Ronthigården i Vardø

Vardøværingen Richard Bodin var kjent som Finnmarken-redaktør, politiker, ordfører og bankmann, men han kom fra små kår i Østervågen. Rikart Rudolf Yrttiaho, som han egentlig het, kom til verden en tidlig vårdag i 1901. Østervågen var innvandrernes bydel fremfor noen i Vardø, og de mange badene var karakteristiske innslag i bybildet, og Østervågen hadde sin egen læstadianermenighet. Dagligspråket var helst finsk. Rikarts foreldre, fiskeren Robert Yrttiaho og hans unge kone, Alfa Kristina Dakkinen, har neppe vært sikre på at barnet ville overleve, for allerede få dager etter fødselen ble Rikart hjemmedøpt i Ronthigården, bydelens største leiegård.

Dagens tema er Ronthigården, og ikke Richard Bodin, selv om han nok er den mest kjente personlighet som gården har huset. Ronthigården er omdiskutert på grunn av det fremskredne forfallet, men er et klenodium. Huset representerer Vardø som innvandrerby tydeligere enn noen annen bygning eller annet kulturminne i byen. I år kan Ronthigården dessuten feire 150 års fødselsdag.

 Vardø ble aldri noen «kvenby» på linje med Vadsø. Men det innslaget av finskfødte i Vardø var likevel betydelig; i 1885 var noe slikt som 12 prosent av byens voksne innbyggere født i Finland. Dette tallet dekker imidlertid over svært store geografiske forskjeller mellom de ulike deler av byen. Med få unntak var nemlig finlenderne bosatte i Østervågen. Av de 137 innbyggerne i Vardø som i 1885 opplyste at de var født i Finland, bodde hele 73 i Kristian IVs gate og 32 i Slottsgata. I Vestervågen bodde bare en håndfull finlendere, mens det var enda lengere mellom dem hinsides Valen. Det er betegnende at finlenderne i Festningsgata og der omkring stort sett var unge kvinner som arbeidet som hushjelper hos relativt velstående familier.

40 beboere

I 1910 var det folketelling, og på det tidspunktet huset Ronthigården 7 husholdninger og til sammen nærmere 40 personer. Kun én av husholdningene kunne sies å være «norsk», mens de andre hadde etternavn som Vauha, Harjo, Huerinen og Mikonen. På det tidspunktet var husleien 5 kr. måneden for hver av de 7 ettroms-leilighetene.

Vi har en beskrivelse av huset fra 1898, da takstmennene Sætrum, Strande og Olsen gjennomgikk Ronthigården rom for rom i forbindelse med en branntakst. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen den bygningen som fremdeles står. Riktignok hadde huset torvtak den gangen, men eksteriøret ellers må ha vært omtrent som i dag. Fra Kristian IVs gate gikk det en utvendig trapp til 2. etasje; den har vært borte i mange år, men det er lett å se spor etter den på veggen. Oppe var det i 1910 fire boligrom, og i første etasje tre. Nede lå det dessuten et bakeri. Alle innvendige vegger var beslått med mapp, og det fantes en kokeovn i hver leilighet (men ikke annen oppvarming). Hans Ronthi (f. 1905), som vokste opp i Østervågen, kunne ellers minnes at det var et plankefortau rundt gården.

Forholdene har i hvert fall vært nokså kummerlige. Noen år senere bemerker nye takstmenn at huset heller ikke er godt vedlikeholdt, at gulvene er «forslitte» osv.

Eier var A. Brodtkorb, som hadde kjøpt huset i 1893. Brodtkorb eide huset helt frem til 1947, da Irgen Olsen overtok det.

Bygd i 1866

Ronthigården er imidlertid en god del eldre enn dette. Den ble oppført midt i 1860-årene av fisker Thomas Jacobsen, som bodde i huset frem til 1874. Sistnevnte år kjøpte Johan Henrik Gurti og Johan Henrik Ronti eiendommen av Gjertrud Olsen, Thomas’ enke. I 1875 bodde det seks familier i gården.

Johan Henrik var født i Kuusamo i 1833, og flyttet til Norge med ektefellen Anna Brita og tre barn i 1867. Anna Brita drev bakeri og fjøs i gården i mange år, også lenge etter at Brodtkorb overtok eierskapet i 1893, og familien har altså gitt navn til huset. Både brød og melk fra Ronthigården ble solgt til festningen.

Hans Ronthi kunne fortelle mer om finlenderne i Østervågen og livet i Ronthigården:

«Særlig var det et søskenpar som het Urjenæ. Meget gamle folk. De bodde i Ronthigården. På søndagene så du gubban komme nedover Ronthibakken. Var det godt vær, hadde dem dobbelknept vest og rødrutete skjorte, så fór dem på Tollbukaia og der satt gubban og røkte og prata. Så gikk dem hjem og spiste middag, og derfra gikk dem ned til Urjæne i Ronthigården. Og der lå vi unga på mage på golvet og hørte de voksne diskuterte. Det var masse interessant å høre, kor dem var kjent, og kor dem var hjemme i Finland.

Ho Urjenæmor laga og solgte ingefærøl for fem øre literen. Det var ikke stort ho tjente på det, men ho holdt seg med brød… Vi bodde jo vegg i vegg med Urjenæ, slik at vi hørte hvis noen snakka der inne. Plutselig så spurte jeg broren min : Kæm er det som er hos Urjenæ nu? Ho satt og leste fra postilleran. Når hos læs hørtes det ut som det var flere folk der. Ho var veldig flink å læse, når ho fikk det til å høres ut som flere stykker.»

Finnmarkshistorie i Amsterdam

En maidag i 1652 stiller to menn opp hos en av Amsterdams mange notarer. Etter anmodning av kjøpmannen Caspar Ruts forklarer de to at de høsten før var på reise med skipper Heijn Rynts om bord i skipet «De Groninger Toren». De var på vei fra Arkhangelsk til Amsterdam da de kom ut for storm og uvær på Finnmarkskysten, men fikk berget seg i land i Omgang «op de hoek van St. Anna Baij». Noen dager senere gikk de langs strandender og fant vrakrester, blant annet en dør med byen Terschellings våpen. De to forteller at restene skrev seg fra skipet «De Witte Valck», hvis skipper var Claes Jansz de jonge fra Terschelling. Han hadde seilt sammen med dem fra Arkhangelsk, men skip og mannskap var altså gått tapt i stormen.

I en stor murbygning i sentrum av Amsterdam oppbevares hyllemeter på hyllemeter med norsk – og finnmark’sk – 1600- og 1700-tallshistorie. Amsterdams byarkiv inneholder protokollene etter metropolens notarer, de eldste helt fra slutten av 1500-tallet. Notararkivene fyller noe sånt som 3000 hyllemeter! Og så hører det med til historien at det fantes notarer – og finnes arkiver etter dem – også i andre nederlandske byer. Her finnes et unikt kildemateriale også til vår nordlige historie – først og fremst takket være at handelen på Arkhangelsk var av stor betydning for hollenderne nettopp i den perioden da Nederlandene vokste frem som en stormakt av rang.

Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam, som var i ferd med å bli en verdensby, og som trakk unge kvinner og menn til seg fra så å si hele Europa – deriblant tusener fra Norge. Til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp et lån, for å nevne noe. Det anslås at det i byarkivet finnes to millioner notarforretninger protokollert bare for perioden 1624-1664. I det omfangsrike protokollene finner man opplysninger om personer, steder, yrker, varer, handelsruter og mye annet. Deler av arkivet er katalogisert, men svært mye gjenstår.

Selv om prosentandelen neppe er særlig stor, er det nok av dokumenter som dreier seg om Finnmark – slik som den ovenstående, tragiske. I 1639 er det for eksempel interessentene bak skipene «Het Huys van Nassau» (Huset Nassau), «De Liefde» (Kjærligheten), «De Zoutpan» (Saltpannen) og «Den Groenen Leeuw» (Den grønne løve) som sender skipperen Cornelis Pietersz d’Hooft til Bergen for å frikjøpene skip og last. De fire fartøyene var blitt oppbragt på Finnmarkskysten i kongen av Danmarks navn og ført til Bergen.

At kapring og sjørøveri var en reell fare, og noe man måtte ta høyde for, viser en fraktekontrakt inngått i 1659. Da er det en kjøpmann med base i St. Malo, Frankrike, som avtaler med Jan Jorensz Swaen på skipet «De Swaen» (Svanen) om å seile til kysten av Finnmark for å kjøpe torsk og tran. For det skulle skipper Jan få 168 franske sølvmynter hver måned. Men, heter det i kontrakten, «skipperen har ikke krav på lønn i den tiden han eventuelt måtte bli oppholdt av kapere»…

Det sier ikke så rent lite om Amsterdams status i datidens handel når vi finner en kontrakt som denne, fra 1631, der ingen av partene har noen åpenbar forbindelse med Holland: «Crijn Crijnsz, kjøpmann i Bergen, avtaler med skipper Hans Luytes i Lübeck på skipet «St. Pieter», at sistnevnte skal reise til Vardø, Syltevik eller Kjelvik for å laste fisk, og deretter losse den i Bergen».

Forlis og tap av verdifull last er en gjenganger i notararkivene for Finnmarks del. I 1652 hører vi om flere skip som forliste ved Nordkapp, «i området til lensherren på Vardøhus», og masseforlis foregikk også i 1711. I 1791 finner vi en sjøforklaring opptatt av notar Jan Harmsen. Flere av mannskapet på på skipet «De Juffrouw Johanna» (Jomfru Johanna) forklarer da at de hadde vært i Arkhangelsk og tatt inn last bestående av linfrø og huder, og at de på hjemveien hadde kommet ut for stormvær ved Vardø, slik at deler av lasten var blitt ødelagt av vann.

Kildene forteller også om hollendernes eget fiske, helst laksefiske, på Finnmarkskysten og på Kola. Det foregikk typisk ved at man hyret inn én eller flere bøkkere, som ble satt i land ved en egnet lakseelv, sammen med lokale (samiske) eller medbragte fiskere, mens skipet reiste videre for å drive handel. På tilbakeveien ble fisketønner og bøkker plukket opp og tatt med hjem. Vi har en slik kontrakt datert 1643. Da er det skipper Marten Harmensz Blau og skipet «De Bruijnvisch» (Nisen), bestykket med med 10 kanoner, som får i oppdrag å reise til «den lappiske kysten» og drive fiske i Alta og Tana. Det heter i kontrakten at «skipperen og hans folk må være behjelpelige med å skjære, salte og pakke fisken».

Det finnes også tidlige eksemler på eksport av trelast fra landsdelen, selv om det ikke fremgår om tømmeret kommer fra Pasvik eller Russland. Våren 1659 seiler i hvert fall skipper Aucke Simens med «Salomons Tempel» til Vardø for å losse varer og ta inn trelast som skal fraktes til Amsterdam.

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp et lån, for å nevne noe. Det anslås at det i byarkivet finnes to millioner notarforretninger protokollert bare for perioden 1624-1664. I det omfangsrike protokollene finner man opplysninger om personer, steder, yrker, varer, handelsruter og mye annet.

I metropolen Amsterdam bodde tusener av nordmenn, og enda flere var i hollandsk tjeneste som sjøfolk eller soldater. Nederlandske skip var dessuten ofte innom norske havner, enten de var der for å hente trelast eller på gjennomreise i viktige farter som østersjøhandelen eller handelen på Arkhangelsk. Ingen grunn til å la seg forundre over at Norge og nordmenn har satt tydelige spor etter seg i notararkivet, med andre ord. Deler av arkivet er katalogisert, men mye gjenstår, og materialet har bare i begrenset grad blitt benyttet innenfor norsk historisk forskning.

Ulykkesskipet «de Vrouwe»

Men tilbake til «de Vrouwe Johanna Geertruijda». Straks skipet hadde forlatt Texel og var kommet ut i rom sjø, havnet hun i en fryktelig storm i Nordsjøen, ble påført store skader og ble liggende og drive, alt mens strømmene førte skip og mannskap mot den lumske norskekysten. Ved et lykketreff kom fregatten seg inn i den trygge havnen Rasvåg på Hidra, der lokale tømmermenn hjalp til med reparasjonsarbeidet. «de Vrouwe» ble imidlertid liggende i Rasvåg helt til slutten av april. Da hun igjen var klar, manglet tre av mannskapet og 10 soldater. Én soldat døde i Rasvåg, men de øvrige åtte, samt de tre sjøfolkene som ikke ble med videre over Atlanteren, må være å finne blant de som ifølge meddelerne i Amsterdam i 1762, hadde desertert. Til sammen ni soldater rømte nemlig i løpet av reisen, og det samme gjorde seks sjømenn. Blant desertørene var også en sørlending, matrosen Hans Hendrik Swaan fra Arendal.

Så, 27. juni, nådde man endelig Paramaribo på nordkysten av Sør-Amerika. Der ble lasten losset, og man tok inn ny last bestående av sukker, kaffe og kakao fra slaveplantasjene i den nederlandske kolonien. I begynnelsen av november var skipet seilingsklart på ny, men nå herjet sykdom stygt blant det gjenværende mannskapet, slik at Joachim Cutjes, skipperen om bord, så seg nødt til å søke i land på øya Sint Eustatius i Karibien, også det en hollandsk besittelse. Før det hadde den prøvede fregatten blitt oppbragt av engelske kapere, men sluppet med skrekken. Seks mann døde og ble gravlagt på Sint Eustatius, ifølge vitnemålet. To av dem var norske – messegutten Osmond Teunissen fra Flekkefjord og matrosen Theunis Hansen fra Lista.

På det tidspunktet var det så få sjøfolk igjen at skipperen mønstret på 13 nye matroser, som hver fikk den ikke ubetydelige sum av 200 gylden for overfarten med det ulykkesrammede skipet. Ytterligere 10 mann døde av sykdommen på vei hjem til Amsterdam –blant dem de norske matrosene Govert Thomas fra Flekkefjord og Christiaan Willemsen fra Drammen.

Nok en ulykke skulle komme til å rappe «de Vrouwe» før hun nådde Texel og Amsterdam. Den 22. februar 1762, ute i Atlanteren, ble fregatten igjen oppbragt av kapere, denne gangen franske, som stjal så vel fra lasten som fra mannskapets eiendeler. Ikke rart at den stakkars skipperen trengte vitner da han endelig var hjemme i Amsterdam igjen.

Vidfarne matroser

De norske sjøfolkene på «de Vrouwe Johanna Geertruijda» er langt fra noe isolert eksempel i notarkivene. Svært mange av deres landsmenn levde like omflakkende liv på de syv hav. Matrosen og sørlendingen Roelof Carstensz var bare 23 år gammel da han i november 1632 kom tilbake fra kolonien Nieuw Nederland, og da hadde han vært på Manhattan i fem år. I Amsterdam vitnet han i en pågående disputt mellom walloneren Francois Fezard og den tidligere kolonidirektøren Peter Minuit. Roelof bekreftet at han kjente godt til Fezard, og at dennes sagmølle var langt mer effektiv enn de øvrige møllene. Roelof Carstensz må altså ha vært i Nieuw Nederland allerede omkring 1627, som en av de første nordmenn.

Eller ta Roelof Pietersz fra Westerrijsen (Mandal), som i 1646 stod på farten til å reise til Batavia med «Banda», og som før avreisen gav en mann fullmakt til å hente i dagens Albany en del dokumenter, en kiste med klær, gods, møbler og alt annet Roelof hadde etterlatt seg i Nieuw Nederland. Roelof Pietersz må tydeligvis ha oppholdt seg i Amerika en god stund, før han altså valgte å skifte beite og prøve lykken i Det ostindiske kompanis tjeneste. Andre kilder tyder for øvrig på at Roelof var blant de 35 ombordværende som døde før «Banda» ankom Batavia.

Forlis var en realitet man daglig måtte forholde seg til, og det er mange sjøforklaringer i protokollene. I 1652 er de to hollandske sjømenn forklarer at de høsten før var på reise med skipper Heijn Rynts om bord i skipet «De Groninger Toren», som var på vei fra Arkhangelsk til Amsterdam da hun kom ut for storm og uvær på Finnmarkskysten, men ble berget i land i fiskeværet Omgang. Noen dager senere hadde de to vitnene tråkket langs stranden på stedet og funnet vrakrester, blant annet en dør med byen Terschellings våpen. De to fortalte at restene skrev seg fra skipet «De Witte Valck», hvis skipper var Claes Jansz de jonge fra Terschelling. Han hadde seilt sammen med dem fra Arkhangelsk, men skip og mannskap var blitt borte.

Fiske og trelasthandel

Kapring, forlis og sykdom utgjør et signifikant innslag i de deler av arkivmaterialet som har forbindelser til Norge, men ordinære forretningsavtaler, ikke minst fraktekontrakter, er i flertall, og de dekker så å si hele perioden fra slutten av 1570-årene og fremover. For Nord-Norges del er en kontrakt fra 1622 nokså typisk. Den ble inngått mellom Pieter de Latfeur, kjøpmann i Amsterdam, og skipper Claes Pietersen Coel på skipet «St. Jan», hvis besetning på 8 mann, herunder 2 fiskere og en bøkker, skulle seile til Finnmark («Lapland») for drive fiske og ta inn last i ulike havner. Eller denne fra 1614, der en kjømann i Hull, John Chadsley avtaler med skipper Claes Cornelis Pauweuls fra Saardam på skipet «De wassende Maen» at han skal seile fra Amsterdam med varer til «Lapland» for å drive fiskeri og seile til Kildin og Vardø og ellers laste og losse der det er nødvendig, før han returnerer til Hull.

Sørpå dreide et flertall av fraktekontraktene seg om trelast, naturlig nok. Våren 1668 avtalte kjøpmann Cornelis Gerritsz Maijn i Zaandam med skipper Broer Markes fra Koudum at sistnevnte skulle fare med «de Groene Leeuw» skulle hente et parti trelast i Sandefjord og føre det til Amsterdam, og deretter reise til Norge «mellom Svinesund og Mandal» og hente mer trelast, og til sist en tredje tur til området mellom Merdø og Risør i samme ærend. Broer skulle få 2000 gylden pr. tur.