Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.
Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.
Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twitter og facebook gikk «the female Viking warrior» verden rundt. Oppmerksomheten var betydelig mindre da selve kjønnsbestemmelsen ble publisert for flere år siden, eller da den samme Birkagraven fikk spille hovedrollen i en spesialutsendelse av «Vikings» i 2016.
Det er langt fra første gang at noen reiser spørsmålet om forekomsten av kjønnsbestemte kvinnegraver med våpenutstyr betyr at det fantes kvinnelige krigere i vikingtiden? I en presentasjon av vikingtidsutstillingen Utferd på Arkeologisk museum i Stavanger heter det: «I Herborgs grav er det både funnet damespenne og våpen. Det finnes historier om kvinner som sloss og dro på vikingtokter. Var Herborg en av disse?». For også her hjemme finnes det enkelte eksempler på graver som kan være egnet til å rokke ved vante oppfatninger.
Det står en statue i Flisa sentrum, «Skjoldmøya». I sin naturalistiske fremstilling av en ung, skjoldbærende kvinne har skulpturen klare referanser til et vikingtidsgravfunn som ble gjort på en gård i Åsnes for over hundre år siden – den såkalte «skjoldmøygrava». Også der var en kvinne tilsynelatende blitt gravlagt med sverd, skjold og andre våpen. Da NRKs Sommertog hastet gjennom Solør tidligere i år, var det tvekamp mellom vikinger av begge kjønn som møtte tvseerne på Flisa stasjon – foruten en kake og et glimt av verdens lengste tannpirker.
«Skjoldmøygrava» ble oppdaget så tidlig som i år 1900, da man gravde i en stor haug på Nordre Kjølen gård. Haugen inneholdt et skjelett som ble bestemt til å være av en kvinne, og gravgods i form av sverd, øks, spyd, skjold og pilspisser, foruten et hesteskjelett. Menneskeskjelettet ble sendt inn til Universitetet, mens våpnene lå igjen på gården og ble delvis ødelagt i en brann noen år senere, før også disse (eller det som var igjen av dem) havnet i Kristiania.
Funnomstendighetene tilsier at en bør være forsiktig med å konkludere med at de nedlagte våpnene skal knyttes til den gravlagte kvinnen. Det kan like gjerne være snakk om en dobbeltgrav (mann og kvinne gravlagt sammen), eller om en gravhaug der lik har blitt satt ned ved flere anledninger. Samme kritikk kan man rette mot de fleste andre situasjonene der antatt «mannlig» utstyr i form av våpen opptrer i graver sammen med døde som osteologisk eller ved hjelp av DNA-analyse blir bestemt som kvinner. De fleste «skjoldmøy-gravene» har det til felles at de ofte er resultatet av usakkyndige utgravninger, og at de kom inn til de arkeologiske museene for lenge siden.
I etterkant av publiseringen av Birkagraven, som faktisk ble funnet på slutten av 1800-tallet, har enkelte kolleger av meg pekt på at det heller ikke i dette tilfellet er helt sikkert at skjelettet av kvinnen faktisk skriver seg fra graven med våpnene. Videre har arkeologiske utgravninger i nyere tid, der man har undersøkt gravhauger med mer presis metodikk og nøyaktighet enn tidligere, godtgjort at en «grav» er resultatet av komplekse ritualer – begravelsen er en prosess, og ikke en enkelthendelse. Der man har gravd ut gravanlegg slik at man har god kontroll på lagfølge og kronologi, har det i flere tilfeller vist seg at det er lagt ned gjenstander i en gravhaug også etter selve gravleggingen. Kanskje dreier det seg om offergaver fra de etterlatte, og det er flere eksempler på at typiske kvinnesaker er lagt ned i mannsgraver – og omvendt.
Et annet og mer interessant spørsmål er om våpen i en grav betyr at den gravlagte har vært kriger? Det er svært få arkeologer som arbeider med gravskikk, som vil hevde at det er så enkelt, og på sett og vis representerer den pågående diskusjonen om Birkagraven i noen grad oppkonstruerte motsetninger, som får næring gjennom at synspunktene filtreres gjennom twittersfæren og kjappe nyhetsglimt.
Det er nok med et par eksempler for å vise at det ikke er noen direkte sammenheng mellom aktiv krigerstatus og gravlegging med våpen. Den gravlagte «skjoldmøya» i Åsnes var en spedbygd tenåringsjente, bare 1,55 m høy og neppe særlig mye over 40 kg tung. Hun har neppe vært i stand til å håndtere sverdet som lå i graven.
En undersøkelse av våpengraver i det angelsaksiske England viser at det heller ikke er noe samsvar mellom våpenutrustning og fysikk – giktbrudne menn og menn med dårlig legede benbrudd kan være utstyrt med våpen, mens menn med god fysikk og som tydelig har falt i kamp, ofte ikke er gravlagt med våpen overhodet. Det samme er tilfelle på rekkegravfeltene på kontinentet.
I skandinavisk vikingtid ser det ut til at «utstyrte» begravelser (dvs. med våpen, redskaper osv.) er et elitefenomen. Det er neppe tvil om at kvinnene fra Birka og Nordre Kjølen på en eller annen måte, og ikke nødvendigvis på samme måte, var knyttet til datidens overklasse. Andelen våpengraver tiltar utover på 900-tallet, og en mulig forklaring på fenomenet er at politiske og ideologiske prosesser i vikingtidssamfunnet medførte at krigerrollen også i gravritualene fikk en større betydning enn tidligere. Ikke bare stormenn og andre personer med sosial status, men også mennesker med ambisjoner i den retning, har kunnet opptre som krigere – fordi krigerrollen har gitt dem ideologisk legitimitet som statuspersoner.
