Den
nordnorske farmannen Ottar levde på slutten av 800-tallet og foretok berømte
reiser både videre nordover langs kysten og sørover til Hedeby. Den inntil da
glemte beretningen om Ottars nordlige reise fikk ny aktualitet da engelskmenn
og nederlendere midt på 1500-tallet ville finne en alternativ, nordlig rute til
Kina og Det fjerne østen.
Ottars
beskrivelse er innskutt i det geografiske første kapittelet i en angelsaksisk
oversettelse av den antikke forfatteren Orosius’ «Syv bøker om historie mot
hedningene», opprinnelig skrevet på 400-tallet. Oversettelsen foregikk i regi
av kong Alfreds hoff (konge 871-899), og Ottars beretning ser ut til å være
svar på spørsmål som han er blitt stilt av kongen. Det er to, egentlig tre,
reiseskildringer som er inkorporert i Orosius-oversettelsen: Ottars beskrivelse
av reisen mot nord og sørover fra hjemstedet hans via Skiringssal i Vestfold
til Hedeby, og en viss Wulfstans reise fra Hedeby til Truso ved
Weichsel-munningen.
Det er
uklart hvorfor Ottar oppsøkte kong Alfred, og det fremgår heller ikke av
beskrivelsen om han kom til kongen på egen kjøl eller seilte med andre. Men
informasjonen han kom med, gjør Ottars skildring til en svært viktig kilde til
forholdene på Nordkalotten i vikingtiden, ikke minst når det gjelder forholdet
mellom samer (Finnas) og nordmenn. Ut
fra de opplysningene som gis i teksten, har man tenkt seg at Ottar har hatt
hjemme et eller annet sted på kysten mellom Lofoten i sør og Kvaløya i nord.
Noen mer presis stedfestelse er det vanskelig å gi, og det finnes flere rike
arkeologiske vikingtidsmiljøer innenfor disse ytterpunktene.
Ottar
fortalte at han bodde «lengst nord av alle nordmenn», og at han fikk lyst til å
vite hvor langt landet strekker seg videre mot nord. Han seilte derfor nordover
langs landet i tre dager, «og lengre drar aldri hvalfangerne». Så dro han
videre mot nord i tre dager til, og «da bøyde landet østover, eller ei havbukt
gikk inn», og han måtte vente på bør. Siden seilte han i fire dager østover,
før landet igjen «bøyde seg sørover eller ei havbukt gikk inn». Derfra gikk
ferden rett sørover langs landet langt han kunne komme på fem dager. Der fant
Ottar en stor elv som han dro opp i, men landet på motsatt side av elva var
«sterkt bygd» (þæt land wæs eall gebun),
og han våget ikke å gå i land.
Den
angelsaksiske Orosius-oversettelsens videre skjebne er ukjent, men i 1550-årene
kom to av manuskriptene for dagen i England og fikk ny relevans. I første
omgang var det beskrivelsen av Ottars nordlige reise som fikk oppmerksomhet
blant antikvarer og folk med interesse for oppdagelser, og det var først langt senere
at man festet særlig oppmerksomhet ved den delen av beskrivelsen som omhandler
reisen fra Hålogaland til Hedeby.
20 år
tidligere hadde stormaktene Spania og Portugal delt verden mellom seg, slik at
Spania fikk eierskap til den vestlige og Portugal den østlige halvkule, og de
samme statene kontrollerte så langt det lot seg gjøre sjøveien til «Vest-India»
og «Øst-India». For andre som ville ha en andel av den lukrative handelen med krydder,
te og andre «kolonialvarer», var det åpenbare fordeler dersom man kunne finne
alternative ruter til «Indiene». Og det er her Ottar kommer inn i bildet.
For med
startskudd i 1553 foregikk det en intens jakt på en nordlig rute – enten en
«nordøstpassasje» nord for det eurasiske kontinent eller en «nordvestpassasje»
nord for det amerikanske. I spissen for det hele stod dels engelske, dels
nederlandske handelsinteresser. Først ut var det private «Company of Merchant
Adventurers to New Lands», vanligvis kalt the Muscovy Company, som utrustet
ekspedisjonen i 1553, med mål om å finne Nordøstpassasjen og – forhåpentlig –
et marked for engelsk ull. Slik gikk det ikke, men et av de tre skipene kom seg
velberget inn I Kvitsjøen og ankret opp ved Dvinamunningen. På den måten kom
faste handelsforbindelser mellom England og Russland i stand.
Øverstkommanderende
for den delen av flåten som nådde Kholmogory, og siden fikk audiens hos tsar
Ivan den grusomme, var Richard Chancellor. Om ham vet vi at han foruten egen
erfaring som los i det østlige Middelhavet, fikk mye av sine geografiske
kunnskaper fra en mann ved navn John Dee.
Dee var en viktig rådgiver og premissleverandør for det nye kompaniet, og han
hadde et vidt interessefelt som omfattet geografi, matematikk og antikvariske
studier. Ikke minst var John Dee en ivrig samler av gamle manuskripter – og han
eide det ene av de to kjente Orosius-håndskriftene med Ottars beretning.
Manuskript
nummer to tilhørte en annen allsidig kar, Robert Recorde, som var Englands mest
kjente matematiker i sin samtid, og kanskje er mest kjent for at han oppfant
det matematiske er lik-tegnet (=). I to av sine trykte matematiske avhandlinger
fra 1550-årene, den ene av dem tilegnet the Muscovy Company, viser han til
Ottars reisebeskrivelse.
De
engelske oppdagerne kom imidlertid aldri lenger øst enn til Novaja Semlja. Noen
år senere nådde ekspedisjoner fra Nederlandene Karahavet, men isen satte en
effektiv stopper for videre seilas. Kjente sjøfarere som Henry Hudson og Willem
Barentz deltok. I 1619 forbød imidlertid den russiske tsaren utlendingers
seilas langs den nordlige rute. Russiske ekspedisjoner godtgjorde siden at det
faktisk fantes en sammenhengende korridor gjennom Arktis. Men det skulle gå
helt til 1878 før Nordenskiöld-ekspedisjonen klarte å ta seg hele veien gjennom
Nordøstpassasjen.'
Men
utgangspunktet for det hele var altså en farmann fra Nord-Norge.
