En gang omkring 1730 slo en ung håndverker fra Tyskland seg
ned i Stiftsstaden. Han het Jakob Jørgen Rendler og var barnefødt i landsbyen
Prausitz i nærheten av Meissen i Sachsen. Av geskjeft var han klokkestøper og
gjørtler, og mange steder det ringes fremdeles med de flotte klokkene han
fremstilte i verkstedet i Kristiansand for 250 år siden.
For det var først og fremst de mange kirkeklokkene Rendler
støpte, som skapte ham et navn. Vi finner dem over hele Agder og lenger av
gårde, og dessuten i Danmark. For Rendlers klokker var ettertraktet.
Nøyaktig når Jakob Rendler kom til byen, vet vi ikke. Første
gang jeg har funnet ham nevnt i kildene, er midt i 1730-årene. Da figurerer han
i rettssaken mot unggutten Anders Suhm, som ble dømt for blasfemi, og som
Rendler hadde lånt noen penger. Rendler må forresten ha vært godt etablert med
verksted alt da den gamle domkirken brente i 1734. For det var han som fikk
jobben med å støpe nye klokker til kirken. Tre stykker ble det – storklokken,
tolvklokken og lilleklokken, som de ble kalt. Likeledes var det Rendler som var
mester for klokken som hang over inngangen til Hospitalskirkegården i byen.
De messingpillarene som tidligere prydet korskranken i
domkirken, var også støpt av Rendler, samt de to messinglysestakene på alteret.
Mange menigheter benyttet anledningen til å få nye
kirkeklokker eller omstøpt de gamle, når det nå fantes en mesterstøper i
nærheten. For før dette måtte man til dels reise langt, ofte til Holland, for å
få skikkelige klokker. Jakob Rendler
hadde nok å gjøre.
Klokkene hans er godt utført, og de bærer alltid mesterens
navn og årstall, gjerne også med et lite vers. I Søgne gamle kirke henger to av
Rendlers klokker (bildet). På den største står det blant annet «Help Herr Iesu at den
nye Klokke mo Os Al i Himlen lokke». På den andre står det bare «Soli Deo
Gloria. Me fecit Iacob Rendler Ano 1749».
Versene er ofte morsom lesning, og av og til er det klokken
selv som fører ordet. «Min munn er vid, min tunge lang, jeg kaller folk til
kirkegang», står det for eksempel på den klokken Rendler utførte for Øvrebø
menighet i 1753. Eller en variant fra Søndeled kirke, som fikk sin
Rendlerklokke i 1751: «Jeg ringer til kirke, og kommer ikke deri, o, måtte alle
de meg høre, det unnsky’». Samme år fikk Risør sin klokke, som åpenbart var
støpt av bronsen fra en eldre klokke: «Jeg dannet blev og kom herhijd i Herr
Samuel Stubes Tid. Saasnart jeg revnet var og ilde tilstoed, mig Øster Riisøers
Almue bekoste loed».
Om Grindheim kirkes klokke blir det fortalt at den
sagnomsuste presten Søren Schive selv var til stede i Kristiansand da Jakob
Rendler støpte den. Presten kastet en sølvdaler i støpemassen, og så la han
til: «Jeg ofrer en speciedaler til», og kastet den andre mynten oppi. Sølv
skulle gi så god klang dersom det ble blandet i klokkebronsen, mente folk.
Ryktet om den dyktige klokkestøperen nådde etter hvert
utenfor landets grenser. I 1747 finner vi nemlig Rendler virksom som støper i
Århus, der han hadde sin støpehytte i latinskolens gård. Det er han som er
mester for de fire klokkene i Århus domkirke. Da den store stormklokken skulle
i formen, holdt stiftsprost Nannestad en høytidelig tale. Når det gjelder
klokken som han støpte til Dover kirke på Jylland, er kontrakten med Rendler
bevart. Der heter det at klokken skulle veie 1 skippund, 9 lispund og 3 pund,
og at det skulle betales 61 riksdaler 14 mark for støpningen samt «paasætning»
av 103 bokstaver og tall.
Rendlers klokker er gjerne også prydet med avtrykk av
mynter. Nore stavkirkes klokke, som ble støpt i Kristiansand i 1766, har fire
innstøpte mynter. Én av dem er fra Dansk Vestindien, og en annen er en såkalt
«villmannsdaler» fra fyrstedømmet Braunschweig-Lüneburg.
Den yngste Rendlerklokken jeg har funnet, henger i Hægeland
kirke. Den er støpt i 1769. Jakob Rendler døde i 1774, trolig som en gammel
mann. Alt året etter finner vi en ny klokkestøper i Kristiansand, Hans
Stallemo. Han har ganske sikkert gått i lære hos Rendler.
***
E.A. Thomle skriver i sin "Familien Rendtler i Norge" (1891) at Jakob Rendler kom fra traktene omkring Hanover. Det er feil, og Thomle har misforstått opplysningene i skiftet etter Johan Georg Rendler i Kragerø i 1785, der det utvilsomt står at hjemstavnen er Prausitz i "det Callenbergske" i Sachsen. Von Callenberg var i besittelse av godset Jahnishausen, som bl.a. omfattet Prausitz - i dag en landsby med 400 innbyggere.
