Traktbegerkultur, stridsøkskultur, klokkebegerkultur – det er mange kulturer å holde styr på for den som vil ta arkeologen som ledsager gjennom yngre steinalder, bondesteinalderen, som den av og til kalles. Nye data og nye naturvitenskapelige metoder kaster nå lys over de arkeologiske «kulturene» og deres rolle i hvordan folk i Norge og Europa gikk fra å være jeger-samlere til å bli bønder.
I arkeologiens barndom var det gjengs lære at disse kulturene ikkje berre bestod av redskaper og andre gjenstandar fra en viss tidsperiode, men at de også var et uttrykk for ulike folkegrupper, som f.eks. «stridsøksfolket», som hadde vandret inn til landet i flere omgangar. Etter hvert gav en i stor grad opp denne tanken. Og selv om begreper som «traktbegerkultur» fremdeles ble brukt, så de fleste arkeologer ikke lenger for seg at det var tale om nye folk med eget språk, kultur og identitet som hadde kommet nordover og fortrengt de som var her fra før. I stedet la man vekt på kontinuitet, og forklarte endringene i redskapstyper og materiell kultur som et resultat av gradvis nye behov og endrede økonomiske og sosiale forhold hos den samme befolkningen, som en i prinsippet mente måtte være etterkommere etter de første som kom til landet etter siste istid. Innvandring var knapt noe tema lenger.
I de senere år har det blitt klarere enn før at de endringene vi finner i det arkeologiske materialet, i mange tilfeller har hendt nokså plutselig, noe som passer dårlig med tanken om gradvise, fredelige prosesser. Vidare har nye naturvitenskapelige metoder, særlig DNA-analyser, godtgjort at det faktisk har vært flere bølger av innvandring i forhistorien, og at etableringe av et jordbrukssamfunn i Norge etter alle solemerker skyldes disse innvandrerne. Overføring av kulturtrekk har i mye større grad enn vi antok, skjedd gjennom at mennesker har flyttet på seg, og ikke bare gjennom kulturell påvirkning.
Hovedmønsteret, ikke bare i Norge, men over det meste av Europa, er at genene våre viser at de fleste av oss slekter så vel fra vest-europeiske jegergrupper, som fra de første bøndene i det vestlige Anatolia og fra februksnomader som holdt til på de sørrussiske steppene for mellom 5300 og 4300 år siden. Sagt på en annen måte: «Etniske europeere» er ulike blandingsforhold av nettopp disse tre ingrediensene. Det er kanskje ikke så overraskende i seg selv, men i dag er det faktisk mulig å si temmelig nøyaktig når hver enkelt ingrediens kom inn i miksen.
For Skandinavias del har heldige funn av bevarte skjeletter vist at det er tydelig forskjell på individer fra de ulike arkeologiske kulturene i yngre steinalder: Traktbegerkulturen, den gropkeramiske kulturen og stridsøkskulturen. Individer fra den gropkeramiske kulturen har mye større innslag av DNA fra den vest-europeiske jegerbefolkningen i eldre steinalder enn de andre. Traktbegerfolkene har mye til felles med båndkeramikerne på kontinentet, mens individer fra stridsøkskulturen har klare fellestrekk med individer fra den snorkeramiske kulturen andre steder i Europa, så vel som fra jamnakulturen ved Svartehavet.
Koblingen til Svartehavsområdet er enda tydeligere om vi ser på perioden like etter stridsøkskulturen. Fra rundt 2750 til 2500 f.Kr. spredte klokkebegerkulturen seg over hele Vest- og Sentral-Europa. Bakgrunnen for og drivkreftene bak denne ekspansjonen har vært debattert lenge. Men en stor studie av data fra 400 europeiske skjelettfunn fra yngre steinalder og bronsealder, inkludert flere enn 200 som gjennom gjenstandsfunn kan knyttes til klokkebegerkulturen, har nylig godtgjort at migrasjon må spilt en nøkkelrolle i spredningen av denne kulturen. Aller tydeligst ser vi det i Storbritannia, der spredningen av klokkebegerkulturen introduserte høye nivåer av stepperelaterte (jamna-)aner. Sammen med en øst-vest-ekspansjon som hadde foregått noe tidligere, resulterte innvandringen av klokkebegerfolk i at så mye som 90 prosent av Storbritannias genforråd ble skiftet ut i løpet av bare noen hundre år i slutten av yngre steinalder.
Dette er med andre ord noen av forutsetningene for å forstå hvorfor og hvordan mennesker i Europa og i Norge etter hvert ble bønder. Fra de aller tidligste jordbrukssamfunnene i den «fruktbare halvmåne» i Midt-Østen spredte ikke berre kunnskapen om åkerbruk og husdyrhold, men også bøndene selv, seg nordover. De blandet seg med de jeger- og samlerfolkene dei møtte i Europa. Flere tusen år senere vandret husdyrholdnomader fra steppene i øst vestover og nordover. De blandet seg også med noen av de menneskene de fant på sin vei. Resultatet er blant annet herværende forfatter, og mange av leserne, av denne teksten.
I Europa finner vi de første jordbrukssamfunnene i Hellas, og derfra spredte bondekulturen seg vidare. For 8000 år siden dukket de første bøndene opp i de lette løssområdene i Mellom-Europa, der jordarten består av fine, vindtransporterte partikler og er næringsrik og lett å bearbeide. Det er den tidlige bondekulturen i disse områdene som går under navnet båndkeramisk kultur.
Disse folkene var altså rent genetisk en blanding av bønder fra det nåværende Tyrkia og de jeger- og samlergruppene som de møtte på sin vei. For at de har vandret, er det ikke tvil om. Men kanskje ikke på den måten vi tenker oss: Trolig var det først og fremst snakk om at det svedjebruket som de tidlige bøndene drev med, var nokså arealkrevende, og nødvendiggjorde stadige flyttinger og utvidelser av eget område.
Båndkeramikerne dyrket hvetesortene emmer og einkorn, men også planter som hirse, erter og bønner. Av husdyr var kua viktig, men de holdt også sau, geit og gris. Sau og geit hadde disse bøndene hatt med seg fra Anatolia, mens grisen og kua var et resultat av at de hadde temmet villsvin og urokse etter at de var kommet til Europa.
Det var denne jordbrukskulturen boplassfolket i Skandinavia først kom i kontakt med. Men det skulle gå lang tid før forbindelsen med bøndene på kontinentet førte til at jordbruket vant fram også lenger nordpå. For ekspansjonen ser ut til å ha stanset ved nordgrensen for løssområdene i elvedalene i Tyskland og Polen.
Rundt 4.000 f.Kr. får jordbruket innpass også i de nordlige områdene i form av den såkalte traktbegerkulturen. Nå kan vi følge åkerbruket og husdyrholdet opp gjennom Danmark og Sør-Sverige til områdene nord for Mälaren og Vänern og til slettebygdene på begge sider av Oslofjorden, og med nedslag videre langs Skagerrakkysten helt til Lista. Side om side med denne bondekulturen finner vi den gropkeramiske kulturen, der fiske, fangst og sanking fremdeles var livsgrunnlaget.
Men så, rundt 2.800 f.Kr., endrer bildet seg igjen. I Danmark ble det nokså plutselig ryddet skog i stor stil, og det gamle svedjebruket ble avløst av et jordbruk som i hovedsak var tuftet på store, åpne beitearealer, men med litt korndyrking. Bygg tok over for hvete som det dominerende kornslaget. Samtidig endret det arkeologiske gjenstandsmaterialet seg drastisk. Det er stridsøkskulturen som har tatt over. I dag vet vi at disse endringene i stor grad var et resultat av at folk med en annen økonomi og en annan kultur vandret østover og nordover fra et utgangspunkt på steppene nord for Svartehavet.
Noen hundre år senere fulgte klokkebegerekspansjonen, som mest sannsynlig var en konsekvens av en ny innvandringsbølge med det samme utgangspunktet i jamnakulturen i sørøst. Resultatet ble for store deler av Norge sin del en permanent overgang til jordbruk; med de nye innvandrerne sørfra kom de stolpebygde langhusene, familien som produksjonsenhet, stølsdrift og andre nyvinninger som skulle danne grunnlaget for det bondesamfunnet som vokste frem i tiden deretter.
Enkelte ting tyder på at vi har å gjere med både mer omfattande og mer plutselige begivenheter enn de som førte til traktbegerkulturen tusen år tidligere. Eldre forskning mante av og til frem en regelrett «invasjon» av rytternomader på 2000-talet f.Kr., og fremdeles blir disse innvandringsbølgene gjerne koblet til innføring av indo-europeisk språk. Men hvordan kunne det ha seg at disse hendelsene fikk så mye større konsekvenser? En mulig forklaring er at folk og samfunn alt var kraftig redusert og svekket som et resultat av nye, epidemiske sykdommer.
På sett og vis er fagdiskusjonen tilbake der den var for mange tiår siden. Men det er selvsagt ikke så svart/hvitt. Hvorfor mennesker vandret, hva de fant her, hvordan deikom over ens eller ikke med dem som bodde her fra før, hvordan enkelte kulturtrekk ble overført fra en gruppe til en annen og så videre – dette er spørsmål som naturvitenskapen ikke gir svar på. Vi må derfor kombinere de nye resultatene med mer tradisjonelle arkeologiske metoder, hentet fra fag som sosialantropologi og historie.
