Litt brødhistorie fra Spangereid

Den avgjørende delen av Ragnar lodbroks saga begynner med at Ragnar sender sine menn i land på Spangereid for å skaffe brød. Det var på 800-tallet. Nå viser et ny-gammelt funn at brødbakingen alt den gangen var gammel i bygda.

Gjennom årene er det gjort flere arkeologiske funn i terrenget ned mot Høllebukta på Spangereid, tvers over veien for Klobnehaugen. Mange av funnene er steinalderredskaper, men i forbindelse med grustaket som Vegvesenet i sin tid hadde innerst i bukta, kom det også funn fra romersk jernalder for dagen. På Lindesnes Bygdemuseum oppbevares den kanskje mest interessante gjenstanden fra denne boplassen – for en boplass har det utvilsomt vært på stedet. Det dreier seg om underligger til en dreiekvern som Alf Rasmussen fant på 1960-tallet.

Trolig er denne underliggeren fra romersk jernalder eller den påfølgende folkevandringstiden. Den er altså minst 1500 år gammel. På det tidspunktet var kverner av denne typen en nyvinning som revolusjonerte matlagningen. Det var nemlig først når dreie- eller håndkverner ble tatt i bruk, at våre forfedre begynte å bake og spise brød.

Kverner til å male korn på hadde man hatt lenge før romertiden, men dreiekvernene var altså noe nytt. Idéen kom fra Romerriket, som så mange andre innovasjoner i disse århundrene. Forløperne til dreiekvernen kaller vi skubbekverner, og de hadde med noe varierende utforming vært i bruk så lenge folk hadde drevet med korndyrking. I prinsippet er en skubbekvern ikke annet enn en stein, underliggeren, med en skålformet overflate (der kornet legges) og en rund løper eller overligger som skubbes frem og tilbake.

Dreiekvernene er til sammenligning nokså avanserte "apparater". Den består av to tilhogde flate og runde steiner, vanligvis av en spesielt utvalgt bergart. Både under- og overliggeren har hull tvers igjennom på midten. Den gangen kvernen var i bruk, satt det en plugg av tre i hullet, slik at det skulle være mulig å dreie overliggeren rundt på underliggeren ved hjelp av en trepinne som var festet ute i kanten på overliggeren.

Det er tidligere funnet enkelte dreiekverner fra eldre jernalder i Vest-Agder, men spesielt vanlig er ikke slike funn her. Det ble f. eks. bare funnet én overligger til en håndkvern i forbindelse med utgravningen av ødegården Sosteli i Åseral. Slett ikke alle gårder hadde tatt teknologien i bruk på dette tidspunktet. At folk i et sentralt område som Spangereid hadde gjort, er imidlertid ikke så rart. Her viser jo en rekke funn at man fulgte godt med på det som foregikk ute i verden.

Brød

Jeg Wiw diktet etter Wodurid, han som sørget for brødet,” heter det i runeinnskriften på Tunesteinen fra Østfold. Innskriften er fra omkring 400 e. Kr., og på den tiden var brød faktisk en nyhet i Norden.

Skal vi dømme etter det arkeologiske materialet, var det først på 300-tallet e. Kr. at skandinavene begynte å spise brød. Korndyrking drev man med lenge før den tid, alt i yngre steinalder, men det ser ikke ut til at kornet ble brukt til brød. I stedet viser analyser av matskorper på innsiden av leirkar fra mange boplasser at man laget en grøtlignende blanding av plantevekster, også korn, og animalsk fett, sannsynligvis fra innmat, og kanskje også blod.

I et overordnet kulturhistorisk perspektiv har vi å gjøre med en utvikling fra grøt via flatbrød til gjæret eller hevet brød. De eldste funnene av flatbrød i Mellom-Europa tilhører således århundrene f. Kr., mens vi i Norden ikke finner spor etter brød før i romertid. Brødet blir introdusert samtidig med andre nyvinninger som har sammenheng med brødkulturen, ikke minst dreiekvernen.

Brødet i romertid og folkevandringstid er tilvirket først og fremst av bygg, men også havre har vært brukt i stor utstrekning. Rug og hvete er mindre vanlig. Datidens tykke og grove brødtyper kan ha blitt bakt i en ovn eller direkte i ildstedet. Disse typene finner vi gjennom hele jernalderen. Men i løpet av merovingertid og vikingtid øker innslaget av brødhvete i avlingene, og nå finner vi også tynnere brødtyper som ofte er laget av hvete. Vi har altså å gjøre med en eldre bygg- og havrebrødtradisjon og en yngre hvetebrødtradisjon. Hvetebrødene er antagelig blitt tilberedt på takke eller lignende.

Rytterkrigere

De dukker for alvor opp i yngre romertid, omkring 200 e.Kr. «De» er krigere til hest, og når vi finner dem her i Skandinavia på dette tidspunktet, skyldes det ganske sikkert påvirkning fra romersk krigføring. I 180 var de langvarige markomannerkrigene mellom det romerske keiserriket og ulike germanske stammer over, og fra grensetraktene mellom romere og markomanner i Bøhmen og nordover til Sverige og Norge kan vi i tiårene som følger spore en sammenhengende kjede av gravlagte rytterkrigere. Fra da av er også rytterstatus noe som fremheves i germanske fyrstegraver, også her i nord, og slik skulle det forbli frem til kristningen og enda lenger.

I yngre romertid er det først og fremst forekomsten av sporer – vanligvis av jern eller bronse, sjeldnere av sølv – som utmerker ryttergravene. Ofte kan de samme gravene inneholde våpenutstyr, men ikke i alle tilfeller. Dette er heller ikke nødvendigvis spesielt rike graver, men de viser oss trolig et «offiserssjikt» innenfor datidens hærordning.

Her hjemme er ryttergravene fra romertid i stor grad et østlandsfenomen, og først dukker de opp rundt Oslofjorden. Aller eldst er en grav fra Hunn ved Fredrikstad.

Flere arkeologer har tenkt seg at forbindelsen mellom stridighetene ved de romerske Limes og mange av rytterkrigerne kan ha vært temmelig direkte, i den forstand at dette er folk som har gjort krigstjeneste for den ene eller andre av de stridende parter i markomannerkrigene. I flere av disse gravene er det nemlig også andre ting som kan peke mot romersk stridsteknikk. I en annen, litt yngre ryttergrav fra gravplassen på Hunn hadde den gravlagte for eksempel fått med seg tre spyd, og det samme hadde en samtidig av ham på den nærliggende gården Vesten. Nettopp tre spyd var vanlig våpenutrustning blant romernes germanske hjelpetropper i denne perioden.

«Det rek gjennom bygdene alle slag handlarar»

"Flamsk marked", av P. Brueghel d.y.

«Vestenfra hadde hallingen reket inn til Raudalsknatten, valdresen østenfra. Først på dagen hadde de byttet hester, og nogen hadde kappridd. Den raskeste hesten iår var fra Svenkerud i Hallingdal, og det var en ære for ham som åtte den.» Slik skildrer Mikkjel Fønhus Raudalsdansen, en av mange tradisjonelle, årlige sammenkomster i fjell- og fjordområdene på begge sider av Langfjella så vel som Dovre. Disse «stevnene» rommet flere aspekter, og de spilte en vesentlig rolle i innlandskulturen. Ymse kilder viser at sammenkomster som Raudalsdansen var utbredt på 1700-tallet, mens vi vet lite eller ingenting om når de oppstod.

Raudalsdansen var, som navnet sier, en dansetilstelning, men ikke kun det. I Fønhus' skjønnlitterære fremstilling hører både kappritt, slåsskamper og – ikke minst – handel også med i bildet. Det samme gjelder de fleste andre av de tradisjonelle stevneplassene. Typisk for dem er også at de samlet folk fra ulike bygder, ofte langveisfarende. Under den såkalte «Storhelga» på Vålåskaret i Trollheimen kom folk fra fjordbygdene i Nordmøre og bygder som Meldal, Rindal og Rennebu i Sør-Trøndelag. I grensetraktene mellom Gudbrandsdalen, Valdres, Sogn, Hallingdal og Numedal var det flere slike stevneplasser. Den rikeste tradisjonen finner vi antagelig i Valdres, der det nevnes tolv samlingssteder mellom bygdene.

Sør for Hardangervidda, og først og fremst i Øvre Telemark og Setesdal, ser det ut til at skeidene spiller samme rolle som de nevnte stevnene eller fjellmarkedene, som de også kalles. Best kjent er skeidet i Valle. Vi har en beskrivelse av det fra 1770-årene, forfattet av presten Reier Gjellebøl. Han beskrev et skeid med to hovedelementer – hestekamper og kappløp til hest. På en bestemt dag I august samlet en mengde mennesker seg med hestene sine på skeidåkeren i nærheten av prestegården. Der hisset de hingster og lot dem kjempe mot hverandre, to og to. Det var stor stas å eie hesten som stod igjen på valen til sist, skeidfolen. Siden samlet folk seg til kappridning på en annen mark. Gjellebøl trakk frem flere trekk ved skeidet som han tydeligvis oppfattet som eksotiske og rare. Kappløpet foregikk uten bruk av sal, og i full galopp, og det kunne gå hardt for seg. Både hester og folk ble ofte skadet. Andre kilder forteller at folk rykket opp kornet på åkeren med rot, rev bort torv på hustakene osv. Skeid som det i Valle samlet i likhet med fjellmarkedene mennesker fra et vidt omland, både «austmenn» (østlendinger) og «nordmenn» (vestlendinger).

Det er særlig to sider ved både skeidene og andre stevner i innlandet som peker seg ut og ofte blir trukket frem. Det ene er de nærmest karnevalaktige aspektene som Gjellebøl valgte å vektlegge, det andre det konkurransepreget som kommer til uttrykk i fenomener som kappritt og hestekamp. Begge deler er utvilsomt viktig, og ikke minst konkurranseaspektet har spilt en vesentlig rolle i innlandskulturen. Slik sosialantropologen Jan-Petter Blom diskuterer temaet, skiller den tradisjonelle fjellbondebefolkningen seg ut ved at de har utviklet visse særegne kulturtrekk eller levemåter. Mens kyst- og lavlandsbefolkningen førte en stabil, gårdsbundet tilværelse, var fjellbøndenes liv mer omflakkende og innebar utnyttelse av større områder. Fjellbonden var hele tiden på farten, over fjellet; han var jeger, cowboy og hestehandler. Som et resultat, skriver Blom, tilkjennes fjellbonden ofte bestemte egenskaper: han er gambler, kunstner og råskinn, i motsetning til den rolige, sindinge kystbonden. Jo mer fjellbefolkningen involverer seg i konkurranse og samkvem med kystbefolkningen, jo mer må deres stil og levemåte avvike fra den som kjennetegner folk i andre taktiske posisjoner. Gjennom denne spesialiseringen oppstår distinkte regionale kulturer. Blom maler et bilde av en svært konkurransepreget innlandskultur.

Det er forståelig at mange observatører har festet seg ved de mer eksotiske sidene ved de årvisse sammenkomstene, mens det mer dagligdagse varebyttet som fant sted i forbindelse med dem, sjelden har stått i fokus. Men det er likevel et faktum at utveksling av ulike produkter ser ut til å ha vært en integrert del av de fleste sammenkomstene, enten de ble benevnt som dans, skeid eller marked. Det gjelder ikke minst de store stevnene i fjellet. Folkloristen Svale Solheim, som skrev mye og klokt og stevnene i sin Norsk sætertradisjon, gjengir en informant som opplyste at sammenkomsten på Helleset i Aurdal var «mest som ein marknad». Om den såkalte «Vasetdansen» i Tisleidalen i Valdres, der hallinger og valdriser møttes, skriver han:

«I utkanten av stemneplassen gjekk småhandelen livleg. Det vart handla ljå, sigdar, lauvknivar og vanlege knivar. Det var serleg hallingane som hadde ljå og andre bitjarn til å selja. Sume selde vadmål og anna ty, vottar, sokkar og andre bundre saker. Ein og annen handla eller bytte hestar. Skreppekarar hadde møtt opp med silkeplagg og annan kvinnestas, som dei selde.»

Og i tradisjonsmaterialet er både ulike vareslag og hvem som førte de ulike varene mye omtalt. «Det rek gjennom bygdene alle slag handlarar,» skriver f. eks. Gisle Midttun om Setesdal. Det var hestehandlere fra Hardanger, Sirdal og Ryfylkebygdene, som kom med humle og andre varer som de byttet eller solgte, mens de kjøpte skinn med tilbake. Kveghandlere kom fra ulike hold. Tinndøler, numedøler og utmenn (setesdølenes navn på folk fra bygdene sør for dalen) kom med kram, gylendingene med strikkevarer og geiteskinn, og fra Nedeneskysten kom folk med jernvare. Fra Telemark skriver Rikard Berge om hardingene som holdt hestemarked på Hardingplassen i Rauland, og tinndøler som krysset Vidda med ljåene sine. Vestlendinger kjøpte opp fjordhester og solgte dem over hele Telemark, ja enda i Numedal og enda lenger øst.

Det spørs om ikke utvekslingen, handelen, har vært en avgjørende faktor i oppkomsten av fjellmarkeder og andre stevner. For det vi ser i disse spredte kildeopplysningene er jo en regional arbeidsdeling som i prinsippet kan være svært gammel, kanskje helt fra vikingtiden. Det er i hvert fall grunn til å tro at den økte vektleggingen av utmarksressursene i innlandet som kan spores i vikingtiden, nettopp førte til en arbeidsdeling mellom ulike regioner, og at dette i sin tur måtte nye former for samhandling og utveksling i innlandet.

1200 år gammel padleåre

Det gjelder å ha øynene med seg, også når en er på kanotur. Det fikk i hvert fall Olav Didriksen erfare, da han la ut på tur på Krogevannet i grensetraktene mellom Kristiansand og Lillesand. For under kanoen, nede i mudderet, ble han oppmerksom på konturene av en åre.

Heldigvis tok han seg bryet med å plukke opp det som faktisk viste seg å være en padleåre, og heldigvis havnet funnet hos Fylkeskonservatoren. Der har vi sørget for å C14-datere åren - som nok er eldre enn det de fleste kunne tenke seg.

Åren, som ser ut til å være laget av furu, er nemlig fra vikingtiden, fra 700- eller 800-årene e.Kr.! Farkosten som åren har hørt til, var antagelig en stokkebåt.

Nå skal funnet analyseres videre, og etter hvert innlemmes i samlingene til Norsk maritimt museum.