Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det
østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å
frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa
på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles
herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den
politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes
nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg
sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne
kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem,
og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var
Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi
ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last
noen gang kom frem til Genova.
Kaffa (dagens Feodosija) hadde
vært på genovesiske hender siden 1270-årene, og ble som Genovas øvrige
besittelser i Svartehavet styrt fra hjembyen gjennom en lokal konsul og andre
embetsmenn. Genoveserne var involvert i handel med varer som korn, tekstiler,
slaver og trelast, og kystrutene forbandt Kaffa med steder som Pera (Galata i
nåværende Istanbul), Licostomo ved Donaumunningen i Moldavia, Trebisond i
Lilleasia og Poti i Kaukasus. Grensebyen Tana (Azov) ved utløpet av Don var særlig
viktig, ettersom den var en transitthavn for handelen over land fra Kina.
Naturgitt knutepunkt
Med sin beliggenhet der Europa
møter Asia, ved enden av Silkeveien østover og ved en viktig handelsrute
nordover til Kiev og enda lenger, var Kaffa et naturgitt knutepunkt og
betydningsfull markedsplass. Naturen spilte også en vesentlig rolle når det
gjaldt hvilke varer som ble handlet med – ikke minst hva slaver angår. For nord
for Krim ligger de store steppene som strekker seg hele hele veien fra Mongolia
til Ungarn og Polen. Gjennom flere hundre år var dette verdifulle jaktmarker
for til landsbyer og andre bosetninger i
øst, vest og nord. Det åpne steppelandskapet gjorde det enkelt for
slavehandlere til hest å ta seg hurtig frem over store avstander, helst vinterstid,
da frosten lettet ferdselen over elver og våtmarker.
Det var ikke uten grunn at den
litauiske forfatteren Michalo Lituanus i 1550-årene kunne bemerke at Kaffa ikke
først og fremst var «en by, men en ugudelig kjempe som livnærer seg på vårt
folks blod». På det tidspunktet hadde Genova for lengst mistet sine
svartehavskolonier til de osmanske tyrkerne, som tok kontrollen over
kyststripen på Krim, mens det tatariske Krim-khanatet dominerte innlandet. Men
slavemarkedet i Kaffa eksisterte fremdeles, og det i enda større omfang enn
tidligere. Ulike kilder viser at Krim-khanatets viktigste inntektskilde var
handel slavefangst og -handel, og at markedet i Kaffa var Europas største i
sitt slag. Enkelte av de kristne handelsmennene som hadde vært sentrale i den
lukrative menneskehandelen i Kaffa frem til 1475, finner man derimot igjen
blant «pionerene» i den senere trans-atlantiske handelen med slaver fra Afrika.
2 millioner
Łucznik tatarski |
Selv om tatarer vanligvis var dem
som førte de menneskelige varene til Krim, var det mange andre som også var
involvert i omsetningsleddet. For Kaffa var en multietnisk by både før og etter
1475. Flertallet av befolkningen var grekere og armenere, men i byen bodde også
tatarer, kumaner, abkhasere, georgiere og jøder. Et engelsk skrift fra slutten
av 1600-tallet skildrer hvordan tatarene
«selger sine
fanger av begge kjønn … til de kristne og jødiske kjøpmennene i Kaffa, og tar
tyrkiske hester, våpen og andre varer som de trenger, i bytte. Fra byen Kaffa
blir slavene fraktet til Konstantinopel, Synope, Trebisond og andre steder i
Levanten. Av alle slaver som tatarene henter, står polske kvinner høyest i
kurs…».
Baron de Tott, som var vitne til det siste slaveraidet på
polsk og russisk område i 1769, gav følgende følelsesladde beskrivelse av en
tatar på vei hjem etter utført oppdrag:
«Fem eller seks slaver i alle
aldre, seksti sauer og tjue okser… Barna med hodene stikkende ut av en sekk
festet til salen, en ung jente sitter foran ham, holdt fast av hans venstre
arm, moren bak, faren på slep på en annen hest, og det samme med sønnen, sauene
og oksene aller fremst; alle følges nøye med på, ingen unnslipper lederens
årvåkne blikk. Han samler, styrer, forer, går selv av hesten for å lette
transporten av slavene… Det ville ha vært et interessant skue, om ikke det var
for den grådighet og den mest grusomme urettferdighet som ligger bak det hele.»
Minner om
menneskehandelen
«Over elven brenner
det – tatarene deler sitt bytte. Landsbyen er brent, og landet plyndret. Gamle mor
er drept, og min kjære er bortført,» heter det i en ukrainsk folkevise. Der, i
Polen og andre steder østpå er minnet om slavehandlerne som når som helst kunne
komme ridende for å «høste» en bosetning, bevart i språk og folketradisjon.
Omfanget av tatarenes slavetokter gikk kraftig ned utover på 1700-tallet på
grunn av tsarrikets økende nærvær og ekspansjon mot sør, men helt slutt på
slavehandelen ble det først gjennom den russiske annekteringen av Krim i
1774-1783.
Tatarer dominerte slavehandelen på Krim, men det hører med
til historien at genovesere og andre europeere også kunne drive det stort i
handel med ufrie tatarer. Og i Moskva fikk ikke krimtatariske slavehandlere kun
avsetning for sine varer – de kunne også kjøpe nye, av polsk, litauisk eller
tysk opprinnelse. Fremdeles på begynnelsen av 1600-tallet kunne tatarer kjøpe karelske
gutter og jenter på markedet i Novgorod, som var et betydelig slavemarked i seg
selv.