Av og til hører man at korset falt over ende og brakk i to den gangen skattegravere ville se hva som skjulte seg i Krosshaugen og begynte å grave i den. Men nei, det er ikke riktig. Og vi har ingen ringere enn den samtidige lensmannens ord for det.
Lensmann Christensen i Torvastad satte nemlig i gang en stor innsamlingsaksjon for å reparere korset, og rykket i den sammenheng inn en oppfordring rettet til «Enhver, der følger nogen Interesse for Sagen» i Stavanger Amtstidende og Adresseavis i juli 1847.
Christensen, som var bosatt på nabogården, kunne fortelle at korset var blitt ødelagt noen måneder tidligere, på grunn av «Uforsigtighed i afvigte Aars Fiske». Noen hadde nemlig strukket sildegarna sine på stedet, og brukt steinkorset til å feste dem i. Resultatet var at korset deiste i bakken og delte seg i to.
Korset på Krosshaugen er slett ikke enestående i denne delen av Norge; det er over 60 av dem på Vestlandet. Generelt tilhører steinkorsene, i hvert fall de store høykorsene som det i Haugesund, vikingtiden og middelalderen.
Når lensmannen tok initiativ til å restaurere nettopp dette korset var nok bakgrunnen delvis en annen. For i hans lange appell er det Harald Hårfagre som tar opp det meste av plassen. Hvorfor? Jo, fordi Snorre hadde beskrevet det som på 1200-tallet ble oppfattet som kongens grav «på Haug ved Karmsundet». Og forfattere nærmere lensmann Christensen i tid, hadde kommet til at det måtte dreie seg om det området der Krosshaugen befinner seg.
Christensen var godt klar over at Krosshaugen ikke kunne være noen gravhaug, men han tenkte seg at korset likevel kunne være et minne over den døde kongen. Det kan man jo godt forstå. Fremdeles på 1970-tallet, da Fritjov Birkeli tok for seg hele korpusen av norske steinkors, var det naturlig å drøfte den eventuelle sammenhengen mellom Harald Hårfagre og korset. Men Birkeli kom i stedet til at korset var reist til minne om en annen konge, Eirik Blodøks – på minst like tynt grunnlag, vel å merke.
Det kom til å drøye med selve restaureringsarbeidet. Lensmann Christensen døde kort tid etter, og boet hans var fallitt. Selv midlene som hadde kommet fra Fortidsminneforeningens direksjon i Christiania, var tapt. Til slutt, i 1852, skjedde likevel den reparasjonen i form av sterke jernbånd som steinkorset er preget av i dag. Det var sogneprest Jensen som hadde overtatt stafettpinnen fra lensmannen, og sørget for at korset igjen kom til heder og verdighet.
