Gåten Robert de Rustafjaell

Før Tutankhamuns grav kom for dagen i 1922, var det én mann framfor noen som hadde sørget for at interessen for egyptisk arkeologi – og egyptiske antikviteter, mest av alt – var stor i Europa: Norskfødte Robert De Rustafjaell, ingeniør, geolog, arkeolog, samler, forretningsmann, forfatter og eventyrer – og ellers litt av et mysterium. Kanskje også svindler og spion?

Da deler av hans omfattende samling av papyrer, mumier og andre antikviteter ble solgt på en Sotheby’s-auksjon som gikk over tre dager i 1906, markerte det en ny fase i Vestens fascinasjon over det gamle Egypt. Gjennom denne og påfølgende auksjoner i London, Paris og New York kom antikviteter fra De Rustafjaells samling til å utgjøre noe av kjernen i de egyptiske avdelingene ved British Museum, Louvre, Metropolitan Museum of Art og andre større og mindre museer i Europa og USA.

I 1908 ga De Rustafjaell et betydelig antall egyptiske oldsaker til Bergen museum; det vakte så stor glede at man umiddelbart stilte ut gaven, mens resten av museets antikksamling ble forvist til magasinet. Også andre norske museer nøt godt av hans giverglede.

De Rustafjaell drev arkeologiske utgravinger både i Egypt og i Tyrkia. I flere år var han bosatt i Luxor, der han var kjent som en av de største oppkjøperne av antikviteter. I Luxor hadde han i en periode sin egen antikvitetsbutikk, kalt «Museum of Practical Archaeology». Han utga dessuten flere bøker om egyptisk arkeologi og var distingvert medlem av flere lærde selskaper.

Hvem var han egentlig, denne mannen med det spesielle etternavnet? I standardverket Who Was Who in Egyptology (2019) heter det om ham at «få av hans ofte ekstravagante påstander om sitt opphav og liv kan verifiseres». Likevel er i hvert fall deler av bakgrunnen hans mulig å rekonstruere ut fra kildene, som et stykke på vei bekrefter mannens egen versjon.

Det sikreste er nok å støtte seg på de opplysningene han oppga da han – som norsk statsborger – søkte og fikk britisk statsborgerskap i London i 1895. Da opplyste han at han var født i St. Petersburg, at farens navn var «Nicolas Classen Smed Smith» og morens «Maria Tamara de Rustafjaell». Faren var norsk statsborger, moren russisk. Selv var han 35 år gammel, enkemann uten barn og «has no trade or profession».

Når det gjelder det ekteskapelige, er historien mer komplisert, for å si det forsiktig. Jeg kommer tilbake til det. Opplysningen om at den manglende yrkesbakgrunnen er også ganske merkelig.

Faren vet vi mer om. Det var nemlig ingeniøren Nicolai Classen Smith. Han var født på Frolands verk ved Arendal i 1814, og døde i Gällivare i 1891. Nicolai var jernbaneingeniør og hadde i flere omganger vært sysselsatt med etableringen av jernbanen mellom St. Petersburg og Moskva.

Skiftet etter Classen Smith i Gällivare viser tydelig at Robert var hans sønn fra første ekteskap. Der oppgis også hele fornavnet, Robert Farents. Han hadde flere søsken, deriblant halvbroren Hans Herman Smith, som ble ingeniør som faren og broren og var ansatt i Elektrokemisk A/S (Elkem) i Kristiania i flere år.

Robert vokste opp i England og kalte seg i mange år Robert Smith eller Fawcus Smith. Det var først i 1894 at han tok navnet «De Rustafjaell», antakelig etter moren. I kildene møter vi ham lenge før dette. Han drev business, blant annet med import av manganmalm fra Kaukasus, og i et par år (1885-1887) var han på en lang ekspedisjon i Georgia for å undersøke forekomstene der. På det tidspunktet var han fremdeles ikke ferdig utdannet, så faren ble med som ekspedisjonens ingeniør.

Selv om det var som arkeolog og samler at De Rustafjaell stjal overskriftene i verdenspressen, var han hele tiden involvert i gruvedrift – enten det var tinngruver i Cornwall eller gullgruver i Kanada. I 1914 flyttet han fra London til New York, der han i en periode hadde en antikvitetsforretning på Fifth Avenue. Seinere bodde han i mange år i Paris, før han flyttet tilbake til New York. Der døde han i 1943 og etterlot én datter, Tamara Orbeliani. Hun var født i Kars i det nordøstlige Tyrkia i 1907, så Robert har tydeligvis hatt flere opphold bak seg i Kaukasus.

Ellers opprettholdt han – inntil han ble pensjonert i 1930, en utstrakt – og kostbar – reisevirksomhet, først og fremst mellom England, Frankrike og USA, og alltid på første klasse, selv etter at han erklærte seg personlig konkurs i 1914. Da hadde de nevnte auksjonene i London, Paris og New York innbrakt noe slikt som ti millioner i dagens kroneverdi.

Ryktene om Robert De Rustafjaell var mange, også i samtiden. Onde tunger mente å vite at han i forretningen i Luxor i stor grad solgte «fakes», for eksempel. Luxor var velkjent for sine mange falske antikviteter, men fremdeles i 1914 anbefalte Baedekers reiseguide til Egypt og Sudan vår mann som én av de seriøse forhandlerne i byen. I nyere tid har flere historikere gått langt i å hevde at han også var bigamist. Det siste er det kanskje et visst grunnlag for. Kildene indikerer at han var gift minst tre ganger.

Han giftet seg i London med Harriet Sarah Wilkinson i 1895, og da opplyste han at han var enkemann. Ekteskapet ser ikke ut til å ha vært særlig vellykket, og de to lå i rettskonflikt tre år seinere. En gang før 1905 giftet han seg igjen, denne gang med en amerikansk kvinne, Mary Davis. Noen formell skilsmisse fra Harriet kjenner jeg ikke til. Tamaras mor er neppe noen av disse, og dessuten hadde han en sønn i Cornwall, født i 1892 og oppkalt etter faren.

Sistnevntes mor, svenskfødte Amalia Caroline Brodin, tok slektsnavnet De Rustafjaell og hevdet at hun hadde truffet og giftet seg med en «svensk greve», som på mystisk vis forsvant under bryllupsreisen i Russland… Om en engelsk adelsdame vet vi at hun besøkte Robert i Luxor i 1907, og gikk med planer om å gifte seg med sin «interesting archaeological ‘Rusty’, som hun beskrev som høyreist, mørk og pen.

Robert selv gjennomgikk nok en forvandling etter at han flyttet til Frankrike etter 1. verdenskrig. Han mente nå at han gjennom moren var beslektet med den georgiske fyrstefamilien Orbeliani og begynte å kalle seg Roman Orbeliani-De Rustafjaell.

Sant eller ikke, så fortalte han også at han hadde en militær karriere bak seg, som oberst i den britiske hæren. Han skal ha deltatt i kampene ved Gallipoli i Tyrkia i 1915, blitt såret og tatt til fange, men klart å flykte til Krim.

Den spesielle livshistorien og de mange stedene i Det nære Østen der Robert De Rustafjaell var aktiv, både som ingeniør og som arkeolog, gjør det aktuelt å spørre om han også var spion? Ikke minst britene holdt seg med spioner som under dekke av arkeologiske utgravinger holdt øye med russiske og etter hvert tyske framstøt i denne delen av verden, med T.E. Lawrence, «Lawrence of Arabia», som den mest kjente.

Vikinger på steppene

Avarer, kumaner, alaner, petsjeneger, volgabulgarer og khazarer – det er ikke så ofte man møter på disse navnene i moderne tekster om vikingtidens Europa. Men de er bare noen av steppefolkene som vikingene møtte og samhandlet med i austrveg – og som på ulike vis påvirket dem. Khazarene, for eksempel, behersket i flere hundre år de viktigste handelsveiene mellom øst og vest, og nord og sør – Silkeveiene og det vi kan kalle vikingenes «Skinnveier» mellom disse og nordlige områder.

Produksjonsavfall fra Bolgar ved Volga

I 1852 gikk den gamle drengestuebygningen på fogd Borchsenius gård, Store Mæla i Gjerpen, med i en brann. Ved oppryddingen året etter støtte arbeiderne på en grav fra vikingtid. I den lå et menneskeskjelett med hodet mot vest, og ved siden av dette et skjelett av en hest. Den døde mannen hadde fått med seg et sverd og annet gravgods. To ting skiller dette gravfunnet fra de gjengse vikingtidsgravene her hjemme: Hesten lå ved siden av mannen, og ikke ved foten, og sverdet var plassert slik at hjaltet lå ved den dødes hånd, mens odden lå over hans venstre skulder. Begge deler er høyst uvanlig – men er trekk som er typiske for mange av kulturene på steppene nord for Svartehavet og østover til Sibir.

I 1913 drev man med grøftegraving på Holtan i Orkdal, og i det myrlendte området kom man over 61 islamske («kufiske») sølvmynter. Én liknende mynt var blitt funnet på samme sted allerede i 1905, og i 1920 kom ytterligere fire for dagen. Skatten, som viste seg å være gjemt unna i 950-årene, inneholdt en blanding av faktiske arabiske og persiske dirhemer, foruten en del etterlikninger av slike mynter. Minst én av etterlikningene var preget i Bolgar, mens de øvrige enten er derfra eller fra et annet sted i Volgabulgaria eller Khazaria.

Ved hagearbeid på Teisen i Oslo sommeren 1844 kom man over et ukjent antall islamske mynter, deriblant ni samanidiske dirhemer og to imitasjoner av henholdsvis abbasidiske og samanidiske dirhemer.

Disse eksemplene tyder direkte og indirekte på forbindelser mellom Norge og de store steppene i vikingtiden.

Grupper nordfra hadde slått seg ned ved de store elvene i dagens Russland, Belarus og Ukraina på 700-tallet. En vesentlig del av bakgrunnen ser ut til å ha vært ønsket om å skaffe seg sølv og andre luksusvarer. Med utgangspunkt i bosetninger som Ladoga og Novgorod, og deretter Kiev, la vikingene til rette for å drive handel langs Volga og etter hvert Dnepr. Leverandørene fantes først og fremst lenger sør, i det islamske Kalifatet og i Bysants, Nordboerne var derfor avhengig av å komme til enighet med de rikene som til enhver tid kontrollerte steppene som skilte mellom «vikingrikene» nord for steppene og sivilisasjonene lenger sør.

Sølv, gjerne i form av utmyntet metall, var særlig ettersøkt av de skandinavene som dro i austrveg. Byttevarene var først og fremst pelsverk – og slaver, som til sjuende og sist endte opp i Det bysantinske riket eller i det muslimske Kalifatet.

Men skandinavene klarte aldri å få fotfeste lenger sør enn Kiev, der ‘Rus-riket etablerte seg i løpet av 800-tallet. Kiev i seg selv hadde ikke så mye å by på, men utgjorde en viktig stasjon på veien mellom Norden og de mektige rikene lenger sør. Skulle man ta seg lenger sørover, via Dnepr og Volga, var man prisgitt dem som hadde herredømmet der. Og i vikingtiden var det først og fremst khazarenes rike og det volgabulgarske riket.

Khazarene

Khazarene var i utgangspunktet et tyrkisk nomadefolk. Det khanatet khazarene etablerte fra og med 600-tallet, kom til å kontrollere store deler av steppene nord for Svartehavet til og med Kaukasus, inklusive Krim, Georgia, Dagestan og Aserbadsjan. Som en bufferstat mellom Bysants og områdene lenger nord kom Khazarriket til å spille en viktig rolle når det gjaldt forbindelsene mellom nord og sør i Europa.

Til de khazariske markedene i Sarkel og Itil kom karavaner fra steder som Samarkand og Bukhara med utmyntet sølv, silke og andre luksusvarer. I Khazarriket så vel som i Volgabulgaria ble det dessuten preget kopier av islamske sølvmynter, for å kunne utnyttes disse myntenes gode navn og rykte.

Sarkel var blitt etablert i 830-årene med bysantinsk støtte. Byen og festningen kontrollerte det viktige eidet mellom Volga og Don. Mens Sarkel har vært gjenstand for arkeologiske utgravninger, har beliggenheten til khazarhovedstaden Itil vært omdiskutert, og det har vært søkt etter byen siden 1800-tallet. Det som er sikkert, at den lå ved Kaspihavet, i nærheten av dagens Astrakhan.

Ved én anledning heter det at khanen tillot nordboerne å reise gjennom det området han kontrollerte, mot at han fikk halvparten av utbyttet av den handelen eller de plyndringene som dette resulterte i.

Khazarriket omfattet flere tributtpliktige folk, blant annet volgabulgarer og alaner, og flere ulike trosretninger. De arkeologiske sporene etter dette rikt sammenfattes vanligvis i den såkalte Saltovo-Majaki-kulturen, som forekommer over hele det veldige området der khazarene hersket.

Khanen selv og i hvert fall store deler av overklassen hadde konvertert til jødedommen på det tidspunktet nordboerne møtte dem, men i Itil fantes det også kirker og moskeer. Byen hadde en domstol med dommere som representerte de ulike trosretningene, hedningene inkludert.

Etter at ‘rus-styrker ledet av Svjatoslav la Itil i ruiner og undertvang khanatet på 960-tallet, gikk khazarriket i oppløsning. Svjatoslavs hær var vel ledet av den skandinaviske hærlederen som i de gammelrussiske kildene kalles «Sveneld» (Sveinaldr), men besto ellers av en broket samling av krigerfølger, blant annet petsjeneger. En arabisk reisende som besøkte Itil etter Svjatoslavs felttog, kommenterte at byen var fullstendig ødelagt; «det var verken druer eller rosiner tilbake, eller løv på trærne».

Den russiske primærkrøniken skildrer Svjatoslav som den rene vikinghøvdingen; han omga seg med et lite følge av utvalgte, brave krigere og levde av det plyndringstokter kunne gi. De spiste kjøtt som de skar opp og varmet over ilden og sov på bare bakken, kun med hestesalen som hodepute.

Fram til dette hadde volgabulgarene vært khazarene tributtpliktig, men gradvis klart å etablere seg som en stormakt i øst. En gang på 800-tallet grunnla de sin hovedstad, Bolgar ved Volga og overtok sakte, men sikkert rollen som mellommenn i handelen mellom sør og nord. I 922 antok volgabulgarene islam som offisiell religion, og det var i denne forbindelsen at diplomaten Ibn Fadlan fra Bagdad besøkte Bolgar, der han i sin ofte siterte reisebeskrivelse skildret en ‘rus-høvdings begravelse. Ifølge arabiske kilder garanterte den volgabulgarske herskeren for markedsfreden mot en tidel av verdien av produktene som ble utvekslet der.

Nomader og vikinger

Arkeologisk sett er det den enorme mengden islamske sølvmynter som havnet i jorda i Norden, som tydeligst viser kontaktene mot områder langt i sørøst i vikingtiden. Det finnes også velkjente eksempler på spesielle luksusvarer som må være kommet til Skandinavia via Silkeveiene og «skinnveiene» videre nordover fra Itil og Bolgar: Den indiske buddhastatuetten fra Helgö i Sverige, de persiske silkestoffene i Osebergfunnet og kauriskjell fra Indiahavet i flere nordnorske gravfunn.

Mindre kjent er et stadig økende antall metallbeslag framkommet gjennom metallsøk. I Norge er det særlig funnet på indre Østland. Beslagene har tilhørt steppenomadiske belter, og ble produsert i stor stil blant annet i Bolgar.

Men ikke all kontakt med stepperikene var av den fredelige sorten. Svjatoslav førte på 960-tallet krig ikke bare mot khazarriket, men også mot petsjeneger og bulgarer. Hans etterfølger, Vladimir, sloss både mot petsjeneger og volgabulgarer. Hærføreren «Sveneld» (Sveinaldr) var sikkert ikke den eneste nordboeren som deltok i disse kampene.

Det er vanlig å vise til at skandinaviske krigere søkte seg til ulike fyrsters hird i denne perioden, både i Danmark, England, Kiev og, ikke minst, Konstantinopel. Men så vel arkeologiske som skriftlige kilder tyder på at krigere fra nord også gjorde tjeneste i khazarriket, det volgabulgarske riket, Georgia, Ungarn og Polen, og endatil i Derbent ved Kaspihavet.

I alle disse situasjonene ville krigere nordfra møte tungt rustete rytterkrigere fra steppene. Erfaringer fra denne type krigføring finner vi også spor etter i det arkeologiske materialet her hjemme. Direkte relevant er funnet av en (steppenomadisk?) lamellrustning på Birka i Sverige. Det er vel en slik vi finner ekko av i Saxos beretning om det legendariske Bråvallaslaget, der det fortelles om «en flokk slaver» som «beskyttet kroppen «med små skjold».

Den velkjente – og unike – hjelmen i gravfunnet fra Gjermundbu på Ringerike peker i samme retning. De nærmeste parallellene til det våpenutstyret den gravlagte høvdingen fikk med seg, har sine nærmeste paralleller i øst.

Og hva med Einar Tambarskjelve, som med pil og bue kunne skyte, endatil med en butt pil, gjennom en rå oksehud? Igjen må vi østover, om vi leter etter paralleller til buer som var overlegne de man tradisjonelt hadde brukt i Norden.

Itil

Fra de pågående utgravningene i Semibugry

Jakten på khazarrikets legendariske hovedstad, Itil, har pågått siden første halvdel av 1800-tallet. Samtidskildene – det vil si først og fremst arabiske kilder som tar for seg byen før den ble lagt i ruiner av Svjatoslav på 960-tallet, viser at Itil lå ved Kaspihavet eller ved en av Volgas mange løp nær dette havet. Dette havet er klodens største innhav, men bare i løpet av det siste hundreåret har vannstanden i Kaspihavet variert med flere meter – med store konsekvenser for det i hovedsak lavlendte landskapet der Volga munner ut i nord. Gjennom årene har det vært lagt fram ulike forslag til hvor Itil skal søkes. I 2008 var Samosdelka, ca. 3 mil sørvest for Astrakhan, en «het» kandidat, men ble av ulike grunner avvist. De siste feltsesongene har imidlertid en ny, lovende lokalitet vært gjenstand for undersøkelser i Semibugry. Stedet befinner seg i dag 30 km fra Kaspihavet, men lå kloss i ett av Volgas utløp på 900-tallet.