Sørlandsk byggeskikk for 250 år siden

Djevelen bor i detaljene, det gjelder også for gamle tekster. Dagens spalte handler om observasjoner en finsk vitenskapsmann gjorde i 1748 – av forhold som lå utenfor faget hans, og i et landskap som han ikke hadde planlagt å besøke. Pehr Kalm (1716-1779) skulle til Nord-Amerika, men ble oppholdt på Sørlandskysten. I den beskrivelsen han senere gav ut over sin botaniske reise over Atlanteren, er oppholdet i Arendal og Kristiansand også omtalt. Og i detaljene ligger det mye interessant informasjon. For eksempel om byggeskikk.

Noe av det den finske forskeren skriver i En resa til norra America fra 1753, kjenner man seg umiddelbart igjen i. Andre ting er mer overraskende.

Beskrivelsen av tettbebyggelsen i Grimstad er sikkert representativ for forholdene i andre mindre byer og tettsteder på Skagerrakkysten for 250 år siden. Kalm skildrer hvordan «husen äro kringströdde emellan och på små klippor här och der», og at husene er bygd «på det här wid sjö-kanten wanliga sättet», med hvilket han mener laftet av tømmer. Noen hus, «fast få», legger han til, er rødmalte, mens andre er tjæret utvendig. Husene er vanligvis i to etasjer, og samtlige hus er tekte med tegl. Kalm vender flere ganger tilbake til tegltakene, som han tydeligvis fant i utstrakt bruk både i byer og ladesteder, og dessuten i de uthavnene han besøkte. Han forteller at taksteinene hentes i Holland, og at det gir status, selv om tegl «med långt mindre kostnad kunde göras hemma».

Hva stiftsstaden Kristiansand angår, var det slett ikke noen hvitmalt sørlandsby Pehr Kalm kom til. Riktignok var de fleste husene også her av tre, med bare domkirken og en håndfull andre bygninger i mur eller utmurt bindingsverk, men hvitfargen hadde fremdeles ikke slått gjennom i byen.

Bolighusene i byen var likevel godt bygde etter Kalms mening, og de fleste av dem var i to etasjer. Langt de fleste husene var panelte utvendig, men ingen var hvite. De fleste var røde – «en skön röd» farge, skriver han – mens andre var gule, blå eller grå. På enkelte hus var hjørnebordene malt i en egen farge, vel omtrent som på Gjestgiveriet i Ny-Hellesund i dag, mens vindusbelistningen generelt var flerfarget. Også i Kristiansand var hollandsk tegl enerådende på takene.

Kalm vier nokså stor plass til hus og husstell i uthavnene, «hos lotsar, och andra, som bodde på öarna». Han beskriver hus som han tydeligvis oppfatter som nokså moderne. Alle har vinduer, ofte store sådanne, og alle har jernovner. En sengetype som han forteller var utbredt i skjærgården mellom Arendal og Kristiansand, stod i veggen mellom stuen og kjøkkenet, slik at når to personer lå sammen i sengen, lå den ene i stuen og den andre i kjøkkenet. Disse sengene var overalt bordkledd. I stuene fantes lange hyller der kar av porselen og tinn var plassert, og også sølvskjeene, hos dem som hadde slikt. På veggene kunne det henge små malerier, skriver han videre.

De tradisjonelle årestuene med åpent ildsted midt i rommet var fremdeles i vanlig bruk langt inn i landet i 1748, men Kalm var «war så lyckelig» og fant to av dem i Tveit. Ut fra beskrivelsen har disse sett ut omtrent som den årestua som i dag står på Vest-Agdermuseet i Kristiansand.

På en ridetur mellom Kristiansand og Vestre Moland noterte han seg dessuten at uthusene var enklere og annerledes bygde enn våningshusene. Selv om mange av dem hadde torvtak, var det like vanlig med bordtak, og en del uthus var dessuten tekte med halm. I nyere tid var det nokså utbredt med halmtak ved Oslofjorden, men på Kalms tid forekom det altså helt vest til Kristiansand.

I Tveit la han også merke til at flere løer og andre uthusbygninger var «kledde» med eik- eller bjørkekvister, men bare hos folk som ikke hadde råd til bordkledning. Kvistene måtte byttes etter hvert som løvet falt av. Det dreier seg om en slags flettverksvegg som i dag regnes for et vestlandsfenomen. Brakekledning, kalles den i Hordaland, mens navnet lengst vest på Agder er fassgard.

Ve de beseirede!

Massegraven ved Ridgeway Hill, Dorset. Copyright: Oxford Archeology

«Konge skal en ha til ære, og ikke til langt liv,» var svaret Magnus Berrføtt gav da vennene hans påpekte hvor uvøren han kunne være under sine herjinger utenlands. Kong Magnus var fremdeles ikke fylt 30 år da han falt. Vikinglivet kunne gi både ære og rikdom, men det var også «risky business». Det siste blir dokumentert til fulle av flere temmelig makabre arkeologiske funn som er kommet for dagen de siste årene.

Skandinaviske vikinger møtte naturligvis stor motstand på sine plyndringsferder i øst og vest, og samtidskildene gir mange eksempler på at det kunne ende med forferdelse for den angripende part –at vikingene altså slett ikke alltid kom fra det med liv og helse i behold.

På De britiske øyer har minnet om brutale vikingtokt etterlatt mange spor i folketradisjonen. I Essex finnes flere steder den nokså spesielle fortellingen om «the Dane’s skin», som i korte trekk går ut på at en skandinavisk viking i sin tid forsøkte å plyndre kirken, men ble tatt på fersk gjerning. Den opprørte lokalbefolkningen kastet seg så over vikingen og flådde ham, og skinnet ble deretter naglet til kirkedøren som en advarsel rettet mot andre vikinger. Dette sagnet nådde en slik popularitet i 1700-årenes England at de fleste «Dane’s skin» ble revet av kirkedørene og solgt som suvenirer, slik at bare små rester er bevart under naglehoder og beslag. I ett tilfelle er det utført DNA-analyse av en bevart rest, som viste seg å være av høyst ordinær kuhud.

Da er det større grunn til å feste lit til opplysningene i irske annaler, som flere ganger beskriver skandinaviske nederlag. I 846/847 skal for eksempel 1200 vikinger ha falt i kamper mot kongedømmet Osraighe, og året etter 700 mot Taramennene. Oftest dreier det seg om knappe opplysninger, men i ett tilfelle – oppført under året 864 – får vi vite enkelte detaljer. Dette året plyndret Aed Finnliath alle vikingbasene i nord, og «slaktet dem» (vikingene). Alle hodene deres ble så samlet på ett sted, heter det i kilden.

I de østlige områdene der vikingene herjet, er det først og fremst de norrøne sagaene som forteller om trefninger mellom lokalbefolkning og skandinaviske plyndrere. Men her kommer også arkeologien inn med et nytt og oppsiktsvekkende funn. Ved Salme på Øsel, sagaenes Eysýsla, har de i de senere år vært foretatt undersøkelser av flere båtgraver fra vikingtid. I tilknytning til den ene båten er det funnet så mange som 29 menneskeskjeletter, og utgraveren tenker seg at det dreier seg om skandinaviske vikinger som er blitt beseiret av lokale forsvarsstyrker. At området var viktig for skandinavene, er det liten tvil om. Øsel befinner seg langs en av vikingtidens sentrale ferdselsruter. Innerst i Rigabukten ligger Dvinamunningen, den ene av to mulige innfallsporter for skandinaviske vikinger til Øst-Europa, for via Dvina kunne man ad ulike ruter nå Dnjepr ved Gnezdovo.

Salmefunnet er interessant, men det er foreløpig usikkert hvordan det skal tolkes. En annen «massegrav» som ofte blir trukket frem som eksempel på vikinger som led nederlag, er funnet i Repton noen kilometer sør for Derby, der så mange som 230 skjeletter – langt de fleste menn – er blitt funnet samlet. Men det er flere forhold ved sistnevnte funn som gjør at tolkningen er usikker. Vi er på tryggere grunn når det gjelder to andre nyere funn i Storbritannia.

I 2008 avdekket arkeologer en genuin massegrav ved St. John’s College i Oxford. 35 skjeletter ble funnet i en grop, og samtlige bar bar preg av en voldelig død. Alle de døde var dessuten menn, og alderssammensetningen var påtagelig: Samtlige var mellom 16 og 25 år da de møtte sin skjebne. En serie C14-dateringer tyder på at de unge mennene døde på slutten av 900-tallet eller begynnelsen av 1000-tallet. Helt sikre kan vi ikke være på at de 35 mennene var skandinaviske vikinger. Men isotopanalyser av tennene deres tyder på at de døde har hatt et betydelig innslag av marin føde i dietten, og det er uventet dersom det skulle være tale om mennesker som er vokst opp i innlandet, der Oxford jo ligger. Én mulig bakgrunn for funnet kan være det massedrapet som kildene forteller fant sted på St. Brices dag 1002, etter at kong Ethelred hadde gitt ordre om å drepe «alle danske menn som befinner seg i England». Bakgrunnen for massakren var blant annet gjentatte vikingangrep mot de engelske kystene i årene umiddelbart forut. En samtidskilde forteller at kongens utryddelsesordre ble utført iallfall nettopp i Oxford, ettersom Ethelred alt i 1004 besørget en ny kirke oppført der fordi innbyggerne hadde brent den ned året før – for å få has på skandinaver som hadde søkt tilflukt i kirken.

I 2009 kom nok et funn for dagen ved Ridgeway Hill i Dorset. Dumpet i en grunn fellesgrav fant man 54 hodeløse skjeletter. Igjen var samtlige menn, og langt de fleste av dem like unge som dem i Oxford. Hodene – eller de fleste hodene, for noen manglet – lå stablet i et hjørne av nedgravningen, mens skjelettene var dumpet like ved siden av. Alle de døde var altså blitt halshogd, tilsynelatende forfra. Noen av skjelettene hadde videre spor etter kuttmerker på armene, vel fordi de hadde forsøkt å beskytte seg mot hoggene. Hele bildet minner om det som gis i de irske annalene i 864 – selv om både den kulturelle konteksten og dateringen er forskjellig. C14-analysene viser nemlig at mennene ble drept en gang på slutten av 900-tallet eller noe senere. Og i dette tilfellet kan det visstnok dokumenteres at de døde var vikinger – i det minste antyder isotopundersøkelser at flere av dem var skandinaver, og én ser til og med ut til å ha tilbragt oppveksten nord for polarsirkelen.

En britisk arkeolog har nylig pekt på parallellen mellom de drepte i dette siste funnet og sagaenes arketypiske leiekrigere, jomsvikingene. Dette legendariske mannsforbundet plasseres i sagatradisjonen inn i den sene 900-tallskonteksten, og jomsvikingene fremheves alltid for sitt usedvanlige mot. Det usedvanlige i at de drepte mennene ved Ridgeway Hill var blitt halshogd forfra, har en parallell i Jomsvikingenes saga. Etter slaget i Hjørungavåg vil nemlig Håkon Jarl henrette de overlevende jomsvikingene, og én av dem sier da: «Det er godt å dø, men jeg vil ikke la meg slakte som et får. Jeg skal sitte stille, bare du hogger meg rett i ansiktet. Legg nøye merke til om jeg blunker, for vi jomsvikinger har ofte snakket om at vi ikke skulle vike unna i et slikt tilfelle».

Det hører med til historien – eller rettere sagt til legenden – at mannen ikke fortrakk en mine da øksen kom.