Russerbuene som ble arresthus i Vadsø

Hvordan kunne det ha seg at Vadsøs første fengsel ble bygd i Kiberg, av tømmer fra Kvitsjøen? Stikkordet er Norges politiske markeringsbehov etter 1814, og historien begynner i 1816, da to marinefartøy satte ut fra Trondheim med kurs for Øst-Finnmark. Oppdraget var klart: Gå hardt til verks mot russiske fiskere som bryter loven og fisker for nær land!

I mange år hadde folk fra landsbyene rundt Kvitsjøen rodd fiske fra vær som Båtsfjord, Hamningberg, Gamvik og Kiberg. Sommerstid kunne det være atskillige hundre russiske fiskere som drev denne virksomheten. Russerfisket var tillatt, men bare lenger fra land enn én sjømil. I realiteten ble fisket drevet nærmere enn som så, og i flere vær hadde russerne satt opp bolighus og rorbuer.

Det var slike overtramp marineekspedisjonen i 1816, samt påfølgende ekspedisjoner i de neste to årene, skulle slå ned på. Ordren gikk ut på å brenne bygninger som russerne ikke selv rev ned, flyttet eller solgte. Vi vet at det hendte at russerne tok med seg de små laftebygningene hjem igjen. 

Arresthuset som John Amundsen Kiberg bygde i Vadsø i 1823, ble antagelig stående helt til bombingen i 1944. Trolig er det denne bygningen som vises lengst til høyre på dette bildet fra 1934. (Finnmark fylkesbibliotek/foto: Hartvig Skuterud).

Sekondløyntant Thomas Konow, som hadde kommandoen om bord i skonnerten «Axel Thorsen» og skulle «haandhæve fornøden Orden og Hs. Majestæts territoriale Orden i Finmarken», skriver i sin dagbok fra toktet om at eskadren møtte en lodje på vei fra Kiberg over fjorden, og at den om bord hadde en mindre tømmerbygning.

«Russebyen i Kiberg»

Samme Konow beskriver også den såkalte «Russe-byen» i Kiberg, der det fantes «en Mængde Vaaninger, tilhørende og opførte uden Tilladelse, af Russere».

Av de samtidige tingbøkene fremgår det imidlertid at mange russiske fiskere valgte å selge de bygningene de eide i værene i Varanger. På «Tanens og Wardøes almindelige Sommerting» i 1819 ble en rekke slike eiendomshandler tinglyst, samtlige gjaldt bygninger i de nevnte værene.

  

For Kibergs del var det brødrene Peder og John Amundsen som kjøpte russerbygninger i stor stil. Sistnevnte overtok eiendomsretten til et tømret bolighus og fire tømrede buer.

John Kibergs kjøp er av særlig interesse, for i 1823 tinglyses en kontrakt med selvsamme John i hovedrollen. Kontrakten er underskrevet 1. mai samme år, og John bekrefter der at han har solgt to tømrede stuer i indre Kiberg til fogd og sorenskriver i Vadsø, Johan Carl Nielsen på det offentliges vegne. Samtidig påtar han seg å flytte de to bygningene til Vadsø, gjenoppføre dem der og bygge dem sammen til et nytt arresthus for «Østfinmarken».

Der er svært sannsynlig at det var to av bygningene han hadde kjøpt av Ivan Posmoff fra Kolezhma og Kosma Dakotkin fra Syuzma seks år tidligere, som nå skiftet eier igjen og ble flyttet til Vadsø. I kontrakten John Amundsen inngikk med fogden, var det en forutsetning at arresthuset skulle stå feridg innen 1. august 1823. John skulle få 155 speciedaler for jobben. De fire bygningene han kjøpte i 1817, hadde kostet til sammen 16 speciedaler…

Om buene så var bygd av russisk tømmer, kan vi selvsagt ikke vite sikkert. Men tømmeret i en av de gjenværende «russebuene» i indre Kiberg ble undersøkt tidligere i år, og viste seg i hvert fall å være oppført av furu fra Dvinamunningen.

Monument til besvær

I riksmediene var man nylig opptatt av det nye minnesmerket over Sundegruppas innsats under 2. verdenskrig på Jernbanetorget, og flere har stilt spørsmål ved om form og utrykk (skulpturen fremstiller en slegge som knuser et hakekors) virkelig hører hjemme i 2015, og det er blitt trukket sammenligninger med minnesmerker fra sovjettiden. Det er ikke vanskelig å se paralleller til  diskusjonen i Sør-Varanger om det såkalte «russemonumentet» på Haganes.

Mer enn 70 år etter at sovjetiske styrker frigjorde Finnmark fra den tyske okkupasjonen, er Stinius Fredriksens frigjøringsmonument fremdeles i noen grad en verkebyll. Monumentet som skulle være et nasjonalt minnesmerke over Den røde armés innsats i Finnmark, bestilt og finansiert av den norske regjering, ble i løpet av få år, og i takt med at den politiske temperaturen mellom øst og vest i Europa sank til frysepunktet, til et «russemonument». Da statuen av den sovjetiske soldaten endelig kom til Kirkenes våren 1951, gikk det ikke lang tid før utformingen ble tema for en regjeringskonferanse.

Som kjent ble de sovjetiske styrkene stående i Sør-Varanger til slutten av september 1945. Våren samme år var det kommet en anmodning fra sovjetisk hold om å reise et minnesmerke, og i juni stilte den norske regjeringen 170 000 kroner til disposisjon, og snart etter ble oppdraget gitt til billedhugger Stinius Fredriksen, som blant annet hadde utmerket seg i forbindelse med restaureringen av Nidarosdomen. Monumentet fremstilte en ung sovjetsoldat som hvilte foten på den beseirede tyske ørn, slik man ser av modellen som befinner seg på Grenselandmuseet.

Dette med den tyske ørn viste seg å være atskillig mer problematisk i 1951 enn det hadde vært bare noen år tidligere. I 1945 var russerne blitt hilst som befriere, og den felles tyske fienden var endelig blitt beseiret. Nå var Tyskland i ferd med å bli en nær alliert gjennom NATO, mens Sovjetunionen ble ansett som trussel nr én. Det var dette dilemmaet som var tema for regjeringskonferansen sommeren 1951, og der vedtok man at monumentet måtte endres. Stinius Fredriksen ble beordret til Kirkenes for å overse «amputasjonen», som han kalte det.

En natt ikke lenge etter ble ørnen fjernet fra lageret der den stod, og på A/S Sydvaranger ble vinger og hode fjernet, mens kroppen ble slipt slik at den så ut som en stein. Slik kom statuen til å se ut som den nå gjør, med en soldat som hviler foten på en stein – og ikke på den tyske ørn. Da selve avdukingen av monumentet fant sted 8. juni 1952, var det lite fokus på «amputasjonen» som hadde foregått året før.

Nylig har flere tatt til orde for at minnesmerket bør få tilbake sitt rette navn, Frigjøringsmonumentet. Det er lett å slutte seg til dette standpunktet, og tiden bør være overmoden. Et skilt som viser veien til monumentet er også på sin plass.