 |
| Illustrasjon: Arkikon |
Før Bakka klarte å vise at beslagene fra Gausel og de som beror ved museet i Saint-Germain, trolig er fra ett og samme skrin, tenkte man seg at de opprevne naglehullene på sistnevnte stykke skyldtes at en hellig gjenstand var blitt profanert under Den franske revolusjon. Nå peker alle beviser i retning av betydelig eldre kirkeranere: Vikingene.
Gauselfunnet er spesielt. Vi har for oss en av de rikest utstyrte kvinnegraver fra denne perioden i Skandinavia, og flere av gjenstandene i funnet er antagelig laget spesielt for den døde kvinnen av eminente håndverkere. Men når det gjelder «insulære» saker med kirkelig opphav, er dette funnet på ingen måte unikt.
Slike er funnet mange steder i Norge, tradisjonelt i vikingstidsgraver, men i de senere år også takket være økt metalldetektor-aktivitet. Vanligvis dreier det seg om mindre beslag fra f.eks. hellige bøker, som ofte viser seg å ha blitt gjort om til smykker her hjemme og båret som en del av kvinnedrakten.
Mer uvanlige funn på linje med skrinbeslagene fra Gausel har vi også. Fra det samme området kommer et beslag til en bispe- eller abbedstav, og fra Setnes i Rauma et lignende beslag, funnet i en grav sammen med en mulig seglinnfatning i sølv – og et helt relikvieskrin, av en mye mindre type enn det Gauselbeslagene en gang prydet. Komplette små skrin av dette slaget er også funnet på Melhus i Overhalla, samt på ukjent sted i Norge.
 |
| Relikvieskrin fra vikingtidsgrav på Melhus, Overhalla. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet |
Da har vi også presentert et par av de områdene der vi har flest slike funn, ikke bare i norsk vikingtidssammenheng, men i nordisk. For selv om både Sverige og Danmark har sin andel av de insulære funnene, er den klare majoriteten av funn fra fire regioner i Norge: Rogaland, Sogn og Fjordane, Trøndelag og Vestfold. Metalldetektorfunnene har i liten grad endret, og langt på vei forsterket dette bildet. Flest funn, og også noen av de eldste, har Rogaland.
Holder vi oss til de gjenstandene som hører hjemme i en kirkelig sammenheng, er det vanskelig å fri seg fra den tradisjonelle oppfatningen om at de har direkte sammenheng med de første dokumenterte vikingtoktene i vest.
«Havet spydde opp strømmer av fremmede over Erin, slik at det ikke fantes noen havn, eller landingsplass, eller befestning, borg eller vern, uten at det var flåter av nordboer og sjørøvere der,» heter det i de irske Ulster-annalene under året 820.
I 793 inntraff det velkjente raidet mot klosteret Lindisfarne, som sendte sjokkbølger gjennom den vestlige kristenheten. Lindisfarne var på det tidspunktet det fremste pilgrimsmålet I Northumbria, et viktig lærdomssenter og, ikke minst, et særdeles rikt kloster. Bakgrunnen var at levningene etter den hellige Cuthbert (d. 687) fantes i Lindisfarne.
Angrepet i 793 ble behørig kommentert av den lærde Alcuin. Fra sin utlendighet ved Karl den stores frankiske hoff klaget han over hvordan hedningene «skjendet Guds helligdom», «sølte helgenenes blod rundt alteret» og «tråkket på hellige menns legemer som om de skulle være søppel på gaten». For Alcuin og hans samtid var det uforståelig at noe slikt kunne foregå uten at St. Cuthbert grep inn.
Alcuins skildring viser at de kostelige helgenskrinene stod i sentrum for vikingenes oppmerksomhet fra første stund. I 795 var det Iona-klosterets tur; nye plyndringer fulgte i 802 og 806, da 68 mennesker ble myrdet og de gjenværende munkene flyktet til Kells i Irland. Samme år hører vi at klosteret «Rechru» (Lambay Island) i Irland ble brent, og helgenskrinene ødelagt og plyndret. Da Inis Phátraic (St Patricks Island, enten på Isle of Man eller i Skerries nord for Dublin) ble plyndret tre år senere, heter det at vikingene «ødela Dochonnas skrin».
Egil Bakka daterte på et velfundert faglig grunnlag «Gausel-dronningens» grav til rundt regnet 850-860. Det kan neppe være de aller tidligste toktene mot kystnære kirker og kloster på De britiske øyer som har ført helgenskrin-beslagene til Jæren. Da er det mer relevant å se på den nye bølgen med angrep som setter inn fra 820-/830-årene.
I 823 er det dokumentert at vikinger «tok Comgalls relikvier fra hans skrin» i Bangor, og i 832 var de i Donaghmoyne og røvet med seg Adomnáns skrin. I 845 forteller de irske kildene at den hellige Patricks skrin i Armagh er ødelagt og røvet, og samme år fortelles det fra Tipperary at de fremmede «ødela Ruadans skrin». Vi kan ikke ta det for gitt at alle slike overraskelsesangrep er nedfelt i de bevarte skriftkilden. Men det er en reell mulighet for at skrinbeslaget fra Gausel for 1200 år siden prydet et av nettopp disse skrinene.
Hvordan de øvrige beslagene fra skrinet så havnet i Frankrike, og etter hvert på nasjonalmuseet der, er en annen historie. Detaljene kjenner vi slett ikke. Kan hende ble byttet delt mellom overfallsmennene, og ett eller flere av de angripende skipene deltok siden i angrepene mot Frankerrikets kyster – f.eks. i det nevnte året 845, da vikinger også beleiret Paris med 6000 mann.
