Deserted Migration period farms in Storrsheia, Rogaland

Storrsheia is an open-ended, rather wide WNW-ESE-oriented valley in the hills near Vigeså in Bjerkreim, Rogaland, Southwest Norway. It is located at 200-225 m above sea level. The motor way between Kristiansand and Stavanger runs through the valley, and on both sides of the road is located a substantial deserted farm complex, investigated by Jan Petersen in 1929 and 1930 (Petersen 1933). The complex at that time consisted of the visible remains of six houses and more than 100 barrows and clearance cairns, as well as stone fences and cattle roads. Storrsheia was by far the largest of the deserted farms investigated by Petersen and others in the years between the two world wars. The fenced area covers c. 11 ha.

The area around Vigeså has been claimed as a veritable laboratory for settlement archaeological studies in Norway (Lillehammer 1985). The area in question are outlands for three modern farms located somewhat further to the east. Storrsheia is one of a total of six farms and farm complexes in the area. Close to Storrsheia in the southeast is the deserted farm of Auglend, excavated by Petersen in 1928 (Petersen 1933). Uadal, together with Sosteli in the neighbouring district of Vest-Agder probably the best preserved of the deserted farms in Southwest Norway, is located just on the other side of the lake Storrsheivatnet from Storrsheia (Lillehammer 1985). Outside of this cluster – no more than 20 km north of Storrsheia, however – is yet another well-known deserted farm, Homsi/Lyngaland (Petersen 1936).

All six houses at Storrsheia were excavated by Petersen. He also investigated three barrows (Petersen 1933). Based on the artefacts, mostly pottery sherds, found in the house ruins, Petersen argued that the farm complex had at least two settlement phases. The main phase was in the Migration period, with settlement starting in the 4th century. At that time, four different houses (Houses 1, 4, 5, and 6) at three different sites within the complex were settled, each site with its own cattle road leading to the stone fence encircling the complex. A fifth house (House 3), located at a fourth site and interpreted as a smithy due to five crucibles found inside the building remains, was also in use in the Migration period.

The three different sites within the stone fence consist of 1 (House 1), 1 (House 6) and 2 buildings (Houses 4 and 5), respectively. The normal Migration period farm in Southwest Norway seems to have had two longhouses, situated close to, often parallel to, each other, with Ullandhaug, Lyngaland and Sosteli as typical cases. This is also a recurring pattern at the huge Forsand settlement in Rogaland (Løken 1988). At Storrsheia there is a second house close to House 1. This building, House 2, was dated by Petersen to the Viking Age, based on a burial from this period dug into the northern wall of the building (Petersen 1933). There is no need to doubt Petersen’s dating in this case; however, his published excavation report and drawings makes it more than likely that House 2 has an earlier, probably Migration period phase, as well. Petersen excavated a burial mound immediately on the outside of the eastern gable wall of the building. C. 600 sherds of pottery were found in different levels of the mound, and at the very bottom Petersen noticed two fire places of the same kind as in the investigated buildings. It is thus most likely that the barrow which did not contain any grave goods, only cremated bones, was put on the top of an older building, partly covered by House 2. This is also supported by the a find of c. 20 pot sherds of Migration period date in House 2, as well as by the number of and situation of postholes in this building. It has not, apparently, been noted by earlier research (Petersen 1933; Lillehammer 1985; Myhre 1980). Most probably, then, the farm in the northern part of the complex had two buildings, too.

House I is the biggest one within the Storrsheia complex (outer dimensions: 39,5 m long, 7.75 m wide). The two houses placed together in the southeastern part of the complex, i.e. Houses 4 and 5, are 35,5x9 m and 29x7.60 m, respectively. The singular House 6 is 20x7,5 m.

Bjørn Myhre has suggested a room division for all the buildings at Storrsheia (Myhre 1980). In earlier decades stone pavements in a section of both House 5 and House 6 were interpreted by some as a certain indicator for stable functions. This was Petersen’s approach (1933), and in this he was supported by Ander Hagen (1953). However, he was critized by Sigurd Grieg (1934), and later by Ottar Rønneseth (1974) and Bjørn Myhre (1980). The considerable stone pavement in House 5 suggested to Hagen that this building had housed 40-50 cattle (Hagen 1953). More recently, Myhre has suggested that the stone pavement in Storrsheia House 6 might have been part of a seating arrangement (Myhre 1980).

Besides House 2, evidence of Late Iron Age/Viking Age occupations was found in Houses 1 and 4, too. Since the pottery based datings from the settlement are rather coarse, it is not possible to decide whether Storrsheia were continously occupied from the Migration period to the Viking Age. Storrsheia was one of only two deserted settlements considered by Petersen to have been inhabited through the Merovingian period (Petersen 1933). It should also be pointed out that the house types traditionally identified as typical of the Migration period, are found at Forsand already around the birth of Christ (Løken 1988). This fact must have some bearing on deserted farms still visible above ground, like at Storrsheia, as well, and in the absence of C14 datings one cannot rule out that some of the houses in at Storrsheia are in fact Roman period in origin.

Storrsheia is a prime example of the complex settlements that are known from the Migration period in Southwest Norway besides the single farms (Myhre 2002). Such complex settlements with two or more farms lying within a common fence separating the arable from the outlands, have recently been compared to village settlements like Forsand, and it has been suggested that there must have been some kind of cooperation regarding farm work between such farms (Myhre 2002). While Storrsheia is the largest of the deserted farm complexes investigated by Petersen, much bigger complexes are known from the rich nearby agricultural district of Jæren. A complex at Obrestad in Jæren seems to have comprised c. 25 ha and 4 separate farms (Rønneseth 1974), while other complexes in Jæren have consisted of up to 5 farms (Myhre 2002). The largest of the two Forsand villages in the Migration period hade 13 farms (Løken 1988). Furthermore, while Houses 1 and 4 at Storrsheia are among the largest of the investigated houses in more marginal, upland areas in Southwest Norway, they are outdwarfed by Houses like the main buildings at Vadland, Vigrestad (Myhre 2002) and Valleland, Varhaug (Rønneseth 1974) in Jæren, both of them approx. 90 m long.

S. Grieg, Jernaldershus på Lista, 1934.
A. Hagen, Studier i jernalderens gårdssamfunn, Universitetets Oldsaksamlings Skrifter 4, 1953.
A. Lillehammer, Ei øydegrend i Bjerkreim, Frá haug ok heidni (Stavanger), 2-1985, 202-208. T. Løken, Bygg fra fortiden, Forsand i Rogaland – bebyggelsessentrum gjennom 2000 år, 1988.
B. Myhre, Gårdsanlegget på Ullandhaug I, Gårdshus i jernalder og tidlig middelalder i Sørvest-Norge, 1980.
B. Myhre, Landbruk, landskap og samfunn 4000 f.Kr.-800 e.Kr., Norges landsbrukshistorie, vol. I, 2002, 1-213.
J. Petersen, Gamle gårdsanlegg i Rogaland fra forhistorisk tid og middelalder, 1933.
J. Petersen, Gamle gårdsanlegg i Rogaland. Fortsettelse, 1936.
O. Rønneseth, "Gard" und Einfriedigung. Entwicklungsphasen der Agrarlandschaft Jærens, 1974.

Arkivert i:

• rogaland
• bosetning
• jernalder
• romertid
• folkevandringstid
• vikingtid
• hus
• arkeologi

Folkevandringstiden i det sørligste Norge

De vestlige deler av Agder utgjør et sentralt landskap i det kystområdet som Wencke Slomann i sin tid kalte ”folkevandringstidskomplekset” (Slomann 1986a:46-47). Her, i strøkene omkring Lindesnes, finnes en usedvanlig formrikdom i oldsaksmaterialet, og i graver fra yngre romertid og folkevandringstid finnes betydelige innslag av gull, våpen og import (ibid.). Også faste fornminner av typer som i det sydligste Norge oftest henføres til eldre jernalder, opptrer i stort antall i Vest-Agder. Det gjelder ikke minst borgene, som pr. i dag kjennes i et antall av omkring 70. Landskapet har derfor vært en yndet tumleplass for historikere og arkeologer utstyrt med teoretiske modeller for kultur- og samfunnsutvikling. Jeg er kritisk til sentrale sider ved flere av disse modellene og tolkningene, iallfall hva deres gyldighet for Vest-Agder i folkevandringstid angår. Det følgende representerer således et forsøk på å se på den tilgjengelige empirien med friske øyne - for deretter å komme frem til en alternativ forståelse av strukturer og prosesser i samfunnene rundt landets sydspiss for 1500 år siden. Viktige elementer i det nye bildet jeg kommer til å skissere, er 1) hovedgårder eller lokale maktsentra spredt temmelig regelmessig i hele landskapet, 2) stormenn som hver hver seg dominerer områder som vi i nyere tid kjenner som bygder, og delvis som en følge derav, 3) et styrt landnåm innenfor det enkelte bygdelag (og ikke på “fri” eller “ledig” jord) i folkevandringstid (-land-ekspansjonen).

Vest-Agder fylke, det tidligere Lister og Mandals amt, var lenge, som en konsekvens av sin beliggenhet i grenselandet mellom innflytelsessfærene til de to universitetsmuséene i Kristiania og Bergen, åsted for gravningsekspedisjoner utsendt fra såvel øst som vest i landet. Oluf Rygh undersøkte og publiserte bl. a. de store gravfeltene på Stoveland i Holum og Presthus i Spangereid - Anders Lorange var også i Spangereid, og på Lista. Og på vegne av Fortidsminneforeningen drev Nic. Nicolaysen utgravninger i Kvås og Lyngdal (den tidlige “oldtidsforskningen” i Vest-Agder er summarisk listet opp i Stylegar (red.) 1998). Gjennom hele det 20. århundre har Vest-Agder vært en del av Oldsaksamlingens museumsdistrikt, og en rekke arkeologiske undersøkelser har vært foretatt. Størstedelen av fylket var dekket av registreringer for Økonomisk kartverk da fylkeskommunen overtok forvaltningsansvaret for de arkeologiske kulturminnene i 1990. Det foreligger således et omfattende empirisk materiale herfra - et materiale som i dag gir forskningen et mer solid grunnlag for tolkninger og hypotesedannelser enn hva som var tilfelle tidligere.

Vest-Agders folkevandringstid – litt forskningshistorie
Det er det flate Listalandet sørvest i fylket som særlig har tiltrukket seg arkeologenes oppmerksomhet. I det fruktbare jordbrukslandskapet mellom Farsund by i øst og Lista fyr i vest var de synlige fornminnene mange. Her var i større grad enn i resten av landskapet forutsetningene til stede for å drive et rent åkerbruk, i motsetning til det mangesysleri som rådet ellers i Vest-Agder. Bondeselveiet var aldri fremtredende på Lista - her dominerte adelige og sentralkirkelige jordeiere helt frem til nyere tid. Intensiv nydyrkning har preget landskapet helt tilbake til det 18. århundre. Interesserte grunneiere og embetsmenn sørget tidlig for at arkeologiske funn ble innrapportert til muséene i København, Kristiania og Bergen (se f. eks. Tyrholm 1752, Abel 1810). Den stadige tilgangen på nyfunne oldsaker gjorde at arkeologer tidlig fattet interesse for Lista.

Gravningsekspedisjoner som Loranges (1877) og – særlig – Gjessings (1925; Grieg 1934, 1938) gav viktig ny kunnskap om Lista, og bevirket dessuten at enda flere løsfunn kom inn til muséene. Denne selvforsterkende effekten har sannsynligvis medført at Lista er overrepresentert både hva antall funn og antall kjente fornminner angår, sammenlignet med resten av Vest-Agder. Det er viktig å være klar over dette, for Listas angivelige dominans går igjen i de fleste arkeologiske fremstillinger av det sydligste Norges jernalder, helt frem til i dag.

Hva da med de øvrige deler av fylket? Det øvrige Vest-Agder har gjerne blitt veiet opp mot Lista - og funnet for lett, selv om tilfeldig innkomne løsfunn fra flere andre bygder der dyrkningsaktiviteten har vært minimal sett i forhold til Lista, og der den arkeologiske virksomheten har vært svært begrenset, burde mane til forsiktighet. Og historikerne har på sin side ofte gitt ytterligere argumenter for at de “fattige” Agder-bygdene ikke har spesielt mye å by på. De har etterlatt et inntrykk av en landsdel utenfor allfarvei. Her er f. eks. Knut Mykland i 1966:

"Oversikter over norsk rikshistorie fra Snorres kongesagaer til 1960-årenes Vårt Folks historie har lite å fortelle om de to Agder-fylkene. Av og til støter en på navn på menn som har sin rot her som en Kjotve den rike, en Tore Haklang, en Søren Jaabæk. En sjelden gang rettes søkelyset direkte mot Agderbygdene som ved Loftshusreisningen, men som regel får en følelse av at Agder har hatt liten betydning for norsk rikshistorie. Og til en viss grad er dette også rett. Agderbygdene var fattige, lå langt borte fra det rikspolitiske senter entren det nå var Trondheim, Bergen eller Oslo, og de hadde liten betydning når de store rikspolitiske spørsmål skulle avgjøres" (1966:86).

Postulatsmessig har den samme tankerekken gjerne blitt overført på de forhistoriske perioder - med et viktig unntak for Lista, for der har generasjoner av arkeologer ved selvsyn kunnet fastslå at dette bildet ikke passer.

La oss ta de såkalte “bygdeborgene” som eksempel. Da Oluf Rygh skrev om “Gamle Bygdeborge i Norge” i 1883, hadde han i Vest-Agder ikke kjennskap til én eneste borg utenfor Lista (Rygh 1883; Ross 1893). I 1925 kjenner Helge Gjessing 8 borger på Lista - og én i Konsmo i nåværende Audnedal kommune. Gjessing trekker den konklusjon at bare på Lista fantes det en stor befolkning i eldre jernalder (Gjessing 1925). Han antar videre at borgene er bygget som et ledd i et forsvar mot innvandrende folkevandringsflokker (en teori jeg skal komme tilbake til etter hvert), som kun her møtte vesentlig motstand.

I 1938 publiserte Sigurd Grieg det til da kjente jernaldermaterialet fra Lista. Han skriver: “Ser vi (...) på bygdeborgenes fordeling i Vest-Agder, så er det (...) ganske påfallende hvor tallrike de er på Lista, og hvor langt det er til de nærmeste bygdeborger i nabodistriktene” (1938:138). Han avviser at borgene kan “være bygget av nabostammer, da vi helt mangler bygdeborger i de tilstøtende områder, og bebyggelsen i de nærmeste prestegjeld synes da også å ha vært meget spredt i denne tid” (1938:139).

Så sent som i 1959 kan Sverre Marstrander hevde at "Agderfylkene er for det meste fattig på funne gullsaker, og bygdeborgene forsvinner helt ut av bildet til vi kommer til Lista-halvøya. Om vi regner med to funn fra de nærliggende herredene Nes og Spind, finner vi her på et forholdsvis lite område 8 bygdeborger og 4 gullfunn på tilsammen vel 330 gram" (1959:177). De to funnene fra “nærliggende herreder” dreier seg om løsfunne gullringer og utgjør bare en liten del av den samlede vekten på 330 gram. Men Marstranders argumentasjon er likevel typisk fordi den forutsetter Lista som et senter og det øvrige Agder vest for Lindesnes som “nærliggende herreder”. Derfra er avstanden kort til å hevde at de “nærliggende herreder” egentlig skal forståes som underliggende herreder.

I 1977 publiserte Perry Rolfsen de til da kjente borgene i Vest-Agder (Rolfsen 1977). På det tidspunkt var en rekke nye borger kommet til, de fleste av dem utenfor Lista. Rolfsen skriver:

"Ut fra det foreliggende materialet synes de fleste bygdeborgene i Agder å ha ligget så langt fra hverandre at de neppe kan settes i forbindelse med et felles varslingssystem og organisert forsvarssamarbeid over et større område" (1977:30).

Han gjør imidlertid et unntak for Lista, der borgene ligger med liten innbyrdes avstand (1977:31; smln. Munch 1962)

De arkeologer som konkret har undersøkt andre bygder i Vest-Agder, har i et visst monn villet modifisere inntrykket av et senter på Lista med ellers fattige bygder omkring. Bjørn Hougen, som i 1935 publiserte de rike folkevandringstidsfunnene fra Snartemo i Hægebostad, fremhever nettopp Snartemo som et maktsentrum i perioden. Hougen tar for seg samtidige funn i Lyngdalen og oppfatter Snartemo som “ikke bare (...) det arkeologiske, men også det geografiske centrum (her), for gården ligger noe nær midtveis i den drøie 5 mil lange Lyngdalen (...)” (1935:97).

Hougens avhandling til den filosofiske doktorgrad representerte i så måte noe nytt i utforskningen av Vest-Agders eldre jernalder. Han behandler ikke Hægebostad som en periferi i relasjon til Lista, men som det arkeologiske sentrum i dalføret Lyngdal, et høvdingsete for seg (ibid.).

Eksemplene er flere. Anders Hagen skrev om Mandalen i samleverket “Det tidligere Mandal prestegjeld” i 1969. Etter å ha tatt for seg samtlige jernalderfunn i nåværende Mandal og Marnardal kommuner, konkluderer han om gården Holum, som har gitt flere rike funn fra folkevandringstid:

“Denne lille oversikten av et rikt materiale kan gi grunnlag for mange betraktninger. For det første er rikdommen her så variert og omfattende at dette alene er nok til å si oss at denne gården alt tidlig i jernalderen må ha hevet seg langt over gjennomsnittet” (Hagen 1969:134).

Noen år tidligere hadde Oddmun Møllerop foretatt en tilsvarende gjennomgang i bygdene rundt Kristiansand. Han fant som Hagen en tydelig sammenheng mellom rike funn og bosetning i eldre jernalder og det som i dag er bygdenes sentrumsgårder (Møllerop 1957:232). Forholdet er mest påtagelig i sognene Tveit, Randesund og Oddernes. Og i motsetning til Gjessing, som hadde sett for seg et storstilt landnåm oppover dalførene med utgangspunkt på Lista i folkevandringstid, finner Møllerop at “denne ekspansjonen er utgått fra våre egne sentrale kystområder (dvs. kystområdene ved Kristiansand, min anm.) uten at vi i dag kan peke på den folketetthet som må være forutsetningen" (1957: 242).

Funnspredningskart og funnoversikter i flere nyere arbeider (f. eks. Hines 1993:104, figur. 1; Kristoffersen 1997; Grimsrud 1998) understøtter likeledes tanken om at Lista ikke skal betraktes som enestående i det sydligste Norge i folkevandringstiden. Jeg tenker særlig på John Hines’ studier av utbredelsen av de ulike former for hektespenner, og på Siv Kristoffersens analyser av stil I-funnene i Vest-Agder. Disse forskerne gir mer eller mindre eksplisitt et bilde av et stormannsmiljø spredt over store deler av landskapet. Det samme må kunne sies om Wencke Slomanns gjennomgang av bulevasene fra Vest-Agder (1986b), selv om hun i et tidligere arbeid forestilte seg Lundevågen ved Farsund som den sentrale (og eneste?) oppsamlingsplass for kontinental import til Vest-Agder (1986a:49f.; jfr. Hauken 1991).Gullbrakteatene viser for øvrig mye av det samme spredningsmønsteret som importsakene - med Lista som ett av flere tyngdepunkt (Stylegar 1997a).

Listas primat - og et høvdingdømme fra hav til hei?
Den som mest eksplisitt og gjennomført har hevdet det vi kan kalle “Listas primat”, er Bjørn Myhre. I en serie arbeider fra 1980-årene tar han bl. a. for seg utbredelsen av de 60 rikeste gravfunn fra yngre romertid og folkevandringstid langs kysten fra Telemark til Sogn og Fjordane, det vil si det området som Slomann kalte “folkevandringstidskomplekset” eller i Farbregds terminologi “det kystnorske handelssambandet” (Myhre 1987a, 1987b, 1987c; Slomann 1986a; Farbregd 1980: 67).

Myhre sammenholder dette med funn av importsaker - gull, bronsekar og glass, og med utbredelsen av bygdeborger. Festet til et kart, trer det frem et bilde av 9 områder langs kysten, forbausende jevnt plassert med omlag 100 km mellom hvert sentrum. Omkring hvert sentrum finnes det forholdsvis rike bygder omgitt av bygdeborger. Lista er ett av disse sentraene. De 9 områdene fremstår som temmelig likestilte i romertid, men i folkevandringstid vokser Lista sammen med Jæren frem som det absolutt viktigste området (1987a).

I 1992 oppsummerer Myhre resultatene han kom frem til slik:

“Jeg har tidligere argumentert for at det fantes store politiske enheter som vi kan kalle småriker, langs kysten av Sørlandet og Vestlandet i 5.-6. årh., og at noen av disse eksisterte helt fram til vikingtid. På grunnlag av den geografiske distribusjon av statusvarer som glassbegre, bronsekjeler og gjenstander av gull, samt bygdeborger og nausttufter, er det framsatt en hypotese om at området fra Telemark til Nordfjord var inndelt i 8-9 småriker som hadde sin interessesfære fra kyst til høyfjell. De kan ha vært av størrelse omtrent som enkelte av de tidlige fylkene, en administrativ inndeling som igjen kan være basert på eldre stammegrenser og spesielle sosio-kulturelle forhold. Hvert senter lå i gode jordbruksbygder ved utløpet av større vassdrag eller sentralt i fjordene der det var et stort befolkningsgrunnlag, og det var gunstige forhold for varetransport og vareutveksling mellom fjell og kyst. Ressurser fra fjell, daler og kystområdet må vi tro ble kanalisert inn til sentra og dels konvertert til prestisjevarer, dels redistribuert til befolkningen” (1992:165).

Historikeren Kåre Rudjord har forsøkt å fylle Myhres modell med konkret innhold, og skriver:

“Lista hadde fordel av godt jordbruksland og en beliggenhet der fjorder fra innlandet møtte leia langs kysten. Når et høvdingdømme var lokalisert her, skyldtes det ikke bare lokale ressurser, men også utnyttelse av opplandet. Høvdingens territorium fikk til slutt form av en trekant med det ene hjørnet helt opp mot fjellet. Det omfattet kyst, jordbruksland, fjorder, elvedaler, skog og fjell. Fra dette varierte området kunne mange ulike produkter hentes. Varene ble satt i sirkulasjon i et økonomisk system som alle var tjent med, men som høvdingen på Lista hadde størst fordel av. Indre Agder hadde også sine høvdinger. Annerledes kan en ikke tolke det rike gravmaterialet som finnes enkelte steder. Bare lokale forhold kunne ikke gi slike ressurser som f. eks. Snartemo-funnet viser. Innlandshøvdinger kan ha kontrollert varetransporten mellom fjell og kyst, og fungert som mellommenn mellom jegere i fjellbygdene og høvdingen på Lista. (...) På det meste kan Lista-høvdingen ha kontrollert et rike som nær på omfattet nåværende Vest-Agder fylke” (Rudjord 1992:155).

Myhres modell er teoretisk sofistikert, og han bygger i stor grad på Knut Odners sosialantropologisk funderte arbeid om økonomiske strukturer på Vestlandet i eldre jernalder. Sentralt i modellen står økonomisk redistribusjon og et utvekslingssystem mellom kyst og innland, der aktører i innlandet oppfattes som stående i et avhengighetsforhold til høvdinger i lavlandet, i vårt tilfelle Lista. Modellen har senere fått tilslutning fra bl. a. Egil Mikkelsen (1988).

Likevel er det min oppfatning at Myhre maler sitt bilde, iallfall av Vest-Agder, med vel bred pensel. Til tross for den omfattende empirien han baserer sine hypoteser på, fremstår arbeidet til en viss grad som definitorisk. Det teoretiske grunnlaget for teorien om et høvdingdømme nærmest "fra hav til hei" er lånt inn fra øko-funksjonalismen, slik denne fremstod i nyarkeologisk tapning i 1970- og 1980-årene. Rike graver er dokumentert på Lista, ja, men ikke bare på Lista. Hva er det empiriske grunnlaget for tanken om at f. eks. Snartemo med sine overveldende funn fra omkring år 500 skal regnes som en gård innenfor interessesfæren til en høvding plassert på Lista? Jeg kan vanskelig se at det arkeologiske materialet hva kvalitet og ikke utelukkende kvantitet angår, setter Lista i en slik særstilling som Myhre og andre forskere har villet ha det til. Visst er de rike gravene mange på flat-Lista, men det er først og fremst mengden av funn som peker ut Lista som et befolkningssentrum i folkevandringstid. En gjennomgang av empirien viser at “maktsentra” vel så gjerne kan blinkes ut i Hægebostad, i Lyngdal, i Gyland, i Kvinesdal, i Spangereid, i Holum eller på Oddernes i Kristiansand - eller helst på alle disse stedene.

Det vi trenger, er flere detaljstudier. Ikke minst må vi komme det såkalte “innlandsproblemet” nærmere inn på livet. Er forklaringen på rike funn i innlandet, på steder som Snartemo, at folk på disse gårdene hadde en funksjon som mellommenn i en redistribusjonsøkonomi som omfattet hele Vest-Agder, nær sagt fra hav til hei? Jeg tror ikke det. Men for å kunne gi en alternativ tolkning, må vi trekke inn en bredere empiri enn det Myhre gjør.

I utgangspunktet må vi kaste et kritisk blikk på det jeg vil kalle myten om de marginale områdene i det indre av Agder (jfr. Myhre 1987a; Rudjord 1992; Grimsrud 1998). Bygder som Hægebostad kan lett oppfattes som marginale i jordbruksmessig forstand. De er nok viktige i folkevandringstiden, fordi man herfra kan føre kontroll med utnyttelsen av ressursene i hei og fjell. Men noe ressursgrunnlag uavhengig av rollen som mellommenn, kan vel ikke ha eksistert her oppe, vil mange mene?

Se da på f. eks. Eiken, bygden nord for Hægebostad. Der har jordbruket tradisjonelt hatt sin styrke i kornavl! For ikke så mange tiår siden måtte man helt ut til de sentrale jordbruksområdene ved Rosfjorden før man fant så gode korngårder som i Eiken (Jerstad 1949:142). Her, helt øverst i Lygna-dalføret, fantes en konsentrasjon av store gårder med betydelig åkervidde - gårder med alderdommelige navn og meget høy landskyld i de eldste jordebøkene.

Og slik var det også i nabodalførene. “Ofte hev største folkesetnaden vore nedst og øvst i ein dal, medan midtluten var lite folka,” hevder historikeren Johan Jerstad (1949:143).

Tradisjonelt har det dessuten vært slik at de indre Agder-bygdene har sluttet seg sammen i administrative enheter som gikk på tvers av heiene. Eksempler på slike er Råbyggelag og Vats tinglag. De ytre bygdene dannet derimot administrasjonsdistrikter på langs av dalførene - Kaddeland, Foss og Bergs tinglag. Det var først veiutbygging langsetter dalførene i siste halvdel av forrige århundre som delvis brøt ned det gamle mønsteret. Bare to år etter (1880) at den nye postveien gjennom Mandalen var blitt ført frem til Åseral, ble herredet overført fra Otredalens til Mandals prosti og fra Nedenes amt til Lister og Mandals amt.

Det som sterkest bidro til at de administrative enhetene så ofte lå på tvers av dalførene, var at heiene mellom dalene på Sørlandet er så lave at de selv lengst i nord ikke legger noen alvorlig hindring i veien for ferdselen over dem. Adkomsten ble dessuten ytterligere lettet ved de mange forkastningslinjer og bekkedaler (Øidne 1955:231).

Ny empiri - og et annerledes bilde
Jeg har gått gjennom hele det materialet som i dag står til rådighet fra Vest-Agder yngre romertid og folkevandringstid. Oldsaksmaterialet har ikke fått noen vesentlige tilvekster siden 1980-årene, men jeg vil minne om de tre omfattende boplassundersøkelsene som Perry Rolfsen ledet i Kristiansand kommune i 1970- og 1980-årene. Materialet herfra er dessverre foreløpig bare delvis publisert. Men Rolfsen tolker bosetningen på såvel Oddernes som Kongsgård og Augland som landsbylignende (Rolfsen 1992), og har dermed påvist noe av den “folketetthet” som Møllerop i 1957 mente måtte ha eksistert rundt Kristiansandfjorden i tidlig jernalder (1957:242). Min gjennomgang av empirien foreligger som funnlister, og dessuten punktfestet på oversiktskart.

Borgene

Den største forskjellen fra tidligere utgjøres av de mange nyregistrerte borgene. Rolfsen hadde i 1977 kjennskap til 22 sikre borger i hele Vest-Agder. I dag er antallet registrerte borger ca. 70. Langt de fleste “nye” borgene er lokalisert utenfor Lista.

Arkeologers fokus på Listas sentrale posisjon i det sydligste Norges folkevandringstid, har et stykke på vei vært tuftet på de mange borgene, som ligger nærmest på en rekke i heilandet innenfor flat-Lista (jfr. Gjessing 1925; Grieg 1938; Marstrander 1959). Hos Myhre er denne “forsvarslinjen” selve kronargumentet for hypotesen om et høvdingdømme med Lista som kjerneområde (1987a). Lista kan fortsatt oppvise en imponerende samling borger, 13 i tallet. Men Listahalvøya fremstår ikke lenger som like enestående.

I nåværende Kristiansand kommune lengst i øst, kjenner Rolfsen ingen sikre borganlegg i 1977. I dag har vi 6 registrerte borger her. Retter vi blikket vestover, finner vi 1 borg i Søgne, 1 i Songdalen, 5 i Mandal, og 5 i Lindesnes. Videre er det nå 8 kjente anlegg i Lyngdal, 6 i Kvinesdal og 2 i Flekkefjord. I innlandet har Sirdal ingen registrerte borger, mens Hægebostad har 6, Audnedal 2, Marnardal 2, Songdalen 1 og Vennesla 1 borg. I Farsund kommune utenfor Lista kjenner vi 3 borganlegg.

Borgene forekommer altså i betydelig antall i samtlige dalfører (med en reservasjon for Sirdalen). Holder vi oss til dagens administrative inndeling, kan det påvises klare konsentrasjoner rundt Topdalsfjorden i Kristiansand, ved Mandalselvens utløp i Mandal, sentralt i Lyngdal, innerst i Fedefjorden i Kvinesdal og i Hægebostad - i tilegg til på Lista i Farsund. Ser vi på den landskapsmessige plasseringen, er det umiddelbare inntrykket at borgbyggerne har ettersøkt to ulike slags lokaliseringer:

1. Sentralt i gamle bosetningsområder. Typiske eksempler er Ringknuden ved Oddernes i Kristiansand, Kongefjellet på Frøysland i Mandal by, Borgåsen på Bjærum i Hægebostad, to av de tre registrerte borgene på Lunde i Farsund og Borghammeren på Moi i Kvinesdal.

2. Den andre gruppen av borger ser ut til å ligge mer perifert i forhold til den samtidige gårsbebyggelsen, i den grad denne kan rekonstrueres ut fra stedsnavn, oldfunn og faste fornminner. Slike “utmarksborger” er Borgåsen på grensen mellom Tveit og Vennesla, Bersamknuten i Songdalen, Borgknipen på Åbestad i Audnedal, de to borgene i Mandals skjærgård, de fleste borgene i Lyngdal og Farsund, Tjofjellet i Kvinesdal og Knodden på Haddeland. Noen av disse borgene skal kanskje forståes som “farledsborger” i Ambrosianis forstand eller som en variant av det Haraldsen kaller "nesborger" (Ambrosiani 1964; Haraldsen 1990). Det bør iallfall gjelde den eneste av borgene i Vest-Agder som ikke er av den vanlige “bygdeborg”-typen. Jeg tenker på en halvkretsvoll ved Siras utløp på Sirnes i Bakke. Anlegget er udatert, men må være anlagt for å kontrollere adkomsten til Sirdalsvatnet og bygdene der (Øksendal, Tonstad).

Før jeg begir meg inn på en mer nyansert tolkning av borganleggene, er det nødvendig å supplere med oldfunn og fornminner som av flere forskere gjerne har blitt knyttet til makt- eller rikdomssentra. Hvordan er importfunn, statusgjenstander og fornminnekategorier som storhauger spredt i landskapet? Finnes de utelukkende på Lista, eller ligner spredningsmønsteret mer på det vi fant når det gjaldt borgene?

Storhaugene

La oss ta storhaugene først. Peker det seg ut storhaugsentra i Vest-Agder tilsvarende de Ringstad finner på Vestlandet (Ringstad 1992:110)? “Storhauger” i denne sammenheng regner jeg for gravhauger med en diameter på 25 meter eller større, ettersom Ringstads grense på 20 meter ikke synes å være signifikant i materialet fra Vest-Agder. De egentlige gravrøysene er ikke med, på grunn av den usikkerhet som hefter ved dateringen av dem. Jeg har heller ikke tatt med langhauger. Det er likevel mitt bestemte inntrykk at langhaugene viser mye av den samme spredning som de ordinære storhaugene, og at de plottet på kart heller ville ha utfylt bildet av storhaugenes utbredelse enn egentlig endret det.

Lengst i øst er det registrert én storhaug på Karlsmonen nord for Ve i Tveit. Vestover må vi helt til Holum i Mandal før vi finner neste storhaug. En undersøkt og fjernet gravhaug på Holmegård var hele 35 meter i diameter, og i følge lokalbefolkningen skal en annen fjernet haug her ha hatt en diameter på 45 meter. I Lindesnes kjennes tre storhauger - to i Spangereid samt Dronninghaugen på Valle prestegård i det nåværende kommunesenteret Vigeland. I Lyngdal er to storhauger, den ene på det store gravfeltet ved Lyngdal kirke, den andre, og største, på Bringsjord.

Ser vi på Farsund, så finner vi en betydelig samling av storhauger på Øst-Lista. På Huseby ligger to storhauger, på Østre Hauge én og på Åsen én. På det kraftig restaurerte gravfeltet på Lunde innerst i Lundevågen er hele syv hauger med diameter mellom 20 og 23 meter, men ingen som i dag når opp i 25 meter. I Kvinesdal ligger en storhaug på Feda kirkegård.

På kirkestedet Tonstad i Sirdal er to storhauger registrert - den ene med diameter på 35 meter. I innlandet forøvrig peker Hægebostad kommune seg ut. På Snartemo har vi tre hauger med diameter henholdsvis 25, 27 og 30 meter. Lenger nord, i Eiken sogn, finner vi én storhaug på Bryggeså og én på Ytre Vatne. Den siste av de sikre storhaugene befinner seg på Ytre Ågedal i Bjelland i nåværende Audnedal kommune. Denne er 28 meter i diameter.

Det er grunn til å tro at noen områder er underrepresentert i dette materialet. Den intensive nydyrkningen på Lista kan ha medført at storhauger har blitt fjernet før kjennskapen til dem kom muséene for øre. På lokaliteten “Kjempegravene” på Oddernes i Kristiansand lå en samling store hauger som ble fjernet tidlig i det 19. århundre. Den eneste gjenværende haugen er 20 meter i diameter. På Ytre Ågedal i Bjelland finnes nå én kjent storhaug, men en rekke hauger ble utgravet og fjernet på gården fra tidlig 1700-tall og fremover.

Uansett er det klart at storhaugene har en betydelig spredning i landskapet. Ved siden av Øst-Lista peker i hvert fall sentralbygden i Lyngdal, Tonstad i Sirdal og Snartemo og Eiken i Hægebostad seg ut som “storhaugsentra”. Det samme kan sies om Holum i Mandal og munningen av Topdalselven i Kristiansand, kan hende også Oddernes i Kristiansand og Ågedal i Audnedal.

Kontinentale glassbegere

Ulike oldsakstyper har blitt anvendt av arkeologer som vil påvise den eldre jernalders makt- eller rikdsomssentra (Myhre 1987a; Ringstad 1992; Fabech & Ringtved 1995). Jeg skal ta for meg noen av disse typene, og studere hvordan de fordeler seg i Vest-Agder. Først kontinentale glassbegere.

I Kristiansand er det på Oddernes funnet ett skår av et glassbeger. Skår av et beger er likeledes funnet på Augland i Torridal. Fra Holum i Mandal har vi rester av et glassbeger i et rikt gravfunn på Holmegård. På Skagestad i samme bygd kjenner vi et leirkar med et glasstykke fra et beger innsatt i bunnen. Noe lenger nord, på Gangså i Øyslebø i Marnardal kommune, er to glassbiter fremkommet i et rikt utstyrt gravfunn.

Fra Ytre Ågedal i Bjelland kjennes bruddstykker av et glassbeger. I nabobygden Grindheim har vi et beger i et tapt funn fra Ytre Øydna. I Lindesnes har det store gravfeltet i Spangereid gitt fire funn av glassbegere. På Løland i Vigmostad nord i Lindesnes stammer et beger av uvanlig type. Det tilhører et sammenblandet funn med oldsaker fra både eldre og yngre jernalder. Fire funn kjennes også fra Kvås, fra gårdene Vemestad og Moi. Sentralt i Lyngdal har vi ett beger fra Bringsjord.

Gravfeltet på Snartemo har gitt tre glassfunn. På Lista konstaterer vi på ny en funnkonsentrasjon omkring Lundevågen. Fem beger er fremkommet på Lunde. I tillegg kommer ett glassbeger fra Stokke, ett fra Vanse prestegård og ett fra Skeime i Vanse. Vi finner igjen flere av “storhaugsentraene” i denne oversikten: Ytre Ågedal, Oddernes, Holum, Spangereid, Snartemo og Lyngdal. Vi merker oss dessuten funnkonsentrasjonen i Kvås. På Lista er de fleste glassfunn gjort på Lunde, mens to begere er kommet inn fra sentralbygden i Vanse.

Bronsekjeler

Fordelingen av bronsekjeler og -spann gir en lignende vid spredning, med noen av de samme konsentrasjoner som vi har sett for andre oldsakstyper.

Vi har et tapt funn av en kjel fra Kongsgård i Oddernes, to funn fra Eig i Søgne, to funn med tilsammen fire kjeler fra gårdene ved Mandalselvens munning og ett funn fra Kvås i Lyngdal. Fra Snartemo har vi fire kjeler, og fra Bjærum i Hægebostad ett (tapt) funn. Kirkestedet Eiken lenger nord har gitt ett funn av et Hemmoor-spann. I Kvinesdal kjenner vi to funn fra området rundt Liknes innerst i Fedefjorden - ett med to kjeler fra kirkegården på Liknes, og ett fra Øvre Eigeland, i tillegg til et tapt funn fra Feda i sognet av samme navn.

I nåværende Sirdal kommune har vi en funnkonsentrasjon på østsiden av Sirdalsvatnet. Bronsekjeler er funnet i Haukhom og Oftedal i Bakke, og på Tonstad i Sirdal. På Lista er to kjeler fremkommet på Lunde, og én på hver av gårdene Østre Hauge og Torp, som begge ligger på Øst-Lista. På Vest-Lista har vi funn fra Vestre Hauge og Tjørve. I tillegg kommer et tapt funn fra Listeid nord for det egentlige Lista.

Oddernes er også nå representert. Det samme er gårdene ved munningen av Mandalselven, der vi har sett at det finnes en konsentrasjon av borger. Videre kjenner vi igjen Kvås. Snartemo inntar en fremtredende plass, det samme gjør “storhaugsentraene” Tonstad og Eiken, og Lunde på Lista. Liknes, som vi husker fra gjennomgangen av borgene, er likeledes med.

Gullet

Charlotte Fabech og Jytte Ringtved skriver om sentralplasser at “(i) midten af jernalderen er et usædvanligt guldfund en god indikator på en sådan plads. Noget generaliseret kan man sige, at guldfundenes udbredelse tegner magtens landskab under folkevandringstid” (1995:21). De usedvanlige gullfunnene synes i så måte å være av stor betydning med hensyn til å skille ut kvalitativt særpregede funn og funnsteder. Det gjenstår å undersøke forekomsten av slike funn i Vest-Agder.

Til de usedvanlige gullfunnene regner jeg brakteater, sverdskjedemunnblikk og arm- og halsringer. Dagfinn Skre hevder at “brakteatene er tilvirket av de mest fremstående innenfor aristokratiet, og de har sirkulert i det øverste aristokratiske sjiktet som gaver fra de fremste krigsherrene til forbundsfeller, hovedsakelig innenfor stammen” (Skre 1998:291). Skre antar dessuten at sverdskjedemunnblikk av gull kan ha hatt en lignende betydning (ibid.). Ringsverdet fra Snartemo V-graven regner jeg som tilhørende de usedvanlige gullfunnene.

Gullbrakteater er funnet på 8 lokaliter i Vest-Agder. De fleste brakteatene i landskapet er funnet i graver. På Ytre Ågedal i Audnedal har det fremkommet to brakteater i en kvinnegrav. Fra Gyland i nåværende Flekkefjord kommune har vi ett gravfunn med tre brakteater. Fra Austad i Nes i Flekkefjord stammer et funn med seks stempelidentiske brakteater. Én gullbrakteat er funnet på Berge nær Lyngdal sentrum.

De øvrige brakteatene har fremkommet på Lista. Fra Lunde stammer ett eller to (tapte) eksemplarer, fra Vanse prestegård ett. Fra Jåtog i Vanse har vi ett funn med to brakteater. Det siste av Listas brakteatfunn kommer fra Brekne ved Borhaug på Vest-Lista.

Sverdskjedemunnblikk av gull har vi fra Åmdal i Vanse og fra Bergsaker i Lyngdal.

Ser vi på arm- og halsringer av eldre jernalders type, har vi et (bortkommet) funn av en armring fra Monen under Holmegård i Holum. Gullarmringen ble funnet sammen med en spiralring og en fingerring, og skal vel tolkes som et depotfunn. I Øksendal sør for Tonstad og øst for Sirdalsvatnet er det fremkommet to halsringer av gull, trolig deponert i en myr. Jeg vil ellers nevne en trippelsolidus tilhørende et gravfunn fra Vestre Hauge på Lista.

Vi kjenner igjen de fleste av navnene på de lokaliteter som tilfredstiller Fabech & Ringtveds kriterier for en sentralplass i folkevandringstid:Ytre Ågedal i Audnedal, Gyland i Flekkefjord, Berge og Bergsaker i sentrum av Lyngdal, Holmegård i Holum, Øksendal sør for Tonstad og Lunde og Vanse på Lista.

Dersom vi til disse navnene føyer “storhaugsentraene” Snartemo og Eiken og gjengangerne Spangereid, Liknes innerst i Fedefjorden, bygdelaget ved Mandalselvens munning og Oddernes, eventuelt også Vigmostad i Lindesnes, fremtrer det et mønster av rikdoms- og maktsentra eller sentralplasser med stor spredning i landskapet. To slike sentralplasser er lokalisert til Lista, men forøvrig finnes minst ett i hvert av dalførene. Det synes ikke å være empirisk grunnlag for å gi sentralplassene på Lista noe forrang blant disse.

Det eneste egentlige “skattefunnet” fra Vest-Agders folkevandringstid, har vi fra Gåseland i Lindesnes. Funnet består av 9 hele og 41 fragmentariske betalingsringer av gull. Løs- og gravfunne gullringer (betalingsringer og fingerringer) er også gjennomgått. Slike gullsaker har større spredning enn de andre gjenstandskategoriene vi har gjennomgått, men det er en klar tendens til at slike ringer finnes i randområdene rundt mange av de lokalitetene vi har fremhevet i det foregående. Til en viss grad kan det samme sies om draktutstyr/spenner av sølv eller gull (inkludert eksemplarer av bronse med belegg av edelmetall), men disse er dog i noe større utstrekning konsentrert til “sentralgårdene”.

Sakrale stedsnavn

Når det gjelder Sydskandinavia, hevder Charlotte Fabech at det er “(...) muligt at iagttage et sammenfald mellem (sakrale og teofore steds-) navn og fund af brakteater og guldgubber” (1991:300; smln. Skre 1998). Hun argumenterer for at “(f)olkevandringstidens aristokrati havde tilstrækkelig magt og indflydelse til at institutionalisere offerpraksis, så den ikke mere foretoges i moser og søer, men derimod i eller ved særlige bebyggelser” (ibid.). Noen av gullfunnene fra vårt landskap kan nok også tolkes på den måten. Det bør i det minste gjelde gullarmringen fra Holmegård, kan hende også sverdskjedebeslaget fra Bergsaker. Kan vi da også spore en sammenheng mellom sakrale/teofore stedsnavn og folkevandringstidens sentralplasser i Vest-Agder?

En gjennomgang av Oluf Ryghs Norske Gaardnavne forteller oss at vi har å gjøre med 10 gårdsnavn av mer eller mindre sikkert sakralt/teofort opphav (jeg unntar navn av typen Hægeland, Frøyland osv., som forekommer flere steder i fylket, men hvis tolkning i brorparten av tilfellene neppe har noe med førkristen religionsutøvelse å gjøre, jfr. Lohndal 1997). Noen av navnene har vi tidligere vært innom. Det dreier seg om Vanse (Vanesyn: "Engen ved Vanernes Helligdom") og Lunde (*Lundi, dat. av lundr: lund) i Farsund og Hægebostad (*Helgabólstadir: "den hellige gården") i kommunen av samme navn. Vanse og Lunde har vi blinket ut som sentralplasser på Lista. Hægebostad er opphavlig navnet på prestegården umiddelbart nord for Snartemo, og jeg har nylig argumentert for at Snartemofunnene skal henføres til en bosetning ved navn Hægebostad (Stylegar 1998).

Eljestraum (*elgr: "noget, der staar i Forbindelse med den hedenske Gudsdyrkelse") finnes som navn på prestegården på Liknes i Kvinesdal - en annen av sentralplassene. Lengst i øst har vi det forsvunne navnet Ellesi (av *ølgi: "Samling af fredhellige Mindesmærker") som var en av de gårder i Oddernes som på 1600-tallet ble slått inn under Kongsgård. Ve (Vé: Helligdom, hellig sted) i Tveit har jeg såvidt vært innom tidligere.

Hægebostad finner vi også som gårdsnavn i Vigmostad nord i Lindesnes kommune, i samme bygdelag som Løland, som jeg allerede har omtalt i forbindelse med gjennomgangen av glassbegrene. På gården Hægebostad har det dessuten fremkommet en forgylt relieffspenne av sølv. Bare tre av de navnene som Rygh omtaler, kan ikke uten videre knyttes til en av sentralplassene. Det gjelder Helvik i Vanse og to Lunde-navn i henholdsvis Mandal og Søgne. Forøvrig synes sammenhengen klar.

Dagfinn Skre konkluderer for Romerikes del at dette landskapet ikke ser ut til å ha hatt én hersker over hele regionen, men et aristokrati med flere forholdsvis likestilte herrer bosatt i ulike deler av regionen (1998:291, 303). Han påpeker imidlertid at materialet fra Romerike er for spinkelt til å kunne trekke bastante konklusjoner.

Ut fra det materialet vi hittil har gjennomgått, synes et lignende mønster å kunne etterspores i Vest-Agder. Men de arkeologiske kildene fra folkevandringstid flyter rikere omkring Lindesnes enn hva tilfellet er i Skres studieområde. I Vest-Agder er det følgelig et bredere empirisk grunnlag for å hevde at det i siste del av eldre jernalder finnes maktsentra eller hovedgårder spredt over størstedelen av landskapet. Og dermed er det på tide å gå tilbake til borgene og tolkningen av dem.

Tolkningen av borgene
De stormenn som har sittet på Hægebostad, på Oddernes, på Holmegård, på Lunde og de andre hovedgårdene eller sentralplassene, må ha basert sin økonomiske makt på “tributter og krigføring, sin militære makt på egne hærer og på allierte krigerhøvdinger, og sin politiske makt på kontroll over sirkulasjonen av de øvre rangverdier i samfunnet” (etter Brendalsmo 1993:104). Men det kan føres argumentasjon til torgs for at disse stormennene også i en viss forstand har hatt kontroll over jord som en del av sin maktbasis (smln. Skre 1998).

Spor etter stormenns militære aktivitet i Skandinavia i eldre jernalder har vi blant annet i nausttuftene og de ringformede tunanleggene, i våpenofferfunnene og dessuten i pælesperringer og andre slags stengsler i kyst- og innlandsleder (Myhre 1987c; v. Carnap-Bornheim 1992; Engström 1984; Rolfsen 1974; Westerdahl 1989).

I Vest-Agder er sikre forhistoriske nausttufter utelukkende påvist på Lista og i Spangereid. Det er dessuten tradisjon om en fjernet nausttuft på Møll i Holum (Holmesland 1915). På Lista finnes en enkeltliggende tuft på Kjørrefjord i Helviksfjorden, som tradisjonelt utgjør Vanse prestegårds adgang til sjøen. Den betydeligste samlingen av forhistoriske nausttufter befinner seg imidlertid ved Kjerkevågen i Spangereid. Vi har her kjennskap til nærmere 20 tufter, noen av dem fjernet i årenes løp. Nylig er det påvist et mulig ringformet tunanlegg i Spangereid sentrum, i så fall ved siden av et lignende anlegg på Oddernes det eneste kjente øst for Jæren. Undervannssperrer er foreløpig ikke kjent.

Ulf Näsman mener at borgene i Norge og Sverige kan sammenlignes med de sydskandinaviske våpenofferfunnene, i den forstand at begge disse fenomenene indikerer høyt organiserte samfunn som vokser frem i romertid og folkevandringstid (Näsman 1988). Skre finner på sin side at borgene trolig er benyttet av lokale krigsherrer i borgenes nærområde (Skre 1998:253). Han avviser av militærstrategiske og -taktiske årsaker tanken om at borgene kan ha inngått i mer omfattende forsvarssystemer (1998:266ff.). Istedet forestiller han seg at borgene har hatt en funksjon i stormennenes innbyrdes ufred, i feider slik de beskrives i norrøne sagaer (ibid.).

Det omfattende borgmaterialet fra Vest-Agder understøtter et stykke på vei denne teorien. Borger som ligger sentralt i bygdene kan knapt oppfattes som tilfluktsborger i tradisjonell betydning. Det er rimelig at de er bygget av lokale stormenn til forsvar mot en sterkere fiende i feider. Det kan iallfall være tilfelle med borgene Auglandsknuden på Strømme i Randesund (Kristiansand), Borgheia i Tveit, Ringknuden ved Oddernes, Villeheia på Søgne gamle prestegård, Kongsfjellet på Frøysland ved Mandalselvens munning, de to borgene på nabogårdene Tingvatn og Bjærum i Hægebostad, Borgåsen på Ytre Vatne i Eiken, Borgåsen på Austad i Lyngdal, to av de tre borgene på Lunde i Farsund og de fire borgene innenfor Liknes i Kvinesdal.

Det er tvilsomt om det bare er topografiske forhold eller ufullstendige registreringer som er årsaken til at de fleste av hovedgårdene våre ikke har borger lokalisert nær ved bebyggelsen. Noen sentralplasser/hovedgårder, som Spangereid, Lyngdal, Ytre Ågedal og Holmegård, har slett ikke borger. Forklaringen kan være at stormennene som hadde sine seter på disse gårdene, ikke behøvde å frykte sterkere fiender (jfr. Skre 1998:287). I mange tilfeller ser det ut til at borgene ligger i tilknytning til bebyggelser av lavere rang enn sentralplassene. I Kvinesdal finnes f. eks. borgene på gårder som for en stor del må være utgått fra bosetningssentraene Åmot/Liknes og Moi. Borgene på Lista og i Flekkefjord gir det samme inntrykket.

De fleste borgene finnes imidlertid mer perifert i forhold til de hovedgårdene jeg har forsøkt å sirkle inn. Det ser ut som om en del av dem har vært benyttet som sikring av innfallsveier til mer sentrale områder, i de fleste tilfeller til de bygder der hovedgårdene befinner seg. En slik tolkning kan anføres for borgen på Hobda i Grønsfjorden, ved en mulig innfallsport til Spangereid. Borgåsen på grensen mellom Tveit og Vennesla kan også tolkes på den måten, likeledes de to borgene i Herad og i Spind, som ligger strategisk plassert ved leden inn til sentralplassen innerst i Lyngdalsfjorden. Hedningemuren på Eikeland i Hægebostad og Borgknipen på Åbestad i Konsmo ligger begge ved eldre, viktige ferdselsveier, og skal muligens også tolkes som slike “brohoder” eller offensive borger i Engströms terminologi (1984:92; Jørgensen 1988:110, jfr. Damell 1974).

Men for brorparten av borgene i Vest-Agder virker ikke en slik tolkning så svært sannsynlig. For mange av borgene ligger som nevnt perifert, også i forhold til antatte innfallsveier til sentralbygdene. Jeg mener at det er tilfelle f. eks. med rekken av borger i heiene innenfor Flat-Lista. I forhold til hovedgårdene og sentralbygdene, ligger disse borgene i utmark. Forklaringen kan være at borgene er anlagt i områder som først nå, i yngre romertid og folkevandringstid, ble bosatt og gjenstand for intensiv drift. Roger Nyqvist er inne på en slik tolkning når han analyserer det arkeologiske miljøet rundt en borg i Ödsmål i Bohuslän. Han skriver:

“Från de centralt belägna gårdarna expanderade man ut i “utmarkerna”. De förut temporärt brukande resurserna blev mer permanent utnyttjade genom åretruntboende. Man intensifierade inte i första hand odlingen utan valde att satsa hårdare på övriga resurser. Var och en av de “utflyttade” gårdarna fick sina resurser att utveckla och livnära sig på. Överskottet skickades till de centralt belägna gårdarna. Systemet bygger på icke helt självförsörjande gårdar. Fornborgarna behövdes för att skydda de utmarker med resurser som hårdutnyttjades. Det var här som konflikterna uppstod, i “ingenmansland”, där kontrollen var sämre och befolkningstätheten lägre” (Nyqvist 1992:58-59).

Det er liten tvil om at de perifere borgene på Lista ligger på relativt unge gårder, gårder med navn på -land eller -stad, med andre ord tilhørende navneklasser som ofte settes i direkte forbindelse med en bosetningsekspansjon nettopp i folkevandringstid. Borgene finnes på Halland, på Vigmostad, på Jørstad og på Rudjord.

Vi ser det samme forholdet i Lyngdal, der borger finnes blant annet på Augland og på Fokvelland. I Kvinesdal er det kjent borger på Haddeland, Espeland og Røyseland, i Mandal på Dyrstad og Åmland, i Flekkefjord på Fedjestad og i Marnardal på Usland og Heddeland. De to borgene i Audnedal befinner seg på Åbestad og Brastad. Likeledes finnes det borger på Øveland i Songdalen og Dønnestad og Lømsland i Kristiansand. To av borgene i Hægebostad ligger på henholdvis Jåddan og Eikeland. I Holum finner vi den eneste registrerte borgen på nyrydningen Lian, som ble skilt ut fra Haddeland i 1600-årene.

Disse gårdene fremstår alt i alt som nokså “unge” også fra et arkeologisk ståsted. Borgene på -land- og -stad-gårdene ligger for en stor del perifert i forhold til forekomstene av de ulike rikdomsindikatorer vi har vært innom - også betalingsringer og fingerringer av gull, som ellers oppviste størst spredning. På en betydelig andel av gårdene er det heller ikke kjent gravhauger. Jan Petersen skriver om Lista at "(d)et kan kanske være værdt at lægge merke til at det er ved bygdeborgene og i dalføret ved bygdeborgene at de har ligget flere av gaardene som det formodes er blit lagt øde: ved Knutstad, Vigmostad og Tomstad" (1926:228).

Tro om ikke vi her er inne på en annen viktig side ved stormennenes og hovedgårdenes virksomhet i eldre jernalder?

Stormannsvelde og styrt land-nåm
I hele landet er det rundt regnet 2000 -land-navn, de aller fleste er gårdsnavn. -land-gårdenes kjerneområde er Telemark, Agder, Rogaland og Hordaland. Her utgjør navn på -land den største klassen av gårdsnavn. I Vest-Agder dominerer -land-gårdene over store, sammenhengende områder (Lohndal 1997:14). Historikeren Anstein Lohndal finner ca. 520 -land-gårder i Vest-Agder etter å ha gått gjennom Norske Gaardnavne . Legger vi til marknavn med og uten synlige spor etter bosetning av jernalderkarakter, kommer vi opp i et tall nærmere 600. Navn med endelse på -stad utgjør den neststørste navneklassen i landskapet.

Navn på -land og navn på -stad

-land-navnene dateres tradisjonelt til folkevandringstid (Gjessing 1925; Petersen 1944; Sandnes & Stemshaug 1976). Navnegivning med -stad har gjerne blitt satt i forbindelse med "oppløsningen av storfamilien" i vikingtid (Olsen 1926:77ff.). Norsk stadnamnleksikon regner imidlertid med en "romslegare bakre grense" for -stad-navnene (Sandnes & Stemshaug 1976:295). For Trøndelags vedkommende finner Jørn Sandnes ved hjelp av kameral metode at verdien for -land-gårdene og verdien for -stad-gårdene ligger nær opp til hverandre (Sandnes 1967:13). Svein Indrelid bemerker ut fra sitt Hordalandsmateriale at "fleire -stad-gardar enn -land-gardar har gravfunn, høvesvis 23 og 13 %. (...) I den grad gravfunn fortel noko om alder og status for gardar, kan desse tala tyda på at -stad-gardane (...) har vore vel så sentrale som -land-gardane" (Indrelid 1996:129-130). Det er grunn til å regne med at mange av navnene på -stad kan være samtidige med -land-navnene (smln. Mikkelsen 1988:23). Kan hende har vi i -land og -stad-gårdene mer å gjøre med bosetninger av forskjellig karakter og status, enn egentlige forskjeller i de to endelsenes produktivitetstid?

“I Vest-Agder optrer land-navnene mest i utkantene, helst oppe på heien, i de små søkk og tverrdaler, opfylt av en uendelighet av småvann, hvorpå det sterkt kuperte terreng i disse trakter er så rikt. Et stykke inn i landet kan man finne bygder hvor land-navne utgjør endog over halvdelen av de navn som sikkert tilhører det eldste navnesett,” påpeker Magnus Olsen (Olsen 1926:113f.). Møllerop skriver om den østlige delen av landskapet at "(m)ens -landgårdene i kystbygdene ligger sprengt inn mellom og dels høyere oppe enn sentrumsgårdene med eldre navn, ligger de gamle -landgårdene i innlandsbygdene på den beste jorden og vitner derved om at de mennesker som ryddet disse gårder var de første som bosatte seg der i dalen" (Møllerop 1957:245).

Helge Gjessing så -land-ekspansjonen i det sydligste Norge som et resultat av innvandring med påfølgende erobring (1925). "(...) (H)ele distriktet våkner til liv med fortidsminner og fund fra fjell til fjære, i de større, bredere bygder og de små avdaler langt inne mellem heiene. Kraftig, med en bestemt fysiognomi, trer det frem en folkestamme på Vest-Agder som en tidligere ikke har anet (...)," skriver han.(1925:42). I Gjessings syntetiske fremstilling inntar -land-gårdene og borgene sentrale posisjoner:

“En tilfredsstillende forklaring av kultur- og bosetningsforhold på Vest-Agder i folkevandringstiden (...) lar sig neppe vinne uten ved å forutsette et tilskudd av nye folkeelementer ad vestlig vei i 5. og 6. årh. Først derved forstår man grunnen til den storslagne rydning som fant sted i denne periode og som gav støtet til opkomsten av en ny omfangsrik navnegruppe (landnavnene) ved siden av tallrike lokalitetsnavn, der betegner innvandrernes inntrykk av det nye, ubebodde land som siden skulde bli deres hjem. (...) I dette lys bør sikkert også opkomsten av bygdeborgene sees. (...) Det er derfor meget betegnende at de bygdeborger som kjennes på Vest-Agder nettop ligger omkring Lista, det tettest bebyggede strøk” (1925:69).

Gjessings hovedtese er altså et omfattende landnåm i Vest-Agder i folkevandringstid som resultat av en erobring som "nye folkeelementer" stod bak. -land-navnene blir dermed levninger et nyrydningsarbeid i stor stil, utført av folkegrupper som søkte mot nord, der de fant tynt befolkede områder med ledig, dyrkbar jord (ibid.).

Den sørvestlandske gårdsgrensestrukturen

Innenfor -land-gårdenes kjerneområde i Agderfylkene og tilstøtende områder i Rogaland og Øvre Telemark, finnes en særpreget gårdsgrensestruktur. Slik filologen Vidar Haslum utlegger det, innebærer denne såkalte sørvestnorske grensestrukturen at "(g)rensene rundt gamle bosettingsenheter danner (...) en firkantform med tilnærmelsesvis rette linjer. Vinkelpunktene, der tre eiendommer eller mer møtes, kalles endestaver. De rette grenselinjene følger gjerne på hverandre som kilometerlange kjeder som kalles strenger. Alt land er oppdelt på denne måten. Allmenninger finnes ikke" (Haslum 1992:103).

Håkon Hovstad har gått nærmere inn på grensemønsteret i Gyland sogn i Flekkefjord. Han finner at "(o)pphavsgårdene strekker seg som temmelig regelmessige firkanter fra hei til hei (...). Der grensene går nede i dalførene, på langs av liene eller følger vassdraget, der er de sekundære, resultat av utskilling av nye gårder eller deling av opprinnelige enheter. (...) Der en finner (...) sekundære trekk i grensa mellom gårder som ellers synes å gå tilbake til tidligste landnåmsfase, finner en regelmessig sterkere eller svakere indisier på nedlagt gård i området, enten slik at den aldri er blitt tatt opp igjen, eller den må ha ligget øde i lengre eller kortere tid i senmiddelalderen, slik at de tilgrensende grannegårdene har forsynt seg i området" (Hovstad 1980:103-104).

Denne strukturen kan følges tilbake til høymiddelalder gjennom skriftlige kilder. Fra 1292 har vi bevart et diplom som gir belegg for at selv små heiegårder mellom Kvinesdal og Gyland på det tidspunkt hadde klart definerte grenselinjer (Hovstad 1980:114). Blant annet ut fra det arkeologiske kildematerialet som er tilgjengelig nettopp i Gyland, som jo er én av sentralplassene våre, har jeg tidligere tatt til orde for at den sørvestnorske grensestrukturen må oppfattes som forhistorisk (Stylegar 1997b).

I bygder med slik enkel grensestruktur som f. eks. Gyland kan oppvise, er det som Hovstad har vist, temmelig enkelt å finne frem til "opphavsgårdene" (Hovstad 1980). Fra disse sentrale bosetningene har nye gårder blitt tatt opp innenfor opphavsgårdenes grenser - innenfor den og den gårdens "fire hornstaver", som det heter i eldre kilder. Tradisjonen om at en gitt gård er "teken av" en annen, eldre gård, har holdt seg inntil i dag i flere Sørlandsbygder (Eikeland 1957). På Hjellesæ i Gyland er det tradisjon om at gården er ryddet fra Fedåk. Hjellesæ-folk sier fremdeles den dag i dag "heim til Fedog" (Hovstad 1980:98). I en kilde fra 1605 heter det at gården er Fedåk "underliggendis", og det gjentas i en leidangliste fra 1618 - til tross for at Hjellesæ i en samtidig jordebok opptrer som egen gård med skyld på over en hud.

Flere forskere har påpekt at det regelmessige grensemønsteret tyder på et styrt landnåm, tradisjonelt forstått som en erobring utenfra, og gjerne knyttet til -land-ekspansjonen og Gjessings erobringsteori. Historikeren Hans Try skriver f. eks. at

"(d)et er vanskelig å tenke seg denne oppdelinga som anna enn ved ei eingongshandling, styrt av ei ordnande hand, av eit vedtak på ting eller av ein flokk utanfrå som hærtok landet, og som delte det mellom seg" (Try, sitert etter Haslum 1992:120).

Andreas Holmsen hevder at gårdsnavnene i Vest-Agder "ikke gir den minste antydning av sosial ulikhet mellom de eldste gårdene", og at grensemønsteret ikke peker mot "bestemte, store primærgårder, men (...) avspeiler et kollektivt landnåm, bygd for bygd, som er delt opp i likeverdige enheter" (Holmsen, sitert etter Haslum 1992:117). Påstanden er empirisk ikke holdbar. Blant de gårdsnavnene som tradisjonelt henføres til tidspunktet for Holmsens "kollektive landnåm", finner vi f. eks. så forskjellige navn som Hægebostad ("den hellige gården", ifølge Rygh) og Træland ("trelle-land", ifølge Rygh) - altså navn på bosetninger som åpenbart befinner seg på hver sin side av den sosiale rangstigen. Jeg kan ikke finne noe belegg for antagelsen om at folkevandringstidens landnåm skal oppfattes som spesielt kollektivt eller demokratisk, slik både Holmsen, Try og forsåvidt Gjessing ser ut til å mene.[7] Hva de angivelig "likeverdige enhetene" til Holmsen angår, kan det dokumenteres betydelige innbyrdes forskjeller -land-gårdene imellom med hensyn til landskyld og skatteevne. Og det er tilfelle så langt tilbake de skriftlige kilder kan opplyse.

Det er heller ikke noe som tyder på at det vi har for oss er et landnåm i jomfruelig mark, på jord som ingen på forhånd hevdet retten til. Hovstad har fremført sterke argumenter nettopp mot en slik tolkning, og han peker på at "(l)angstrengene i Gyland (...) ikke (er) oppstått som resultat av noe abstrakt prinsipp anvendt ved grensedragning av en eller annen overordnet myndighet. Heller ikke er de resultat av en rekke enkeltgårders tosidige avtaler. I hovedsak må en regne med at det er de grensene som var naturlige, sett fra sentralgårdens synspunkt" (Hovstad 1980:92, min uthevn., smln. Rønneseth 1974).

Men det innebærer jo at landnåmet har skjedd innenfor de gamle bosetningenes grenser! Og slik må det faktisk ha vært. Innenfor utmarken til en annen av våre sentralplasser, Vanse prestegård, finner vi på rekke og rad Hetland, Gaupeland, Espeland og Brastad. Om nettopp Vanse skriver Magnus Olsen:

“På bremmen ut mot havet ligger en rekke gårder med usammensatt navn (Hauge, Torp, Stokke, det uforklarte Kviljo, Hassel, Tjørve, Brekne, Stave og flere), en del også med navn sammensatt med -vin (Bryne, Skeime, Vanse, Ore, Vere) og med -heimr (Nesheim, Vennheim). Men straks vi kommer litt op i høiden innenfor, møter vi stadir- og land-navn i mengde. Særlig legger vi merke til hvorledes land-navnene grupperer sig i et belte i sydskråningen (Langeland, Kotland, Vetteland, Gaupeland, Hetland, Espeland, Knivsland, Åmland o.s.v. Vi avleser her et stykke bebyggelseshistorie. Eldre enn land-navnene er sikkert, som helhet betraktet, alle de store gårder på den flate kystbrem. Der nede har ligget de samme gårder som nu alt i tiden nærmest efter Kristi fødsel, og så har bygden fra folkevandringstiden og frem mot den historiske tids begynnelse jevn og sikkert vokset innover og opover” (Olsen 1971 (1934):56f.).

Det er i dette beltet innenfor Flat-Lista at borgene finnes. Og et tilsvarende mønster kan etterspores i bygder som Lyngdal og Kvinesdal. Det kan anes en regelmessighet i den forstand at nye gårder i folkevandringstid konsekvent ser ut til å være tatt opp innenfor eldre bosetningers gårdsvald. Vanse er ett typisk eksempel, men det samme kan vises - i større eller mindre grad - for alle de gårder jeg tidligere har benevnt hovedgårder eller sentralplasser. Men hva slags landnåm er dette?

Et styrt landnåm

Anstein Lohndal har tatt for seg bosetningsutviklingen i Liknes sogn i Kvinesdal (Lohndal 1997). På den brede, flate sletten der elvne Kvina renner ut i fjorden og et stykke videre innover, ligger det som også på grunnlag av stedsnavnstudier peker seg ut som det eldste laget av bosetningen (Øye, Åmot, og kirkestedet Liknes, som vi tidligere har blinket ut som sentralplass). Gårdene her er store, og høyt skyldsatt i middelalder og tidlig nyere tid (jfr. Holtet 1974). Fra dette bygdelaget kommer hovedtyngden av jernalderfunn fra Kvinesdal, og her er brorparten av gravhaugene registrert.

Ved Liknes går to mindre dalfører videre innover: Austerdalen og Vesterdalen. Her peker Moi og Rafoss seg ut som opphavsgårder: Moi ligger på den brede elvesletten et stykke opp i Austerdalen, mens Rafoss ligger midtveis opp i Vesterdalen. Begge er relativt store gårder med vide dyrkningsflater. I Ytredalen der Liknes er det naturlige sentrum, er -land- og -stad-gårder lokalisert til heiene sør og nord for Fedefjorden. Videre oppover i dalførene fra Rafoss og Moi, er likeledes -land-gårdene i klart flertall. Lohndal hevder at landnåmet har gått ut fra disse tre kjernene av sentrale og ressursrike gårder.

“Det same busetnadsmønsteret teiknar seg av i samtlege av dei undersøkte områda," mener Lohndal: "Eit eldre lag av nokre få store og sentrale gardar ligg på det beste naturgrunnlaget i kulturlandskapet, slik vi opplever det i dag. Omkring desse breier det seg ei heil rad landgardar, dei største som næraste grannar til modergardar, og så mange smågardar mot utkantar og i marginale område, langs strender, oppetter dalsider og innover i heiane” (1997:30).

-land-gårdene representerer med få unntak en sekundær bosetning i periferien av eldre sentralområder. Dette er en klar indikasjon på at landnåmet har funnet sted innenfor et samfunn med betydelige sosiale forskjeller, slik navnene på de ulike bosetningene også taler sitt tydelige språk om. Det synes som om det vi har for oss, er et landnåm styrt fra det vi nå må ha lov til å benevne folkevandringstidens hovedgårder (jfr. Iversen 1995; Skre 1998, se ellers Christensen 1983, 1990). Denne tesen blir styrket av et forhold som påpekes av Trygve Bakka og Oddmun Møllerop, nemlig at det arkeologiske materialet indikerer at -land-gårdene er bosatt over minst to, tre generasjoner, slik at det ikke blir “stort igjen av den eksplosive bosetningsekspansjonen (man) har regnet med i tiden omkring 400” (1965:49).

-land-gårdene må ha blitt etablert i områder som hovedgårdene og andre eldre bosetninger lenge hadde brukt og hevdet råderetten over. Den som slo seg ned på et “land”, må vi anta gjorde det med stormannens/hovedgårdens viten og vilje. I mange tilfeller må det ha vært snakk om mennesker som stod i et personlig avhengighetsforhold til stormannen, såvel treller som andre kategorier av ufrie, slik gårdsnavn som Kotland og Træland vitner om. Som på Island i landnåmstiden, nedfelles i Vest-Agder den sosiale rangordningen materielt i gårdenes navn og innbyrdes plassering i landskapet. Andre sekundærbosetninger må ha blitt etablert av rettslig sett frie individer, slik vi hører om i Landnåmsboken:

“Steinolv den korte, sønn av Rolv herse fra Agder, tok land fra Klovasteinene til Grjotvollsmulen og bodde på Steinolvshjalle i Fagradal. Der gikk han innover fjellet og så på den andre siden en stor dal der det vokste trær overalt. Han så en rydning i denne dalen, og der lot han bygge en gård og kalte den Saurbø fordi der var svært myrlendt, og slik kalte han hele dalen (...). Slettu-Bjørn het en mann som var gift med Turid, datter av Steinolv den korte. På Steinolvs råd tok han den vestre dalen i Saurbø, og bodde på Slettu-Bjarnarstad ovenfor Tverfell" (kap. 116-117).

Gårdsnavn med -stad-endelse skiller seg fra -landgårdene ikke først og fremst gjennom deres landskapsmessige plassering, men fordi -stad- navnene oftere er knyttet til personnavn i førsteleddet, og fordi det er en tendens til at gårdsgravfeltene fra jernalder er mer vanlig forekommende på bosetninger med slike navn. Kan hende skal en del av -stad-gårdene tilskrives frie rydningsmenn som Slettu-Bjørn, som ikke står i noe direkte underkastelsesforhold til svigerfaren Steinolv, men som rett og slett får land tildelt av stormannen innenfor dennes ressursområde (smln. Scull 1993 for det angel-saksiske England, men se Skre 1998:238 for en alternativ tolkning). Vi må anta at disse frie rydningsmennene ofte har vært nært beslektet med stormannen på hovedgården, slik tilfellet jo var med Slettu-Bjørn.

Mot en slik bakgrunn synes også spredningen av borganlegg å gi mening. Mange av borgene må ha hatt en funksjon som "tilfluktsborger", men dog ikke som "bygdeborger" i tradisjonell betydning. Borgenes funksjon er dels å trekke tidspunktet for en direkte militær konfrontasjon ut, dels å tjene som tilfluktssted for befolkningen på perifere bosetninger under en hovedgård.

Ta nå f. eks. borgen på Jåddan sør for Snartemo i Hægebostad. Avstanden herfra og til hovedgården Hægebostad er ikke så rent liten. Dersom Jåddan er bygget fra Hægebostad (gården) f. eks. på 400-t. som en underordnet bosetning, og dersom det har skjedd i et omtvistet grenseområde, må vi tro at det ikke har bodd så mange mennesker på Jåddan, kan hende bare et større hushold. Noen krigsstyrke av betydning har det neppe vært her.

Men stormannen på hovedgården må ha hatt en stående styrke (hird, følge, sveit) hos seg, på Hægebostad. Et eventuelt angrep mot den underliggende bosetningen Jåddan ville, dersom angriperne ble oppdaget i tide, føre til at hovedgården ble varslet ved hjelp av lyd- eller lyssignaler. Deretter vil man forsøke å forsvare seg (hvis angriperne er fåtallige) eller rømme opp på borgen og vente på hjelp fra hovedgården. Det synes rimelig å anta at den avgjørende trefningen først vil skje når hærmennene fra hovedgården ankommer, og i så tilfelle blir borgen viktig fordi den allerede holdes av folkene på Jåddan, som dermed kan sette angriperne under “dobbelt ild”.

Folkene på borgen har neppe kunnet stoppe fiendens fremmarsj mot hovedgården, dersom inntrengerne bare var mange nok og en slik videre fremrykning var målsetningen deres. Mer trolig er det at en eventuell inntrenger ville kalkulere med å bli møtt av hovedgårdens krigsmenn temmelig raskt hvis han ble oppdaget, og legge sin strategi ut fra det hensynet. Med andre ord kunne han våge å rane en underliggende bosetning for så å rømme, men ønsket han å utfordre hovedgårdens økonomiske kontroll over landområdet, ville han trolig satse på å angripe hovedgården direkte.

Altså tror jeg at borgenes faktiske (men sikkert ikke eneste) funksjon er å være tilfluktssted for det underliggende husholdet i de tilfeller angripere som vil rane eller kreve tributt er i overtall. Dette forklarer i så fall den "perifere" beliggenheten til mange av borgene. Likeledes gir det mening at mange borger riktignok ligger perifert i forhold til den sentrale bosetningen, hovedgården, men sentralt i forhold til ferdselsveier til sjøs og til lands. Kan hende er det virkelige mønsteret at borgene bare ligger på de underliggende bosetninger der det er stor sannsynlighet for at en fiende vil gjøre innfall - slik kan iallfall beliggenheten langs gamle ferdselsveier tolkes.

På hovedgårdene, der stormannen og hans følge av krigere holdt hus, må behovet for en tilfluktsborg ha vært mer begrenset. Men kan hende skal vi forvente å finne andre slags militære anlegg i tilknytning til hovedgårdene (lavlandsborger, voller, ringformede tun etc).

Tidlige godsdannelser

Sverre Bagges (1986:190) og Dagfinn Skres (1998:1) hypotese er at det jordeiende aristokrati vi møter i middelalderen, representerer en tradisjon for godsbesittelse med røtter tilbake i romertid og folkevandringstid. Skre peker dog på at besittelsene i jernalder i det vesentligste må ha vært lokale, og at en viktig bestanddel i stormennenes makt i perioden var sterke sosiale bånd til såvel undergivne i jordegodset som til andre godseiere (1998:239).

Flere slike lokale gods kan påvises i Vest-Agder i senmiddelalder. Ofte er det tale om gods som tilhører lokale storbønder, ikke sjelden fra slekter som det har blitt hevdet tilhører middelalderens lavadel. Det er i mange tilfeller påfallende hvor samlet disse jordegodsene ligger. På 1400-tallet hørte de åtte gårdene Rosseland, Langåsen, Nåstad, Midbø, Kisland, Langsneset, Solberg og Ågedalstrand til Ytre Ågedal i Bjelland (Breilid 1974). De fleste av dem, om ikke samtlige, må i sin tid ha blitt ryddet innenfor hovedgården Ågedal sitt gårdsvald. Ødeleggingen av mange gårder i senmiddelalderen kan her spille inn, men det er ikke utenkelig at vi har for oss en flere århundrer gammel tradisjon av underkastelse og styrt landnåm.

I Kvinesdal fant det i 1590-årene sted en rettssak på Moi om eiendomsretten til en rekke gårder i Austerdalen. Det handlet om gårder som jeg tidligere har antatt har blitt ryddet innenfor Mois gårdsvald i folkevandringstid (og senere), men til dels adskillige kilometer fra hovedgården. Bonden på Moi tapte riktignok saken, men det går fortsatt sagn i Kvinesdal om at Moi en gang skal ha hatt felles grense med Veggeland, den sydligste gården i nabosognet Fjotland lenger nord. (Årli 1964:342). I Fjotland omtales forøvrig “Helles gods” i kilder fra tidlig i det 17. århundre. Dette godset bestod av Helle, Nedre Kvinlog, Åmland og Engedal.

Et lignende sagn finnes om at Ytre Eigeland i Liknes skal ha hatt grense med Lyngdal. Ytre Eigeland inngår i de eldste skriftlige kilder i et omfattende bondegods sammen med en annen gård sentralt i Liknes, Gullestad. Til Ytre Eigeland-Gullestad-godset hørte brorparten av gårdene i Ytredalen nord og vest for Liknes sentrum, i tillegg til et antall gårder sør for Fedefjorden. Sør for de gårdene som tilhørte Ytre Eigeland-Gullestad, finner vi omkr. år 1600 og noe tidligere nesten utelukkende gårder som inngikk i Rosenkrantz-godset i Kvinesdal. Ja, fra grensen mot Lyngdal i sørøst og i et belte hele veien over Kvinesheia til Liknes sentrum, er det bare én gård som ikke tilhører det omfattende Rosenkrantz-godset. Denne gården, Sørhelle, var istedet eiet av adelsslekten Teiste, som ellers satt med det store Hanangergodset på Lista.

Den grenseoppgangen fra 1292 som jeg såvidt har vært inne på, angikk blant annet nettopp Ytre Eigeland, som den gang grenset helt til Gyland i nåværende Flekkefjord kommune. De heiegårdene som i senmiddelalder og tidlig nyere tid tilhørte Ytre Eigeland- eller Rosenkrantz-godset, må alle ha blitt ryddet fra én eller flere bosetninger i sentrum av Liknes, slik Anstein Lohndal har vist (Lohndal 1997). Kanskje har vi å gjøre med ett opprinnelig gods, som i så tilfelle har omfattet det meste av Liknes sogn sør for de antatte godsene rundt Rafoss og Moi.

Konklusjon
Jeg har forsøkt å vise at empirien fra Vest-Agder innbyr til en tolkning av en samfunnsstruktur i folkevandringstiden der sentralt plasserte stormenn på det jeg har kalt hovedgårder, dominerer alle omkringliggende gårder. Jeg har ikke kunnet finne belegg for Myhres tolkning av et høvdingedømme fra hav til fjell og med Lista som senter.

Derimot aner vi konturene av et samfunn som ligner på det Skre skisserer på Romerike, der han mener at jordherrer i sentrale strøk, men i mye mindre distrikter enn hos Myhre, setter inn både ufrie og frie på nyopptatte boplasser i områder som tidligere har blitt drevet ekstensivt med utgangspunkt i de sentrale boplassområdene.

Skres konklusjon (1998:241) er at kontrollen over et gitt landskap har vært i hendene på noen få jordherrer, kan hende helt fra bronsealderen av. I forlengelsen av dette tenker Ole Grimsrud seg i Vest-Agder likeverdige stormenn i stadig strid om innflytelse over sine underlegne og avhengige småkårsfolk på mindre bruk (Grimsrud 1998:34). Det er denne stadige striden som er årsak til at det bygges så mange borger i de tidligere utmarksområdene.

Det ledende skiktet fremstår med all mulig tydelighet som spredt over mesteparten av landskapene omkring Lindesnes. Hovedgårdene deres ligger på lokaliteter som vi kan sammenligne med Per Ramqvists “mynningslägen” - og deres sosio-politiske styrke springer delvis ut av disse lokalitetenes økonomisk sett gunstige plassering i landskapet (Ramqvist 1991:310).

Vi må tenke oss at det skiftende mønsteret av konflikter og allianseetablering i yngre romertid og folkevandringstid har gitt hovedgårdene/sentralplassene innbyrdes forskjellig politisk betydning til ulike tider. Enkelte stormenn kan i perioder ha gjort seg til overherrer over andre hovedgårder. På 300-tallet peker Lunde på Lista seg ut som et sannsynlig sete for en ætt hvis politiske innflytelse og dominans kan ha nådd betydelig lenger enn Lista. I det følgende århundret kan vi ane en tilsvarende konsentrasjon av politisk makt i Holum, mens Hægebostad/Snartemo omkring år 500 fremstår som fokus for et alliansenettverk hvis tråder antagelig strekte seg vidt utover, kan hende også langt utenfor Vest-Agder.

Jeg oppfatter den i utgangspunktet rent lokale forbindelsen mellom en hovedgård og et antall underliggende gårder som den minste byggesteinen i folkevandringstidens makt- og alliansestrukturer. Det er i denne tidlige, småskala godsstrukturen, samt i eksterne plyndringstokter, at den økonomiske basis for et herredømme hviler. Men over denne strukturen kan legges personlige bånd og politiske forbindelser som knytter stormenn over større geografiske områder sammen. Slike omfattende nettverk, som vi kjenner fra sagatiden, vil imidlertid i sitt vesen være ustabile (og ofte kortvarige) - først og fremst fordi de er bundet opp til vennskapelige forbindelser mellom bestemte personer, og dermed risikerer å gå i graven med disse personene, men også fordi "byggesteinene", de lokale godsene, "bygdene", om man vil, i en viss, økonomisk forstand var seg selv nærmest. Vi kan tenke oss en slags folkevandringstidens gumsa og gumlao, der stormenn og hovedgårder til stadighet inngår i nye - større og mindre - politiske strukturer, som etter en periode oppløses. Enkelte funn og funnmiljøer - i Vest-Agder Snartemo/Hægebostad, i Rogaland f. eks. Avaldsnes/Karmøy - er av en slik karakter at de, som Haakon Shetelig i sin tid pekte på, "tegner(r) for os konturene av et folkevandringsrike paa Norges kyster, en paralel til angelsaksernes i England og frankernes i Gallien, goternes og langobardernes i Italien" (Shetelig 1925:164; jfr. Shetelig 1930).

Flere forskere har jo i de senere år nettopp påpekt fellestrekk mellom den ideologiske, maktlegitimerende strukturen i de insulære og kontinentalgermanske folkevandringstidsrikene og den samtidige fyrsteideologien i Skandinavia, slik denne kan anes i overleverte myter, stil og symbolikk (Hedeager 1994, 1997; Magnus 1997; Stylegar 1997a; Wood 1997).[12] Det synes ikke urimelig å anta at politiske sammenslutninger - riker - av samme type som dem som opptrer ellers ved Nordsjøens kyster i folkevandringstiden, har eksistert også i det sørvestlige Norge. Kan hende skyldes den ulike utviklingen hos oss og f. eks. i det angelsaksiske England eller i Frankerriket mer forskjeller i herredømmets permanens, altså over tid, enn et reelt annerledes herredømme i utgangspunktet. Og kanskje er denne forskjellen i permanens igjen forårsaket av de to områdenes ulike utgangspunkt - det ene som arvtager etter en romersk maktstruktur, det andre nok inspirert av imperiet, men likevel ikke på samme vis preget av dettes fysiske nærvær. Likeledes må vi anta at tidspunktet for kristningsprosessen i de forskjellige regionene spiller inn (jfr. Fenger 1991:163).

Hva det sydligste Norge angår, synes det ikke å være empirisk grunnlag for å regne med noen allmektig "sentralkomité" på Lista, en høvding eller gruppe av høvdinger som gjennom en periode på flere hundre år tvinger sin vilje og makt gjennom fra høyfjellet lengst i nord til Nordsjøens bredder i sør. Jeg er dessuten av den oppfatning at en undersøkelse av det arkeologiske materialet i de andre kystlandskapene i Norge, ville gi tilnærmet samme resultat.

Dan Carlsson (1984:48) hevder at “(d)en bygdeindelning som under vikingatid-medeltid ligger til grunn för kyrkobyggande och sockenbildningen finns uppenbarligen utbildat redan under den äldre järnåldern”. Det samme ser ut til å være tilfelle i Vest-Agder, der folkevandringstidens hovedgårder gjenfinnes som kirkesteder, adelige setegårder eller høyt skyldsatte gårder, ofte i kongelig, adelig eller sentralkirkelig eie, i senmiddelalderen (Stylegar 1999; smln. Berglund 1995; Skre 1998). Selv i de “fattige” innlandsbygdene finner vi at Ytre Ågedal i Bjelland er sentrum i et lokalt jordegods så sent som i det 15. århundre. Storhaugsenteret Huseby på Lista er sete for lensherren i Lister len, og på Holmegård i Holum residerer lagmannen i Agdesidens lagdømme. Hovedgårdene Berg, Ågedal og Holmegård var tingsteder for hvert sitt tinghå i senmiddelalderen. I en viss forstand kan det hevdes at i det minste de topografiske og landskapsmessige aspekter ved høymiddelalderens føydale maktstruktur, er etablert i det sydligste Norge allerede i folkevandringstid.

Arkivert i:

• agder
• folkevandringstid
• bosetning
• ferdsel
• borger
• arkeologi

Kulturlandskapet som iscenesettelse

Man har lett for å forestille seg kulturlandskapet som bondens landskap – som et jordbrukslandskap, resultatet av utallige generasjoners økonomiske virksomhet. For så vidt er det riktig nok, selv om bildet av det velpleide åkerlandskapet gjerne dominerer diskursen på bekostning av andre slags økonomiske landskap, f. eks. fiskerbondens mer ekstensive ”havskap”. Men til alle tider har mennesker virket i landskapet, og ikke bare av det. Det betyr at vi gjennom en ”praktisk”, økonomisk tilnærming til forståelsen av landskapet, risikerer å miste helt sentrale deler av det vi kan kalle det mentale kulturlandskapet. Først når vi åpner øynene for at det tenkte og det fysiske landskapet er to sider av samme sak, er det mulig å tolke kulturlandskapet som iscenesettelse. Når denne iscenesettelsen styres av en liten del av befolkningen, kan vi lese et maktens landskap ut av de fossile levningene etter fortidige kulturlandskap. Jeg skal forsøke å konkretisere gjennom noen eksempler fra Søgne.

Det kan dreie seg om noe slikt som 10.000 år – kan hende enda lenger – siden de første mennesker fant frem til ”Søgne”, den gang en del av et øyrike som omfattet store deler av områdene sør for den mektige innlandsbreen. Disse første jeger-sankerne, som kanskje var fiskere mer enn noe annet, førte en tilværelse preget av mobilitet. De materielle sporene denne befolkningen etterlot seg i landskapet, er så få og diskrete at man kan undres om de i det hele tatt kvalifiserer til betegnelsen ”kulturlandskap”. Likevel er det all grunn til å tro at den eldre steinalderens mennesker selv oppfattet at de levde i et landskap mettet på mening, altså i et kulturlandskap.

Det har - med en spissformulering - vært sagt at jegere og sankere helst bærer kulturen sin med seg i hodet, og ikke på ryggen. I en virkelighet der man stadig flytter omkring, er det begrenset hvor mye jordisk gods det er hensiktsmessig å drasse på. De fleste av de flint- og steinredskapene vi finner på steinalderboplassene, har da også vært typiske bruksgjenstander - det var temmelig fort gjort å lage en pilspiss eller en skinnskraper, og det må i mange tilfelle ha vært enklere å etterlate dem på en boplass når man forlot den, enn å frakte dem med seg videre. Man kunne alltids finne et brukbart emne og lage nye redskaper på neste boplass.

Et meningsmettet rom
Men en annen del av kulturen hadde de alltid med seg, steinalderjegerne. For den mentale siden av kulturen - sanger, fortellinger, myter og danser - må ha vært av avgjørende betydning. Uten en uviklet verdensoppfatning, uten en religion og uten en forståelse av tingenes sammenheng, kunne menneskene verken leve i verden eller handle i den. Derfor ligger selve nøkkelen til å forstå dette samfunnet i de store kunnskaper og all den erfaring som folk var i besittelse av, og ikke først og fremst i steinteknologi og redskapsbruk.

Fangstfolket var i høy grad en del av miljøet omkring - de levde med naturen og i naturen. Og mens kvinnene i flokken kjente hvert tre i skogen og godt visste hvilke planter som var spiselige og hvilke som ikke var det, og holdt god greie på hvilke danser og hvilke sanger som kunne blidgjøre maktene og sørge for at solen stod opp hver morgen og at sel og fisk stadig trakk til de vante fangst- og fiskeplassene, var mennene dyktige ”zoologer” med svært omfattende kunnskaper om dyrenes liv og bevegelser. De måtte ha inngående kjennskap til dyrenes biologi; og måtte vite når på året pelsdyrene har høyest kvalitet på pelsen, når dyrene er fetest og når de få unger.

Selv om mange av de steinalderboplassene vi har kjennskap til, er slik plassert i landskapet at folkene som bodde der hadde adgang til flere forskjellige økologiske soner - det kystnære skogkledte landskap, den beskyttede fjorden og det åpne havet - og derfor gjorde det mulig med bosetning året rundt, gir ikke det oss lov til uten videre å regne med at slike naturlige skattkammere var utbredt. Mange grupper må ha holdt til i områder som kun tillot midlertid eller sesongvis bosetning. For disse var fleksibilitet avgjørende. Slike grupper var avhengige av å skape et flyttmønster som bandt årstider, ressurstilgang og økologiske soner sammen i en nitidig overlevelsesstrategi. Enkelte grupper løste floken gjennom å ha en meget fleksibel samfunnsordning - i visse deler av året delte de seg opp i mindre grupper, i andre var hele stammen sammen.

Men det var ikke utelukkende på grunn av økologiske faktorer at dette fleksible mønsteret fantes. Slike årlige sammenkomster av flere grupper hadde også andre, viktige funksjoner. De bidro til å vedlikeholde forbindelsene ulike grupper imellom. Under de årvisse samlingene ble statusgjenstander utvekslet - her ble ekteskap arrangert og viktige seremonier avholdt.

Steinaldermenneskenes verdensbilde, den delen av kulturen som de hele tiden bar med seg, var preget av denne forbindelsen med andre grupper - med utveksling av ulike former for gaver og med de felles ritualer under de store sammenkomstene.

Utvekslingen ble styrt av faste og klare regler om hvem som til enhver tid skulle giftes bort fra hver gruppe. De fleste mesolitiske grupper benyttet et relativt enkelt skjema, der utvekslingen av gifteklare individer enten umiddelbart eller over tid jevnet seg ut, slik at en stamme til enhver tid bestod av mindre grupper som bare kunne inngå ekteskapsforbindelser med andre, tilsvarende grupper. Ved de anledningene der hele stammen kom sammen, kan hende én gang pr. år, grupperte de delene av stammen som kunne gifte seg innbyrdes, på et tilsvarende, men symbolsk vis innenfor leirområdet, slik at de motsatte gruppene inntok posisjoner motsatt av hverandre (øst - vest, innenfor - utenfor). Slik ble disse folkenes parvise kulturelle og samfunnsmessige orden samtidig en måte å ordne landskapet og bosetningen på.

Såkalt primitive kulturer over hele verden har dessuten latt denne skikken med å organisere samfunnet i parvise motsetninger, få bestemme også den måten de formet oppfatningen av natur og kultur, ja selve verdensbildet kan være ordnet i parvise motsetninger. I regelen sorteres disse motsetningene i enkeltstående, altomfattende inndelinger som både omfatter naturen og menneskelivet. Voksterliv, dyreliv og livsbetingelser deles inn i slike parvise motsetninger - når det gjelder det siste kan vi bare tenke på de motsetningsparene som har med værlag og klima å gjøre: vått eller tørt, fruktbart eller skrint og overflod eller fattigdom. På den måten kom steinalderfolkenes verden til å bestå av to halvdeler, som var forskjellige fra hverandre, men likevel forutsatte hverandre. Naturen, det vil si land, sjø, dyr og vegetasjon, hadde en religiøs, sosial og kulturell betydning, som bolig for forfedre og guder og som symbol for sosiale forbindelser. Fjell, sjøer, dyr og planter utgjorde tankeredskaper som menneskene kunne bruke til å konkretisere abstrakte forhold og lage sosiale og mytologiske kart med. Dersom topografiske trekk ble endret, for eksmpel ved at skogen trakk seg tilbake fra kysten, måtte kanskje kartene justeres etter det nye terrenget, eller de gamle kartene måtte utvides med nye områder.

Den sammenblanding av samfunn og natur som forekommer i denne måten å organisere livet på, tjener til å skape forbindelser mellom ting - det være seg grupper av mennesker, naturfenomener eller egenskaper - som tilhører hver sin side av kulturens verdensbilde. Dette fenomenet kommer klarest til uttrykk når skjemaene ikke skiller klart mellom personlige, kulturelle, geografiske eller mytologiske forhold. For ikke bare var for eksempel bosetningens struktur, naturomgivelsene og universet som helhet organisert på identisk vis for steinaldermenneskene. Folk har også forholdt seg til disse likhetene som var de identiske - selv om vi oppfatter dem som høyst forskjellige ting. Jegersteinalderens mennesker levde i like stor grad i en mytologisk som i en geografisk verden, nettopp fordi de ikke skilte klart mellom disse tingene. På samme måte forholdt det seg med omgivelsene. Landskapet ble delt inn i områder som var enten/eller, innerst/ytterst, høyre/venstre, øvre/nedre eller orden/kaos.

I noen grad har vi disse våre fjerne forfedres klassifikasjonsskjemaer med oss den dag i dag. Tenk bare på begrepspar som innmark og utmark, eller på hvordan gårder med samme navn kan skilles fra hverandre med å legge til et ”øvre” eller ”nedre”. Av og til kan vi ane at klassifiseringen i seg selv (”kartet”) har vært det primære, og ikke gårdenes fysiske beliggenhet i forhold til hverandre (”terrenget”). Således kan en gård som i én kilde kalles ”øvre” et-eller-annet, i en annen kilde opptre med prefikset ”vestre” eller ”indre”.

Eig var f. eks. delt i to gårder alt i middelalderen. De ble kalt Vestre Eig og Østre Eig. I forhold til himmelretningene var det nokså misvisende. I dagligtale het gårdene derfor Oppigard og Nerigard. Det er den innbyrdes motsetningen som har vært viktig i navnesettingen i slike tilfeller. Hvilke ord som ble brukt for å markere denne motsetningen, var imidlertid underordnet – og kunne variere fra situasjon til situasjon, relativt uavhenging av topografiske forhold.

Oppe og nede
Med den faste bosetningen, ble de kosmografiene som til da hadde styrt tanker og atferd hos folk som hadde ført en mer eller mindre mobil tilværelse, overført til en erfaringsverden som var statisk og lokal. Bundet til en bestemt, avgrenset lokalitet og til permanente bosetninger som de nå var, hadde de tidlige jordbrukskulturene nye og uante muligheter til å ordne det kulturlandskapet de skapte, etter himmelske, kosmologiske forbilder.

Med tiden, ettersom bruken av landskapet utviklet seg i mer intensiv retning og mulighetene til å omforme omgivelsene ble større, bød det seg bedre anledning for mennesker til å bruke denne symbolske verdensanskuelsen til å skape, i motsetning til bare å tolke, omgivelsene. Da et mer intensivt jordbruk spredte seg i bronsealderen, kunne hele dette systemet av binære opposisjoner og kosmologiske kategorier få fast fotfeste i landskapet, som snart må ha fremstått som en mosaikk av meningsmettede lokaliteter og regioner.

I kraft av å være en mer intensiv livbergningsmåte, fikk det første jordbruket til følge et nytt, av menneskene mer inderlig opplevet – forhold mellom kulturen og de fysiske omgivelsene. De territoriene folk hadde virket i da de fremdeles levet som jegere og sankere, endret omsider karakter. Skogen og slettelandet ved elvene i Søgne ble til et kulturlandskap også i betydningen produksjonslandskap – og de gamle territoriene til klart definerte områder der bare de mennesker som hadde langt ned arbeid i å bearbeide jorden og forme landskapet, hadde tilgang.

Den økende graden av bofasthet som vi kan spore i yngre steinalder (4000-1800 f. Kr.) og bronsealder (1800-500 f. Kr.) som en følge av åkerbruket, fikk som én konsekvens et fastere eiendoms- og territoriebegrep. Det skyldes blant annet at åkerbruket krevet stedbundne investeringer i form av skogrydning, kultivering og såing. Slik investeringer medført en mer eksklusiv – og antagelig ekskluderende – forestilling om besittelse og eiendom. Ikke lenge etter at folk på våre kanter var blitt bofaste bønder, finner vi de første forsøkene på å markere besittelser og eiendomsforhold fysisk i landskapet.

Det er først gjennom denne nyvunne, intensiverte romfølelsen at vi ledes til de synlige og håndfaste bevis for det nye. Tydelige tegn på det nye forholdet mellom mennesker og landskap har vi når vi finner menneskeskapte grenser og grensemarkører av mer symbolsk art. I det kontinentale Europa er det særlig i eldre bronsealder at denne nye bevisstheten kommer til uttrykk. På det tidspunkt finner vi kulturer som markerer grensene for territoriet sitt ved hjelp av diker og jordvoller eller ved å bygge gravhauger og –røyser langs grensene. Noe senere – etter hva jeg kan forstå i yngre bronsealder og eldste jernalder (dvs. århundrene henimot Kr. f.) – opptrer kyst- og åsrøyser i stort antall i Søgne. Disse gravrøysene er vanligst i skjærgården, men finnes også i andre kontekster, oftest på åser eller ved vann i innlandet. Fordelingen av slike røyser i Søgne kan tolkes dithen at gravrøysene omkranser et uvisst antall bosettinger/gårder sentral plassert på Søgnesletten og innerst i Trysfjorden.

Det logiske ved en slik gravskikk synes klart: Når en av slektens døde ble gravlagt i eller ved en grense, formodet man at hans ånd (eller, slik var det iallfall noen hundre år senere, den døde selv) ville beskytte eiendommen mot å falle ut av slektens hender. Vi finner det samme forholdet igjen i et angelsaksisk vers fra en senere epoke:

Eal was thaet mearcland
Morde bewunden
Feondes facne

(Alt marklandet var
Omgitt av død
Snarer for fienden)

Gård og kosmos
Flere trekk ved gårdsgrensemønsteret i Søgne som på det øvrige Agder, peker mot at vi også i denne strukturen har bevart en rest av en mentalitet som har formet kulturlandskapet etter kosmologiske forbilder. Karakteristisk for dette sørvestnorske grensemønsteret er blant annet at gårdsområdene ideelt sett er firkantede, med fire rette hjørner. I mange tilfeller ser det ut som om firkantmønsteret er gjennomført med suveren forakt for det vi i dag oppfatter som ”naturlige” grenser i landskapet, altså elver, bratte heier osv. I kilder fra middelalderen og senere beskrives ofte gårder som liggende "fire honnstavar i mellom", altså noe slikt som ”innenfor fire hjørnestolper.”

Det kan sannsynliggjøres at denne sørvestnorske gårdsgrensestrukturen, med de eiendommelige firsidige gårdsvaldene, har røtter i det norrøne verdensbildet, slik det fremstilles bl. a. i Gylvaginning, der det heter om urjotnen Ymes heller ublide skjebne:

”Dei tok óg skallen hans og gjorde himmelen av han, og sette han opp over jorda med fire hyrne og under kvart hyrne (”undir hvert horn”) sette dei ein dverg; dei heiter så: Austre, Vestre, Nordre, Søre.”

Det er ikke hvilket som helst mytisk motiv, dette. Det er selve verdens skapelse vi har med å gjøre her. I så måte er det neppe tilfeldig at dette motivet synes knyttet til gårdsvaldets form, ja, til gårdens struktur overhodet. Vi må forstå det dithen at våre forfedre faktisk iscenesatte sin egen skapelsesberetning/opphavsmyte hver gang en ny gård ble ryddet. Og selv om veien fra norrøn mytologi til et grensemønster som strengt tatt ikke kjennes før i middelalderen, synes lang, er det et faktum at lignende forestillinger har vært kjent på Sørlandet helt inn i moderne tid. Knut Liestøl beskrev i 1920-årene hvordan det " i Mandalen (...) fremdeles lever en forestilling om, at jorden hviler paa fire stolper; somme tror, at det er mange stolper, og at en brænder hvert aar; naar den siste er brændt, kommer dommedag."

Det synes rimelig at vi her har den paradigmatiske modellen for den særegenhet ved gårdsgrensemønsteret i Søgne, som utgjøres av de firsidige gårdsvaldene, "fire honnstavar i mellom".

Et annet fenomen som likeledes er forutsetter at man i visse sammenhenger har oppfattet gården som et speilbilde av kosmos, har vi i odelen.

På gammelnorsk het det odal. Det er det samme ordet vi finner i orknøyisk udal eller uthal, shetlandsk udal eller odal og færøyisk og islandsk odal. Det norrøne odal har sammenheng med lignende ord i andre germanske språk: I gammelsvensk het det othal, i gammeldansk othól, i gammelhøytysk uodal, i gammelfrisisk ôthol eller êthel - og i angelsaksisk óthel eller éthel. Én av stavene i den eldre runerekken (fra 200-tallet e. Kr.) bærer navnet odal. Ordene adel, edel og odle er dessuten avledet fra odal.

Det er vanlig å anta at det er en sammenheng mellom odel og fedrekult, altså en kultus som vendte seg mot ættefaren (haugbonden, rudkallen) i gravhaugen på gården. I kvadet Ynglingatal heter det om Ynglingeætten at den alt før Harald Hårfagre holdt greie på odelshaugene på slektsgårdene sine. Etter en retterbot fra 1316 skulle vitner i saker som gjaldt odelsrett, regne opp slektslinjen til haugs ok til heidni – det vil si tilbake til gravhaug og hedendom. I Gulatingsloven, som ble nedskrevet på 1200-tallet, regnes jord som odel bare når den har tilhørt en og samme slekt i minst seks generasjoner. I den noe yngre Frostatingsloven er det fire generasjoner som gjelder.

Ordets etymologi er uklar, men man har gjerne ment at odal gjenspeiler en sammenheng mellom arvejord og de forfedrene jorden var overlevert fra. I den svenske Götalagen har vi en levning etter denne sammenhengen: der brukes ordet ättleve i stedet for odal. Det samme forholdet gjør seg gjeldende i den norrøne mytologien. Gudene omtales som sønn eller datter av den og den, og bebor oftest en gård. I førkristen tid forventes så vel guder som mennesker å tilhøre en gård. Når skandinaviske vikinger skulle beskrive bykulturer de hadde besøkt i østerled, hadde de ikke noe annet ord enn gård for selv de største byene. Konstantinopel kalte de følgelig Miklagard – bokstavelig talt ”Storgården”. Og det handler i mindre grad om et språk som manglet ord for å beskrive en ny virkelighet, enn om en mentalitet som ikke kunne forestille seg noen annen bosetningsform enn gården.

Ja, selve det norrøne kosmos var organisert som en gård. For jernaldermenneskene var verden en gård, med innmark og utmark. Midgard – menneskenes bosted, innenfor garden, symbliserte den kontrollerte, odlede den av verden. Midgards ukontrollerte motsetning var Utgard, der jotnene holdt til og kaos hersket.

Den russiske historikeren Aron Gurevitsj beskriver forholdet mellom mennesker og gård som at ”mannen besitter gården, men samtidig besitter gården ham.” Odelsretten var ikke avhengig av jordeiendommens størrelse, men var heller en funksjon av odelsinnehaveren og hans forhold til de foregående generasjoner. Odelsrett var noe et jernaldermenneske var i besittelse av i kraft av å tilhøre en familie bestående av levende og døde slektninger. Derfor var det å stå på god fot med forfedrene innebygget i selve begrepet odal. Forholdet til de døde kunne blant annet ivaretas og komme til uttrykk i kultiske seremonier knyttet til forfedrenes gravhauger. For odelsmannen var det maktpåliggende å beskytte både gården med tunet og åkrene og gravbakken der forfedrene, de som hadde sørget for at den levende slekten kunne dyrke jorden og bo på gården, hvilte.

Tanken om jorden som et objekt, som noe som fritt kan avhendes og omsettes, er ikke så gammel. I de skriftlige kildene fra middelalderen er en slik tankegang helt fremmed. Der behandles jordeiendom aldri som et sjelløst, utvendig objekt. Kirken forsøkte å fremmedgjøre jorden fra bruken av den for å kunne tilegne seg bondejord, men lyktes aldri helt. Landskapslovenes forbud mot hedensk religionsutøvelse må blant annet sees i en slik sammenheng. I Gulatingsloven heter det for eksempel at utesitje – å sitte på gravhauger om natten i den hensikt å få råd og vink fra avdøde forfedre – ikke er tillatt.

Snorre Sturluson skriver at Harald Hårfagre, som døde rundt år 900 en gang, tok odelen fra bøndene. Noen har villet tolket dette dithen at Harald tok eiendomsretten til slektsgårdene fra bøndene. Men odelsretten var ikke utelukkende et eiendomsrettslig fenomen på denne tiden. Odelen var en kvalitet som heftet ved enhver fri mann. Hans karakter av høybyrdig, fri mann inkluderte retten til å besitte jord. Haralds ”odelsran” kan ha bestått i at kongemakten nå gjorde krav på politisk overhøyhet over stormennene, noe de sistnevnte oppfattet som et inngrep i sin frihet.

Vi skal neppe forestille oss odelsretten eller odelsparadigmet som et allminnelig utbredt fenomen. Antagelig var det bare de høybyrdige - storbønder og aristokrati - som var i besittelse av odelsjord. På Island finner vi et begrep som kalles adalbol, og hvis betydning belyses i Sagaen om Rafnkell Frøysgode. I den islandske sammenhengen kan det påvises at store gårder og gårdskomplekser gikk i arv i mannslinjen i samme familie like siden landnåmstiden, og helt til 1300-tallet. Det motsatte av odelsjord var leiejord eller kjøpejord, som nærmest betraktes som løsøre. Denne motsetningen gir først mening dersom vi frir oss fra den tradisjonelle oppfatningen om at det forhistoriske samfunnet bestod av likestilte bønder.

Dermed kan det vel passe å ta maktens kulturlandskap nærmere i øyensyn.

Herre og tjener
I hvert fall fra eldre bronsealder av må vi regne med at kontrollen over et gitt landskap har vært i hendene på et lite segment av befolkningen – enten vi nå skal kalle dem høvdinger, stormenn, aristokrater eller noe annet. Fra dette tidspunkt finner vi spor som kan tolkes dithen at noen har hatt makt til å iscenesette kulturlandskapet til sin egen fordel – i sitt bilde, om man vil.

Gravrøysene fra denne perioden kan åpenbart tolkes i den retning, men fra Søgne har vi dessuten to andre funn som viser at noe nytt er i emning.

I 1872 ble Pålshaugen på Lunde åpnet. Denne gravhaugen var noe slikt som 15 m i diameter og 2 meter høy, men folk mente at den hadde vært en del større tidligere. Inne i haugen, på et leie av sterkt kullblandet jord, var det reist et kammer av store heller, over 2 m langt, halvmeteren bredt og 40 cm høyt innvendig. På kammerets steinsatte bunn lå en dolk av bronse. Dolken er sannsynligvis et importstykke, og den daterer begravelsen og haugen til ca. 1200 f. Kr., eldre bronsealder. Dolken fra Pålshaugen er et av ytterst få funn av bronsesaker fra denne perioden i området mellom Lyngdal og Grimstad, og det er fremdeles det eneste funn av denne typen i Søgne. Trolig var det en kvinne som ble stedt til hvile i Pålshaugen for 3200 år siden.

Det kan ha vært flere gravminner fra bronsealderen i det samme strøket. De to gravhaugene som ble undersøkt av arkeologer på Kleppland i 1960-årene, var konstruert på tilnærmet samme måte som Pålshaugen. Det er ett av disse gravminnene som er rekonstruert og i dag befinner seg i hagen på Søgne gamle prestegård. Kanskje var Klepplandshaugene likeledes fra bronsealderen – de var uansett helt funntomme, slik Pålshaugen, med unntak av den sjeldne dolken, var.

På Stausland gjorde man i 1978 et uvanlig funn, likeledes fra bronsealderen. I dyrket mark, 40 cm under jordoverflaten, stod et kleberkar av usedvanlig form. Karet stod i et 8-10 cm tykt lag av brente kvister, og det var helt tomt. En C-14-datering av kvistene sannsynliggjorde at kleberkaret var gjemt vekk en gang i 800-årene f. Kr. – altså i yngre bronsealder. Funnet skal antagelig oppfattes som et offer.

Det er altså først i bronsealderen at det arkeologiske materialet fra Søgne viser oss at iscenesettelsen av kulturlandskapet tar andre veier enn tidligere. Kvinnegraven i Pålshaugen er – kan hende i likhet med kyst- og åsrøysene – et uttrykk for en ny monumentalitet, mens det nedgravde offerfunnet fra Stausland kan tolkes som at selve den fruktbare jorden nå var meningsbærende på en annen måte enn tidligere. Til sammen kan disse funnene symbolisere den nye, intensiverte romfølelsen og det nye kulturlandskapet som etableres i yngre steinalder/bronsealder.

Men ved siden av den pregnante symbolikken i Søgnefunnene fra bronsealder, lurer et annet aspekt: Plasseringen i landskapet. Vi befinner oss i ett og samme overordnede landskapsrom, enten vi snakker om Pålshaugen eller Stausland. Dette landskapsrommet, slettelandet som grovt sett omfatter de gode åkerbruksområdene mellom Lundeelven og Søgneelven, ser ut til å ha fått en særskilt betydning i bronsealderen, om ikke enda tidligere. At det finnes en sammenheng mellom denne betydningen og de gode forutsetningene for jordbruk nettopp i dette området, er åpenbart. Men sammenhengen er neppe så direkte. Vi må ikke glemme at funnene fra Lunde og Stausland ikke er tilfeldig mistet eller deponert på et hvilket som helst sted. Funnene gir ikke noe ”objektivt” inntrykk av bosetning og folketetthet i bronsealderen – tverimot er det grunn til å tro at også andre deler av Søgne enn slettelandet mellom elvene var bosatt i denne perioden.

Det vi har for oss, er et villet bilde av kulturlandskapet for 3000 år siden. Noen har bevisst konstruert et kulturlandskap som har områdene mellom Søgne (gården) og Lunde som rituelt sentrum. Pålshaugens intrikate oppbygging er et resultat av ritualer – seremonier som antagelig har involvert mange mennesker og kan ha foregått fasevis og over lang tid. Slike ritualer er det som har konstituert området mellom elvene som tankemessig fikspunkt og seremonielt sentrum i Søgne. Rundt dette midtpunktet foregikk ofringer til høyere makter, og her lå nekropolisen. Dette er et iscenesatt landskap, og det er trolig at det er et maktens landskap. Hvem som stått for regien, vet vi ikke. Men at regissøren har hatt sitt faste tilhold på en bosetning innenfor det samme landskapsrommet, må vi kunne anta.

I funnene fra Pålshaugen og fra Stausland ser vi antagelig etableringen av ”Søgne” som politisk senter i bygden. Med ”Søgne” mener jeg en sentral bosetning i området Søgne – Lunde. Om vi har å gjøre med én storgård eller en gruppe av gårder og etter hvert en landsby etter sørskandinavisk modell, er egentlig et spørsmål som er umulig å svare på pr. i dag. I denne sammenhengen er det heller ikke av så stor betydning.

Hovedgården som monument
I eldre jernalder (0-600 e. Kr.) tar antagelig ”Søgne”-komplekset mer og mer form av en hovedgård av omtrent samme type som dem vi finner en del andre steder vest på Agder – Oddernes, Snartemo, Berge i Lyngdal, Lunde på Lista, Spangereid m. fl. Det gravfeltet som det fremdeles finnes rester av på Songvig og Eig, var i sin tid Søgnes største. Sammen med gravplassen på Stausland indikerer Songvig-Eig-feltet at iscenesettelsen av kulturlandskapet fortsatt tok utgangspunkt i landet mellom elvene som rituelt og politisk senter.

Men på Kirkejordet mellom Søgne gamle kirke og det nye kulturhuset, lå det også et gravfelt frem til ca. år 1800, da haugene ble fjernet på grunn av dyrkningsarbeid. Antagelig var disse gravhaugene fra romertid eller folkevandringstid (0-600 e. Kr.), og senest fra det tidspunktet av peker området rundt dagens landbruksskole seg ut som det sentrale midtpunktet i det ritualiserte maktlandskapet mellom elvene. I vikingtid og middelalder er det helt tydelig at iscenesettelsen av Søgnelandskapet foregår med utgangspunkt i stormannsgården Søgne. Men slik kan det ha vært også noen hundre år tidligere. Det foreligger pr. i dag tre C14-dateringer fra kokegroper i gamlekirkens nærområde – en fra eldre romertid og to fra tidlig middelalder. Det er ikke urimelig å tolke dateringene dithen at vi har å gjøre med plasskontinuitet for stormannsgården like siden tiden omkring Kristi fødsel.

La meg et øyeblikk få henlede leserens oppmerksomhet mot et par interessante stedsnavn. Gården Søgne antas å ha fått navnet sitt etter elven, Sygna, ”den syngende”. Den lokalkjente vil vite at det finnes en hel gruppe lignende navn: Songvig, Songvår og Songdalen. Når det gjelder antagelsen om at det er elven som har gitt navn til gården, har jeg ingen innvendinger.

Men jeg aksepterer ikke uten videre at elven (eller en tenkt fjord, kalt Song) også har gitt navn til f. eks. Songvig og Songvår. Jeg vil hevde at det ut fra det perspektivet vi har anlagt i denne studien, gir bedre mening å se på senteret ”Søgne” som navnegiver, slik at Songvig blir ”Søgnes vik” og Songvår ”Søgnes (fiske-)vær”. Det er ingen ting i veien for at disse navnene har oppstått i forhistorisk tid. I så fall må det være berettiget å anta at navnene forteller om gammel bruks- og eiendomsrett, i den forstand at Songvig faktisk ble oppfattet som en del av komplekset ”Søgne” og at Songvår faktisk var et vær under ”Søgnes” kontroll. Navnegivning er åpenbart et sentralt i iscenesettelsen av landskapet. Tolket på den måten, underbygger Song-navnene hypotesen om at det var et miljø rundt gården Søgne som regisserte iscenesettelsen.

I vikingtid og tidlig middelalder (i denne sammenheng ca. 800-1100) aksentueres dette forholdet. Nå er det hovedgården Søgne – det senere gnr. 1, bnr. 1 – som etableres/forsterkes som monument og senter.

”Aintir risti stin thina…”
Ved inngangen til vikingtid bestod det vi må ha lov til å kalle Søgne hovedgård – slik vi i dag kan rekonstruere den, vel å merke - av en bebyggelse av ukjent omfang og et tilhørende gravfelt. Jeg tror det er fruktbart å betone sammenhengen mellom de ulike elementene, i dette tilfellet gravfeltet og bebyggelsen, og tolke dem som en enhet – et monument. Videre gjennom vikingtid og inn i kristen middelalder kan vi spore hvordan dette monumentet stadig fikk tilført nye elementer.

Tidlig i 1000-årene ble det reist en runestein på hovedgården – det er den som i dag står på tunet foran den gamle presteboligen. Søgnesteinen utgjør en parallell til den mer kjente runesteinen fra Oddernes, og det er mulig at det er samme Øyvind/Eyvind som omtales på begge steinene. Søgnesteinen har følgende innskrift: ”Øyvind reiste denne stein etter Gunnvald, sin sønn”. Nicolai Wergeland skriver i 1811 at runesteinen ”forhen” skal ”have staaet paa Kirkegaarden, men er derfra bleven flyttet af en Præst (…).”

Like ved kirken skal det dessuten ha ligget en bautastein til – med eller uten runer. Lauritz Fuglevik fortalte til arkeologen Sigurd Grieg (i 1931) at ”ved Søgne kirke ligger en sten, som det skal være sterkt uthviskede runer på.” Om bauten(e)s opprinnelige plassering, kan vi bare anta at de(n) har stått oppreist i nærheten av kirken. Trolig er det en forbindelse mellom steinen(e) og gravhaugene på Kirkejordet. Kan hende strakte gravfeltet seg tidligere helt bort til den nåværende kirkebygningen, slik at runesteinen og den andre bautaen som tradisjonen forteller om, skal tolkes som tilføyelser til et eksisterende monument (gravfeltet). I så fall kan meningen ha vært å betone kontinuitet og historisk forankring – nettopp i en periode da det ser ut til å skje store og gjennomgripende endringer i Agders kystlandskap.

For å gi et hint: Det er ting som tyder på at det nettopp i 1000-årene vokser frem godssystemer som omfatter større områder enn tidligere. I deler av Sverige fortellerer runeinnskrifter at gårder som ligger så langt som 15 kilometer fra hverandre, har inngått i én og samme stormanns jordegodskompleks. Det er omtrent like langt som avstanden mellom Otruneset og Søgne, og på begge disse stedene har vi runesteiner som omtaler en mann ved navn Øyvind/Eyvind. På Søgnesteinen heter det at han reiste stein etter Gunnvald, sin sønn. Det er nærliggende å foreslå både Søgne og Otruneset har inngått i godskomplekset til stormannen Øyvind. Dersom dette representerte noe kvalitativt nytt i sin samtid, kan vi godt forstå ønsket om å markere kontinuitet og historisk forankring ved å bygge videre på et eksisterende monument – slik denne Øyvind i så fall gjør, ikke bare i Søgne, men også på Oddernes.

På Oddernessteinen forteller Øyvind at han lot bygge kirke på sin odel. Søgnesteinen nevner ikke noe om kirkebygging, men det er ingenting i veien for at den første kirken på Søgne hovedgård ble reist alt tidlig i 1000-årene. Bosetningssporene fra tidlig middelalder i nærheten av dagens kirkegård gir oss lov til å regne med at vi på Søgne gamle prestegård har et eksempel på en stormannsgård med kirke og runestein, slik de kjennes fra Danmark og Sverige. Det er en lignende samlokalisering som gjør seg gjeldende på Otruneset.

En slik stormannsgård integrerer førkristne og kristne elementer – jernaldergravfelt, runestein og kirke – i ett eneste monument. Og det dreier seg om et kristent monument – om enn ”kristent” i en annen betydning enn den gjengse i dag. Vi kan spørre oss hvordan det var mulig.

De levende og de døde
Det sør- og vestnorske samfunnet ved forrige tusenårsskifte var et stormannssamfunn, der en rekke lokale stormenn inngikk allianser og fiendskap seg imellom, og under seg hadde undergitte bønder og mindre stormenn som igjen hadde bønder under seg. Bøndenes underordning har bestått i troskapsbånd mellom aristokrat og bonde. Bonden har stått under aristokratens vern, og har til gjengjeld overført til ham en del av avkastningen av jorden, en slags primitiv utgave av middelalderens landskyldsystem.

Den tidlige kongemakten bygget videre på de gamle, lokale strukturene. Kongen knyttet stormennene til seg og gjorde dem til sine menn. Kongsmennene forpliktet seg til å støtte kongen i krig, og kunne til gjengjeld regne med kongens vennskap og hjelp til å beholde sin lokale makt og sine jordegods. Risikoen stormennene løp, var at underordningsforholdet til kongen også medførte at han kunne ta godsene deres fra dem dersom de ikke tjente ham trofast.

Forbindelsene mellom konge og stormann var av samme slag som dem som eksisterte mellom stormannen og hans undergitte. Gjensidige løfter om troskap og vern knyttet herre og undergitt sammen, og den sterkes trussel var å jage den illojale undergitte fra gods og grunn.
Kongen måtte vise sine frender gavmildhet og annen begunstigelse. Stormannen kunne på sin side vise sitt vennskap med kongen ved å sørge for kost og losji til prestene hans. Den viktigste handlingen en stormann omkring år 1000 kunne utføre for å understreke at han var kongens venn og fortrolige, var å bygge kirke på en (eller flere) av gårdene i godset sitt.

Trolig har utviklingsforløpet vært slik i Søgne.

Den samme forpliktelsen til å vise tilhørighet til kongens skikk, har muligens hvilt på de mektigste av de bøndene som var allierte med de lokale høvdingene. Mange steder på Sørlandet viser det seg iallfall at det i løpet av middelalderen har vært bygget kirker på gårder ikke langt fra de senere sognekirkene, i noen tilfeller på nabogårdene til kirkestedet. Slik var det i Lyngdal, der det ved siden av dagens sognekirke på Å også fantes en kirke på Berge. I Mandal hadde både Halse og Sånum kirke i middelalderen, og det er mulig at den for lengst nedlagte Foss kirke i Sør-Audnedal skal forståes på samme vis. Det er rimelig å tolke tradisjonen om at det skal ha stått et kapell på Torve i Søgne, på samme måte.

Forholdet mellom de levende og de døde antas gjerne å ha gjennomgått radikale endringer som en følge av kristningen av landet på 900- og 1000-tallet. Den hedenske praksisen med gravgaver og begravelse under haug forsvinner, og de gamle gårdsgravfeltene må vike for de nye, kristne kirkegårdene. Klarest har kan hende synet på kristningen som et ugjenkallelig brudd, blitt artikulert av historikeren Fredrik Paasche, som i poetiske vendinger beskrev hvordan ”horg og hov sank” da Hvitekrist erobret landet.

I Søgne har vi en situasjon der kirke og kirkegård en gang i sen vikingtid eller tidlig middelalder har blitt anlagt på, eller i umiddelbar tilknytning til, en hedensk gravplass. Dette er er ikke noe uvanlig fenomen. De norske middelalderkirkene ligger ofte ved forhistoriske gravfelt og har dessuten navn etter, eller ligger på, de gårdene gravfeltene tilhører. Hvorfor denne topografiske samhørigheten mellom kristen kirke og kirkegård og hedensk gravplass?

Antagelig var det en utbredt praksis i den egentlige misjonstiden å vigsle gravplasser. Først på et senere tidspunkt ble det reist kirker på disse plassene. Enkelte steder på Sørlandet er det tradisjon om at gudstjenester ble holdt ved et reist kors før kirken ble reist – det gjelder blant annet Harkmark. Disse vigslede gravplassene må ikke sjelden ha vært en del av gårdenes gravfelt. I slike tilfeller har vi for oss en ubrutt begravelsestradisjon fra hedensk og inn i kristen tid.

Gravhaugen og gravplassen var gårdens helligdom i eldre jernalder og vikingtid. ”De døde var ikke døde,” skriver Emil Birkeli, ”og deres eksistens var ikke bare innskrenket til haugen, men de bodde skjult og i løynd i naturen omkring dem i et rikere, lykkeligere og triveligere liv enn de levende selv.” Han finner i folketroen minner om ”avhengighet av vesener som bodde i gravhauger, og om plikten til å tjene dem og være dem til behag for selv å få hjelp av dem og lykke i dagliglivets alle foretagender.”

Forholdet til de døde kunne blant annet ivaretas og komme til uttrykk i kultiske seremonier knyttet til forfedrenes gravhauger. For odelsmannen var det maktpåliggende å beskytte gården med tunet og åkrene og gravbakken der forfedrene, de som hadde sørget for at den levende slekten kunne dyrke jorden og bo på gården, hvilte.

Vi kan karakterisere forholdet mellom levende og døde i førkristen tid som et gjensidig avhengighetsforhold. Og det er utveksling av gaver som konstituerer og opprettholder dette forholdet. Blant gavene fra de døde til de levende er jord, personlig identitet, sosial status, ja, livet selv. Disse gavene krever en gjengave. En gavegiver innehar varige rettigheter i gaven, og dermed også i den som besitter den. Et stabilt og balansert forhold mellom de dødes og de levende samfunn kan utelukkende etableres i form av gjengaver fra de levende til de døde. De etterlatte risikerer hele tiden å bli utsatt for de dødes hevn: Dersom gavene uteblir, kan de dødes inngripen i de levendes verden bli katastrofal og voldsom.

I de norrøne sagaer og i heltediktningen er det slett ikke uvanlig at de døde vender tilbake til de levendes samfunn i den hensikt å hevne en ærekrenkelse, straffe en forbrytelse, gi råd til sine etterkommere eller skjenke de levende gaver. I Hervarar saga vekker Hervor opp sin døde far, Angantyr, og krever å få Tyrving, det sagnomsuste sverdet hans. Hun får det, men en motvillig Angantyr advarer henne og sier at sverdet blir Hervors og ættens undergang – hvilket det da også senere blir. I andre tilfeller gir den døde bort gjenstander frivillig, som gave.

I førkristen tid kan vi tenke oss at gravgaver og regelmessige offer til familiens eller slektens døde ble gjengjeldt med vern og beskyttelse i et evig kretsløp av gaver og gjengaver mellom levende og døde. For jernalderens mennesker innevarslet døden derfor ikke et fundamentalt brudd med de levendes tilværelse, men snarere en relativ forandring mellom avdøde og det fellesskapet han tilhørte. De døde utgjør fortsatt en viktig, men adskilt gruppe i samfunnet, og i kraft av å tilhøre samfunnet, spiller de en betydelig rolle i samhandlingen mellom de gjenlevende. Slekten innbefatter med andre ord noe mer enn de til enhver tid levende slektninger: Til slekten hører også de døde - og for så vidt de ennå ikke fødte, kommende generasjoner.

Det var dette mentale universet kristendommen møtte i vikingtiden. Et lignende møte hadde funnet sted flere hundre år tidligere – i Frankerriket.

I Flonheim i Rheinhessen fant man midt på 1800-tallet rester av et gravfelt under den eldste delen av sognekirken. Til sammen grov man opp 10 begravelser som tilhørte medlemmer av en mektig familie. Tidlig i 700-årene var det bygget et gravkapell der sognekirken nå stod. Men samtlige 10 graver viste seg å være eldre enn kapellet. Ja, den eldste og rikeste graven ble tidfestet til årene omkring 480 – mange år før frankerne tok kristendommen. Rundt denne graven var andre fremtredende familiemedlemmer blitt gravlagt på 500- og 600-tallet.

Da gravkapellet ble reist mange år senere, var fortsatt tradisjonen om denne primærgraven levende, og byggherren sørget for at den da 300 år gamle graven ble gitt en fremtredende plass i den nye bygningen. De øvrige familiemedlemmenes graver fikk også plass innenfor kapellmurene. Dette mer enn antyder at den intime sammenhengen mellom hedenske og kristne familiemedlemmer ikke var blitt brutt av den kristne dåpen. Den utvilsomt hedenske forfaderen har tvert imot blitt gitt en begravelse i et kristent kapell lenge etter sin død – og dermed blitt inkorporert i den nye, kristne familietradisjonen.

Antagelig har skikken med å innbefatte hedenske forfedre i den kristne dødskulten vært i bruk også hos oss, i vikingtid og tidlig middelalder. Danskekongen Harald Blåtann hadde for eksempel i første omgang gitt sine foreldre, Gorm og Tyra, en tradisjonell hedensk begravelse. Men da kongen rundt 960 aksepterte kristendommen, lot han foreldrenes gravhaug åpne, og iallfall farens lik ble plassert under gulvet i den kirken Harald anla rett i nærheten.

Forklaringen må være at kristningen ikke i første rekke var et personlig trosanliggende, men en kollektiv handling, og derfor omfatter den hele slekter, ja, hele folkegrupper. I det frankiske tilfellet er dette akseptert lære hva angår to grupper av frankere – de samtidige og de kommende. Men omvendelsens kollektive karakter tyder på at også en tredje gruppe var innbefattet: forfedrene. Forestillingen om slekten som en enhet av døde og levende var med andre ord fortsatt utbredt i den første kristne tid.

Slik kunne folkevandringstidens ramhedenske Søgnehøvdinger nokså uforberedt banke på porten til Himmelrik – som ”ofre” for den første kristne tids forestillingskontinuitet - forestillingen om slekten som en enhet av døde og levende medlemmer.

Selvsagt er det også et maktpolitisk aspekt ved denne kristningen av for lengst henfarne, hedenske forfedre. For dersom det ikke bare var stormannen og hans allierte og undergivne som var forventet å følge kongens skikk og ta imot kristendommen, men også stormannens forfedre – hva da med de undergivnes forfedre? På de aller fleste gårder ble jo ikke den hedenske gravplassen etterfulgt av kirke og kirkegård på stedet. Flere gårder i Søgne hadde hatt sine egne gårdsgravfelt i eldre jernalder. I gravhaugene der hvilte deres forfedre, men jorden de lå i, ble ikke vigslet.

Derfor må vi tro at disse forfedrene forble hedninger. I middelalderen ble etterkommerne deres stedt til hvile på stormannens kirkegård på hovedgården. For disse etterkommerne, for det store flertall av mennesker i Søgne, representerte den nye gravskikken dermed et ugjenkallelig brudd. For i motsetning til stormannen, kunne folk flest ikke gjøre seg forhåpninger om å møte igjen sine forfedre i det hinsidige.

***
Jeg skal ikke forfølge iscenesettelsen av Søgnes kulturlandskap videre opp gjennom tidene. Ved overgangen fra den egentlige vikingtid til middelalder var Søgne (gården) etablert som et ”moderne” sentrum i de fleste betydninger av ordet: politisk, administrativt og religiøst. Monumentet Søgne gamle prestegård hadde den samme, karakteristiske plassering i landskapet som andre av datidens hovedgårder og kirkesteder: Høyt og fritt, tronet den. Arkeologiske undersøkelser i 1990-årene viste at området sør for kirken opprinnelig har vært mer kupert enn i dag. Sett fra sør har kirken ligget på en høyde i landskapet, omtrent slik den fremdeles gjør om vi nærmer oss østfra. Den naturgitte bakgrunnen, med fjell, skog og vann, er selvsagt med i dette bildet, men foran den finner vi bondens landskap - det tradisjonelle kulturlandskapet. Hvis man tar seg tid, ser man at alle linjer i dette motivet samler seg om kirken som midtpunkt. Her har jeg trukket det lenger – og forsøkt å vise hvordan iscenesettelsen av kulturlandskapet har foregått med Søgne gamle prestegård som utgangspunkt i mer enn 3000 år.

Arkivert i:

• agder
• bosetning
• steinalder
• bronsealder
• jernalder
• vikingtid
• middelalder
• arkeologi