Levende begravd

 Den gamle sjøkrigeren Hans Carstensen Garde hadde et langt liv bak seg i først hollandsk, siden i dansk-norsk tjeneste, og hadde deltatt i mange av tidens store sjøslag da han slo seg ned på hjemgården i Spangereid ved Lindesnes rundt 1680. Han hadde rykte som «en god Sømand og Lieutenant, naar han kunde ikkun lade sin Drikken», og var nok en hard negl også i forholdet til sine naboer på gården Gahre. I 1708 anklaget han nabobonden for trolldom – en påstand med potensielt skjebnesvangre konsekvenser for Haagen Tollisen, grannen. Årsaken: Haagen hadde gravd ned ei levende geit på Hans Carstensens eigedom.

I rettssaken som fulgte, forklarte Haagen at han et par år tidligere hadde opplevd at flere dyr på gården døde av en smittsom sykdom. Da sykdommen var på det verste, hadde han tatt ei av geitene, lagt den mellom to store torver han nettopp hadde spadd opp og stått oppå helt til «Creaturet var kvælet». Hans Carstensen, som påsto at dette hadde skjedd på hans eiendom, ville ha greie på hvem som hadde rådet Haagen til geitedrapet. Haagen svarte til sitt forsvar at dette ikke var en uvanlig fremgangsmåte mot sykdom, og hadde vært benyttet med hell på gården før. En gang hadde ei kvige blitt gravlagt levende på Gahre, forklarte han. Det skulle ha skjedd mer enn hundre år tidligere.

Å gravlegge dyr levende var et kjent middel mot sykdom og nød. Fra Jylland hører vi i 1842 om en hest som ofres på samme vis. En gårdeier fortalte at han var på reise og så en liten gruppe mennesker stå på et jorde. Han ville spørre dem om veien. Mannen la merke til at det stod en hest sammen med dem; den hadde bind for øynene og beina var bundet sammen. Ved siden av dyret var en nylig oppkastet grav. Da han så spurte hva de ville med hesten, svarte mennene at den var syk, og at de ville gravlegge den. De la til at de allerede hadde mistet to hester, og at dette var den tredje. De hadde hørt at det «var godt at grave det levende ned for at forebygge Uheld». Gårdeieren ba dem la være, og sa at han ikke trodde det ville hjelpe mot sykdommen. «Ja, da har vi Troen,» svarte mennene, som så kastet den levende hesten i graven og fylte den igjen med jord.

Et annet sted på Jylland mente en bonde at ei kone på nabogården hadde forhekset dyrene, slik at de ble syke, og at hun dessuten hadde flyttet på grensesteinene mellom gårdene. Hans resept var å begrave en levende hest i gårdsgrensa, og over hesten la man en stor stein med tre nagler av jern i, slik at hesten ikke skulle gå igjen. Så sent som I 1875 gravla en bonde i nærheten av Mariestad ei levende kvige som botemiddel mot sykdom.

Dyrebegravelsene er ikke utelukkende knyttet til sykdom hos dyr. På så forskjellige steder som Irland og Sápmi finnes tradisjonen om at kvinner i barselnød kunne forløses dersom man ofret en levende hund ved å begrave den i jorda. Fra Skottland hører vi om kyllinger som skulle begraves levende som offer til St. Brigid i forbindelse med barnefødsler. Det måtte foregå der tre bekker møttes.

Andre ganger møter vi dyr som er blitt levende begravd som offer i forbindelse med oppføring av kirker og andre bygninger. Det finnes arkeologisk kjente eksempler fra seinmiddelalderen, og folketradisjonen gir en rekke andre. Noen ganger dreier seg om en skikk som er gitt en kristen tolkning, som når man gravla et levende lam på det stedet der alteret skulle stå i en ny kirke, mens det ikke er noe åpenbart kristent eller kirkelig ved tradisjonen om å grave ned en levende hest på en kirkegård før man tar den i bruk. Om Søllested kirke på Lolland sier sagnet at man ikke få tårnet til å stå før det ble begravd en årsgammel, hvit hest under det.

I folketradisjonen gis slike bygningsofringer gjerne en direkte tolkning. I motsetning til eksemplet fra Jylland, der man ville forsikre seg om at den døde hesten ikke skulle gå igjen, vises det heller til at hensikten nettopp var at det døde dyret skulle hjemsøke de levende og på den måten beskytte byggverket. «Kirkehester» og andre «kirkegrimer» er kjent fra ulike steder; «grimene» kan være ulike dyr, som hunder og griser, men har det til felles at de spiller rollen som beskytter av kirken eller en annen viktig bygning. Fra Danmark fortelles det om et «kirkelam» som viste seg når noen gikk inn i den folketomme kirken, og man kunne møte denne gjengangeren også på kirkegården – og utenfor. Så man kirkelammet danse foran en husdør, var det et sikkert tegn på at et barn inne i huset snart skulle dø.

«Malcanisen» på Akershus festning er et velkjent eksempel her hjemme. Det var en spøkelseshund som en gang i tiden skal ha blitt gravlagt levende i Mørkegangen for å beskytte Jomfrutårnet mot inntrengere. Sagnet sier at den som møtte på Malcanisen, ville lide en vond død i løpet av kort tid. Da Mørkegangen raste sammen midt på 1500-tallet, var det ingen av soldatene på festningen som våget å gå ned i ruinen. Lensherren selv, Peder Hanssøn Litle, måtte gjøre det. Han møtte ganske riktig Malcanisen, kom krypende ut igjen og døde noen måneder senere.

Slike ofringer har røtter langt tilbake i tiden, i hvert fall til jernalderens bygningsofringer. Det kan være vanskelig å dokumentere om dyra er blitt gravlagt døde eller levende, men det finnes nokså sikre eksempler fra tidlige perioder. Arkeologiske utgravninger har vist at en hest og en hund ble begravd under vollanlegget da borgen Münster ble anlagt i 790-årene, og at i hvert fall hunden trolig er blitt gravlagt mens den fremdeles var i live. Hestegraver finnes på vikingtidsgravplasser flere steder, som i Norge og på Island, men er spesielt fremtredende på gravfelt i Litauen og Kaliningrad. Noen forskere mener at dyra er blitt gravlagt levende på sistnevnte gravplasser.

Men det kunne forekomme at dyreofringer ikke var tilstrekkelig. Sagn fra hele Norden sier at man da måtte begrave et levende menneske. En typisk versjon fortelles fra Dalsland i Sverige. For lenge siden raste det en stor sott over regionen; tusener av mennesker ble syke og døde, mens andre flyktet ut i skogen eller vekk fra området. Kirker sto tomme, og det var ikke folk igjen til å gravlegge de døde. Så kom en finne som fortalte de overlevende at de ikke ville få bukt med sykdommen før de hadde gravlagt et levende vesen. Det rådet ble fulgt, og man gravde ned en levende hane, uten at det hjalp. Så forsøkte man med ei geit, men ingenting nyttet. Til slutt lokket man en fattig gutt, en tigger som kom vandrende, ut i skogen og gravla ham levende der. Om det hjalp mot pesten, skal være usagt, men ryktet fortalte at den gikk gjennom skogen nattestid, lenge etter kunne høre en barnestemme som skrek: «Levende begravd, levende begravd»».

Et norsk sagn forteller at en gutt ble gravlagt levende i sognebyttet mellom Gol og Ål den gangen pesten kom til Hallingdal. En kunne fristes til å tro at slike ofringer tilhører sagnenes verden, og bare den. Men det finnes faktisk dokumenterte eksempler på at mennesker er blitt levende begravd i Norden i det som for en arkeolog som undertegnede, er «nyere tid». 

Kong Christian 4. skrev i et brev til lensmannen på Lundenæs slott i 1604 at ei kvinne som var blitt dømt til «steile og hjul» for å ha begravd et av sine barn levende, i stedet skulle henrettes med sverd. Av andre kilder fremgår det at drapet hadde skjedd under «pestilensen» i 1603, og det gir nok forklaringen på hva hensikten hadde vært. Da pesten herjet i Småland i 1712, måtte en soldat stå til rette for å ha tvunget den smittede Kerstin Gudmunsdotter ned i ei likkiste under «skrik och jammer». Han hadde spikret igjen lokket og var i ferd med å plassere kista i en grav på kirkegården i Sunnebo da han ble stanset av lokalbefolkningen.

I middelalderen var dessuten det å bli levende begravd en straffemetode for særlig alvorlige forbrytelser, og den kunne ramme så vel mennesker – først og fremst kvinner – som dyr. Men det er en annen historie.