Djevelen bor i detaljene, det gjelder også for gamle
tekster. Dagens spalte handler om observasjoner en finsk vitenskapsmann gjorde
i 1748 – av forhold som lå utenfor faget hans, og i et landskap som han ikke
hadde planlagt å besøke. Pehr Kalm (1716-1779) skulle til Nord-Amerika, men ble
oppholdt på Sørlandskysten. I den beskrivelsen han senere gav ut over sin
botaniske reise over Atlanteren, er oppholdet i Arendal og Kristiansand også
omtalt. Og i detaljene ligger det mye interessant informasjon. For eksempel om
byggeskikk.
Noe av det den finske forskeren skriver i En resa til norra America fra 1753,
kjenner man seg umiddelbart igjen i. Andre ting er mer overraskende.
Beskrivelsen av tettbebyggelsen i Grimstad er sikkert
representativ for forholdene i andre mindre byer og tettsteder på
Skagerrakkysten for 250 år siden. Kalm skildrer hvordan «husen äro kringströdde
emellan och på små klippor här och der», og at husene er bygd «på det här wid
sjö-kanten wanliga sättet», med hvilket han mener laftet av tømmer. Noen hus,
«fast få», legger han til, er rødmalte, mens andre er tjæret utvendig. Husene
er vanligvis i to etasjer, og samtlige hus er tekte med tegl. Kalm vender flere
ganger tilbake til tegltakene, som han tydeligvis fant i utstrakt bruk både i
byer og ladesteder, og dessuten i de uthavnene han besøkte. Han forteller at
taksteinene hentes i Holland, og at det gir status, selv om tegl «med långt
mindre kostnad kunde göras hemma».
Hva stiftsstaden Kristiansand angår, var det slett ikke noen
hvitmalt sørlandsby Pehr Kalm kom til. Riktignok var de fleste husene også her av
tre, med bare domkirken og en håndfull andre bygninger i mur eller utmurt
bindingsverk, men hvitfargen hadde fremdeles ikke slått gjennom i byen.
Bolighusene i byen var likevel godt bygde etter Kalms mening, og de fleste av
dem var i to etasjer. Langt de fleste husene var panelte utvendig, men ingen
var hvite. De fleste var røde – «en skön röd» farge, skriver han – mens andre
var gule, blå eller grå. På enkelte hus var hjørnebordene malt i en egen farge,
vel omtrent som på Gjestgiveriet i Ny-Hellesund i dag, mens vindusbelistningen
generelt var flerfarget. Også i Kristiansand var hollandsk tegl enerådende på
takene.
Kalm vier nokså stor plass til hus og husstell i uthavnene,
«hos lotsar, och andra, som bodde på öarna». Han beskriver hus som han
tydeligvis oppfatter som nokså moderne. Alle har vinduer, ofte store sådanne,
og alle har jernovner. En sengetype som han forteller var utbredt i skjærgården
mellom Arendal og Kristiansand, stod i veggen mellom stuen og kjøkkenet, slik
at når to personer lå sammen i sengen, lå den ene i stuen og den andre i
kjøkkenet. Disse sengene var overalt bordkledd. I stuene fantes lange hyller
der kar av porselen og tinn var plassert, og også sølvskjeene, hos dem som
hadde slikt. På veggene kunne det henge små malerier, skriver han videre.
De tradisjonelle årestuene med åpent ildsted midt i rommet
var fremdeles i vanlig bruk langt inn i landet i 1748, men Kalm var «war så
lyckelig» og fant to av dem i Tveit. Ut fra beskrivelsen har disse sett ut
omtrent som den årestua som i dag står på Vest-Agdermuseet i Kristiansand.
På en ridetur mellom Kristiansand og Vestre Moland noterte
han seg dessuten at uthusene var enklere og annerledes bygde enn våningshusene.
Selv om mange av dem hadde torvtak, var det like vanlig med bordtak, og en del
uthus var dessuten tekte med halm. I nyere tid var det nokså utbredt med
halmtak ved Oslofjorden, men på Kalms tid forekom det altså helt vest til
Kristiansand.
I Tveit la han også merke til at flere
løer og andre uthusbygninger var «kledde» med eik- eller bjørkekvister, men
bare hos folk som ikke hadde råd til bordkledning. Kvistene måtte byttes etter
hvert som løvet falt av. Det dreier seg om en slags flettverksvegg som i dag
regnes for et vestlandsfenomen. Brakekledning, kalles den i Hordaland, mens
navnet lengst vest på Agder er fassgard.