Røverkysten

Tiåret før og etter år 1400 var en skjebnetid for handel og sjøfart i Nord-Europa. Konge stod mot konge, kjøpmann mot kjøpmann, og ingen havn var trygg for sjørøvere, som hadde skaffet seg et fristed i uthavnene på Sørlandskysten.

På den lange kyststrekningen fra Avaldsnes til Mollösund ved Uddevalla – og med en tydelig fortetning i uthavnene på Agder – finnes skipsvrak fra senmiddelalderen med flere fellestrekk. De ser ut til å være senket på grunt vann og med viten og vilje, gjerne i bukter og viker inne i datidens havner. Og påfallende mange av dem tilhører tidsrommet rundt år 1400. Hva kan sammenhengen være? Stikkordet er sjørøveri. Nettopp på denne tiden skjedde nemlig en oppblomstring av piratvirksomhet og kapring som man knapt hadde opplevd maken til i Europa, og den sørnorske kysten ble hjemsøkt av sjørøvere som aldri før – eller siden.

Årene nærmest 1400 var vanskelige for den som ferdes på havet. Formelt var det pause i den tilsynelatende evigvarende krigen mellom England og Frankrike, men forholdet var på frysepunktet etter et statskupp i England i 1399, og nå herjet engelske kapere i Den engelske kanal med kongelig støtte, mens franske herjet engelske kystbyer med støtte fra Skottland. Konsekvensene var alvorlige for handelen mellom England og Flandern, og for forsyningene av engelsk ull til den voksende tekstilindustrien i Flandern. Hertugene i Burgund støttet til å begynne med den franske siden, og flamske kystbyer som Nieuport, Sluis og Dunkirk var involvert i den blomstrende kapervirksomheten.

I den andre enden av den store nord-europeiske handelsruten stod det ikke bedre til. Vitaliebrødrene var blitt hyret inn av kong Albert av Mecklenburg som ville bruke dem i kampen mot Danmark, men de opptrådte snart som rene pirater i Østersjøen. Urolighetene i Norden hadde begynt i 1375, da kampen om tronen etter kong Valdemar av Danmarks død tilspisset seg, og Hansaforbundet ble trukket inn.

Sistnevnte var dessuten involvert i en stadig syklus av hevn og mothevn med engelskmennene, som hadde startet i 1385 med et engelsk angrep på hansaflåten i Zwijn. Året 1401 innledet den mest intensive fasen av sjøkrigen mellom Hansaen og England, da Den tyske orden nektet å etterkomme kong Henriks krav om å stanse all handel med skottene.

Det var ikke til å unngå at pågående fiendtligheter og piratvirksomhet også preget den sørnorske kysten. Alle skip som seilte mellom øst og vest i Europa, mellom Nordsjøen og Østersjøen, måtte passere denne strekningen. Gitt datidens navigasjonskunnskap, skipenes seilbarhet, rådende vind- og strømforhold og de geografiske betingelsene, der den danske vestkysten hadde få gode havner å by på, var det naturlig at trafikken stort sett fulgte sørlandskysten, Agdesiden.

Sjørøveri og massemord i uthavnene

Gjennom engelske, tyske og norske diplomatiske kilder får man et klart bilde av det betydelige omfanget. I 1397 hører vi at et skip som tilhørte William Squier fra Hull, blir tatt av frisere, trolig av Vitaliebrødre. Friserne kompenserer etter hvert for tapet ved å gi William et annet kapret fartøy, et fra Zeeland, med trelast om bord, men det blir problematisk da engelskmannen tar om bord noen sjømenn fra Zeealand mens han ligger i Langesund – de kunne nemlig fortelle at det var deres skip han seilte med. Langesund stod i begivenhetenes sentrum også året etter. Da tok Vitaliebrødrene Gödeke Michels og Klaus Störtebeker og noen hansakjøpmenn en engelsk kreiert der; skipet heter «Peter» og tilhørte Thomas Motte i Cley.

I 1399 leverer engelskmennene inn en klage over at menn fra Hamburg har tatt varer fra et skip som lå i Egersund. Varene tilhørte kjøpmenn i Lynn. To år senere kommer nye engelske klager av samme sort; et hanseatisk fartøy fra Bergen har beslaglagt Lynn-gods fra et skip i Ny-Hellesund, mens en kjøpmann i Yarmouth har mistet oksehuder, saueskinn, smør, trelast og brynesteiner som befant seg om bord i et skip fra Zeealand som ble kapret i Langesund.

I årene som følger, forteller kildene om økt kapervirksomhet i havner som Selør, Hesnes, Sandefjord og «Stromeshoude». I de fleste tilfellene er det engelske kjøpmenn som er skadelidende, og hanseatiske skippere fra byer som Danzig og Wismar anklages for å stå bak ugjerningene. Motsatt beskyldes engelske skippere for å ha bemektiget seg hanseatiske fartøyer i noen av de samme uthavnene. I 1409 hører vi at sjørøvere er på ferde ved Mandal. Johan Rudemann lå i Skjernesund med kurs for Sluis i Flandern sammen med flere andre fartøyer, og med varer som tilhørte hansakjøpmenn ombord, da frisiske pirater tok både last og skip og førte det til Frankrike. Tre år tidligere var en flåte på 13 hansafartøyer blitt kapret av frisere i samme uthavn.

Siste episode i dette intense sjørøveriet inntraff i 1412, da Klaus Belckow fra Danzig, som var på vei til Bergen med en last av øl, malt og mel, ble kapret av skotter ved Lindesnes. Klaus selv og tre andre ble overlatt til seg selv i en liten, åpen båt, mens resten av mannskapet ble tatt med til Skottland mot sin vilje. De var for så vidt heldige: Skrekkhistorien fra 1406 – da hanseater fra Bergen myrdet nærmere 100 fiskere fra Norfolk ved å kaste dem på sjøen, bundet på hender og føtter, ved Hidra utenfor Flekkefjord – viste hvor galt det kunne gå.

Arkeologiske spor 

Det ville være rart om ikke de urolige årene tidlig på 1400-tallet også hadde nedfelt seg i det arkeologiske kildematerialet. I de senere år har det da også kommet for dagen funn som underbygger det inntrykket både skriftlige kilder og lokale sagn gir av en tid så til de grader preget av utrygge forhold og sjørøveri på kysten.

På kysten av Telemark og Agder er det til sammen kjent noe over 20 vrak fra perioden forut for år 1600. Både dateringene og funnomstendighetene er interessante. Det er verdt å merke seg at nesten alle vrakene er oppdaget i kjente havner og/eller på grunt vann. Minst fire av vrakene har spor etter brann om bord. Konteksten tyder på at det enten dreier seg om fartøyer som er blitt overlatt til seg selv – eller som har blitt bevisst senket. Flere av hovedhavnene som er kjent fra skriftlige kilder har dessuten flere slike vrak; Langesund, Ny-Hellesund, Skjernesund og Selør.

Og så er det selve dateringene. Dersom det var tale om tilfeldige forlis, skulle man forvente en mer eller mindre jevn spredning i dateringer, eller helst en økning etter hvert som sjøverts handel og transport økte i omfang. Men bildet er et helt annet: Dateringene ligger temmelig samlet på slutten av 1300- og begynnelsen av 1400-tallet.

I Skjernesund har Norsk Maritimt Museum i samarbeid med lokale dykkere avdekket to senmiddelalderske vrak, begge ligger i grunne viker inne i havneområdet. Det ene av dem har brannspor. Det andre er restene av et 26 m langt fartøy som har hatt en last av kalk og andre varer. Skipstømmeret er årringsdatert til 1389, og opprinnelsesstedet er Weichselområdet i det nåværende Polen. Dessuten er deler av lasten (tømmer) også blitt datert, til 1394.

Med bare noen hundre meters avstand ligger to vrak som begge bærer spor etter brann, i Langesund. Dateringene tyder på at begge skip sank på 1300-tallet en gang. I Ny-Hellesund er vraket av et skip lastet med kalksteinsheller fra Østersjøområdet datert til rundt år 1400. To andre steder i samme havn finnes kalksteinsheller som kan skrive seg fra flere skip som er gått tapt. Situasjonen er den samme i uthavnen Selør lenger vest.

Og utvides det geografiske perspektivet noe, kan vi trekke frem et vrakfunn i havnekontekst ved Avaldsnes (1395, skipet bygd i Gdansk- eller Elblagområdet) og Bøleskipet fra Skienselva (1380-årene, skipet bygd i det nåværende Polen), foruten flere funn fra slutten av 1300-tallet i den vestsvenske skjærgården (Mollösund med byggested i Danmark eller Nord-Tyskland, Koster med byggested i Øst-England).

Det er rimelig å se flere av disse skipsvrakene i sammenheng med det utstrakte sjørøveriet i samme periode. En bevart, samtidig beretning om trefningen mellom pirater og hanseater i Skjernesund i 1526 skildrer hvordan en holk som var tatt av sjørøvere, var etterlatt i en grunn vik, uten master og rigg. Mannskapet oppholdt seg på en gård i nærheten, mens skipperen var dratt til Tønsberg for å prøve og skaffe løsepenger for å frikjøpe skipet. Da hanseatene senere overvant piratene, tok de alt av verdi om bord og satte sjørøverskipet i brann. Slik har trolig hendelsesbakgrunnen vært også for flere av de «forlisene» vi finner spor etter i uthavnene hundre år tidligere.