Vikingen i huleklosteret

Huleklosteret i Kiev ble innskrevet på Unescos verdensarvliste i 1990. Ifølge Nestorkrøniken ble klosteret grunnlagt tidlig på 1000-tallet av den ortodokse munken Antonius fra Athos, som valgte seg en hule på Berestovfjellet utenfor byen, høyt over Dniepr. Kronikøren Nestor ble senere selv gravlagt i klosteret, som i løpet av middelalderen ble utviklet til et omfattende kompleks med kirker og andre bygninger. Mindre kjent er det at en skandinav, Sigmundr, også fikk sitt hvilested i klosteret, etter å ha vært en av munkenes viktigste støttespillere. Flere aristokratiske familier som langt senere kom til å spille viktige roller i russisk historie, regnet sin slekt tilbake til denne Sigmundr.

Historien om Sigmundr, eller «Chimon», som han benevnes der, fortelles I huleklosterets paterikon fra første halvdel av det 13. århundre. Et paterikon er en samling fortellinger om helgener, martyrer og andre hellige, og Huleklosterets paterikon er nedskrevet av en tidligere munk ved navn Simon omkring 1230, etter at han var blitt biskop i Vladimir-Suzdal. En av de oppbyggelige historiene som fortelles, handler om en norrøn stormann, «Chimon», og om hans omvendelse.

Et krigerdynasti

«I væringenes land,» heter det i paterikonet, «var det en stormann som het Afrikan, en bror av Yakoun den blinde, som i et slag som han ledet sammen med Jaroslav mot Mstislav den rasende, mistet sin gyldne kappe». Ifølge legenden foregikk slaget om natten, mens stormen raste. «Afrikan» oppfattes vanligvis som det norrøne Alrekr (eller Alfrikr), mens «Yakoun» helt sikkert er det norrøne navnet Hákonr. Slaget det er tale om, fant sted i 1024, da Mstislav forsøkte å erobre sin bror, Jaroslavs, Kievrike.

Huleklosteret (Abraham van Westerveldt, 1651)

Om «Afrikan» heter det videre at han hadde to sønner, «Chimon» (vanligvis tolket som Sigmundr) og «Friand» (som ikke er like enkelt å oppfatte som et norrønt navn, men har vært oppfattet av enkelte som ordet «frende»). Uansett, da «Afrikan» døde, jaget Håkon de to brødrene fra landet, «og Chimon kom til vår fromme fyrste Jaroslav», som sendte ham til sin sønn, Vesvolod, der han fikk stor makt som krigerhøvding.

Så, «i året 6576» - det vil si i 1068 – «da den store og fromme fyrst Iziaslav regjerte i Kiev», trengte kumanene, et tyrkisk nomadefolk, inn i landet. De ble møtt av Jaroslavs tre sønner, Iziaslav, Sviatoslav og Vsévolod, og sammen med dem var Sigmundr. Før slaget oppsøkte de Antonius i Huleklosteret for å få hans velsignelse. Den hellige mannen fortalte at de ville lide nederlag, og Sigmundr kastet seg ned foran ham og tryglet ham om å bli spart fra en slik ulykke. Antonius svarte:

«Min sønn, mange kommer til å falle for lansen og sverdet. Du vil flykte fra dine fiender, som kommer til å trå deg under sine føtter, såre deg og drukne deg. Men du skal bli frelst, og du skal hvile i en kirke som kommer til å bli reist her» (i klosteret).

Mirakelet

Da slaget begynte og de to hærene stod mot hverandre, gikk det som Antonius hadde spådd. De kristne tapte «på grunn av Guds sinne», og da de flyktet hals over hode, lå en mengde krigere igjen på slagfeltet. Sigmundr lå igjen, døende. Han løftet sine øyne mot himmelen, og der så han en kirke. Så utbrøt han: «Herre, fri meg fra denne fryktelige døden ved Din mors og ved de hellige Antonius’ og Theodosius’ bønner!». Da ble han grepet av en mystisk kraft, unnslapp døden og ble fri for sår. Han vendte tilbake til Kiev og fortalte sin historie til Antonius.

Den hellige mannen priste Gud for dette mirakelet og sa til Sigmundr: «Min sønn, fra nå av skal du ikke hete Chimon, men Simon». Til Theodosius sa han: «Denne Simon vil bygge en kirke», og Simon gav munkene en forgylt belte og en halsring av gull, som «Afrikan» hadde gitt ham, og som han hadde hatt med seg fra væringenes land. Gaven hadde en verdi av femti grivnas. Siden gav han også store rikdommer til klosterets behov.

Da Sigmunds døde, ble han gravlagt i Huleklosteret, som en av de første. Før den tid, fikk han syndsforlatelse for seg og sine etterkommere fra munkene. Hans sønn, Georgi, som bodde i Suzdal, gav også rike graver til Huleklosteret i Kiev. Fra ham regnet den mektige russiske Vorontsov-familien sin slekt. Bojaren Feodor Vorontsov var den egentlige herskeren i Russland mens Ivan den 4. var umyndig i 1540-årene. Mikhail Vorontsov var visekansler to hundre år senere, og Russlands mektigste mann.

Hvem var Sigmundr?

Flere har forsøkt å identifisere Sigmundr og hans nærmeste slektninger, slik de er nevnt i Huleklosterets paterikon, med personer som er kjent i skandinaviske kilder, men ikke med særlig hell.

Omeljan Pritsak mente at «Yakun» var identisk med Håkon Eiriksson jarl, og at Alrekr var en for øvrig ukjent bror av ham. Håkon Eiriksson var sønn av Ladejarlen Eirik, og da han ble borte på havet i 1029 eller 1030, hadde han vært de facto konge i Norge i ett år. Han spilte ellers en sentral rolle blant skandinavene i England, slik faren også gjorde. Problemet er at Håkon Eiriksson vanskelig kan ha deltatt i noe slag i Russland i 1024, ettersom han opptrer som vitne, og i egenskap av Knut den mektiges jarl, i England samme år.

Andre har tatt utgangspunktet i navnet «Afrikan», og har villet se ham som den Alrekr som opptrer i to runeinnskrifter i Södermanland, blant annet i den såkalte Sigurdsristningen på Ramsundsberget. Verken Håkon eller Sigmundr er imidlertid omtalt i noen av disse innskriftene.

En annen mulig identifisering av Håkon er han er den samme som har risset navnet sitt, Yakun, med usikre kyrilliske bokstaver i St. Sofiakatedralen i Kiev.

Sannheten er antagelig at verken «Chimon», «Afrikan» eller «Yakoun» har satt spor etter seg i de sparsomme skandinaviske kildene fra denne perioden – helt sikkert på lik linje med de aller fleste av de nordboer som søkte lykken hos Jaroslav i Kiev, hos Knut i England eller hos keiseren i Konstantinopel den gangen. De bevarte skriftlige kildene gir selvsagt bare et fragmentarisk innblikk i datidens persongalleri.

Chimon/Simon/Sigmundr og hans spesielle historie kan vi derfor først og fremst lese som en for så vidt tilfeldig overlevert beretning om livet til én av de mange skandinaver som dro østover for snart tusen år siden. Fortellingen om Sigmundr er kanskje også typisk, i den forstand at den kaster lys over hvordan stormannssønner fra Skandinavia i løpet av få generasjoner gikk fra å være fremmede leiekrigere hos Jaroslav og andre fyrster/, og av og til hedninger, til å være stedegne, ortodoks fromme og russisk-talende aristokrater.