Med radarblikk på Lista

Vest-Agder fylkeskommune har i samarbeid med blant andre Langeland museum i Danmark satt i gang et prøveprosjekt for registrering og utforskning av kulturminner på Lista ved hjelp av satellitt. Det har allerede vist seg at potensialet for å gjøre funn av hittil ukjente fornminner er meget stort. I utgangspunktet var det knyttet usikkerhet til om det konstante vegetasjonsdekket i beitelandskapet på Lista gjorde metoden egnet, men så langt er skepsisen gjort til skamme.

Gamle veilinjer, gravhauger som har blitt slettet forut for manns minne, forhistoriske hustufter og steinalderboplasser har fremkommet ved den første analysen av satelittopptak fra en del av Lista.

Fotografiene som blir benyttet for å finne kulturminner som skjuler seg under markoverflaten i dyrket mark på Lista, er tatt av den sivile, amerikanske IKONOS-satellitten, som kretser rundt jorden i en høyde av 800 km. Bildene dekker et område på 11x11 kilometer. I Farsund betyr det konkret at vi dekker flat-Lista fra Hanangervannet og videre vestover. IKONOS-opptaket er fra mars 2004, og er stilt til rådighet av Vest-Agder Fylkeskommune.

Satellittbildene har en oppløsning helt ned i 1 meter. Bildene er digitale, men i stedet for å legge all informasjon ovenpå hverandre – slik som med et vanlig digitalt kamera – skilles lys med ulik bølgelengde ut i forskjellige lag. Det finnes også en termisk kanal som gjør det mulig å ”se” strukturer som ligger like under markoverflaten. Selv små variasjoner i jordkjemien kan i heldige tilfeller vises på opptakene. Det innebærer at enkelte strukturer – for eksempel utpløyde gravhauger – som ikke ville bli avslørt ved en ordinær arkeologisk undersøkelse, kan ”sees”.

Et lignende prosjekt har i noen år pågått i Rygge i Østfold, til dels med meget gode resultater. De foreløpige analysene av opptaket fra Lista, som er utført av museumsdirektør Ole Grøn ved Langeland museum, viser at kvaliteten med hensyn til arkeologi er vesentlig høyere enn på opptaket fra Rygge. Det er mulig at dette skyldes bedre bevaringsforhold på Lista, noe som igjen bør ha sammenheng med pløyedybde og –intensitet.

Analysen av satelittopptaket tyder på at Nesheimvannet i forhistorisk tid hadde en åpning mot havet mellom to tidligere registrerte steinalderboplasser. Analysen viser også at den ene av disse boplassene har hatt en mye større utstrekning enn tidligere antatt. Ved Nesheimvannet er det dessuten observert det som antas å være spor etter et lite havneanlegg fra forhistorisk tid, bestående av to nausttufter og et båtopptrekk. Det er videre registrert spor etter en eldre veilinje fra Helvik og langs østsiden av Prestvannet i retning Vanse. En mindre del av denne traséen er synlig som en (tidligere registrert) hulvei.

Muligheten for å legge sammen kunnskap om beliggenheten av hustufter, gravhauger og veier gir oss forhåpninger om at vi kan rekonstruere det forhistoriske bebyggelses- og transportlandskapet på en måte som aldri tidligere har vært mulig.

Forvaltningsmessig innebærer prosjektet at kulturminneforvaltningen blir mer forutsigbar i den forstand at man får et bedre datagrunnlag. Det er også et betydelig potensiale for kostnadsbesparelser i form av sparte utgifter til arkeologiske registreringer.

I 2007 vil det bli gjort nye satelittopptak over Lista. Denne gangen vil bildene bli tatt spesielt i forbindelse med vårt prosjekt, og det betyr at vi nå også kan få med områdene øst for Hanangervannet. I spesielt lovende områder vil vi deretter vurdere å gå grundigere til verks, for eksempel gjennom bruk av flybåren skanner, som gir en oppløsning på noen titalls centimeter. I spesielt gunstige tilfeller kan det bety at ikke bare hus, men det enkelte stolpehull, vises på opptakene.

Arkivert i:

• arkeologi
• agder

Lista i forhistorisk tid - etter 80 år

Abraham Berges Lista er et fascinerende verk. Som bygdehistorie er den grundig og utstudert, men aldri kjedelig. Det er neppe bare mitt eksemplar av boken som på det nærmeste er istykkerlest! Boken følger en mal som på Østlandet forbindes med navnet Lorens Berg, og vestfoldingen Berg spilte da også en rolle i arbeidet med boken. Abraham Berge selv hadde jo vært bosatt i Tønsberg i en årrekke da boken utkom i 1926, og intet var vel mer naturlig at han benyttet pioneren Lorens Bergs tjenester. Berg hadde alt skrevet en rekke bygdehistorier fra sitt hjemfylke da han ble engasjert til å drive kildestudier for Abraham Berge i 1919. Det foreligger diverse regnskaper som viser at Lorens Berg har fått transkribert originalkilder på Abraham Berges vegne. Innflytelsen fra førstnevntes arbeider er så tydelig i Lista at det er rimelig å regne den til samme skole som disse.

Abraham Berge var en gammel mann når han begynte arbeidet med boken, i 1919. Berge var født i Lyngdal i 1851, og kom til Vanse som skolelærer 16 år gammel. I 1919 hadde han en lang politisk karriere bak seg, først som Venstre-politiker, og senere som en av de mest kjente representantene for partiet Frisinnede Venstre, som – når sant skal sies – verken var utpreget frisinnet eller venstreorientert i noen meningsfylt betydning av ordet. I 1919 hadde Berge imidlertid trukket seg tilbake fra rikspolitikken. Men som fylkesmann i Jarlsberg (Vestfold), ble han kalt til tjeneste på ny som finansminister og snart statminister i 1923 – i en alder av 72 år. Abraham Berge hadde spilt en sentral rolle i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905, og det gav ham noe av en høvdingstatus blant politisk konservative i mellomkrigsårene. Han ble gjerne nevnt i samme åndedrag som Fridtjof Nansen og Christian Michelsen. Den kortvarige regjeringen Berge huskes først og fremst for sin hemmelige støtte til den kriserammede Handelsbanken, en støtte som førte til riksrettssak mot Berge og seks andre ministre i 1926-1927. Samtlige ble for øvrig frikjent.

Midt oppe i denne politiske heksegryten var det at Abraham Berge fullførte Lista! Trykkingen av Lista foregikk i september 1926. Riksretten hadde to korte innledende møter 3. og 4. september, og startet for alvor 4. oktober 1926. Berge fant styrke i arbeidet med lokalhistorien, og skriver i et brev til O. Selvåg i januar 1927 at ”det har været en ublandet glæde å sysle med det og der har været stemning over den ting å beskjeftige sig med Listerlendingen i de forløpne 3–400 aar”. Men han var ikke uberørt av sykdom og politisk kritikk. I et annet brev til vennen Selvåg spøker han med sin egen situasjon, dette er rett før han skal gjennomgå en operasjon for grå stær:

Nu har jeg i de 2 siste aar været velsignet med influenca gjentagne gange, beinverk, sukkersyke, blærekatar, og nu stær. Det er som med Kristen Skeibrok ”Her æ kje ein mann i stifte som he hat saa tong ei sjevna som æg.”

Det meste av Lista er ført i pennen av Berge selv. Således hele gårdshistorien, og det meste av det kulturhistoriske stoffet. Men fra blant annet Lorens Bergs bøker har han hentet mønsteret med spesialartikler skrevet av fagfolk. Én av disse artiklene er skrevet av arkeologen Jan Petersen, som fikk ansvaret for å behandle de forhistoriske periodene på Lista.

Det var Helge Gjessing (1886-1924, bildet) som var utsett til å skrive kapitlet om forhistorien i Lista. Såpass visste vi. Men at Gjessing hadde et manus så å si klart, det har vel ingen visst. Det synes likevel å fremgå av de regnskapene Sissel Klokkhammer har gått gjennom. Så sent som 6. desember 1923 fikk Gjessing utbetalt 100 kroner for å dekke utgifter til avskrift av kilder. I et notat skriver Abraham Berge om dette:

”I Decbr. 1923 modtog jeg Brev fra Helge Gjessing om at faa udbetalt Kr. 100.oo til Hjælp til Afskrivning, idet han straks, som han skrev, hadde Arbeidet om Oldsagerne paa Lista færdig. Jeg hadde ventet i flere Aar paa hans Bidrag og sendte Beløbet den 6 Decbr, hvilken Dato stæmmer baade med mine egne Bogførsler og med Kontrabogen i Sem Sparebank. Jeg fik ingen Kvittering fra ham, da han kort efter døde. Og blandt hans efterladte Papirer som jeg fik Professor Brøgger til at undersøge, fandtes intet Bidrag til Listebogen.”

Så måtte Berge i stedet engasjere Jan Greve Thaulow Petersen (1887-1967) til oppdraget. Hvorfor det ble akkurat ham, er ikke helt godt å si. Det er vel grunn til å tro at det er Brøgger som har anbefalt ham – de hadde arbeidet sammen ved Oldsaksamlingen i Kristiania fra 1915 – Brøgger som professor og bestyrer, Petersen som konservator. Faglig kvalifisert var han iallfall så det holdt, og han hadde alt på det tidspunktet, i 1924, opparbeidet seg et rykte som en produktiv forfatter. Da han tok fatt på oppgaven med å skrive om Listas forhistorie, hadde han flere viktige arbeider bak seg – så som De norske vikingesverd (1919) og Gravplassen på Store-Dal (1916). I 1923 var han blitt ansatt som direktør ved Stavanger museum. Men på Lista er det ingenting som tyder på at han hadde vært før han ble engasjert for å skrive om områdets forhistorie.

Lista i forhistorisk tid skulle selvsagt ha vært Gjessings. Han hadde vært her og bedrevet utgravninger hver eneste sommer fra 1917, det året han ble ansatt som underbestyrer ved Universitetets Oldsaksamling, til 1921. Så mange fornminner gravde han ut, at den historisk interesserte Anders Grostøl på Stokke, som i første omgang hadde bedt om å få tilsendt Gjessings rapporter etter hvert som de ble ferdig, etter en stund så seg nødt til å skrive et høflig brev til Oldsaksamlingen der han forklarte at han dessverre ikke hadde plass til flere rapporter på sitt skrivebord!

Noe av det mangslungne kildematerialet Gjessing fremskaffet, fikk han publisert. Listaundersøkelsene ligger således i bunnen for hans viktige arbeid om Vest-Agder i forhistorisk tid, utgitt posthumt i 1925. Da Gjessing doktorerte i 1920 var det riktignok på en avhandling om Rogalands steinalder (han hadde vært direktør ved Stavanger museum i perioden 1913-1917), men prøveforelesningen hans handlet om hustuftundersøkelsene på Lista. En kortere artikkel om En stenaldersgrav på gården Vestre Hauge fikk han også publisert (i tidsskriftet Oldtiden i 1922).

Men Gjessings altfor tidlige død betydde at han etterlot seg et stort materiale. Petersen har hatt tilgang til dette materialet, og han bruker det i sin fremstilling. Men det var først da Sigurd Grieg i 1934 gav ut Jernaldershus på Lista, som først og fremst er en publisering av Gjessings hustuftgravninger, at dette materialet ble tilgjengelig for alvor. På det tidspunktet hadde Jan Petersen alt gitt ut første bind av sin Gamle gårdsanlegg i Rogaland – et tema han vel ble opptatt av etter å ha arbeidet med Listamaterialet.

I februar 1925 forstår vi at Petersen må ha vært i gang med sitt arbeid. Da får han nemlig refundert fra Berge utgifter han har hatt i forbindelse med reiser til Bergen og Oslo for å studere oldsaker fra Lista i de respektive arkeologiske museene. Han har oppholdt seg ved samlingene i til sammen 17 dager, og det er ingenting som tyder på at han har vært tilbake der senere. Reisene må ha vært utført på nyåret 1925, helst i månedsskiftet januar-februar, og det er grunn til å tro at dette markerer starten på Petersens arbeid med Listamanuskriptet. Noen stor litteratur om Listas arkeologi fantes det ikke å sette seg inn i. Det vesentligste vil Petersen ha kunnet finne i Gjessings fyldige artikkel om Vest-Agder i forhistorisk tid, foruten i et lite antall mindre artikler og i de trykte tilvekstfortegnelsene til muséene i Oslo og Bergen. Vi skal heller ikke glemme at student Henry Fossum utførte et stort arbeid med å registrere fornminner på Lista i årene 1918-1920, og Petersen har hatt tilgang til hans rapport. Vi vet ellers at Petersen fikk tilsendt Øyens manuskript om geologien på Lista i august 1925.

I løpet av 1925 var Jan Petersen på Lista to ganger. Den første, korte turen foregikk tydeligvis med bil rundt på Lista i dagene 21.-25. mars. Etter hjemkomsten fikk han nemlig refundert utgifte til ”bilskyss på Lister” med kr. 41,40.

Det neste oppholdet var av lengre varighet, fra 28. juli til 10. august 1925. Denne gang var skyssutgiftene kun på 29 kroner og 10 øre, enda oppholdet varte i 11 dager. Forklaringen må være at Petersen har vært mer rundt i terrenget denne gangen.

Hjemme i Stavanger igjen skrev han til Berge den 12. august:

”Hr. Statsminister Abraham Berge.
Jeg er netop nu kommet fra Lister og er vel tilfreds med mit ophold og synes jeg har godt utbytte av det. Jeg fik også skrevet 1/3 av manuskriptet og skal se at gjøre færdig det øvrige i løpet av måneden (…).
Deres ærbødige Jan Petersen”

I samme brev ber han om å få utbetalt i det minste en del av forfatterhonoraret når manuskriptet er levert. Det må også ha skjedd senest den 23. september, for den datoen fører Berge inn i sitt regnskap at direktør Jan Petersen har fått utbetalt kr. 600 i forskudd på honorar. 16. desember samme år fikk Petersen utbetalt 400 kroner til, mens resten av forfatterhonoraret – kr. 537,50 – er bokført den 19. april 1926.

Petersens arbeid med manuskriptet til Lista har altså foregått mellom februar og september 1925. For innsatsen fikk han kr. 1537,50. Eventuelle eksemplarer av den ferdige boken måtte Petersen selv betale for, ettersom det bare var de tre forfatterne som ikke fikk honorar (M. Ore, T. Sundt og H. Sundt), som fikk hvert sitt forfattereksemplar.

Petersen sørget selv for illustrasjonene til sitt kapittel. Fra Oldsaksamlingen i Oslo kom 3 plater og 8 kopier, mens muséet i Bergen sendte tre ferdige klisjéer. Videre bad Petersen den 25. september 1925 Griegs boktrykkeri i Bergen, som hadde stått for trykkingen av Vest-Agder 1, der Gjessings store arbeid om det forhistoriske Vest-Agder var med, om å sende seks klisjéer. Alle disse illustrasjonene ble sendt direkte til Abraham Berge i Tønsberg. De samlede kostnadene var 72 kroner og 98 øre.

Antallet fotografier Petersen bestilte, passer godt med antallet fotografier av oldsaker i boken. Flertallet av motivene, som viser fornminner på Lista, må våre tatt av Petersen selv. Han skriver da også til Berge om den saken, at fotografier ”blir at faa fra Bergen og Oslo foruten litt som jeg har her.” Disse bildene må være tatt i løpet av sommerturen i 1925, som Petersen også antyder i forordet.

Jan Petersen reddet Abraham Berge ut av en aldri så liten knipe. I løpet av 8 måneder leverte han et gjennomarbeidet manus om hele Listas forhistorie, ferdig illustrert. Petersens ferdige tekst fyller 120 trykkesider, illustrasjonene inkludert, og er skrevet innimellom andre plikter og arbeidsoppgaver. Er den preget av hastverket? Og skiller den seg på noen måte fra den Helge Gjessing ville ha skrevet?

Det er ingen tvil om at Jan Petersen har latt seg fascinere av Lista. Se bare hvordan han innleder fremstillingen sin:

”Det ligger et merkelig land længst sørvest i Norge, Listeland. Dette forunderlige store flate land, over 1 mil langt, men knapt 1/2 mil bredt, som vender like ut mot selve Nordsjøen, med den tætteste bebyggelse i hele Vest-Agder, med den ene landsbylignende hussamling efter den anden spredt over det hele like fra ytterst mot havkanten til opunder heierne, det er noget ganske enestaaende i hele Norges rike.”

”Det er sagt om Lista saa mange ganger, næsten til trivialitet, dette flate land med heierne som bakgrund, at det er Jæren i formindsket maalestok. Men Lista gir os ikke bare et forminsket billede av Jæren, det er i mange henseender et fortættet, et forsterket billede av Jæren; saa er det saaledes med det som her skal fortælles om, de gamle fortidsminderne, minderne om den ældste bebyggelse. Lista kan ikke bare sidestilles med Jæren i sin almindelighet med hensyn til disse, men det maa helst sammenlignes med Klepp præstegjeld paa Jæren, det rikeste av dem alle, naar det gjælder minderne fra oldtiden.”

Det er jammen litt av en attest å få fra direktøren for Stavanger museum!

Petersens tekst er helt tradisjonelt bygd opp. Det er en rent kronologisk fremstilling; den begynner med de eldste sporene etter mennesker på Lista, og slutter når den hedenske gravskikken ebber ut, mot slutten av vikingtiden. Metodikken er den samme som for eksempel A. W. Brøgger hadde benyttet i sitt bidrag til bygdeboken for Tjølling (i Larvik, Vestfold) få år tidligere, eller som den Haakon Shetelig benyttet i sin Primitive tider i Norge, som utkom året før Lista. Det er tradisjonell, kulturhistorisk arkeologi; man gir en oversikt over funnene fra hver epoke, gård for gård, trekker frem noen spesielle funn og setter dem inn i en kulturhistorisk sammenheng.

Selv om innledningsavsnittene til Petersen slår an de høystemte tonene, så er fortsettelsen stort sett meget nøktern. Her skiller han seg i noen grad fra Gjessing i dennes bidrag til Vest-Agder 1. Sistnevnte skriver i større grad samfunnshistorie enn det Petersen gjør; han bruker kildene sine på en litt annen måte og lar dem bære mer omfattende tolkninger. I den forstand er Gjessings tekst mer moderne, peker i større grad fremover, enn fremstillingen i Lista. Kan hende var det ikke bare stor arbeidsmengde og helseproblemer som gjorde at Helge Gjessings manus aldri ble ferdig, men også det at han ville fortelle enn litt annen historie enn det Petersen valgte å gjøre?

Det er ikke lett å lese ut av Jan Petersens tekst at han bare så vidt har besøkt Lista. Deri ligger noe av fremstillingens styrke. Han skriver som om han skulle være lokalkjent, selv om kapitlet hans først og fremst er et skrivebordsarbeid – i ordets beste mening. Men Gjessing kjente faktisk Lista som sin egen bukselomme, han hadde vært innom nesten alle gårdene. I hans manuskript ville vi kanskje ha fått alle anekdotene om tapte funn, og vi ville muligens ha blitt innlemmet i den muntlige tradisjonen knyttet til mange av fornminnene, slik Gjessing sikkert hadde fått den fortalt av folk på Lista.

Bare et par ganger avslører Jan Petersen litt sviktende kunnskaper om området, som når han skriver at arkeologer ikke besøkte Lista mellom 1892 og 1915. Brøgger gravde for eksempel ut en haug på Lundefeltet i 1906. Heller ikke nevner han skolebestyrer Salvesens undersøkelser. Slike uteglemmelser skyldes antagelig hastverket.

Petersen – og Gjessing – gav med sine arbeider arkeologien en naturlig plass i lokalhistorien på Agder. Den standarden de satte og den malen de brukte har siden vært fulgt opp i andre distrikter her sør – Sigurd Grieg fulgte den når han skrev om Fjære (1938), Odmund Møllerop når han behandlet Kristiansandsdistriktet (1957) og Anders Hagen når han tok for seg Mandalsbygdene (1969).

Petersens Lista i forhistorisk tid er fremdeles etter 80 år den eneste komplette fremstillingen av hele Listas forhistorie fra en fagarkeologs hånd. Men alderen alene tilsier at den er foreldet. Alt i 1938 fikk vi en mer utførlig gjennomgang av jernalder og vikingtid i Sigurd Griegs Listas jernalder. Bronsealderen har vært tatt opp til behandling flere ganger, blant annet av Øystein Kock Johansen. Og de storskala undersøkelsene i forkant av Lundevågen-utbyggingen føyde alen til vår kunnskap om de eldste tider på Lista. Men vi venter fremdeles en oppdatert fremstilling av hele Listas forhistorie. Først når den kommer, kan vi henvise Petersens kapittel til forskningshistorien. Intet ville nok ha gledet ham mer!

Abraham Berges Lista var på flere måter kulminasjonen av en storstilt arkeologisk satsning i bygda. Interessen lokalt var meget stor; både Gjessings undersøkelser og Fossums registreringer var for en stor del betalt av Vanse sparebank ved dens direktør, Mikael Slevdal. Banken og andre lokale krefter var det også som finansierte utgivelsen av Lista. Gjessings undersøkelser, og i noen grad også Fossums topografiske registreringer, var virkelig pionerarbeid. Samvirket mellom arkeologer og lokalbefolkning var mønstergyldig. I denne perioden ble også grunnlaget for Lista museum lagt.

Nyutgivelsen av Lista skjer midt i det som igjen er en spennende tid for arkeologien i området. De siste års omfattende undersøkelser på Sande i Herad har gitt en lenge etterlengtet gnist til utforskningen også av jernalderen i Farsundsområdet. Det er i år igangsatt et stort forskningsprosjekt der de fornminnene som skjuler seg under markoverflaten i fullåkerlandskapet på Lista, skal kartlegges ved hjelp av en satellitt som svever i bane rundt jorden, 800 kilometer ute i rommet. Universitetet i Oslo har på sin side initiert et fornyet program for å studere fremveksten av jordbrukskultur og høvdingmakt på Lista i århundrene frem mot Kr.f., og vi kan vente oss flere mastergradsarbeider om dette temaet i årene som kommer.

Arkivert i:

• arkeologi
• agder
• bokanmeldelser

To "nye" gullfunn fra Kristiansand

Datoen er 8. september 1643. Stedet er rådstuen i den bare to år gamle byen Kristiansand. En gruppe mennesker er samlet for å avgjøre hvor stor andel kongen hadde krav på av et høyst uvanlig oldfunn som rett over påske samme år var blitt gjort et stykke utenfor byen. Blant de tilstedeværende var lensherren Palle Rosenkrantz til Vesløsgaard, ”Kongelige maiestets befalningsmand” over Agdesidens len, og dessuten ”hoffvids mand” på Christiansø – Gammeløya, som vi kjenner den som. Her var også seks lagrettemenn, foruten de involverte parter – kongens ridefogd i Mandals len, Jens Pedersen, og bøndene Torgi og Osmund Augland. Det var nemlig på Augland i Torridal at det ved påsketider i 1643 var blitt gjort et funn som hadde vakt oppsikt både i landsognet og i byen. Tjenestepiken Sissel Simonsdatter var det som hadde funnet et armbånd av gull på hele 9 lodd kølnske – svarende til ca. 130 gram. Daniel gullsmed hadde probert den tunge ringen og bekreftet at den var av rent gull. Nå ville altså ridefogden vite hvor mye kongen kunne kreve av verdien. Den lovkyndige lagmannen Augustinus Olufsøn kunne da opplyse at ifølge landslovens odelsbolk eide kongen en tredjepart av jordfunnet gods, mens de to andre tredjepartene tilfalt henholdsvis grunneieren og finneren. Landsloven som lagmannen rådførte seg med, var Christian den fjerdes reviderte nyutgivelse av Magnus Lagabøtes gamle, fra 1270-årene. Den var gjeldende lov i Norge helt til Christian den femte laget sin Norske lov i 1687. Daniel gullsmed hadde beregnet at hele gullringen hadde en verdi av 36 riksdaler, så kongen skulle altså ha 12 daler. Like mye skulle altså tjenestepiken Sissel Simonsdatter ha, og for henne må det ha vært en liten formue. For dette beløpet kunne hun ha kjøpt 2 skippund – 320 kilo! – byggmel eller malt fra kongens lager på Akershus slott, eller hele 640 kilo salt fra samme sted. Alternativt kunne Sissel ha kjøpt 4 nye lysekroner til Tveit kirke – den kirken hadde, var i 1626 blitt taksert til 3 riksdaler. 12 riksdaler var med andre ord mye penger, og det gir et godt bilde på metallverdien av gullfunnet. Auglandsbøndene Torgi og Osmund måtte dele de 12 siste riksdalerne.

Tingbøkene fra denne perioden er tapt. Når vi likevel vet god beskjed om hva som foregikk på rådstuen den 8. dagen i september 1643, skyldes det et heldig tilfelle. Hundre år eller så etter dette var Jens Braunmann, herren til Boen i Tveit, innom en uthavn – vi vet ikke hvilken – på reise mellom Arendal og Kristiansand. Der ute brukte en skolelærer den hundre år gamle rettsprotokollen til leseøvelser for elevene. Braunmann tok med seg boken, og da han døde i 1752, havnet boken hos hans svoger, Arendalskjøpmannen Thomas Ellefsen. Siden forsvant tingboken igjen, men ikke før Ellefsen hadde skrevet den av, og denne avskriften er bevart.

Tingboken gir ikke mange opplysningene om selve den funne gjenstanden. Den beskrives altså som et armbånd, den er av rent gull og den veier 130 gram. Både gullgehalten og den store vekten gjør det overveiende sannsynlig at vi har å gjøre med en gjenstand fra romersk jernalder eller folkevandringstid, som er gullalderen fremfor noen i skandinavisk forhistorie. Det må ha vært en slags armring av gull Sissel Simonsdatter fant, uten at det er mulig å utsi noe mer detaljert om hvordan armringen har sett ut. Det kan ha vært en spiralring eller det kan ha vært en tykk, enkel ring. Stor og tung var den uansett – større enn noe annet gullfunn fra jernalderen i Vest-Agder, med unntak av to halsringer funnet i Øksendal i Sirdal.

Om funnstedet får vi ikke vite noe nærmere enn at det altså lå på Augland i Torridal. Men fra andre kilder vet vi at Torgi Berntsen og Osmund Taraldsen eide og drev hvert sitt bruk på Augland. Siden begge opptrer som eiere i 1643, må det ha vært i den felles utmarken at Sissel Simonsdatter gjorde sitt heldige funn.

Hva som skjedde med funnet etter møtet på rådstuen, vet vi selvsagt ikke. Men det er ingen grunn til å tro noe annet enn at armringen ble smeltet om og solgt. Slik har det nok med mange gullfunn opp gjennom århundrene. Det finnes enkelte stedsnavn som tyder på at man har funnet ringgull på stedet. Vi skal for eksempel ikke langt fra Augland før vi finner at Gullringsdalen er et eldre navn på Dalane, og på Frigstad i Randesund har man Gullringsvollen. Det er imidlertid mulig at dette er en slags rosende navn, som ikke har noe å gjøre med konkrete funn på stedet. Flere steder finnes også leddet gullring- i sammensetninger som Gullringstjønna – som jo gjør det mindre sannsynlig at det dreier seg om funn av gull!

Om et annet tapt gullfunn som i sin tid ble gjort på gården Eg, skriver stiftsprost Hans Engelhart:

”Naar man gaaer fra Byen til Eg har man paa venstre Side det Bierg, hvor paa St. Hans Aften festligholdes med store Baal. Den hele Bye og Omegn ligger her for ens Øye. Naar man er forbi afdöde Backeruds Fæstejord, seer man een Bakke ved Elven med en anseelig Steensætning. Var dette kun en Levning af en Bygning under Christendommen, vilde ikke Gravhöyene, der ligge tæt hos, være blevne uforstyrrede. En af disse Gravhöye er udjevnet i senere Tider, jeg fandt her nogle Fragmenter af en Urne. Det var her, at en Hyrde, for 20 Aar siden fandt en Guldstang, der blev indleveret til Rentekammeret, hvilket gav Finderen en Godtgjörelse af 80 rbd. Denne Guldstang laae i noget Sand, som en Ræv havde gravet ud af Gravhöyen for at gjöre sig en Hule.”

Det er ingen tvil om at det er Egslunden med sine gravhauger som beskrives. Engelhart gir flere interessante opplysninger i sin kortfattede innberetning, og vi skal komme tilbake til den senere i kapittelet. Foreløpig er det gullfunnet som opptar oss. Det dreier seg altså om en ”guldstang” som var blitt funnet av en gjetergutt ved inngangen til et revehi. Funnet var kommet for dagen i 1805, og seks år senere var det blitt innløst av regjeringen i København for 80 riksdaler.

Beskrivelsen av den funne gjenstanden er ikke like entydig som den som gjaldt Auglandsfunnet halvannet århundre tidligere. Hva slags oldsak – for en oldsak må det være – er en ”guldstang”? I mangel av bedre beskrivelser, kan det være greit å ta utgangspunkt i finnerlønnen som gjetergutten fikk. Igjen er det nemlig tale om et anselig beløp. Til sammenligning innløste rentekammeret samme år (1811) et vikingtids skattefunn fra Vestfold for 100 riksdaler. Det funnet bestod av fire armringer av sølv, med en samlet vekt på ca. 700 gram. Det tyder på at ”guldstangen” må ha vært av ikke ubetydelig størrelse, når den kunne betales med et beløp som tilsvarte 4/5 av denne verdien. Riktignok kan det være en vanskelig øvelse å sammenligne pengeløp i disse årene, preget som de var av dyrtid og fallende pengeverdi. Men noen eksempler kan likevel anskueliggjøre beløpet størrelse. Således kan nevnes at da løytnant Jæger (på Jægersberg) sikret seg dam- og stemrettighetene til Kyrtjønn i 1809, kostet det ham 3 rd i årlig leie. Regimentfeltskjær von Fangen fikk i 1801 overdratt eiendomsretten til Odderøya fra kongen for 6 rd i årlig avgift til byen. Men grunnet inflasjonen er det tryggest om vi holder oss til prissammenligninger fra det året funnet ble sendt til København. En voksen tjeners årslønn var i 1811 på rundt 30 riksdaler, samt kost og losji. For 80 riksdaler kunne man skaffe seg et lite hus i Posebyen på den tiden.

Alle disse sammenligningene forutsetter at gjeteren ikke fikk utbetalt dusøren i pengesedler – i mars 1811 måtte man nemlig på grunn av inflasjonen betale 814 riksdalersedler for 100 riksdaler dansk kurant i sølvmynt. Men selv om dette må sies å være en betydelig usikkerhetsfaktor, så står sammenligningen med sølvfunnet fra Vestfold fast. Helt liten kan den altså ikke ha vært ”guldstangen” fra Egslunden. Helt sikre på hva slags gjenstand ”stangen” har vært, kan vi aldri bli. Men i kilder fra første halvdel av 1800-årene blir biter av både arm- og halsringer beskrevet som ”stenger”, og det kan være grunn til å tro at vår ”stang” også har vært en slik opphugget ring, og trolig én av betydelig størrelse. Nevnes skal imidlertid at det i ett eneste norsk skattefunn fra eldre jernalder faktisk finnes runde stenger av gull som ikke synes å være biter av ringer. Det dreier seg om et funn fra Store Oma i Time på Jæren, og vi kan selvsagt ikke se bort fra at funnet fra Eg har vært av denne typen.

I gravfunnene fra romersk jernalder og folkevandringstid er det sjelden at vi finner gull, og da så å si aldri i opphugget form. Selv om Engelhart helt tydelig tolket det som om gullfunnet kom fra én av gravhaugene i Egslunden, er det derfor mest sannsynlig at det er et skattefunn vi har å gjøre med – og at det enten er gjemt sekundært i en eldre gravhaug eller har vært lagt ned mellom haugene på feltet. Gullfunnet fra Eg er dermed av samme slag som det fra Augland i Torridal.

Man må spørre seg hva disse gullskattene representerer? Hvor kom alt gullet fra, hvem gjemte det i jorden og hvorfor? Var det meningen å grave skattene opp igjen? Finnes gullskattene overalt – eller finnes det visse fordelingsmønstre som kan lære oss noe?

La oss først se på mengden av gull. Flest gulldepoter i Skandinavia er det det svenske fastlandet som kan skilte med. Men også i Norge er det mange funn. En opptelling for noen tiår siden viste at det i landet som helhet var gjort ca. 125 skattefunn, som til sammen veide noe over 10 kilo. Fordelingen er slående: Langt de fleste funnene (44) er gjort i Rogaland, fulgt av Vest-Agder (14) og Hordaland (11). Når det gjelder vekten, er Rogaland igjen en klar nummer én med til sammen 3,2 kilo gull, mens Vest-Agder har 940 gram og Akershus 926 gram. Det sistnevnte fylket har imidlertid kun 4 funn. I realiteten dominerer Sørvestlandet stort i denne oversikten. Men det som fremstår som et kjerneområde i Rogaland og Vest-Agder, er i stor grad to betydelige funnkonsentrasjoner – én på Nord-Jæren og én på Lista. Aust-Agder slutter seg til de generelt temmelig funnfattige Østlandsfylkene.

De store endringene i fordelingen av materialet har ikke skjedd siden oversikten ble laget i 1950-årene. Men vi skal merke oss at av funnene fra Kristiansand, var det bare en liten betalingsring fra Nedre Timenes som var kjent på det tidspunktet. De atskillig tyngre ringene fra Eg og Augland må for eksempel legges til, dersom vi skal få et riktig bilde av spredningsmønsteret. Fra Aust-Agder kjennes bare tre funn – begge fra østlige deler av fylket (Fjære, Øyestad og Bygland). Vest for Kristiansand finnes et par funn i nedre deler av Mandalen, men det er først ved Lindesnes at funnene opptrer i større antall igjen. Det kan med andre ord virke som om vi med sentrum i Kristiansand har en østlig funnkonsentrasjon som i mindre målestokk hermer dem på Lista og Jæren. Mengden av depotfunn er under enhver omstendighet et vestlig trekk i det arkeologiske materialet fra Kristiansand i denne perioden.

Ingen av gullfunnene fra Kristiansand kan dateres mer nøyaktig enn til romertid (1-350 e.Kr.) eller folkevandringstid (350-550 e.Kr.), men sannsynligheten taler for at iallfall de fleste av dem tilhører slutten av perioden. I Skandinavia som helhet har imidlertid mange av gullskattene (og de eldre sølvskattene) fra disse første fem, seks århundrene etter vår tidsregnings begynnelse latt seg tidsbestemme, blant annet ettersom det i en del tilfeller inngår romerske mynter i slike funn. Derfor vet vi i dag at nedleggelsene av skatter i Skandinavia samler seg i tydelige horisonter som sammenfaller i tid med perioder av krig, opprør og krise innenfor Romerrikets grenser. Trolig skyldes det at de mulighetene som vanligvis fantes for fredelig samhandling med de mektige romerne, opphørte i slike situasjoner, og at germanerne utenfor grensene (de såkalte limes) svarte med å utnytte situasjonen gjennom plyndringer og så videre.