'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

31 januar 2011

Åker eller Aker?

”Ved siden av Storhamar og Grefsheim er Åker den av Hedmarksgårdene som har den lengste og rikeste tradisjon,” skriver Axel Coldevin i Norske storgårder (1950). Det gamle høvdingsetet ved Mjøsa har en arkeologisk merittliste som få andre steder på Østlandet, og det kjente Åkerfunnet fra 600-årene er unikt i norsk sammenheng. Med rette nevnes Åker i Vang (bildet t. v., foto Cato Edvardsen/Wikimedia Commons) som jernaldersenteret fremfor noen på Opplandene, og gården var, som Coldevin skriver, sentral også i middelalder og tidlig nytid. Derfor har det også vært nærliggende også å knytte sagahendelser til stedet. Det gjelder i særlig grad en begivenhet som fant sted i 1046, og som flere sagakilder knytter til et sted som kalles Åker eller Skjoldåker.

Spørsmålet er om denne koblingen er rimelig – enda så fristende det kan være å gjøre den.

Hendelsen det dreier seg om, gjenfortelles i tre ulike sagakilder. Denne begivenheten er forliket mellom kongene Magnus Olavsson (den gode) og Harald Sigurdsson (hardråde), etter at sistnevnte har vendt tilbake fra flere års krigstjeneste i Bysants. To av kildene har nokså sammenfallende skildringer av hendelsesforløpet, nemlig Morkinskinna og Fagrskinna. Her er Morkinskinnas gjengivelse av det som foregikk:

”Deretter for Harald med ein flokk omkring på Oppland og vart då kalla konge av bøndene. … Kong Magnus ville no møta kong Harald og røkja etter kva han ville, om han ville forlikast med honom, eller om han ville hava ufred. Kong Magnus ville då fyrst verja det landet som var hans ættejord. Han kom til Vika og spurde der alle tidendene om kva Harald, frenden hans, hadde føre seg. Kong Harald søkte ned imot honom med hæren. … Det vart då kalla saman til ei stor veitsle på ein stad som heiter Skjoldåker (Skjaldarakr).”

I Fagrskinna sies det at forliket fant sted der det heter Åker (Akr).

Åker/Skjoldaker blir gjerne identifisert som Åker i Vang på Hedemarken, men argumentene er ikke overbevisende. Jeg kan ikke forstå annet enn at det er Magnus Olsens autoritet som mer enn noe annet har gjort at identifiseringen har blitt stående. Filologen Olsen hevdet i 1915 at det måtte dreie seg om Åker i Vang, basert på forhold som at Åker var kjent som et gammelt tingsted (kong Magnus kaller sammen til ting i fortsettelsen av de refererte begivenhetene) og dessuten var en kjent og gammel storgård, at den forutgående handlingen i sagaen finner sted på Opplandene, og at Harald neppe ville ha våget seg utenfor Opplandene (der slekten hans kom fra).

Men i sagaen heter det at Magnus befinner seg i Viken, ikke på Opplandene, da Harald kom til ham, og at sistnevnte ”søkte ned imot honom” (Magnus). Det bør bety at det iallfall bør være rom for tvil med hensyn til møtestedets beliggenhet, og at det i prinsippet like gjerne kan søkes nærmere Oslofjorden.

Da er det svært interessant at det finnes en storgård med samme navn helt innerst i fjorden – nemlig Aker i Oslo. Sammenlignet med Åker i Vang er Aker innerst i Viken et nokså ubeskrevet blad, men funn og fornminner peker faktisk Aker ut som et sentralt sted både i vikingtiden og tidligere. En rekke grav- og enkeltfunn fra vikingtiden er gjort i Oslo, flere av dem vitner om høy status. Svært mange av disse funnene skriver seg fra et stort felt med gravhauger som tidligere lå på høydedraget nord for Gamle Aker kirke (bildet nedenfor). Aker-gravfeltet strakte seg fra Schwensens gate over St. Hanshaugen og nordover langs Geitmyrsveien helt til Nordre gravlund. Ingen synlige gravminner er bevart i dette området, og ingen av de mange funnene herfra er kommet til Kulturhistorisk museum som et resultat av fagarkeologiske undersøkelser. Men det er øyensynlig tale om et av de betydeligste gravfeltene fra yngre jernalder i Øst-Norge.

Denne gravplassen ble rasert i løpet av 1800-tallet, og man har aldri påvist den eller de bebyggelsene som gravfeltet har hørt til. Men i det samme området lå i middelalderen storgården Aker, og det er ikke grunn til å anta annet enn at den store gravplassen har tilhørt Aker gård. Det er sannsynlig at gården Aker var kongsgård i vikingtidens sluttfase. I 1186 ble nemlig gården skjenket av Oslobiskopen Helge til Nonneseter kloster, og bispestolen hadde ganske sikkert fått gården av kongen noe tidligere.

Snorres gjengivelse i Heimskringla av kongemøtet i 1046 skiller seg fra de andre kildenes. Hos Snorre er det på vei tilbake til Norge fra et plyndringstokt i Danmark at Harald møter Magnus. Han forteller i Heimskringla om hvordan Haralds menn ”rodde om natta nordetter langs land. De for dag og natt like til de møtte kong Magnus der han lå med hæren sin. Så gikk Harald til kong Magnus, frenden sin, og det var stor glede på begge sider over dette møtet…” Og videre: ”Kong Magnus lå ved stranda og hadde telt oppe på land. Han bød da Harald, sin frende til bordet sitt, og Harald gikk til gjestebudet med seksti mann. Det var et prektig gilde. … Om kvelden gikk Harald og mennene hans til skipet sitt.”

Her kan det selvsagt ikke være Hedemarken som menes, selv om enkelte har hevdet det. Snorre gjengir dessuten et skaldekvad etter Tjodolv Arnorsson, altså en kilde som står begivenheten atskillig nærmere i tid enn sagaene gjør, og dette verset sier at Magnus i forkant av forliket ”styrer med flåten nordfra”, mens Harald ruster hærskip til kampen sørfra. Trolig er skaldeverset en hovedkilde for Snorres alternative hendelsesforløp.

Etter min oppfatning er Aker i Oslo en vel så god kandidat som Åker i Vang også når det gjelder å identifisere Aker/Skjoldaker i de to andre sagakildene. Det må i stor grad være den antatte mangelen på arkeologiske funn fra vikingtid i Oslo som har gitt Åker ved Mjøsa forrangen i historikernes tolkninger. Arkeologien kan ikke avgjøre spørsmålet – det er flere fellestrekk mellom de to gårdene hva de arkeologiske funnene angår, og begge peker seg ut som viktige sentra i hvert sitt område.

30 januar 2011

Andreas Bierch - fra Vestindien til Tveit

Den 4. mai 1793 ble et “stervbo” gjort opp i tingstuen på Lahelle. Den avdøde het Andreas Bierch og var “forhen Degn” (klokker) i Tveds sogn, der han “boede og döde paa Degneboligen” (dvs. gården Buestad). Degnen var 66 år gammel da han døde høsten før, og boet etter ham viser med all mulig tydelighet at han var en rik mann. Det var ikke så rent få bønder og husmenn i Tveit og Birkenes som hadde lånt større pengebeløp av degnen for å finansiere mer eller mindre vellykkede gårdkjøp. Ja, selv madam Arctander på Boen gård skyldte ham penger.

Leter man i lokalhistorisk litteratur etter opplysninger om den rike klokkeren, blir man skuffet. Bygdeboken for Tveit nevner ham bare så vidt, og selv en så fin kilde som gamleprost Dalans Kirkeliv i Tveit prestegjeld sier bare at en Andreas Bierch “visstnok” var klokker i en kort periode. Men hvem var han egentlig, og hvor kom han fra? Sporene leder langt, langt bort fra klokkergården i Tveit, men også på uventet vis hjem igjen mange år tidligere.

For det første dukker navnet Andreas Bierch og den opp i en ganske annen sammenheng noen år før han døde. Da det 200 år gamle vraket av defensjonsskipet Samson ble funnet av dykkere utenfor Homborsund i 1980-årene, var det myntskatten om bord som vakte størst oppmerksomhet. Protokollene fra den rettslige granskningen som fulgte i kjølvannet av forliset, avslørte at en del (?) av skatten var penger som signeur Andreas Bierch, degn i Topdal, hadde hatt til gode på St. Thomas i kolonien Dansk Vestindien. Før Samson forlot Kristiansand på forsommeren 1785 hadde degnen gitt skipper Niels Randulff i oppdrag å kreve inn utestående fordringer hos flere navngitt personer på den karibiske øya. Som sikkerhet for penger han hadde lånt til forskjellige danske innvånere på øya, hadde Andreas Bierch hatt obligasjoner i noen av de mange slaveplantasjene på St. Thomas.

Dansk Vestindien med øyene St. Thomas, St. Croix og St. Jan var et sentrum for menneskehandel gjennom hele 1700-tallet. Den gamle sjørøverbasen St. Thomas var blitt annektert av den danske kronen omkring 1670, og til hovedstaden Charlotte Amalie ble det gjennom hele det påfølgende århundret transport skipslast etter skipslast med afrikanere. Det er anslått at minst 50.000 av dem ble satt til å arbeide som slaver på de lønnsomme sukkerplantasjene som skjøt opp som paddehatter i den danske kolonien, mens mange andre havnet i tilsvarende elendige kår annetsteds i Karibien. Hele den dansk-vestindiske økonomien ble båret oppe av slaveplantasjene.
Blant plantasjeeiere, handelsfolk, byråkrater, soldater og sjøfolk i kolonien var det naturlig nok også mange nordmenn. Nevnte skipper Randulff fra Kristiansand virket som los i kolonien i en årrekke, og storkjøpmannen Daniel Isachsen eksporterte tømmer fra sørlandske furuskoger til øyene. Men vi finner også folk som sjømannen Lars Larsen fra Flekkefjord som druknet på St. Croix i 1782, Sigvard Brodersen fra Holum som var dommer samme sted eller Thomas Andreas Kjær fra Tvedestrand. Sistnevnte var havnefogd i Charlotte Amalie, som på det tidspunktet var Danmarks neststørste by. Og ved siden av plantasjer med optimistiske navn som Lykkens Hjul og Canaan, finner vi også en som heter Mandal…

Hva var så Andreas Bierchs tilknytning til tropekolonien? Svaret finnes i kildene fra St. Thomas, der vi midt i 1770-årene treffer på – degnen Andreas Bierch ved Frederikskirken i Charlotte Amalie. Det er ingen grunn til å tvile på at dette er vår mann. Han har tydeligvis vært gift der borte, men har overlevd både én og to koner og minst ett barn. Så har han i begynnelsen av 80-årene reist til Kristiansand og overtatt den ledige klokkertjenesten i Tveit. Formuen må ha han ha lagt seg opp mens han bodde på slaveøya, og han har altså drevet med utlånsvirksomhet allerede da.
Det var neppe tilfeldig at det var til Kristiansand han kom, for det var herfra han hadde reist ut mange år tidligere. I det testamentet Andreas Bierch skrev før han døde på klokkergården, er det flere som begunstiges. Så vel sognets fattige som degnens tjenestepike Anne Marie fikk et pengebeløp, mens hans “gode Ven” Jens Arup på Boen tilgodesees med blant annet en gullring. Dessuten får Ommund Alfsen i Kristiansand hele 50 riksdaler, ettersom han befinner seg “i fattige Omstændigheder”. Bakgrunnen var at Ommund hadde vært gift med degnens avdøde, yngre søster, og det er deres to barn som arver det meste av Andreas Bierchs formue. Når alt var oppgjort satt nevøen Jakob Ommundsen, som var skomakersvenn i Ålborg, igjen med 475 riksdaler, det vil si mellom 300.000 og 400.000 kroner.

Da søsteren Torborg døde i 1783, var Andreas Bierch alt blitt klokker i Topdal. Skiftet etter henne viser at hun og mannen skyldte broren 250 riksdaler, som han i praksis ettergav. Følger vi degnen lenger tilbake i tiden, oppdager vi at han han var sønn av Jakob Gundersen Birkeland, som døde i Kristiansand i 1747. Anders Jakobsen Birkeland var blitt til signeur Andreas “Bierch” i løpet av årene i utlendighet! Alt i 1747, da Anders var 21 år, sies han å være i utlandet. Da boet etter moren gjøres opp i 1755, heter det at Anders har vært borte i fem år, og at han nå er utenlands fra Holland.

Pengene som gikk ned med Samson, så Andreas Bierch neppe noe mer til, uten at han ble fattig av den grunn. For oss er det mest fascinerende med hele historien at bønder og husmenn i Tveit lånefinansierte gårdhandlene sine med kapital fra vestindiske slaveplantasjer.

17 januar 2011

Brobyggerne

I visjonsdiktet Draumkvedet fra middelalderen fortelles det om Olav Åstesons lange og farefulle ferd til Dødsriket. Den visjonære må blant annet reise over de våte Våsemyran, og han må passere Gjaddarbrui med alle dens farer. Ikke rart Olav klager over at ”vegjine fadde so vie”. Forestillinger som dette utgjør noe av bakgrunnen for de omkring 150, først og fremst svenske runesteinene fra 1000-årene, hvis innskrifter forteller at en person har bygd bro, vei eller vadested for sin egen eller en annens sjel. I Täby i Uppland fantes det endatil en hel bondeslekt som i den første kristne tiden bygde broer og veier i stor stil med samme begrunnelse.

I Norge har vi bare to innskrifter med dette budskapet, deriblant Dynnasteinen, der Gunnvor forkynner at hun ”gjorde bro” etter sin avdøde datter, Astrid, som hadde vært intet mindre enn ”hendigste mø på Hadeland”. Den andre innskriften, fra Sokndal i Rogaland, forteller mer nøkternt at Sakse gjorde ”denne bro” for å oppnå Guds godvilje for sin mors, Turids, sjel. I det siste tilfellet stod runesteinen opprinnelig reist på bredden av Sokndalselva, og det er ingen grunn til å tvile på at uttrykket ”denne bro” viser til en høyst konkret og fysisk bro over elven.

Men det er Jarlabanke og hans brobygging som inntar den fremste plassen blant 1000-tallets runeinnskrifter av denne typen. Jarlabankes bro eksisterer fremdeles, og den befinner seg i Täby nord for Stockholm. Her krysser den gamle landeveien mellom Vallentuna og Täby et ca. 150 meter bredt våtmarksområde. En gang omkring midten av 1000-tallet har den lokale storbonden Jarlabanke latt bygge en steinsatt jordbro over den myrlendte strekningen. Den over seks meter brede, opphøyde veien sørget han deretter for å markere med parvise bautasteiner for hvert tolvte skritt, og i hver ende av anlegget satte han én, eller kanskje to, staselige runesteiner.

På den ene av disse runesteinene erklærer Jarlabanke at han har latt disse steinene reise til minne om seg selv, og at han har laget broen for sin egen frelses skyld. Han legger til at han ”eier” hele Täby. Fire andre steiner gjengir mer eller mindre samme budskap. En av steinene, som nå er i Vallentuna, føyer til at Jarlabanke også har opprettet et tingsted. Flere andre steiner presenterer Jarlabanke som vei- og brobygger. Det finnes dessuten et titalls runesteiner som nevner slektninger av ham, slik at det faktisk er mulig å følge familien i Täby gjennom fire generasjoner på 1000-tallet. Jarlabanke var heller ikke alene i familien om å bygge broer: En stein i Fällbro er reist til minne om Jarlabanke av hans kone og sønn, og runeinnskriften forteller videre at de også har bygd en bro for å ære hans minne.

Det er i Uppland de fleste brobyggersteinene finnes, og spesielt mange er det i bygdene omkring Vallentunasjön, der det med all tydelighet har vært knyttet betydelig prestisje til det å bygge broer – og fortelle ettertiden om det! Slekten på Skålhamra på vestsiden av Vallentunasjön var for eksempel nesten like flittige runesteinsreisere som Jarlabanke & Co. Et særtrekk ved dette området er det også at usedvanlig mange av steinene fremdeles står mer eller mindre på samme plass som der de opprinnelig ble reist. Derfor vet man for eksempel at Jarlabankes bro fungerte som en slags portal inn til Täby, og at alle som kom til stedet nordfra måtte gå over broen og ved selvsyn konstatere at det her bodde kristne og mektige personer.

Andre av Jarlabankeslektens runesteiner finnes ved Broby, ikke så langt fra Täby. To av steinene her nevner Jarlabankes farmor, Estrid. Det vakte berettiget oppsikt da svenske arkeologer for noen år siden fant og undersøkte en tidlig kristen gravplass ved Broby bro. I en av gravene lå nemlig skjelettet av en eldre kvinne – kanskje Estrid selv! Utgraverne mener nå i hvert fall at det sannsynligvis er Jarlabankeslektens gravplass som er funnet, og at også Jarlabanke kan ha fått sin siste hvile der ved broen.

Det kunne saktens være behov for både veier og broer den gangen. Vi er i den heldige situasjonen at vi har en samtidskilde fra Jarlabankes tid som skildrer en reise gjennom skog og ødemark fra Borg (Sarpsborg) til Västergötland. Turen foregikk i 1019, og den er foreviget av skalden Sigvat Tordarson i hans Austrfararvisur. Det er en strabasiøs ferd skalden skildrer. Fra reisen begynte, sov han bare litt, forteller han, og ferden gikk mange mil til fots gjennom skogen, på ” bratte, lange stier”. 500 år senere klager Oslobiskopen Jens Nilssøn, som foretok sne visitasreiser sist på 1500-tallet, stadig over hvor vond veien da var de fleste steder – selv om han nevner både jordbroer og andre broer titt og ofte.

På denne bakgrunnen er det lett å forstå at kirken så på brobygging som en stor velgjerning. Men en bro har også en symbolsk mening som et bindeledd mellom de levendes verden og de dødes. Slik var det også i den første kristne tiden. Enda tidligere, i vikingtid, finner vi motivet med vann som skiller mellom døde og levende igjen i vikingtidens kulturlandskap mange steder. Ofte er nemlig vikingtidsbosetningene adskilt fra de tilhørende gravfeltene av vann eller våtmark. Den ”Gjaddarbrui” som Olav Åsteson måtte passere, fører jo i den norrøne mytologien over elven Gjall, som skiller mellom levende og døde. At man heller ikke senere gikk av veien for å forestille seg broen mellom verdenene som en realitet i kulturlandskapet, tyder det faktum at én oppskrift av Draumkvedet enkelt og greit har erstattet ”Gjaddarbrui” med det langt mer dagligdagse ”Bjellandsbruna”, som alt i middelalderen var en kjent overfartsåre for den som ville krysse Mandalselva i Vest-Agder.

03 januar 2011

Møtet med sarmatene

For tiden vises utstillingen Dronning Margrethe og arkæologien på Nationalmuseet i København. I ett av monterne med gjenstander fra utgravninger som den arkologiutdannede majesteten enten har deltatt i eller besøkt, ligger en liten bronsegjenstand fra 1980-årenes undersøkelser i Illerup Ådal ved Skanderborg. Den har vært utsatt for hardhendt behandling, som de fleste av tingene i det store Illerupfunnet. Likevel er det tydelig hva slags gjenstand vi har for oss – nemlig en kuleformet amulett eller hengesmykke som man ellers må til sarmatisk område i det sør-østlige Europa for å finne maken til. Ved Svartehavet og der omkring finner vi tilsvarende amuletter i kvinnegravene. Så hvordan kunne den havne på Jylland for 1800 år siden?

Sarmatene var et rytterfolk som hadde sin hjemstavn på de nordkaspiske steppene ved Volga, i det sørlige Ural og det vestlige Kasakhstan. Den greske forfatteren Herodot gjengir en myte om at sarmatene var et resultat av ekteskaplige forbindelser mellom skytiske krigere og kvinnelige amazoner. På 400-tallet f.Kr. omtales de blant andre Herodot som boende øst for Tanais (Don), som på det tidspunktet ble regnet for grensen mellom Europa og Asia. Men i tiden som fulgte, forteller kildene om sarmater også vest for Don. Henimot slutten av det 1. århundre e.Kr. hører vi om sarmatiske angrep på de romerske provinsene så langt vest som i Pannonia (dagens Østerrike, Ungarn og den nordlige delen av det tidligere Jugoslavia).

De ulike sarmatiske stammene utgjorde en formidabel militær utfordring for Romerriket. Det skyldtes først og fremst det overlegne sarmatiske kavaleriet. Pansrede krigere til hest og treffsikre bueskyttere skapte problemer for de seiersvante romerne. I 166 e.Kr., mens romerne hadde hendene fulle med den pågående krigen mot parterne i øst, brøt flere germanske grupper – og med dem den sarmatiske stammen iazyger – gjennom limes i Pannonia, og noen av dem plyndret helt ned til Nord-Italia. Dette var begynnelsen på de såkalte markomannerkrigene, som ikke tok slutt før i 180, da romerne under keiser Marcus Aurelius hadde gjenvunnet kontrollen. Som en del av fredsslutningen med sarmatene måtte disse forsyne den romerske hæren med 8000 kavalerister, som for en stor del ble stasjonert i Britannia. Det har vært spekulert i om hvorvidt de sarmatiske rytterne i Britannia og deres kamper mot de invaderende sakserne fra kontinentet kan ha gitt opphav til legenden om kong Arthur og ridderne av det runde bord. I yngre romertid ble under enhver omstendighet de sarmatiske rytteravdelingene regnet for å være de beste i imperiet.

Romerne overtok tilsynelatende flere militære nyvinninger fra sarmatene, så som den tunge lansen, våpenøksen, bueskytteriet og det pansrede kavaleriet. Samtidig fortsatte sarmatiske stammer å være en trussel for keiserriket. Da romerne under Aurelian trakk seg ut av Dacia (dagens Romania), rykket iazyger inn. Med folkevandringstiden og de store vandringene til hunner og goter forsvinner sarmatene etter hvert ut av sagaen. De er enten blitt assimilert i disse mektige stammeforbundene, eller knust av dem.

Romerne følte altså det sarmatiske naboskapet på kroppen. Men hva med de germanske stammene og stammeforbundene nord for den romerske grensen, for ikke å snakke om skandinavene – opplevde disse det fryktede sarmatiske kavaleriet på nært hold? Ikke om vi baserer oss på den romerske forfatteren Tacitus, som i det 1. århundre skrev at frykt og øde fjellkjeder skilte mellom Germania og Sarmatia. Men virkeligheten – og ikke minst den senere historien – var nok annerledes.

Amuletten i Illerupfunnet er antagelig den enkeltgjenstanden som mest direkte viser kontaktene mellom sarmater og skandinaver i yngre romertid. Men alene står den likevel ikke. Fra omkring år 200 ser det ut til at det skandinaviske krigeraristokratiet har vært sterkt påvirket av sarmatiske skikker. Man ser det tydelig når det gjelder våpentyper. Sverd med innlagte figurer dukker opp i gravfunnene her hjemme på denne tiden, eksempelvis i et kjent funn fra Stabu på Toten, og det er mulig at det skyldes påvirkning fra sørøst. I Danmark opptrer de karakteristiske sverdene med ringformede grep, og i flere danske og et par svenske funn finnes ringbrynjer, og her er det liten tvil om at vi har å gjøre med sarmatisk innflytelse. Felles for flere av de nye typene som dukker opp i Skandinavia på 200-tallet, er at de kjennes fra sarmatisk område på forhånd. Det er heller ikke utelukkende innenfor våpenteknologien at denne utviklingen kan spores. Gullarmringer av en bestemt type forekommer i høystatusgraver i det samme tidsrommet, for eksempel i det kjente Avaldsnesfunnet fra midt i det 3. århundre. Igjen må forbildene søkes i Sarmatia. Dessuten har vi enkelte funn, som de berømte sølvbegrene fra Himlingøje på Sjælland, som viser tydelig påvirkning fra den sarmatiske motivverdenen.

Bronseamuletten fra Illerup er altså ikke noen enslig svale, og forklaringen på den sarmatiske innflytelsen her hjemme ligger i de nevnte markomannerkrigene. Skandinaviske krigere deltok nemlig også i de væpnede konfliktene ved Donau-limes, og enten de kjempet med dem eller mot dem (i virkeligheten trolig begge deler), var de vitner til det sarmatiske kavaleriets seiersgang. Her må påvirkningen ha hatt sitt utgangspunkt.

Og amuletten i Illerup-funnet, som etter utgraverens mening består av utstyr fra en norsk-svensk hær? Tja, i prinsippet kan det ha vært sarmatiske krigere med i de skandinaviske stormannsfølgene i yngre romertid. Mer sannsynlig er det at det er en skandinav som har sikret seg amuletten som suvenir fra et tidligere møte med de mektige rytterkrigerne fra øst.

01 januar 2011

Bispen og klokkeren

Våren 1785 ble en håndfull unggutter dimittert fra Latinskolen i Kristiansand, deriblant 16-åringen Claus Pavels (tegningen) fra Lista og den fire år eldre Andreas Eckstorm fra Lyngdal. Selv om de to kom fra ulike kår og fikk vidt forskjellige livsskjebner – Pavels endte som biskop i Bergen, mens Eckstorm etter eget utsagn var en ”fattig Dievel” som døde som klokker i Drammen – skulle deres veier komme til å møtes flere ganger.

Andreas Eckstorm ble født og vokste opp i Lyngdal, der faren var skoginspektør. Andreas var den eldste i en barneflokk på fem. På det tidspunktet var det flere kondisjonerte som hadde fast tilhold i Lyngdal, men Eckstorms var ikke å finne blant disse. Kondisjonerte var derimot Claus Pavels’ familie. Han var eneste sønn av den residerende kapellanen i Vanse, men faren døde tidlig og Claus vokste opp hos morfaren, fogd Tostrup, på Østhassel.

I ettertid blir begge to først og fremst husket for sine skriverier. Claus Pavels dagbøker og hans selvbiografi regnes fremdeles som sentrale historiske kilder. Andreas Eckstorms smule berømmelse er knyttet til den merkelige selvbiografien Sandfærdige Fortællinger og Hændelser, med undertittelen En Bagatelle af vore Dage. Den utkom i 1792, da Eckstorm var blitt 27 år gammel. Boken inneholder et vell av mer eller mindre injurierende personkarakteristikker og skarpe miljøskildringer, og ironien er aldri langt unna. Den ble utgitt i en periode med utstrakt trykkefrihet.

Disse to ”vestlendingene” møtte hverandre altså på Latinskolen i Kristiansand. Pavels skriver en hel del om Eckstorm, og fremstiller han som en stridbar karakter. Da sistnevnte kom til skolen, ”overgik han meg næsten i alt, men Udsvævelser, tilligemed en Trodsighed i Characteren, der undertiden syntes at grænse til Ondskab, gjorde ham forhadt i Rektorens Øine". Pavels la dog til at han "syntes værre, end han uden Tvivl var, og skjøndt han tildeels var Stifteren af sit eget Vanheld, var det dog maaske tungere, end han havde forskyldt”.

Selv skriver Eckstorm at han ble klassens flinkeste elev det første året, men at rektor Monrad, ”Søren latiner”, som han ble kalt, senere oppfattet ham som ”Anfører for Skolens Spectakelmagere”. Eckstorm legger til at han ble straffet fire ganger i løpet av de årene han var i Kristiansand – den ene gangen fikk han en ørefik for ”utidig Latter” i timen. Situasjonen ble vel ikke noe lettere for Eckstorm av at han ifølge Pavels hadde Hans Kjerulf som sidemann, og at dennes ”største Glæde var at gjøre Nar af Folk”.

Pavels skildring av skolelivet i Kristiansand er nøktern, slik at man må tro ham på at han brukte det meste av tiden på studier. Han har vel antagelig også rett når det gjelder Eckstorms ”Udsvævelser”. I hvert fall fremstår lyngdølen som godt informert om de forskjellige forlystelser byen kunne by på – inkludert en beskrivelse av hvor mange biljardbord som fantes i byen, samt en oversikt over kjeglebanene. Likeledes er det vanskelig å se for seg at klassens minstemann, Claus Pavels, deltok i slike usømmelige aktiviteter som å spille ball på kirkegården under froprekenene eller spise kaker i kapittelet om vinteren.

Men i 1785 bar det altså til København med dem begge. Pavels hadde med seg et ypperlig vitnemål fra Monrad, Eckstorms var heller måtelig. Pavels forteller at de holdt sammen en del i København det første året, men at deres veier deretter skiltes. Pavels var en flittig student ved siden av at han skrev poesi og spilte teater. Eckstorm dyrket de samme interesser, men gav opp studiene etter noen måneder. En stund ville han bli skuespiller, og han ble da også opptatt i et av tidens mange dramatiske selskaper. Ellers skriver han at han helst foretrakk spaserturer med en ”morskabsbog” i hånden i hagen på Rosenborg. Hele sannheten om Eckstorms Københavnsopphold får vi neppe i hans egen bok. Det er lite der som kan kvalifisere til Pavels bemerkning om at ”hans Omgang (var) fra den moralske Side dog intet mindre end forargerlig”.

Etter hvert vervet Andreas Eckstorm seg til Den kongelige livgarde, før han i 1789 ble utnevnt til fenrik ved det Vesterlenske infanteriregiment. Da han kom til Norge, viste det seg imidlertid at det ikke fantes noen ledig tjeneste, og at lønnen var lavere enn den han hadde hatt i København. Skal man dømme etter selvbiografien, holdt Eckstorm flere navngitte øvrighetspersoner ansvarlige for det han på det tidspunktet oppfattet som sin vanskjebne. I en periode deretter finner vi ham på Krigsskolen, før han ble klokker ved Kristiania tukthus. I 1796 fikk han samme stilling på Strømsø, der han året etter døde ”i den elendigste Forfatning”, ifølge Pavels. Kirkeboken forteller derimot at Eckstorm nøt ”almindelig Yndest i Menigheden”. Skal tro om ikke Eckstorms ettermæle hadde blitt et annet om vi ikke hadde vært henvist til Pavels kritiske bemerkninger og hans egen ironiske levnetsbeskrivelse?

I mellomtiden hadde Pavels innledet sin prestekarriere, som mange år senere skulle skaffe ham bispestolen i Bergen. I 1793 besøkte han tukthuskirken i Kristiania og innledet vennskap med presten der. Visste man ikke bedre, kunne man vel mistenke at tukthuskirken ikke var noe spesielt ettertraktet tjenestested, men det var det faktisk. På denne tiden var det en av de mest ettertraktede kirker i Kristiania, og byens beste borgerskap samlet seg til gudstjeneste der. Kan hende traff Pavels også sin gamle klassekamerat, klokkeren, igjen der? Under enhver omstendighet er det vel der han har fått opplysningen om Eckstorms kone, Kristine Paaske, som satt igjen i fattigdom med tre små barn da mannen døde. Pavels refererer nokså foraktelig til enken som ”Kammerherre Ankers Stuepige, eller hvad hun nu var”.

Over stokk og stein

Året er 1666, og Kirsti Olsdatter fra Furnes står for retten. Anklagen: Svartekunster. Kirsti innrømmet at hun kunne fire bønner, og at hun ...