Lillklockan klämtar till storklockans dön,
lövad står kantorn i porten
och vid de skrålande gossarnas bön
helgar denna orten.
Vägen opp till templets griftprydda stad
trampas mellan rosors gulnade blad,multnade plankor och bårar;
till dess den långa och svartklädda rad
djupt sig bugar med tårar.
(Carl Michael Bellman: Fredmans epistlar nr. 81)
Det
er nok ukjent for mange, men domkirken i Kristiansand kan smykke seg med en godt bevart gravkjeller fra 1600-årene. Frem til noe etter 1800 ble over 600 mennesker stedt til hvile i krypten, som gjennom hele 1700-tallet var den fornemste av byens gravplasser. I denne perioden fantes det også en kirkegård som omgav domkirken, og dessuten en gravplass lenger nord i byen, den såkalte Hospitalskirkegården, som i praksis var den mest brukte av de tre. Det var like stor forskjell på datidens kristiansandere i døden som i livet.
Gravkjelleren eller krypten er stor – overraskende stor, synes mange som opplever den for første gang. Den strakte seg opprinnelig under hele gulvflaten i den første domkirken, den som etter en lang byggeperiode til slutt ble vigslet i 1696. Nå ligger krypten langt der nede i dypet som et kjempefossil fra kirkens urtid, mørk og stum. Finner man først veien ned hit, ned alle trappetrinnene og så gjennom det moderne utseende fyrrommet, som i sin tid ble anlagt i den vestligste delen av gravkjelleren, hva er det som møter en? Jo, først og fremst den store stillheten og det totale mørket. Lyset slipper ikke lenger inn gjennom de gluggene som fremdeles finnes et stykke opp på veggene. Et sted oppdager vi en stor, rusten stålkonstruksjon. Det er oljefyren som varmer opp kirken. Snart er den like fossil som krypten selv, for vannbåren varme er det nye århundrets løsen. Det gamle varmeanlegget tar stor plass, langs hele midtaksen i krypten strekker rørene seg og gjør det vanskelig for de sjeldne gjestene å bevege seg der nede. Gulvet i kjelleren består av sand, tykke lag med sand. Graver man seg vei gjennom sandlagene, støter man på bygningsdeler, glassfragmenter, plankebiter, små metallbeslag og benrester. Rekker med murte søyler som går fra gulv til tak, gjør det vanskelig å få overblikk over rommet. Men vi ser at veggene så vel som søylene er fint murte av naturstein, her og der med innslag av tegl. Fugene med kalk viser at det er solid arbeid. Det er god ståhøyde i kjelleren; gamle prost Lassen nevner et sted at det var syv fot, tilsvarende 2,20 m, under taket. Den delen av krypten som ligger lengst vekk fra inngangen, skiller seg fra resten av kjelleren. Her inne er veggene hvitkalket. Vi nærmer oss et punkt like under koret i den gamle kirken. «Chor-gangen» kalte man denne delen av krypten, og går vi inn hit, befinner vi oss i Undal-slektens familiegravsted. Mellom de hvitkalkede søylene her i øst hadde denne og andre av Kristiansand første og eldste kjøpmannsfamilier sine gravrom. Den moderne tid har krevd sitt også i denne delen av krypten. Innenfor «Chor-gangen» ligger et mindre rom som det uhyrlige varmeanlegget helt sperrer adgangen til. Som alteret og koret utgjorde det aller helligste oppe i kirken, var dette lille rommet under det gamle koret i sin tid det «aller helligste» her nede hos de døde. Her i «Capitulet» hadde biskopene sitt gravsted. Biskopene og stiftsamtmennene. Denne separate krypten ble trolig ødelagt alt i 1870-årene, da stadsingeniør Riis plasserte to dampkjeler der inne, «hvorfra varm Damp lededes igjennem alle den nedre Kirkes Stolestader». Nå er rommet der prominensenes påkostede kister en gang stod på rekke og rad, en luftekanal.
Et besøk i domkirkens krypt
Da Vor Frelsers kirke – domkirken – ble herjet av brann i 1880, gikk alle kistene og alt inventar i krypten med. På det tidspunktet var det over 80 år siden noen var blitt «nedsat i kielderen». Vi har en beskrivelse fra et av de nokså sjeldne besøk i krypten under kirken i årene før brannen, og den gir et godt inntrykk av hvordan det så ut der nede den gangen. Den står i bokhandler Anders Brandius’ vesle bok, «Billeder fra det gamle Christianssand», med undertittelen «Ungdomsminder, digt og fortællinger i utvalg». Boken utkom først i 1933, men Brandius var født i Kristiansand i 1855. Her er forfatterens øyenvitneskildring av visitten ned under kirkegulvet, som må ha funnet sted i 1860-årene en gang:
En eftermiddag i september 18… sees en herre av et utpræget geistlig utseende med hvitt halsbind og guldbriller at spasere frem og tilbake utenfor kirkens sakristi. Han stanser nu og da som i utaalmodig venten, idet han av og til sender et speidende øiekast nedover Kirkegaten. Det er domkirkens ærværdige klokker studiosus theologiæ Flack. Døren til sakristiet aapnes og ut kommer en ældre, litt foroverlutende mand av et tiltalende værdig ydre. Det er kirketjener Kildal. ”Der har vi dem!” sier klokker Flack avbrytende, idet han faar øie paa tvende herrer som netop nu træder ind paa kirkegaarden. Den ene av dem er stiftsprovst Lassen, den anden en dansktalende herre, etatsraad W., der paa et besøk i Norge ønsker at tilse et familiegravsted i domkirkens kjælder.
Efter av stiftsprovsten at være blit præsentert for den fremmede herre, aapner klokkeren med et buk sakristidøren og lar herrerne passere forbi, hvorefter han selv gaar ind og lukker døren ilaas efter sig.
Inde i kirken befinder sig foruten kirketjeneren et par av byens vægtere for at være behjælpelig med at avløfte den tunge kjælderlem, samt to unge gutter, av hvilke den ene bærer en protokol under armen. Alle samler sig ved kirkens midtparti hvor hen stiftsprovsten og hans ledsager ogsaa styrer sine skridt. Paa et vink av stiftsprovsten avløftes med besværlighet den tunge kjælderlem. En bred trappe kommer tilsyne i aapningen. De stiger alle ned.
I begyndelsen er det ganske mørkt at se til dernede, men efterhaanden som øinene vænnes til det fra de aapne med sterke jernsprinkler forsynede kjælderglugger indtrængende sparsomme lys blir det bedre, indtil man efter nogen minutters forløp ganske tydelig kan skjelne enhver gjenstand. Kjælderen gulvflade indtar nøiaktig det samme areal som kirkens ovenover. Der er fra bunden temmelig høit op fra loftet, og luften i kjælderen kjendes ren og uten ubehagelig lukt. Like ved trappen en paa hver side av denne sees 2 utskaarne træfigurer i overnaturlig legemsstørrelse, en statue av Moses, der tidligere hadde hat plads under prækestolen oppe i kirken, og en engel der før i tiden hadde gjort tjeneste som daapsengel, holdende døpefatet (det var Nicolai Wergeland som hadde sørget for at engelen, som i 1750 var blitt skjenket kirken av magistratspresident Corfitz Numsen, men som den nyere tids smak i begynnelsen av 1800-årene oppfattet som «saare grim», var blitt henvist til kjelleren, min. anm.).
Den store kjælder var overalt opfylt med likkister i forskjellige størrelser, ordnede i symetriske rækker med bredere og smalere gjennemgange. I nærheten av trappen blir man opmerksom paa en kiste av en besynderlig form. Den ser ut omtrent som en violinkasse. Angaaende denne kiste verserte i en lang aarrække i byen et sagn om, at den skulde indeholde liket av en spillemand som hadde ”spillet sig i hjel”. Dette er selvfølgelig noget nonsens. Kisterne, der var nemlig ved nærmere eftersyn to av dem, var engelske likkister fra en tid da disse der i landet hadde den form.
Enkelte av kisterne hadde laak som kunde aapnes, saaledes biskop Tidemans (dvs. Ole Tidemand, død 1778, min anm.). Nedskriveren av disse linjer har selv set biskop Tidemands lik dernede i domkirkens kjælder og gjenfundet i dettes ansigtstræk en paatagelig likhet med biskopens portræt i kirkens sakristi, hvor det endnu den dag idag hænger. Biskopen laa i likkisten iført prestedrakt med sorte silkestøvler paa benene. Tog man paa ansigtet eller hænderne da føltes den indtørrede hud som pergament. Luften i kjælderen var paa grund av jordbundens beskaffenhet sterkt salpeterholdig, hvorfor likene dernede ikke gikk i forraadnelse, men tørret ind som mumier (årsaken var nok heller tørr luft og stabilt klima, min anm.). Rummet under koret var ved et sprinkelverk adskilt fra den øvrige kjælder. Dette rum var for biskoperne og andre høiere rangspersoner.
Der var smaa barnekister ogsaa dernede i kjælderen. Av disse var nogen forsynet med glaslaak, saaledes at man kunde se smaa lik derunder, hvor de laa med de smaa hænder foldet, med fine kniplinger om hals og haandled, hensmuldret og gulnet av ælde.
Efter nogen søken fandt stiftsprovsten og hans ledesager snart den rette kiste. Denne var usædvanlig stor, overdækket med mat sort fløiel og beslaat med sølvzirater. En stor sølvplate i laaket bar et kunstfærdig graveret monogram. Kisten blev med nogen besvær aapnet, og syntes at indeholde liket av en høiere militærperson. Efter ca. en halv times ophold i det hemmelighetsfulde rum begav herrerne sig tilbake ad den vei de var komne. Den tunge lem blev atter paalagt, og de kirkelige betjente og deres hjælpere forlot stedet.»
Den første domkirken i Kristiansand ble innviet i 1696, etter at byen var blitt stiftsstad 14 år tidligere. Krypten under kirken ble benyttet som gravkjeller for denne første domkirken, og den er altså over 300 år gammel. Kjelleren har overlevd to bybranner – i 1734 og 1880 – men begge ganger var varmeutviklingen så voldsom at alt av kister og annet inventar gikk tapt. Vi har heldigvis flere kilder, og ikke bare Brandius’ erindringer, som gjør det mulig å rekonstruere kryptens innredning og bruken av den gjennom tidene.
Kirkebøkene (kun bevart fra 1734, men det foreligger en begravelsesbok som dekker perioden 1694-1716) og kirkeregnskapene (mangler 1700-1718 og før 1696 med unntak av perioden 1648-1666) er viktige i denne sammenhengen, men det finnes ytterligere to sentrale kilder: I arkivet etter Hans Engelhart, som var stiftsprost 1811-1822, ligger en oversiktsplan som viser situasjonen i kirkekjelleren like før bybrannen i 1734 og i Andreas Fayes samlinger finnes en detaljert oversikt over de kistene som fantes i krypten midt på 1800-tallet, dvs. før bybrannen i 1880. Begge disse arkivene befinner seg i dag i Riksarkivet.
La oss imidlertid først se litt på de eldste gravplassene i Kristiansand.
De eldste begravelsene i byen
Behovet for et gudshus, og ikke minst for et sted å gravlegge de døde, meldte seg selvsagt i det øyeblikket Kristiansand ble anlagt, selv om man hadde Oddernes kirke bare et par steinkast unna. Alt i privilegiesøknaden fra august 1641 ber innbyggerne i byen kongen om penger til å reise en kirke, fordi Oddernes kirke var for liten. Byens første kirke stod da også ferdig alt i 1645. Denne kirken ble kalt Trefoldighetskirken og var en temmelig liten langkirke, visstnok av tre. Man må imidlertid ha begynt å forbedre og utvide denne første kirken nokså umiddelbart, og allerede i 1650 er det tale om en korskirke. Det året får 7 mann betaling for å ha hjulpet tømmermannen «at Reyse dend Ny Kors Kirche». På det tidspunktet er det ingen tvil om at vi har å gjøre med en kirke av bindingsverk. Trolig var det utmurt bindingsverk, slik som den nye vestfronten Oddernes kirke hadde fått da den ble forlenget noen år tidligere. Trefoldighetskirken stod ved byens torv, på samme sted som de senere kirkene i byen. Rundt kirken var det anlagt en kirkegård.
Skikken med å sette likkister under kirkegulvet er først og fremst et 1600- og 1700-tallsfenomen. Før den tid var det så å si bare en del geistlige som ble gravlagt inne i kirkene. En hel del av kirkene på Agder har eller har hatt gravkjellere eller krypter som ble anlagt i 1600-årene. Det gjelder både Oddernes og Tveit kirker, og også gamlekirken i Søgne, for å ta de nærmeste. Flere fremstående Kristiansandsborgere ble for eksempel stedt til hvile under gulvet i Oddernes kirke på 1600-tallet, og rådmann Christen Wendelboes gravkammer der i kirken er fremdeles intakt.
Men det fantes en krypt også under Trefoldighetskirken. Den må ha vært relativt stor, for kildene forteller om gravsteder så vel under koret som «i det store gulv», dvs. skipet, og i begge korsarmene. Noen fullstendig oversikt over hvem og hvor mange som hvilte under denne første kirken, har vi ikke. Men en del vet vi da. Og kildene viser tydelig at Trefoldighetskirken allerede på et tidlig tidspunkt fikk en viss status som gravkirke for et større område, i den forstand at standspersoner også ute i distriktene sikret seg gravsted i krypten. Karl Leewy omtaler i sin «Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider» at den tidligere admiralen og lensherren Lauritz Galtung, som døde på Huseby på Lista høsten 1661, ble satt ned i kirkekjelleren i 1661 (hans kiste ble noen år senere tillatt flyttet til Jondal kirke i Hardanger).
Gravkamrene under gulvet i Trefoldighetskirken var murte, og de hadde hvelvede tak – «med Muur indhegnet, og huelvet», som det heter i en kilde fra 1690-årene. I hvert gravkammer kunne det stå flere kister, og kamrene fungerte i praksis som familiegravsteder. Leewy nevner at et av de murte kamrene under koret var 4 alen bredt og 3 ½ alen langt (les: dypt), dvs. omkring 2,5 x 2,2 meter. Bredden tilsier at man hadde lagt til rette for to kister i bredden, og trolig var det plass til minst to i høyden også. Disse murte gravstedene har trolig sett ut mer eller mindre som det noe yngre Wendelboes gravkammer, eller som det murte kammeret under Holt kirke. Det synes som om det var åtte kamre under kirkens kor, i tillegg til et eget rom for sogneprestene. Det åttende og siste av disse mest fornemme – og dyreste, ettersom hvert av dem kostet 100 riksdaler – gravstedene ble solgt i 1683, til Nils Viborg (død 1692).
Kirkeregnskapene fra Trefoldighetenes tid bare delvis bevarte, men i bispearkivet finnes det ytterligere informasjon om begravelsene i kirkens krypt. Vi har nemlig bevart en «specification» av de som har «forhandlet» seg til gravleggelse i kirken. Den ble fremlagt på Kristiansand rådstue den 1. mars 1701 av fogden Jacob Povelsen Riis og magistratspresident Peder Sørensen Balle, men må være skrevet en del år tidligere, trolig før 1692. I realiteten dreier det seg om ekstrakter av de delvis tapte kirkeregnskapene. Denne kilden lar oss få vite at trelasthandleren Nicolaus Jensen Hising «eller suendske» tilsynelatende var den første som kjøpte seg gravsted i kirken. Det skjedde i 1649, og han betalte 40 riksdaler for gravstedet under korgangen. Den første som vi vet ble satt ned under koret, var tollskriveren og tømmerhandleren Anders Jonsen Undal. Det var i 1650 at det ble kjøpt et gravsted «for» Anders Jonsen, hvilket vel betyr at han da var død. Nestemann som sikret seg et eksklusivt gravsted under koret, var antagelig borgermester Laurits Christensen, i 1652 (han døde i 1669). Liket av en datter av ham ble satt ned i dette gravstedet i juni samme år. Dorthe, enken etter tollskriver i Flekkerøy Johan Wibe, kjøpte et gravsted i 1653 (merk at andre kilder tyder på at Johan Wibe levde til 1655, da han tok avskjed som tollskriver). Videre ble det kjøpt et gravsted for lagmann Augustinus Olsen Wroe i 1656, mens fogden, stiftsskriveren og Wibes etterfølger som toller i Flekkerøy, Jens Pedersen Kierulf, betalte sitt gravsted i 1658. Han døde senere samme år.
I 1676 heter det at borgermester Mads Christensen «befindes at tilkomme» et gravsted under koret. Senere avstår Jacob Povelsen Riis et gravsted under søndre korsarm, nemlig Bertil Pedersens (død 1670), til kirken og mot et mellomlegg på 50 riksdaler «antager hand sig» Mads Christensens gravsted under koret. Bertil Pedersens kiste ble dermed flyttet over til Mads Christensens gravkammer, men Jacob Povelsen Riis selv døde ikke før etter at Trefoldighetskirken var blitt erstattet av den nye domkirken i 1696. Slikt kjøp og salg av gravsteder forekom forresten nokså ofte. Rådmann Wendelboe, som altså ble gravlagt under gulvet i Oddernes kirke, hadde forsøkt å sikre seg mot denne praksisen ved å ta med i sitt testamente at hans gravkammer skulle låses av og nøkkelen kastet i havet. Det gikk likevel ikke mange år før døren ble brutt opp og nye kister satt inn i Wendelboes gravkammer. Gravstedene under kirkegulvet var selvsagt en viktig inntektskilde for kirken. De vanlige gravkamrene, altså de utenfor koret, kostet 40-50 riksdaler.
Lagmannen og trelasthandleren Laurits Andersen Undal (død 1704) kjøpte seg et gravsted under koret i 1679, og det samme gjorde altså nevnte Nils Wiborg fire år senere. Dessuten vet vi fra andre kilder at amtmann Claus Røyem, som døde i 1692, også ble stedt til hvile under koret.
Nærmest disse lå gravstedene i korgangen. Det var jo her Nicolaus Jensen Hising hadde kjøpt seg plass. I 1651 betalte rådmann Morten Rolfsen for et gravsted i korgangen. Han døde antagelig i 1655, drev som kjøpmann på Lund før bygrunnleggelsen, men opptrådte alt i 1641 som representant for borgerskapet i Kristiansand. I 1677 kjøpte kommersekommissarius Arnt Tønnesen, som blant annet eide den viktige tømmerbommen i Venneslafjorden, et gravsted, mens rådmann Anders Tønnesen også «befindes» å ha gravsted i korgangen. Rådmennene Mikkel Hansen, som var stesønn av Mads Christensen og svoger av lagmann Laurits Andersen Undal, og Hans Spinche betalte sine gravsteder der i henholdsvis 1681 og 1682.
Om begravelsene under kirkegulvet ellers forteller bare «specificationen» at fogden i Råbyggelag, Peder Mortensen, kjøpte et gravsted under søndre korsarm i 1671, men at dette senere var blitt solgt til proviantforvalter Claus Borre.
Hvor gammel er den bevarte krypten?
Det spørsmålet kan faktisk ikke uten videre besvares. I de bevarte kirkeregnskapene ser det ikke ut til å være opplysninger som kan fortelle når gravkjelleren ble bygd. I den grad tidligere forfattere, først og fremst Karl Leewy, har berørt spørsmålet, har man uten videre knyttet krypten til kirken som ble vigslet i 1696, og som fikk navnet Vor Frelsers kirke.
Dette er trolig en riktig slutning, i den forstand at vår krypt utvilsomt også var gravkjeller for Vor Frelsers. Men det betyr ikke at krypten stod ferdig i 1696 eller kort tid før. Tvert imot tilsier jo sunn fornuft at kjelleren var noe av det første man fullførte. Om kirkeregnskapene fra denne perioden viser én ting, så er det at man nærmest kontinuerlig bygde på og om kirken. På et eller annet tidspunkt har man så laget den store gravkjelleren som fremdeles finnes. Allerede i 1664 nevnes det at innbyggerne i Kristiansand har begynt å bygge på en «grundmuret» kirke fordi den forrige, som var satt opp i all hast, var falleferdig. Det er ingen tvil om at det kom ny fart i kirkebyggingen etter at biskopen ble vedtatt overflyttet fra Stavanger til Kristiansand i 1682, men i de bevarte kildene er det hele tiden tale om å fullføre kirken i Kristiansand, og ikke om å bygge en ny en.
Skal vi ta opplysningene i «specificationen» som er nevnt ovenfor bokstavelig, kan det endatil tenkes at gravkjelleren, eller i det minste den østre delen av den, fantes så tidlig som i 1650-årene.
Begravelsene i Vor Frelsers kirke
Senest fra og med 1690-årene var under enhver omstendighet kjelleren under kirken én stor gravkrypt, slik det kunne sømme seg for stiftets katedral, og det ble ikke lenger murt opp selvstendige gravkamre. Det ser ut til at man har klart seg med skillevegger av tre mellom de murte søylene som markerte rominndelingen. Nicolai Wergeland skriver i sin «Christiansands Beskrivelse» at den «eneste murede Begravelse, her er, er Bergraad Numsens i Kirkekjelderen». Bare «Capitulet» under koret lengst i øst var fysisk adskilt fra resten av krypten ved et gitter.
Tanken om at krypten faktisk stod ferdig i god tid før 1696, får støtte av at de fleste av de kistene som er nevnt ovenfor, fantes i gravkjelleren da Vor Frelsers kirke endelig ble vigslet. Man bestemte at de som «fuldkommen kand bevidne, at have havt nu ved Kirkcens Ned Rivelse sine begravelser med Muur indhegnet og huelvet», skulle få beholde disse. Ikke nok med det. Det ser dessuten ut til at kistene fikk den samme plasseringen som de hadde hatt tidligere, og som de jo også hadde betalt for. Således finner vi at de som hadde kjøpt gravsted under koret i Trefoldighetskirken, gjenfinnes under koret i den nye kirken, og tilsvarende for dem som hadde hatt gravsted i korgangen. Og Claus Borre, han lå under søndre korsarm som før. Den mektige Laurits Andersen Undal eide to tilstøtende gravsteder innerst under koret da han døde i 1704. Om dette doble gravstedet heter det at det «haver tilhørt 3de begravelser i den gamle kirches tid, det første er kiøbt af H: Anders Jonsen Undal Ao 1650, det andet af forige Laugmand H: Augustinus Olsen aar 1656, det tredie Er Kiøbt af H: CommerceRaad og Laugmand Undal selv Ao 1679». Laurits Andersen var sønn av Anders Jonsen, og dessuten gift med Martha Augustinusdatter Wroe, og det var selvsagt slik at han var kommet i besittelse av tre av de gamle gravstedene, som på et eller annet tidspunkt må ha blitt gjort om til et dobbelt gravrom.
Slik hadde det seg at de gjeveste gravstedene i krypten var ferdig fordelt så å si da kirken ble vigslet i 1696, og det var de to første generasjoner av rike trelasthandlere med embeter «på si» som opptok plassene.
Utstrakt inngifte, det som nærmest kan betegnes som strategiske ekteskap, mellom byens borgerlige slekter førte likevel til at ledende familier i 1700-årene som Kierulf, Brinch, Undal, Muldrup og Viborg, i realiteten hadde hånd om de mest fornemme gravstedene under kirkegulvet.
La oss se litt nærmere på bruken av det nevnte doble gravstedet etter at Laurits Andersen Undal selv var død. Han døde altså i 1704, og ektefellen Martha først i 1715, men alt i 1698 hører vi om at et barn av major Pierre de Ferry blir «nedsat i commerceraad Undals gravsted». de Ferry var gift med Laurits Andersens datter, Christine Cathrine. Hun ble selv stedt til hvile i familegravstedet da hun døde i 1745. Da de Ferry selv, på det tidspunktet major og byens kommandant, døde i 1730, ble også hans kiste satt ned i dette rommet. Det krevde for øvrig særskilt tillatelse, ettersom de Perry var barnefødt i Brabant og katolikk. I 1753 fikk Charlotte Lovise de Ferry, en ugift datter av de to, likeledes plass i gravstedet. En annen datter av Laurits og Martha, Anna, var etter tur gift med to guvernører i den dansk-norske kolonien Trankebar i India. Ektemann nummer to, Johan Sigismund Lillienpalm, ble i 1718 stiftsamtmann i Kristiansand. Da han døde i 1728, ble imidlertid kisten plassert i «det aller helligste», nemlig i biskopenes gravsted under alteret. Det var ellers en ære han delte med øvrige stiftsamtmenn, således Hans Hagerup (død 1781) og Georg Fredrik Adeler (død 1781). Annas kiste ble derimot plassert i familiegravstedet da hun døde i 1742, og plass der fikk også hennes sønn fra første ekteskap, oberstløytnant Jørgen Bjørn, da han døde i 1760, og dennes kone, Maren Preus Kierulf (død 1764). Barn av sistnevnte ble satt ned i gravstedet i 1744 og 1745. Tilbake i 1718 var dessuten Mads Jonasen Undal, en sønn av Laurits Andersens bror og dermed barnebarn av slektsfaren Anders Jonsen Undal, blitt gravlagt i familiegravstedet. Enn videre har vi kjennskap til at et barn av major Rye ble nedsatt i Undal’enes gravsted i 1723, og det gjorde likeledes artillerimajor von Holten i 1743 og åtteårige Otto Ernst Meyer von Hitziger i 1755.
Litt av en «klan», med andre ord. Like stor må trengselen ha vært i det doble gravstedet i korgangen, det som huset Arnt Tønnesen og Morten Olsen. Allerede i 1714 var det kommet 21 kister i dette gravstedet, og selv om halvparten av dem var barnekister, må plassmangelen ha vært påtagelig. Folksomt var det også i Christen Olsen Wiborgs gravsted under kirkens skip. Ser vi på kirkekjelleren som helhet, ble 40 kister båret ned der bare i løpet av de fire første årene etter at kirken var blitt vigslet. Bybrannen i 1734 løste problemet. I en innskrift over døren i den restaurerte og delvis ombygde kirken som ble vigslet etter brannen, skriver biskop Kærup at «Herrens Straffe Ild for Syndens Schyld opbrændte / vor første Tempel, og de døde Been antændte». Samtlige kister i krypten var nemlig blitt flammenes rov. Våren 1735 ble det inngått kontrakt med Knud Christensen Reebslager «her af Byen» om å rydde gravkjelleren og kjøre grusmassene utenfor kirkegården. Arbeidet må ha gått raskt, for alt i juni samme år kan vi lese i kirkeboken at Alhed Cathrine Wetzel, Claus Pedersen Topdals kone, «blev det første Lig som blev nedsat i Kielderen efter at den afbrændte Kirke begyndte at kunde annamme noget Lig». Da var det fremdeles tre år til den nye Vor Frelsers kirke stod ferdig. De som hadde hatt sine familiegravsteder i kjelleren, beholdt dem etter brannen. Den eneste synlige konsekvensen bybrannen fikk for bruken av krypten, var den «murede Begravelse» som Wergeland omtaler. Ifølge stiftsprost Lassen var Corfitz Numsen, som da var byens president, «saa uhyggelig tilmode ved at se de brænnende Lig, at han lod seg indrette et muret Gravkammer i Bunden av Kjælderen med en stor Sandsten over». Den nye kirken ble reist på murene av den brannherjede kirken. Krypten var altså den samme som tidligere, og murene over bakken, iallfall de i nordre og søndre korsarm, ble også benyttet i nybygget.
Det var imidlertid ikke alle rommene som var like fullsatte. Da Andreas Faye registrerte samtlige identifiserbare kister i krypten midt i 1800-årene, fant han f. eks. ikke flere enn fem voksne kister i det gravstedet som Christen Muldrup (død 1729) i sin tid hadde sikret seg under søndre korsarm. Det var forresten det samme gravstedet som vi har omtalt tidligere, og som Claus Borre hadde eid.
For å få et inntrykk av hvem som ellers benyttet seg av gravkjelleren på 1700-tallet, kan det være nyttig å se på et par tilfeldig valgte år, la oss si 1741 og 1771. I førstnevnte år ble syv kister satt ned i krypten. Til sammenligning døde det til sammen 222 mennesker i byen det året, noe som selvsagt understreker hvor eksklusiv krypten under domkirken var. I 1740- og 1750-årene var det aldri mer enn fem prosent av byens døde som fikk hvile i gravkjelleren. I januar 1741 ble trelasthandler Thomas Wiborg og Catharine Holsts 12 uker gamle sønn, Ole, gravlagt. De gravla nyfødte barn også i 1736 og igjen i 1739. Slik var hverdagen i en tid med svært høy barnedødelighet. Neste begravelse i krypten fant sted i mars. Da var det velbyrdige Frue Maren Dedekams kiste som ble satt ned. Hun ble 81 år gammel og hadde vært gift med kongelig skipsmåler og kammerråd Jacob Preus, som døde i 1713. Så, i april, var det på ny en barnekiste man bar ned trappene til krypten. Denne gangen var det skipper Frederik Holst og Kirsten Skonnings sønn, Frederik. En måneds tid etter gravla man kirkevergen Thomas Muldrup og Engel Beers sønn, Thomas – i det gravstedet som bestefaren Christen Muldrup hadde overtatt etter vår gamle kjenning, Claus Borre. På sensommeren døde Birgitte Topdal, som var gift med den lærde stiftsprosten Jens Spidberg. Hun var bare 36 år og datter av trelasthandleren Peder Clausen Topdal. I august ble kisten satt inn i det rommet under skipet som hennes far og Søren Pedersen Elven delte. Flere av parets barn var likeledes blitt plassert i Birgittes familegravsted i foregående år, men Jens Spidberg selv skulle ikke få plass der; han ble på sine eldre dager utnevnt til biskop, og i 1762 ble han stedt til hvile i «Capitulet». Videre ble en datter av rådmann Arnt Kierulf satt ned under kirkegulvet i september, og gamle kontrollør Henrik Berg, som døde 86 år gammel, i oktober.
Ser vi på 1771, fikk gravkjelleren en tilvekst på kun fire kister dette året. Med bare to dagers mellomrom tidlig på året ble Anne Larsdatter, Ole Gundersens kone, og Hans Femmer, «hører» eller lærer ved Latinskolen, stedt til hvile i krypten. Sistnevnte var blitt funnet druknet ved Hamresanden. I mai ble major Nicolai Sandbergs kiste satt ned i krypten, og deretter, et halvår senere, Thomas Høyers.
Gravsted etter stand og pengepung
Vi har så vidt vært inne på kostnadene ved å sikre seg gravsted under koret og i korgangen i Trefoldighetskirken. Disse mest fornemme gravstedene kostet på slutten av 1600-årene 100 riksdaler, og i tillegg måtte man betale en mindre avgift til kirken hver gang gravstedet ble åpnet for å ta imot en ny kiste. Fra 1720-årene har vi bevart en detaljert, komplett prisliste. Her heter det at gravstedene i krypten koster for «første Kiøb» 50 riksdaler. Det gjaldt gravstedene i «Wester, Sønder og Norder Krys», mens i «Øster Kryds ere ingen ukiøbte». Deretter betaler man 10 riksdaler for «Gravens aabning» dersom det er et voksent lik, 5 riksdaler for «et halv voxen liig» og 3 riksdaler for et barn.
Det var egne satser for dem som ikke hadde kjøpt noe familiegravsted. Slike kister ble plassert i «almindinger» lengst ute i søndre og nordre korsarmer. I allmenningene betalte man for et voksent lik 20 til 24 riksdaler, for et halvvoksent «omtrænt 8 a 10 Rixdaler» og for et barn 5 riksdaler.
Siden byens første tid hadde man gravlagt døde på kirkegården som omgav først Trefoldighetskirken og siden Vor Frelsers. Trefoldighetskirkens gravplass vet vi ikke så svært meget om, men i 1649 forteller kirkens regnskap at det er blitt innkjøpt «2 hundrede Boer til at Indplanke Kierkegaarden med». I dette året ble 50 døde begravd på kirkegården, og året etter 49. Det må ha vært ekstraordinære forhold disse årene, for i de to følgende år forteller regnskapene om henholdsvis 24 og 28 begravelser. I noen av byens første år har vi også opplysninger om enkeltbegravelser. I 1650 ble for eksempel en datter av Ole Erichsøn Odderø gravlagt på kirkegårdens østside. En «fattig mand», Jon Christoffersøn, ble begravd på vestre side av kirkegården den 6. januar samme år, mens en fattig kvinne, hvis navn regnskapene ikke avslører, fikk sitt siste hvilested på nordsiden den 26. januar.
Den yngre Vor Frelsers kirkegård var lenge omgitt av en forseggjort mur av stein med fire overbygde inngangsporter, én mot Rådhusgaten, én mot Torvet og to mot Gyldenløves gate. Kirkegårdsmuren ble fjernet i 1855. Domkirkegården var relativt stor – den strakte seg et stykke inn på det nåværende Torvet, litt inn i dagens Wergelandspark og omfattet også deler av det arealet som i dag opptas av Folkebiblioteksbygningen. Ved gravearbeider i området rundt kirken har man flere ganger støtt på skjelettrester som skriver seg fra denne kirkegården. Det skal da også godt gjøres å unngå akkurat det: I løpet av den tiden kirkegården var i bruk, ble kanskje så mange som 12.000 døde gravlagt her. I våre dager er det ikke mange synlige minner igjen etter kirkegården. Et par gravsteiner har fått bli liggende, blant annet storkjøpmannen Daniel Isachsens, og et par andre har forsvunnet lenge etter at gravplassen gikk ut av bruk. Utenfor oppgangen til orgelet lå lenge en gravstein med følgende innskrift:
«Du her gaaer frem, see denne Sten,
og agt, hvo her har lagt sine Been.
H. C. F. With,
fordum været Organist her ved Stedet udi Aar og Stadsmusicus-
Instrumentist udi 17 Aar, død 1747.»
Gravstedene på Vor Frelsers kirkegård var gradert etter stand og økonomi på samme måte som kirkens krypt var det. Kirkegården var delt inn i seks soner, og den søndre siden var mest eksklusiv – og dermed dyrest. Prislisten fra 1720-årene viser at man «for Jorden» på sørsiden av kirkegården måtte ut med 5 riksdaler for et voksent lik, 3 til 4 riksdaler for et halvvoksent og 2 riksdaler for et barn. Den sørvestre siden var en del billigere, her var prisen 2 til 3 riksdaler for en voksen og inntil 1 riksdaler for et barn (den finere inndelingen i voksen – halvvoksen – barn ble kun benyttet i krypten og på kirkegårdens sørside). Billigst var nordsiden; her betalte man 1 riksdaler for en voksen og inntil 2 mark for et barn. Disse satsene fortsatte man å bruke også etter brannen i 1734.
Domkirkegården var i utpreget grad det jevnere borgerskapets gravplass. Her begravde kjøpmenn, håndverkere og offiserer sine døde. Innenfor et visst sjikt kunne det være en glidende overgang mellom begravelse i kjelleren og på kirkegårdens fornemme sørside. Således ble avdøde borgermester Mathias Schrøders enke, Margrethe Sørensdatter gravlagt på sørsiden av kirkegården i 1739. I 1740 ble kommandanten på Fredriksholm, Bernt Christopher Edell, gravlagt på kirkegården sørvestre side. Ut fra standstilhørighet alene kunne de like gjerne ha vært nedsatt i krypten. Et motsatt eksempel finner vi i 1697, da Christian skredder lot grave opp liket av et av sine barn ute på kirkegården for å la det «indsætte under taarnet i kirken». Også enkelte døde av finere familier, Kjerulf’er etc., ble gravlagt på kirkegården. Det var vel helst økonomien som avgjorde valget.
T ar vi et år som 1724, får vi et inntrykk av hva slags mennesker som ble gravlagt i de forskjellige deler av kirkegården. I januar det året ble for eksempel et barn av Svennik Høyer gravlagt på sørsiden, et barn av Søren Berg på sørvestsiden, og Siri Nilsdatter og et barn av Anna Andersdatter Undal på nordsiden. Alle gravstedene ble betalt i overensstemmelse med taksten. I februar gravla man Claus Knudsen Holst på sørøstsiden, Thomas Tronsens barn på nordvestsiden og Knud Berg glassmesters barn på østsiden. I mars ble matrosen Povel Kidelsen fra Langenes i Friesland på kirkegårdens nordvestre side. For ham måtte man imidlertid betale 2 riksdaler, det dobbelte av taksten. Denne praksisen fulgte man gjennom hele 1700-tallet i Kristiansand; «fremmede» betalte dobbel pris for et gravsted.
En annen pussighet møter oss i oktober samme år. Da blir Christian bokbinder gravlagt på sørvestre side av kirkegården. Kisten hans ble satt i «fri jord», det vil si at slektningene slapp å betale for gravstedet, men kirkeregnskapene opplyser at det ble betalt 2 riksdaler 3 mark for den mellomste og minste klokken, samt for lysene. Det var nemlig ikke bare selve gravstedet som var strengt regulert og gradert. Den tidligere nevnte prislisten fra 1720-årene oppgir også pris for «Klocker, Lys og Ligklæder». Klokkekiming i forbindelse med begravelser fantes i forskjellige kombinasjoner etter antallet klokker (det var én stor og to mindre klokker, kalt storklokken, tolvklokken og lilleklokken), man betalte videre for antallet av og kvaliteten på de lysene som var tent på alteret under begravelsen, for forskjellige kvaliteter av likklær som prydet kisten, for kistebæring (Kristiansand hadde et eget likbærerlaug fra byens tidligste tid, og lauget hadde eneretten til å bære likene i kisten fra hjemmet til kirken) og etter hvert (etter 1700) for likvogn. Det var dessuten egne bedemenn som stod for innbydelsene til begravelser, samt egne våkekoner, og alle disse spesialistene skulle ha betalt. Det ble også sunget i begravelsene, også det til fastsatte priser. For Peder Hamborgs begravelse i 1743 ble det eksempelvis betalt 5 riksdaler for jorden, 6 riksdaler for kiming med tre klokker, 5 riksdaler for prost Spidberg, 3 riksdaler for magister Hanning (sistnevnte var residerende kapellan; praksisen ved domkirken var at sognepresten skulle stå for jordpåkastelsen og få inntektene derav, mens kapellanen beholdt «hva ham for Liig at følge, af Sørgehuset tildeles»), 8 riksdaler for likbærerne, 8 riksdaler 3 mark for en kiste med stropper og plate på lokket, 1 riksdaler 2 mark for leie av det beste likkledet, 3 riksdaler for klokkeren, 4 riksdaler for bedemennene og 6 riksdaler 2 mark for lys, våkekone osv.
1700-årenes gravskikker er et godt eksempel på det som kalles «prangende forbruk». Var man av høy stand, velbemidlet eller begge deler, så skulle det vises. Og det gjorde man altså til gagns. Byboerne kunne høre på ringingen fra klokkene i kirketårnet om det var en standsperson som skulle ut på den siste reisen. De kunne vurdere den dødes stand og størrelsen på pengepungen hans ved å kaste et blikk på likkledet som prydet kisten når den ble båret gjennom byen på vei til kirken. Dersom en bevitnet seremonien på kirkegården, forstod en umiddelbart en hel del om den døde, bare ut fra hvor på kirkegården kisten ble senket ned i dypet. Så folk en likvogn, var det sannsynlig at den døde skulle få plass i krypten, eller i det minste på sørsiden av kirkegården. Da Anna Mortensdatter Leon ble satt ned i krypten i 1756, «i sin fædrenes Begravelse», har presten notert i kirkeboken at det hele foregikk under de største klokkers kiming, med de beste likklær og med de beste lys på alteret. Da kjøpmann og kommerseråd Andreas Brinch ble gravlagt i 1742, ble det bygd en likvogn for anledningen, og etter gravferden donerte enken vognen til kirken. En annen måte å sikre seg et ettermæle på, var å la en minnetavle, et epitafium, settes opp på veggen inne i kirken. Denne synlige og overtydelige markeringen av stand og status kunne ta nærmest teatralske former. Riktig fornemme begravelser i Kristiansand i 1700-årene kunne for eksempel foregå på kveldstid, opplyst av lykter, lys og fakler. Begravelsene i krypten kunne ofte ledsages av et helt kor med sangergutter fra latinerskolen. Denne ekstreme forskjellsbehandlingen av de døde fant man igjen i de levendes bruk av selve kirkerommet, enten det var i kjøp og salg av stoler (kirkebenker) eller i de innelukkede pulpiturene som hang som svalereder, inntil tre i høyden, høyt oppe under taket. VIP-losjer er slett ikke noen ny oppfinnelse…
Hospitalskirkegården
Innenfor den sterkt oppdelte begravelsespraksisen i Kristiansand på denne tiden fantes det dessuten et alternativ som var forbundet med lavere status enn å bli gravlagt på nordre side av byens kirkegård, om ikke annet så fordi det var det billigste alternativet. Fra begynnelsen av 1700-årene fantes det nemlig nok en gravplass i Kristiansand. Den såkalte Hospitalskirkegården lå på hjørnet av Tordenskjolds gate og Festningsgaten, der Stener Heyerdahl-parken befinner seg i dag.
Hospitalskirkegården var byens mest brukte gravplass, og lå i tilknytning til Hospitalet samme sted. Hospitalet var nærmest et slags psykiatrisk sykehus. I 1734 heter det i Hospitalets fundats at «naar Hospitals-Lemmerne døe ganske uden at de have Paarørende eller Venner, som ville antage sig deres Begravelse paa egen Bekostning, da skal Hospitalets Cassa med menageerligste Udgift deres Liig-Kiste bekoste. Begravelsen nyde de da ganske fri paa Hospitalets Kirkegaard, uden nogen Betaling, enten til Kirken, Præsten, Skolen eller Klokkeren; dog betales til Graveren 20 sk for at opkaste Graven».
Men kirkegården ble tatt i bruk mange år før Hospitalet ble etablert, og det var slett ikke
bare hospitalslemmer som ble gravlagt der (de utgjorde bare et lite mindretall), men faktisk flertallet av byens befolkning; fattige, tjenere, arbeidsfolk, matroser, og ikke minst de fleste menige soldater i garnisonsbyen. Hospitalskirkegården var ikke inndelt i soner slik domkirkegården var det. Nei, her ble de fleste behandlet likt, og det kostet ikke stort. Hospitalskirkegården var et trist syn: «Paa Kirkegaarden selv seer det bedrøvelig ud. Her er ey det mindste Græsstraae; men et blot og bart Hav af Sand, der optaarner sig i Høje og truer med at blotte de stakkels Døde,» skrev Nicolai Wergeland om den. Denne sandørkenen var omgitt av et lavt steingjerde, og i den overbygde inngangen hang en liten bronseklokke som varslet hver gang et lik skulle begraves.
Bak kirkebøkenes nokså knappe opplysninger om begravelsene på Hospitalets kirkegård, eller Den nye kirkegården, som den også ble kalt, må det ligge mange triste skjebner. I august 1734 får vi således høre at «et fattig uselt menneske som døde i hospitalit hvis nafn ingen her vidste, men blev kaldet Lilla her blant os,» ble gravlagt på Hospitalskirkegården. I april 1745 noteres det at et spedbarn som var blitt funnet nedgravd, ble begravd på Hospitalskirkegården, men at de «u-christelige» foreldrene ikke var funnet. Senere samme år ble «et funden Qvinde-Menneske i een Baad paa Havet» tilkjent fri jord på kirkegården. Kerstin Marcusdatter, en gammel, fattig pike, var en av de gravlagte i 1738. Hun var 36 år. Noen hadde mulighet til å betale en skjerv for begravelsen; Jacob Larsen måtte ut med 16 sk for å begrave sitt lille barn i 1725, mens noen samme år betalte 2 mark for Ole Larsen Sandrips begravelse.
Flertallet av folk som ikke hørte hjemme i byen, men døde enten der eller på vei dit, fikk også sitt siste hvilested på Hospitalskirkegården. De fleste av dem var sjøfolk, og flere hundre av dem ble gjennom årene gravlagt der. Det kunne være folk som av ulike årsaker var forulykket eller døde av sykdom til sjøs, slik som et par matroser på skipet Haabet av Lübeck i 1735 eller den skotske matrosen John Meloid i 1751. Men det kunne også være epidemier som gjorde kraftige innhogg i en besetning, slik som i 1795, da 96 franske matroser døde og ble gravlagt på Hospitalskirkegården.
Hospitalskirkegården var som nevnt gravplassen for folk flest i Kristiansand på 1700-tallet. Tallene viser dette klart, år etter år. Tar vi to tilfeldig valgte årstall uten tilfeller som de franske matrosene ovenfor, nemlig 1764 og 1792, ser vi at det i førstnevnte år ble gravlagt 95 døde på Hospitalskirkegården mot 55 på Domkirkegården, mens sifrene i sistnevnte år var henholdsvis 75 og 55. Hospitalskirkegården var i bruk i ca. 110 år frem til 1825. Sier vi at det i gjennomsnitt ble gravlagt 70-80 mennesker der årlig, og det tallet er iallfall ikke for høyt, kommer vi til at det i årenes løp var 8000-9000 mennesker som fikk sin siste hvile på Hospitalskirkegården.
Som vi så med gravplassen som omgav domkirkegården, er også Hospitalets kirkegård blitt redusert i areal etter at den gikk av bruk. Utvidelsen av Festningsgaten for en god del år tilbake beslagla for eksempel gammel kirkegårdsjord. Det hører med til historien at Hospitalet hadde sin egen kirke, i et særskilt rom som var innredet til formålet, og sin egen prest. I 1731 døde hospitalspresten Hans Pedersen Lund, men hans kiste ble satt ned i domkirkens krypt.
De fleste fremmede som døde i byen, ble gravlagt på Hospitalskirkegården, men det gjaldt slett ikke alle. Mange fikk også sitt siste hvilested på domkirkegården. Av og til er det bare navnene på de døde som avslører at vi har å gjøre med mennesker som har hatt sin opprinnelse langt fra Kristiansand. Det gjelder for eksempel sersjanten Josva Charkof, som ble gravlagt i april 1735 på domkirkegården. Vanligere er det likevel at presten har ført opplysninger om de dødes opprinnelsessted inn i kirkeboken, slik som da den 16 år gamle matrosen Jean Keisson som hadde kommet til byen om bord på et engelsk skip, døde i 1735, eller da Joseph la Poupardiere fra Nantes ble gravlagt i 1747. De ble ellers gravlagt på domkirkegården, begge to.
Tidligere var vi inne på at det kostet dobbelt så mye å gravlegge fremmede som byens egne innbyggere. Av og til ble det imidlertid gjort unntak fra denne regelen. I 1725 ble således skipper Jørgen Madsens båtsmann, som døde om bord, etter biskopens ordre begravd på samme vilkår som byens egne innbyggere. Båtsmannen ble gravlagt på nordsiden av kirken, til kimingen av de to minste klokkene og med et av kirkens likklær som pryd på kisten. Det hele kostet til sammen 3 riksdaler 3 mark. Hvordan båtsmannen, hvis navn kirkeregnskapet ikke oppgir, hadde gjort seg fortjent til denne æren, vet vi ikke.
Da katolikken major de Ferry døde i 1730, måtte det som vi husker, søkes om særskilt dispensasjon før kisten hans kunne settes ned i Undalslektens gravrom under kirken. Det vanlige når det gjaldt mennesker med annen religion enn den lutheranske, var ellers at liket ble gravlagt uten jordpåkastelse og seremoni på én av byens kirkegårder. Det gjaldt den gamle justissersjanten Johan Peter Völler, som ble gravlagt uten seremoni på Hospitalskirkegården en vinterdag i 1781, for å ta et eksempel som kan sammenlignes med de Ferry med hensyn til religion, men ikke med hensyn til stand. I 1730 ble Johan Friedrich Dohler, «af Reformeret Religion», gravlagt på Domkirkegårdens nordvestre side, likeledes uten jordpåkastelse og seremoni. Både i 1778 og 1779 ble en hel del hollendere av reformert religion gravlagt på Hospitalskirkegården på tilsvarende vilkår. Denne praksisen fulgte man dessuten også når det gjaldt folk som tok sitt eget liv her i byen – begravelse på kirkegården, men verken jordpåkastelse, preken eller klokkeringing.
Opp av kjelleren, ut av byen
I 1805 vedtok kong Christian den 7. et forbud mot å sette ned lik under kirkegulvet i Danmark og Norge. Begrunnelsen for lovforordningen var at kongen ikke lenger fant det sømmelig å benytte bygninger innviet til «det Høyeste Væsens Dyrkelse» som «Gjemmested for råtnende Legemer». Frem til da hadde rundt regnet 600 kister blitt plassert under domkirken i Kristiansand.
Men her i byen hadde det i 1805 for lengt gått av moten med begravelser i krypten. Den siste som ble «nedsat i kielderen» var fru Margrethe Arctander, som døde 75 år gammel i mars 1801. Hun hadde vært gift med infanterikaptein Just Arctander, som da hadde vært død i en årrekke. Da den siste begravelsen i krypten fant sted, var det gått nesten tre år siden forrige gang et lik var blitt satt ned der.
Begravelser i kirkekjelleren var blitt klart mindre vanlig utover i 1770-årene. 1772 var således det første året etter bybrannen i 1734 helt uten begravelser, mens kjellerens popularitet hadde vært på det høyeste i 1740- og 1750-årene. Særlig slående utover i det siste kvartalet av 1700-tallet er at færre døde barn blir satt ned i krypten. Det skyldes antagelig at det først og fremst var godt voksne mennesker som i disse årene ble satt ned i gravsteder som for lengst var blitt kjøpt inn. Ser vi på de aller siste årene da gravkjelleren var i bruk, det vil si perioden 1795-1801, ble det bare satt ned syv nye kister i krypten. Av disse var bare ett barn, nemlig rådmann Christian Høyer og Karen Elisabeth Rosenkildes halvårsgamle datter Dorothea Margrethe i september 1798. De øvrige var relativt tilårskomne – Karen Muldrup var 68, Andreas Kierulf 65 og Gjertrud Cathrine Kierulf 74 og jomfru Marthe Carine Heyde 54.
Den siste av de gravlagte i denne sluttfasen var den skotske marinekapteinen Robert Forbes, sønn av den 16. Lord Forbes, som druknet under jomfruturen med fregatten «HMS Dryad». Dødsfallet skjedde utenfor norskekysten, og britene måtte betale dyrt for å få kapteinen satt ned i den ærverdige domkirkekrypen. For gravstedet, likvognen, klokker og lys ble det nemlig betalt mer enn 68 riksdaler, det hele i engelske guineas.
Generelt ser det ut til at flere av de gamle familiene gravlegger sine døde på domkirkegården fra omkring 1780 av. Det gjelder blant annet familier som Topdal og Wiborg. Ellers omgis mange begravelser av det samme seremoniell som tidligere, men de foregår ikke lenger i kjelleren. Da en standsperson som viserådmann Lars Arendrup ble gravlagt på kirkegårdens østre side i 1784, skjedde det med bruk av likvogn og med alle klokkers ringen. To år senere ble Abel Cathrine Isaksdatter Danielsen, «Provincial Medicus og Doctor Medicinæ» Johannes Nielsens frue, begravd på kirkegårdens søndre side – likeledes med alle klokker og likvogn. Krypten var, for å si det med et moderne (!) ord, blitt umoderne.
Enkelte av de nye rike familiene kjøpte aldri noe gravsted i kjelleren. Det gjaldt for eksempel Daniel Isachsen og Christiane Hedevig Christensen, som utvilsomt hadde hatt råd til det om de ville. De gravla i stedet sine døde barn på kirkegårdens søndre side, i mars 1779 to sønner og én datter (konkurrenten Niels Moe hadde derimot sikret seg og sine en plass i krypten). Fra 1770-årene av begravde også amtmann Peter Holm sine på kirkegården. Stiftsbefalingsmann Hans C. D. V. Lewentzow brøt i 1791 en gammel tradisjon i byen da han lot gravlegge sin to år gamle sønn på kirkegårdens sydøstre side, og ikke under «Capitulet». Syv år senere åpnet man ikke en gang krypten da selveste biskopen døde. Biskop Tybring, som døde i februar 1798, ble i stedet stedt til hvile på kirkegården, ved den store furuen som hadde vært gammel alt da den første Trefoldighetskirken ble reist på Sanden 150 år tidligere.
Det gikk ikke mange årene før det kom krav om at også kirkegårdene inne i byen måtte legges ned og en ny gravplass opprettes utenfor byen. Dette var en del av en større trend i Europa, og den umiddelbare årsaken var der de overfylte kirkegårdene i storbyene, som ofte var blitt kontinuerlig benyttet siden middelalderen. I byer som London og Paris var problemet blitt akutt. Da kirkegården i Bethnal Green i London ble lagt ned i 1746, var lukten derfra blitt så fryktelig at begravelser bare kunne forrettes når det blåste, slik at gravfølget kunne plassere seg på den siden av graven som vinden blåste fra. På Les Innocents-kirkegården i Paris holdt man inntil 10 meter dype fellesgraver åpne inntil de var krammet fulle av kister. Etter at et tusentalls kister var deponert på den måten, kastet man noen desimeter med jord på. Cimitiere des Innocents ble stengt i 1779, da kister og lik raste inn gjennom kjellerveggen på et av de nærliggende husene. På det tidspunktet var kirkegården blitt så full at man måtte bruke trapper for å komme opp til kirkegårdsmuren. I Frankrike forbød man fortsatte begravelser inne i byene alt i 1765, og andre land fulgte etter.
De nye ideene kom på et tidlig tidspunkt til Danmark, der Assistens kirkegård på Nørrebro i København ble etblert så tidlig som i 1760. Den første kirkegården av ny type i Norge, Vor Frelsers gravlund i Kristiania, kom i 1808. Alt året før dette hadde Stiftsdireksjonen foreslått at Kristiansand burde skaffe seg en gravplass utenfor byen. Byen mente imidlertid at de to eksisterende kirkegårdene var store nok, og at det ikke var noen helsefare forbundet med å benytte dem også i fortsettelsen.
Det hele endte med at Kirkedepartementet i 1816 avgjorde at det likevel skulle skaffes ny gravplass, og i august 1821 ble et barn av børsemaker Persing som den første begravd på Kristiansand nye kirkegård nedenfor det nåværende bryggeriet. Under den store meslingepidemien i byen samme vår døde 133 mennesker, og disse ble gravlagt på de to kirkegårdene inne i byen. Hospitalskirkegården ble tidvis benyttet helt frem til 1825, og domkirkegården helt til 1840, da Biskop Sigwardt var den siste som ble begravd på der.
Tormod Torfæus (1636-1719) skriver i sin Historia rerum Norvegicarum om den eponymiske kong Augvald på Avaldsnes i Rogaland: ”Herfra drog han til gården Avaldsnes, som ligger på Karmøy. I tillegg til andre ting som han anså for å være overnaturlige, dyrket han en ku som gav melk som alltid ble brukt som legemiddel mot sykdom. Kua tok han med seg hvor han enn dro, enten det var over sjø eller land, og da han skulle dø, sørget han for å få den begravd sammen med seg i en egen haug. Som merke på gravene ble det reist to steinsøyler, som jeg nylig tok nærmere i øyesyn på stedet”. Tanker om en opprinnelig fruktbarhetskult ligger under, om ikke sagaopplysningene om kong Augvald, så i det minste de aller fleste moderne tolkningene av kildene. Men kan vi være sikre på at Augvalds ku ikke var av den mer aggressive sorten? 
