gubbene i et kjent funn fra Hauge i Klepp i Rogaland er for eksempel fremstilt med åtte forskjellige stempler. Det er funnet flere stempler i Danmark og Sverige, blant annet på Bornholm og på den rike Uppåkraboplassen. Eksemplaret fra Bornholm er blitt brukt til å lage flere av de gubbene som er funnet på Sorte Muld. På norsk område kjenner vi bare ett mulig funn, og det er bare beskrevet i skriftlige kilder, mens selve stempelet for lengst er gått tapt. Det dreier seg om et funn fra Borge i Østfold.

04 oktober 2009

Hogganviksteinen - reist eller ikke

Diskusjonen går om den 1600 år gamle runesteinen fra Hogganvik opprinnelig har vært reist eller om den har ligget som dekkhelle over en grav. At runeinnskriften er en gravskrift, er det liten tvil om. Men steinen opprinnelig over en grav, stod den ved eller på en grav eller kan den være reist til minne om en mann som døde et helt annet sted enn på Hogganvik?

Steinen ble altså funnet liggende, med innskriften vendt ned. Skjult av steinen lå en stein til, og denne kan se ut til å være sidestein i en grav. Vi har søkt med metalldetektor på funnstedet, og søkeren indikerte at det finnes metall (ikke jern, og ikke store mengder) nettopp der en grav burde ligge.

Men selv om det finnes en grav der, betyr ikke det nødvendigvis at runesteinen har ligget over den. Det er tvert om flere argumenter for at den opprinnelig har vært reist.

Det er for det første innskriften. Det er ingenting ved den som tyder på at den ikke er ment å skulle ses, og langt de fleste av disse eldste runesteinene har da også vært reist, ofte på steder der sjansen var god for at mange ville se dem. På den aktuelle delen av Hogganvik befinner det seg flere gravminner, og vi må tro at det var et sted man søkte til i folkevandringstid. Med en mer åpen vegetasjon enn i dag, vil steinen dessuten ha vært synlig for folk som ferdes over det korte eidet som Hogganvik den gangen utgjorde mellom to fjordarmer.

Men det er også noe med måten innskriftsflaten er disponert på. Det ser ut til at runeristeren har laget innskriften langs kanten først, men han har stanset tilsynelatende umotivert og istedet avsluttet denne innskriften med en vannrett linje, fra høyre til venstre på det flate partiet. Dette gir god mening dersom han visste at steinen skulle reises, og at deler av den dermed ville havne under jorden.

Dersom man forutsetter at de tre parallelle linjene på det flate partiet av steinen var ment å skulle være vannrette, og at steinen opprinnelig var reist, gir herværende bildet, som selvsagt er manipulert, et inntrykk av hvordan den har sett ut. En stor nok del av steinen er plassert under jorden til at den har stått støtt. Fasongen er nærmest som på en husgavl, og påfallende nok til at det nok har ligget en tanke bak det.

Har steinen stått - og stått støtt - dukker selvsagt spørsmålet om når og hvorfor den endte opp liggende på bakken. Den lave graden av forvitring på flatsiden, til forskjell fra kortsidene og baksiden, kan tyde på at det ikke har gått så svært lang tid fra steinen ble reist, til den ble veltet. Sjansen for at den har falt om kull under sin egen vekt, er liten. Trolig vil en arkeologisk undersøkelse kunne avgjøre hvordan steinen har vært fundamentert.

Se også diskusjonen på Facebook.

02 oktober 2009

Hva slags sted er Hogganvik?

Runesteinen som tidligere denne uken ble funnet på Hogganvik i Mandal, reiser mange spørsmål. Siden runesteiner fra 300- og 400-årene er såvidt sjeldne funn - noe slikt som 50 stykker er alt som er kjent i hele Skandinavia - kan det jo være grunn til å spørre: Hvorfor akkurat Hogganvik, og hva slags sted er egentlig dette?

Det presise svaret på "hvorfor" finner vi vel aldri. Det er ingen som kan fortelle oss det, selv om runeinnskriften trolig inneholder navnene både på den døde og på den som ristet runene. Det er en nærliggende tanke at kunsten å riste runer og skikken med å hogge innskrifter i stein i denne tidlige perioden er knyttet til et ledende samfunnssjikt. I forlengelsen derav kan man så tenke seg at runesteinene er å finne på storgårder, kanskje lokale maktsentra. Når det gjelder den mest kjente av runesteinene fra folkevandringstiden, Tunesteinen fra Østfold, stemmer både innskriften isolert sett og plasseringen av steinen godt med en slik tanke.

Men dette er ikke nødvendigvis det typiske mønsteret. Ser vi på de folkevandringstidssteinene som tidligere er funnet i Vest-Agder, er i hvert fall bildet nokså diffust. Vi snakker om tre funn - Belland i Lyngdal, Tomstad på Lista og Reistad på Hidra. Ingen av disse gårdene utmerker seg ved å være spesielt store eller ha gravfunn utenom det vanlige.

Hva da med Hogganvik? Jo, gården er forsåvidt et relativt ubeskrevet blad i arkeologisk sammenheng frem til for få dager siden. Men på et lavt høydedrag nord for det gamle klyngetunet, som fremdeles langt på vei er intakt på Hogganvik, ligger et lite gravfelt med tre hauger. Vi har ikke funn fra noen av dem, men den ene haugen ser ut til å inneholde en hellekiste. I dette distriktet er det et nokså sikkert tegn på at vi ha å gjøre med en folkevandringstidsgrav.

På det høydedraget sørøst i innmarka der steinen nå er funnet, ligger det øverst en lav, nokså liten gravhaug. Haugen ble arkeologisk undersøkt i 1990, og den viste seg da å inneholde en brent kvinnegrav fra eldre romertid. Runesteinen dukket opp bare en 30 meter eller så nedenfor gravhaugen. Noe nærmere gravhaugen er det plukket opp leirkarskår rra yngre romertid eller folkevandringstid, trolig fra nok en grav. Det er mer usikre opplysninger om ytterligere graver i det samme området. Jeg er ikke i tvil om at det er et helt gravfelt vi har for oss her i Hestehaven, som lokaliteten nå kalles, og at Hogganviksteinen opprinnelig har vært plassert på et samtidig gravfelt.

I mangel av funn fra gravminnene som eventuelt kunne si noe om gårdens status i folkevandringstiden, kan det være verdt å se på Hogganvik i senere tid. Noen enkel eller direkte sammenheng er det neppe mellom storgårder eller sentralbebyggelser i folkevandringstid og senere tids storgårder. Men det er mange eksempler på at det kan være en viss sammenheng. Tenk bare på hvor mange av de gårdene som har gitt rike funn fra eldre jernalder, som også er kirkesteder i middelalderen, som kan oppvise spesielle eiendomsforhold osv.

Når det gjelder Hogganvik, var gården i sin helhet krongods i middelalderen. Gården hadde et i lokal kontekst usedvanlig stort gårdsvald og en landskyld på fire huder. Landskylden sier nok mest om åkerarealets størrelse, og mindre om tilgangen på andre ressurser, men den virker likevel i minste laget. I denne delen av landet var en fullgård i senmiddelalderen på fire huder.

En sterk tradisjon vil ellers ha det til at det stod en kirke på Hogganvik i middelalderen, og folk kan fremdeles peke på Kjerkevollen der kirken skal ha stått. Vi har registrert stedet i fornminneregisteret, men det er ikke gjort undersøkelser som kan avgjøre om det har stått en kirke på stedet. En helt identisk kirketradisjon fantes på Sånum i samme bygdelag, og der kunne vi faktisk påvise både kirke og kirkegård i forbindelse med registreringsarbeid for noen år siden.

Eiendomsforholdene i området er interessante. Hogganvik var ikke den eneste gården som var heleid av kongen i bygdelagene vest for og nærmest Mandal by. Av gårdene på kartutsnittet, der vi ser Hogganvik midt på, var både Sånum og Vestre Skogsfjord krongods. Begge var store gårder, Vestre Skogsfjord antagelig den største i denne delen av fylket. En hypotese som er verdt å undersøke nærmere, er om det krongodskomplekset som vi finner i dette området, kan ha røtter i et lokalt gods som på et tidspunkt er blitt beslaglagt av kongemakten. Et vikingtids jordegods - og et høvdingsete - ved utløpet av Mandalselva kunne være med å forklare de våpengravene med praktsverd som er så karakteristisk for nettopp dette området i vikingtiden. Det kan jo være en høvdings følgesmenn som ligger i disse gravene.

Kanskje er det mulig at et slikt system kan gå helt tilbake til folkevandringstiden? Det er ikke uten grunn at jeg stiller spørsmålet på denne måten. På Hogganviksteinen står det et ord som allerede har latt seg lese og tolke. Runene står i innskriften langs kanten, og ordet er "thewar", som nettopp betyr følgesmann eller tjener. Det ordet kjenner vi også fra Valsfjordinnskriften fra Sør-Trøndelag, som vanligvis blir tolket som "Jeg Hagustald (er) Godags følgesmann/tjener". Siden hele innskriften på Hogganviksteinen fremdeles ikke er ferdig tolket, kan vi ikke si noe mer om denne "tjeneren" foreløpig. Men det kan være grunn til å ha et åpent øye for at "thewar" kan være en referanse til forholdet mellom en høvding og hans følgesmann, og at dette forholdet igjen kan ha en jordegodsmessig side. Kanskje er det en høvding på Skogsfjord som har hatt en følgesmann på Hogganvik?


Kommunikasjonsforholdene i området vil jeg også nevne. De var nemlig ganske annerledes i jernalderen enn i dag. På kartutsnittet har jeg markert forholdet mellom sjø og land, slik det må ha vært i yngre jernalder, dvs. med en vannstand 1-2 meter høyere enn dagens (svart kontur). Den gang fylte altså sjøen det lave daldraget sør for Hogganvik, og det dype Uvannet var en vik av sjøen. I den smale Hovskilen ble det i tiden rundt 1. verdenskrig funnet et klinkbygget fartøy av eik langt nede i mudderet. Det endte på bålet, men praten gikk om at det var et vikingskip. Uvannet gikk en gang for å være hjemsøkt, og det var mange på Hogganvik som hadde sett "dødseilerne" der. Kanskje var det tradisjonens måte å ta vare på minnet om det tidligere seilbare løpet på? Rona og de andre vannene øst for Hogganvik var også farbare med båt.

Det er lett å forstå at disse vannløpene må ha gitt Hogganvik en nokså sentral posisjon, rent kommunikasjonsmessig. Gården lå jo faktisk på et eid, og på et sentralt sted i forhold til det indre fjordsystemet i området.

Mange stedsnavn i området er det rimelig å sette i sammenheng med sjøveis ferdsel i det indre fjordsystemet og over eidene. Nærmest funnstedet for runesteinen heter det Knarbakken. Andre navn er Båtdalen, Skipstad og Lavoll.

Se også diskusjonen på Facebook.

Runesteinen - flere bilder

"Ek Naudigastir" - mer om Hogganviksteinen

Har brukt hele dagen i dag på Hogganvik med interesserte mandalitter, entusiastiske finnere og det runologiske trekløveret Nordby-Knirk-Spurkland. En lang, slitsom, lærerik og fantastisk spennende dag ble det! Som jeg trodde, er steinen fra tidlig folkevandringstid. Takket være d'herrer runologene vet vi allerede nå en hel del om innskriftenene på steinen.

Hogganviksteinen er en stor runestein, ca. 1,30 m bred og like høy. Bergarten er granittisk gneis og er ganske sikkert hentet lokalt. Det er til sammen 63 runetegn på steinen - av de nordiske runesteinene fra folkevandringstid er det bare Tunesteinen som har flere runer. Steinen vår har en lang innskrift nærmest smalsiden, foruten tre kortere innskrifter på den ene bredsiden (den som hittil har ligget ned, og dermed ikke vært synlig før steinen ble flyttet på).

Den øverste av de tre vannrette innskriftene viste seg å være lettest både å lese og tolke. Den lyder: eknaudigastir, dvs. Ek Naudigastir (Jeg Naudigastir). Innskriften under denne er også lett lesbar. Det står: ekerafar. Tolkningen er verre - foreløpig vet man rett og slett ikke hva erafar kan bety, mens ek antagelig er det samme "jeg" som i linjen over. Kanskje er det tale om en yrkesbetegnelse eller en sosial status.

Den tredje vannrette linjen voldte enda mer hodebry - helt til Knirk kom til at den antagelig er avslutningen på den lange innskriften langs kanten på steinen. Denne lengste innskriften er fremdeles ikke ferdigtolket, men de fleste tegnene viste seg å være relativt lett lesbare. De delene av denne innskriften som så langt er tolket, viser at vi har å gjøre med en gravskrift. Det står "sain" (for "stain", dvs. stein) og et mannsnavn.

Dermed antar vi at Naudigastir har ristet runene til minne om den mannspersonen hvis navn er nevnt i den lange innskriften.

Se også diskusjonen på Facebook.

Over stokk og stein

Året er 1666, og Kirsti Olsdatter fra Furnes står for retten. Anklagen: Svartekunster. Kirsti innrømmet at hun kunne fire bønner, og at hun ...