Gullsporen fra Værne kloster i Rygge er den mest
spektakulære enkeltgjenstanden fra vikingtiden her til land. Og ikke bare det.
Mer enn noe annet arkeologisk funn forteller sporen om de politiske forholdene
ved Oslofjorden på slutten av 900-tallet – og om Vikens betydning for
danekongene.
Funnet kom for dagen i en liten dalsenkning ved klosteret i
Østfold i 1872. Det består av en spore, en smygestøl og et rembeslag, det hele
intrikat utsmykket og fremstilt av 22 karat gull. Ut fra stilmessige
betraktninger kan funnet dateres til andre halvdel av 900-tallet, kanskje ca.
970-980.
© 2019 Kulturhistorisk museum, UiO /CC BY-SA 4.0 |
Funnet ble gjort av en svensk landarbeider, Zacharias
Andreasson. Det var han som fant sporen, mens de to mindre gjenstandene ble
funnet senere i samme område. Bakgrunnen for funnet, med andre ord selve
deponeringskonteksten, er usikker – mest fordi sammenligningsmaterialet er så
lite. Det har vært foreslått at det dreier seg om et gravfunn, men også om et
skattefunn. Det siste er vel mest sannsynlig.
Gullsporen er et unikt funn; ingen tilsvarende gjenstand
kjennes fra datidens Europa. Ulike skriftlige kilder nevner imidlertid sporer
av gull som spesielt symboltunge og statuspregede gjenstander gjennom lang tid.
Et av de mest kjente testamenter fra 800-tallet er Eberhard
og Giselas. Eberhard var hertug av Friuli, mens ektefellen Gisela var datter av
den frankiske keiseren Ludvig den fromme og søster av Karl den skallede.
Eberhards karriere var knyttet til hans forhold til keiser Ludvig, og senere
til Lothar den første og dennes sønn, Ludvig, i den italienske delen
av Frankerriket.
Sporer av gull
Parets nesteldste sønn arvet bl.a. et par sporer (ikke av
gull), mens to yngre sønner arvet en del annet utstyr som tydelig viste at
Eberhard og Giselas sønner var aristokrater. Eldstesønnen Unroch arvet derimot
ulike gjenstander som tydelig var knyttet til farens «embedsdrakt»: En
gullbeslått spatha (sverd), en forgylt kniv, et gullprydet belte, to
gullsporer, en tunika og en kappe forsynt med gullbroderier og en forgylt
spenne.
Om keiser Ludvig den tyske fortelles det at han var iført
silketunika med gylne broderier og bar gullsporer i offisielle sammenhenger, og
at han ble gravlagt med dette utstyret. Det er mange eksempler på den samme
praksisen: Da franske soldater plyndret keiser Henrik den 5.s (død 1125) grav i
domkirken i Speyer i 1689, fant de blant annet et par forgylte sporer. Da man
renoverte kong Kasimir den stores (død 1370) grav i Krakow i 1860-årene, kom
man likeledes over et par gylne sporer.
Da keiser Otto den 4. døde i mai 1218, hadde han instruert
sine nærmeste om hvordan begravelsen skulle gjennomføres. Han ville blant annet
legges i graven iført en nærmere angitt drakt, med forgylte sporer på føttene,
septeret i høyre hånd og rikseplet i venstre. Gravfigurene over Rikard
Løvehjerte og hans far, Henrik den 2., i Fontevraud i Normandie viser kongene
iført seremoniell drakt med gylne sporer festet til skoene med sorte
lærstropper.
Konger og riddere
I disse tilfellene er det tydelig at gravdrakten er den
samme som var blitt benyttet under kroningen. I bevarte beskrivelser av Otto
den 4.s kroning er det de samme regalier som nevnes, og både i det
tysk-romerske riket og i England var sporer av gull en viktig del av
kroningsregaliene i middelalder og tidlig nytid. Det var ikke annerledes i
Norge. I forbindelse med Håkon Håkonssons kroning i Bergen i 1247, skildres
kongens kroningsdrakt, som ble båret i kirken og i prosesjonen tilbake til
kongsgården etter at kroningsseremonien var avsluttet. «Etter messen gikk
vigselen for seg slik som det er påbudt,» heter det i sagaen, som beskriver
prosesjonen til Kristkirken i detalj. Fire lendmenn bar et bord mellom seg, og
på dette lå både kongsskrudet og selve kroningsdrakten. Deretter fulgte Sigurd
kongssønn og Munan biskopssønn, som bar hver sin kongsstav av sølv; den ene
prydet med et gullkors, den andre med en due av sølv. Så fulgte Håkon unge med
kronen og Knut jarl med vigselssverdet. Etter salvingen kom kongens investitur
i kroningsklærne, som blant annet omfattet et par gylne sandaler med sporer av
gull.
Forgylte sporer er altså et attributt ved herskermakten i
vikingtid og middelalder, men er også – som eksemplet med hertug Eberhard viser
– knyttet til kongens/keiserens nærmeste krets. I middelalderen finner vi også
gullsporene institusjonalisert som en del av seremoniellet ved riddervesenet.
Da grev Geoffrey av Anjou ble slått til ridder i Rouen i 1128, ble seremonien
innledet med at Geoffrey badet, og deretter ikledd røde og forgylte klær. Så
ble han ført frem for kongen, der han fikk festet et par gylne sporer til
hælene og mottok et skjold med våpen og et praktfullt sverd som ble sagt å være
smidd av den legendariske smeden Volund.
Daneveldet i Viken
Årsaken til at gullsporen fra Værne kloster kan dateres
såpass nøyaktig, ligger altså i måten den er dekorert på. Den karakteristiske
filigransorneringen er nemlig knyttet til en vikingtidsstil som har fått navn
etter et berømt skattefunn fra Hiddensee i Østersjøen. Det dreier seg om
eksklusive gjenstander av gull og sølv, og de fleste funn skriver seg fra
høystatus-miljøer i Skandinavia, inkludert de såkalte trelleborgene og tidlige
byer som Hedeby og Sigtuna, og med enkelte «slengere» i Danelagen (York) og
Rus-riket (Kiev). Dekoren på smygestolen fra Værne kloster har f. eks. en av
sine nærmeste paralleller i en draktspenne funnet i en grav i Kiev.
Stilen, og de eksklusive gjenstandene, settes av de fleste i
forbindelse med det danske jellingdynastiet, kongene Harald Blåtann og Svein
Tjugeskjegg. Smykker og andre Hiddensee-gjenstander har vært statusmarkerende
og blitt båret først og fremst i det nåværende Danmark og Skåne, men også av
enkelte mektige personer i Mälarområdet og et fått i det øvrige Skandinavia.
Arkeologen Ingmar Jansson peker på at stilen ble utviklet i miljøet rundt
Harald Blåtann og hans nærmeste støttespillere, og benyttet som gaver fra
kongen til hans allierte.
Gullsporen er selvsagt ikke noe unntak; den er tvert imot en
av de fremste representanter for Hiddensee-stilen, og viser at det på slutten
av 900-tallet fantes en direkte forbindelse mellom stormannsmiljøet på østsiden
av Oslofjorden og Jellingkongene.
Den historiske bakgrunnen for dette er godt kjent. Om Harald
Blåtann heter det jo i den berømte runeinnskriften på Jellingsteinen at han
«vant seg alt Danmark og Norge», og en samstemt sagatradisjon forteller at
danekongen selv styrte Viken gjennom underkonger, mens ladejarlene kontrollerte
resten av Norge. Etter slaget ved Svolder i år 1000 var situasjonen den samme,
og Snorre forteller i Heimskringla at Olav Haraldsson jaget de daner som hadde
hatt sysler for danekonger der, fra Viken.
Det rent arkeologiske bidraget til denne delen av historien,
er at danekongens representant – hans underkonge i Viken, eventuelt én av flere
– holdt til i Rygge.
Gullsporen fra Værne kloster har for så vidt aldri fått den
forskningsmessige oppmerksomheten funnet fortjener. Det er flere grunner til
dette. Den mest åpenbare er at funnet etter få år havnet i skyggen av de eldre
skipsgravene fra Gokstad og Oseberg, som fra første stund ble forstått og
tolket i lys av Snorre. Selv om Ynglingesagaen plasserer en legendarisk kong
Skjold nettopp på Værne, spiller østsiden av Oslofjorden i det hele tatt en
beskjeden rolle i Snorres fremstilling. Dateringen av gullsporen bidro heller
ikke til økt oppmerksomhet; funnet skriver seg fra en tid som er nokså blottet
for arkeologisk sammenligningsmateriale her hjemme. Sist, men ikke minst, førte
nok den antatte sammenhengen med den danske rikssamlingen (i motsetning til den
norske), som til overmål opprinnelig ble fremført av tyske arkeologer med
tvilsomme politiske preferanser, til at gullsporen lenge forble en spektakulær,
men isolert enkeltgjenstand uten åpenbart historiefortellende potensial.