Vikingenes piratkopier

I slaget på Stiklestad kastet Olav den hellige fra seg det gullprydede sverdet sitt, Neitir, da han ble såret. En svensk mann som hadde fått sitt eget sverd knekt, plukket opp Neitir og kjempet videre med det. Helgenkongens sverd gikk siden i arv fra far til sønn i den svenske stormannsslekten, og historien om sverdet fulgte med. Men historien om Neitir slutter ikke der – etter hvert kom sverdet til å eies av en av væringene i Konstantinopel, og ble til slutt kjøpt av keiseren selv og plassert over høyalteret i Olavskirken der i byen.

Så langt Håkon herdebreis saga. To forhold er verdt å merke seg i sagafortellingen: Det mest åpenbare er kongens praktsverd og dets seiglivede karriere, som er den egentlige historien. Men en passant får vi også høre om et sverd med en helt annen skjebne, og formodentlig av en ganske annen kvalitet – nemlig den ikke navngitte svenske krigerens sverd. Det brast i løpet av slaget, mens Neitir ikke en gang ble ødelagt da kongen brukte det mot Tore Hunds magiske usårbarhetskofte. Det var nemlig forskjell på sverd i vikingtiden – ved siden av sagnomsuste kvalitetsvåpen som Neitir, fantes en langt større gruppe av mer ordinære, av og til riktig dårlige sverd. Og det viser seg at man i utstrakt grad pyntet på dårlige våpen slik at de skulle se ut som utenlandske kvalitetssverd. Svindel, ville vel noen kalle det. Var det kan hende et slikt sverd som brast for svensken?

Det er først og fremst fra gravfunnene at vi har kjennskap til vikingtidens sverd. Bare fra Norge er det nærmere 4.000 vikingtidssverd samlet i små og store museer innenlands og utenlands. Siden sent på 1800-tallet har arkeologer diskutert sverdene, og ikke minst har proveniensspørsmålet vært et sentralt tema. Det oppstod nokså tidlig en konsensusoppfatning om at visse sverdtyper var utviklet og produsert her hjemme og andre, spesielt de såkalte praktsverdene, var importerte, noen fra angelsaksisk og andre fra frankisk område. Men det har lenge vært klart at mange detaljer i dette bildet neppe kunne stemme. Ta nå sverd av den såkalte X-typen, en nokså si simpel variant fra sen vikingtid. Den kunne man kanskje tro var en hjemlig, nordisk type, men det har vist seg at slike sverd er funnet over store deler av Europa. Eller ta de såkalte H-sverdene fra 800-årene – de har tradisjonelt blitt regnet for nordiske etterligninger av frankiske originaler, men Oslo-arkeologen Irmelin Martens mener at de er utført i en teknikk som neppe noen behersket i et slikt omfang i Norden på et så tidlig tidspunkt.

Når vi snakker om typer av disse våpnene, er det rent faktisk håndtakene som menes. Det er nemlig variasjoner i utformingen av sverdhåndtakene som er grunnlaget for hele typeinndelingen. Men det er også en viss kulturhistorisk begrunnelse for å holde håndtak og klinge adskilt. I mange graver fra perioden er det nemlig lagt ned løse håndtak, og det finnes enkelte heldige funn av klinger uten påsatte håndtak, så det er hevet over tvil at man faktisk kunne flytte over et håndtak fra én klinge til en annen. Det viser seg også at en hel del av de sverdhåndtakene som ble hentet i England eller Frankerriket, ble montert på klinger av dårlig kvalitet. Resultatet: Sverd som så ut som dyre merkevarer fra Kontinentet, men som brast ved første og beste (verste!) anledning.

Nylig kunne engelske forskere dokumentere at dette foregikk i stor utstrekning i vikingtiden, og også som bevisst falskneri. Alan Williams og Tony Fry tok for seg sverd av frankisk type, og der klingene er prydet med innskriften ”Ulfberht”, som trolig er et fabrikkmerke fra en våpensmie på frankisk område. Ulfberht-sverdene er av høy håndverksmessig standard og av kvalitetsmetall. De er gjerne mønstersmidd, dvs. at mange lag stål er sammenføyd, slik at det når den ferdige overflaten poleres, fremkommer et karakteristisk mønster. Utbredelsen viser at disse sverdene har vært meget populære, også i Norge, og et godt synlig statussymbol. Men de engelske forskerne fant at en del av de Ulfberht-sverdene de undersøkte, faktisk var av elendig kvalitet. Mens de ekte Ulfberht-sverdene inneholdt hardt høykarbonstål som var laget med en teknologi som man hittil har ment kun fantes i Sentral-Asia på denne tiden, var andre ”Ulfberht-sverd” etterligninger fremstilt med hjemlig teknologi. Herdingen foregikk i disse tilfellene ved at det rødglødende bladet ble stukket i kaldt vann, noe som gav skarpe egger, men gjorde stålet håpløst sprøtt. Disse dårligere klingene var imidlertid også blitt utstyrt med fabrikkmerker som skulle tilkjennegi frankisk opprinnelse!

Mange vikinger har gått rundt med slike nordiske piratkopier av dyre, frankiske våpen. De så like fine ut som originalene, og har ganske sikkert vakt like stor beundring som disse. Men når det ble blodig alvor, gikk det antagelig ofte som det gjorde med svensken på Stiklestad. Og få var nok like heldige som han, som hadde et reservevåpen av kongelig type innen rekkevidde…

Fortidslengt i fortiden

Fascinasjon over antikviteter og oldsaker er langt fra å være noe moderne fenomen. I det arkeologiske materialet fra jernalder og vikingtid er det mange eksempler på at materielle levninger fra fortiden var meningsbærende for datidens mennesker.

Ta nå for eksempel gravskikken i vikingtid. Den oppviser stor variasjon, og et aspekt ved denne variasjonen er hvordan vikingtidens mennesker plasserer sine døde ut i landskapet. I eldre jernalder hadde normen, selv om unntakene var mange, vært at ens døde ble stedt til hvile på en gravplass nær bebyggelsen. Gårdsgravfeltene mange steder i landet tilhører gjerne denne perioden, og det samme gjør ofte ”bøgravene” på Vestlandet. De ligger vanligvis i synsavstand fra den samtidige bebyggelsen.

Slik er det også av og til i vikingtiden, men det er slående hvor ofte det ikke er tilfelle. Nå møter vi nemlig graver i helt andre kontekster. Det er riktignok nokså utbredt med sekundærgraver i eldre hauger eller i nyanlagte gravhauger plassert ved siden av gamle gravmonumenter som ikke hadde vært i bruk på atskillige århundrer. Men hva skal man si om graver plassert i hustufter på for lengst nedlagte gårder, i gamle nausttomter eller ved ferdselsveier? Det er nemlig også et særmerke ved vikingtidens gravskikk.

Eksemplene er mange. Kommer du på E39 sørfra i retning Stavanger, kjører du ved Vikeså i Bjerkreim tvers gjennom et stort gårdsanlegg fra romersk jernalder og folkevandringstid. Minst et par hundre år etter at stedet var blitt fraflyttet, fant man på å gravlegge en kvinne i én av de forlatte hustuftene. I Spangereid i Lindesnes ble en død kvinne tidlig på 800-tallet plassert i veggen på et naust som for lengst var falt i staver. I Vanse på Lista var én eller flere personer blitt gravlagt inntil en skålgropstein i århundrene forut for Kr. f. En mannsgrav ble plassert inntil den samme steinen i 700-årene, og det ble kastet opp en stor gravhaug som skjulte både skålgropsteinen og gamle og nye graver.

Det ser ut til at det for folk i vikingtiden – for en del av dem, i alle fall – har vært viktig å forholde seg aktivt til de fysiske sporene fra henfarne generasjoner.

Det var ikke bare monumenter og spesielle steder i landskapet som ble gjenbrukt. I gravene finner vi av og til at man har lagt ned gjenstander som må ha vært rene antikviteter på det tidspunktet gravene ble anlagt. I Strand i Ryfylke hadde en mann som ble gravlagt på 900-tallet fått med seg et rikt utstyr av våpen og redskaper over i det hinsidige. Men blant gravgodset lå også en grønnsteinsøks fra steinalderen. I så måte har Strandgraven en god del paralleller. I en kvinnegrav i Aurland i Sogn og Fjordane lå en 3.000 år gammel øks, mens en pilspiss av flint var blitt plassert i en vikingtidsgrav på det store Lundegravfeltet ved Farsund, for bare å nevne et par eksempler.

Om forekomsten av fossiler i vikingtidsgraver hører med i denne sammenhengen, kan vel være tvilsomt. Men det kan være grunn til å nevne at forsteinede sjøpinnsvin opptrer i et lite antall kvinnegraver her i landet.

Antikviteter i arkeologiske kontekster er ikke et rent vikingtidsfenomen, men forekommer også blant annet i folkevandringstid, og ikke utelukkende i graver. Da Anders Hagen undersøkte ødegårdsanlegget i Sosteli i Åseral i årene etter 2. verdenskrig, fant han to steinøkser fra yngre steinalder, begge åpenbart lagt ned med hensikt i folkevandringstid – én i en gravhaug og én i en hustuft. På den jevngamle Ullandhaugsgården ved Stavanger lå en flintdolk fra bronsealderen inne i én av hustuftene. En steinøks fra slutten av eldre steinalder ble under en utgravning på Opstad i Tune funnet i en urørt grav fra romertid eller folkevandringstid. Øksen må ha vært nærmere 5.000 år gammel da den ble lagt i graven i Østfold, og det dreier seg ganske sikkert om en gjenstand som var blitt funnet i jorden.

Hvorfor har man så vært opptatt av gamle minner og funn? Vi får en antydning i de senere sagakildene når de skildrer haugbrott i vikingtiden. Da handler om legitimering av ulike rettigheter, eiendomsrett til land og rike osv., slik som når Olav Tryggvason lot grave ut den eponymiske kong Augvalds grav på Avaldsnes på Karmøy. Nettopp i den omskiftelige vikingtiden har det – som i folkevandringstiden – vært maktpåliggende å hevde sin rett til rike, gård og grunn gjennom å knytte forbindelser med fortidens monumenter og gjenstander. Man skaffet seg rett og slett historiske røtter ved å gravlegge sine døde i eller ved gamle minnesmerker, eller ved å legge gjenstander som man antok hadde tilhørt forfedrene, i gravene.

Selv haugbyggingsskikken er en dialog med det forgangne. Å bygge store jordhauger over sine døde, var noe man hadde holdt på med i eldre bronsealder, men skikken får en renessanse i romertid og folkevandringstid, og igjen i vikingtid. Mange av de antikvitetene som finnes i graver fra vikingtiden, er nettopp fra den første store haugbyggingsperioden. Kanskje skriver en del av dem seg også fra ”utgravninger” av gamle gravhauger?

Horg på Ersdal i Bakke

Steinalter/horg på gården Ersdal i Bakke, Flekkefjord. Anlegget består av en opp-pallet tverrligger og en nærmest trauformet stor stein ved siden av denne. Det finnes en skålgrop på toppen av den store tverrliggeren. Frem til for noen år siden var hele anlegget omgitt av en steinmur. Anlegget lå midt inne i et gårdsgravfelt. Riktig en fin kandidat til et rituelt anlegg fra jernalderen! I denne delen av Vest-Agder, samt i tilstøtende områder i Rogaland, er det opplysninger om hellige steiner og steinaltere på flere gårder. Flere av dem ble det satt ut øl til osv. så sent som på 1800-tallet. Anlegget på Rossland i Sokndal er det mest kjente, men altså ikke det eneste "horget" i dette distriktet. Som på Rossland, ligger også Ersdalsanlegget i et interessant fornminnemiljø: på gården, i dagens tun, står en mindre flyttblokk med en stor skålgrop i toppen, og på et av de andre brukene forteller eldre kilder om en "pikkstein" som i sin tid ble flyttet fra et gravfelt og hjem i tunet.

Det SpangerEjdske Canal Anlæg

”Man kunne ro tvers over Remesfjorden, holde fram langs sydspissen av Imsøy, ro det lille stykke over Njervefjorden og gå i land på Spangereid. Over eidet kunne man gå på en halv time, og på den andre siden kunne man igjen finne robåter og fortsette gjennom Ullerøysund inn til Eikvåg. Det var den hurtigste og sikreste måten å komme fram på.

Kaperkapteinen hadde gjort opp dette bestikk på et øyeblikk, og kommanderte ti av kapergastene i båten, mens han overga kommandoen over kaperen til sin venn Andreas, som fikk se å handle etter beste skjønn.

Selv overtok han kommandoen over båten, som ble bemannet med de beste skyttere om bord, deriblant de to siredølene, Atleguttene og ”Tomstad-Løva”. Det tok ikke lang tid å bli klar til avgang, og etter en forsert roing sprang mannskapet etter en god halvtimes forløp i land på Spangereid.

Det var imidlertid blitt mørkt, og kapergastene hadde et temmelig besværlig veistykke foran seg. Det flate landet som strekker seg ned mot bukten på den ene siden av eidet, der de gikk i land, var forholdsvis lett å passere tross mørket. Det lå noen muddergraven i veien som var overskåret av det kanalanlegg som nettopp da var under arbeid for å gjennomskjære eidet, og det lyktes ”Tomstad-Løva” å komme på hodet i en av disse gravene og miste muskedunderen sin, et våpen han kunne skyte et halvt snes rendekuler med om gangen. Den barske gasten lyste da også noe som liknet alt annet enn velsignelser over kanalen, der som kjent heller ikke hadde den lykke å bli ferdig – men for øvrig inntraff det ingen større forsinkelser. I løpet av et kvarter nådde kapergastene foten av den åsryggen de skulle over for å nå ned til sjøen på den andre siden av eidet.”

Episoden er hentet fra Constantius Floods "Under Kaperflag" fra 1895. Gravene som "Tomstad-Løva" snublet ut i, er de såkalte "Billes grober" i Spangereid.

En gang i jernalderen ble det gravd en kanal over Spangereid. Etter at landhevningen gjorde jernalderkanalen ubrukelig (kanskje så tidlig som i vikingtid) har man flere ganger lekt med tanken om å kanalisere eidet på ny. Under Napoleonskrigene ble det faktisk bestemt å grave en kanal over Spangereid, men i 1811 ble prosjektet stoppet av kong Frederik den sjette. Bakgrunnen var at arbeidene viste seg å bli dyrere enn planlagt, samtidig som forsyningskrisen og trusselen fra Sverige gjorde at ressursene måtte settes inn andre steder enn på Sørlandskysten.

De forsenkningene vi i dag kan se i dette området, skriver seg fra prøvegravninger som ble foretatt i 1810 for å klarlegge om det var praktisk mulig å kanalisere eidet. Ansvarlig for dette arbeidet var kapteinløytnant Michael Bille, og det er hans navn som fremdeles er knyttet til ”Billes grober”.

I 1807 var det dansk-norske rikets hovedstad, København, blitt bombardert av engelske krigsskip, som dessuten hadde ”ranet” store deler av den danske flåten. Kort tid etter ble Danmark-Norge alliert med Napoleons Frankrike i kampen mot England, og i 1808 erklærte den danske kongen krig også mot Sverige. Etter angrepet på København kom en engelsk marinestyrke til Kristiansand for å erobre et dansk orlogsfartøy som lå der. Kapteinløytnant Michael Bille på Frederiksvern (dagens Stavern) ble beordret til Kristiansand med seks kanonbåter for å komme byen til unnsetning. Da engelske krigsskip utover i 1808 fortsatte å plyndre de små uthavnsamfunnene på Sørlandskysten, ble kystforsvaret styrket og en egen skjærgårdsflåte av små kanonbåter stablet på bena.

Kanonbåtene skulle blant annet beskytte Kristiansand og andre byer mot engelske angrep, sikre kystbefolkningen mot plyndring og trygge transporten av korn og matvarer langs kysten. Det var påkrevd at kanonbåtene kunne flyttes raskt, og Lindesnes viste seg å være et alvorlig hinder i så måte. Båtene ble ofte hindret av uvær og liggende lenge i Svinør eller Korshavn.

Slik oppstod tanken om en beskyttet led innenskjærs, og det var duket for prosjektering av en kanal over Spangereid.

Sjefen for den kristiansandske kanonbåtflotiljen var nå Michael Bille (1769-1845). Han hadde utmerket seg da den engelske orlogsbriggen Seagull ble skutt i senk ved Flekkerøy i juni 1808, og hadde dessuten familieforbindelser til det mektige Admiralitetskollegiet i København. Trolig var det derfor Bille fikk ansvar for kanalprosjektet i Spangereid, ”det SpangerEjdske Canal Anlæg”.

Den planlagte kanalen

I 1810 ble det bestemt at kanalen skulle bygges, og samme år foretok ingeniører og soldater under Billes ledelse undersøkelser av terreng- og grunnforholdene i Spangereid med sikte på byggestart i 1811. Grunnboringene ble utført med håndbor som ble sveivet ned i grunnen til 4- 5 meters dybde. Det er sporene etter disse prøvegravningene som i dag vises som ”Billes grober”.

Bille mente at kanalen måtte gå fra Lenesfjorden over eidet til Båly, altså omtrent der den nåværende kanalen ligger. Den prosjekterte kanalen var tilpasset datidens krav, og størrelsen var bare en tredjedel av dagens Spangereidkanal. Dybden skulle være 8 fot (2,6 m), og bredden i toppen 32 fot (10 m). Bille mente at det hele ville komme på 20.000 riksdaler, og at arbeidet kunne fullføres i løpet av 6 til 8 uker. Investeringen ville raskt betale seg, mente Bille:

”Dette anlegg har den fordel for andre forsvarsanlegg, at det ikke bare gavner i krigstid men forblir å gavne i fredstid. Og særlig i fredstid vil det sikkert rikelig betale seg, i krig betaler kanalen seg inn mange ganger. … Fordelene for krigstid ved Spangereid åpning er så store og klare at det synes utillatelig å utvikle dem, siden de er åpenbare uten forklaring.”

Noe senere i 1810 ble det lagt frem en endret plan. Man hadde kommet til at det var nødvendig med en høy beskyttelsesmur i Båly, og kanaldybden var økt noe. Nå ble også kostnadsoverslagene kraftig justert, og totalsummen ble angitt til nesten tre ganger så mye som i Billes opprinnelige overslag. Utstyr som vannpumper og muddermaskiner måtte til, og bidro til å heve summen.

Det ble ikke noe av kanalen over Spangereid i den omgangen. Kostnadene ble for store. Kong Frederik selv avsluttet prosjektet høsten 1811, og viste til at kanalen ville koste ”især udj nærværende tidspunct, saare betydelige summer og være udsat for mangfoldige vanskeligheder”. Ikke bare var statsfinansene anstrengt, gravearbeidene var også mer tidkrevende enn forventet og det var knapphet på utstyr og mannskaper. Dessuten var den militære situasjonen enn annen enn tidligere i krigen – man fryktet et svensk angrep og ønsket å samle kanonbåtene lenger øst på kysten.