Horg, hov og kirke

Hvordan så sagaenes horg og hov ut? Hva er sammenhengen mellom disse førkristne kultbygningene og stavkirkene? Frem til den første etterkrigstiden trodde arkeologer og historikere at man hadde svaret. Så førte nye funn og teoretisk nyorientering til et annet syn, som har vært dominerende frem til i dag. Nå er flere av de gamle idéene i ferd med å komme til heder og verdighet igjen – ikke minst takket være storskala arkeologiske undersøkelser i Sverige og Danmark i de senere år.

Noe av bakgrunnen for det dominerende førkrigssynet ble artikulert av Lorentz Dietrichson i innledningen til storverket De norske stavkirker (1892):

”På reiser oppe i Norges fjeldbygder mødte man i middelalderen ofte og møder man endnu en enkelt gang kirkebygninger med vildt fantastiske former, der snarere ser ud som dæmoniske afgudstempler end som gudshuse, med sine af tiden sværtede og bøiede stolper og planker, med sine dragesmykkede gavle, der reiser sig den ene over den anden, med sine steile tage og lave vægge, takte – ligesom man tænker sig middelalderens drager skjælbedækkede – med mørke spaan, hist og her overgroede af en vildtvoksende ornamentvegetation, i hvilken sælsomme fabeldyr slynger sig ind – det er de norske stavkirker.”

Dietrichson selv pekte på at stavkirkene var en ”oversettelse” fra stein til tre av den romanske basilika. Men for mange virket det rimelig at det måtte være en sammenheng mellom stavkirkene og førkristen byggeskikk, konkretisert ved de to bygningstypene som flere norrøne kilder forteller om – hov og horg. Norges første riksantikvar, arkitekten Herman Schirmer, argumenterte for eksempel for et slikt synspunkt. Da de arkeologiske undersøkelsene av Hofstaðir og andre islandske ”tempelruiner” ble publisert i 1909, oppfattet forskere flest at spørsmålet om hvordan de norrøne kultbygningene hadde sett ut, langt på vei hadde funnet sitt svar.

I enkelte stavkirker, som Urnes, var man dessuten klar over at det fantes gjenanvendte bygningsdeler som måtte ha tilhørt en eldre bygningstype enn de stående kirkene. Det var et åpent spørsmål hva slags bygninger det dreide seg om, men nærliggende å se en forbindelse med før-kristne kultbygninger som de man mente å ha påvist på Island. Denne kontinuitetsteorien ble popularisert først og fremst gjennom Magnus Olsens innflytelsesrike arbeider, Hedenske kultminder i norske stedsnavne (1915) og Ættegård og helligdom (1926).

Med utgangspunkt i de islandske undersøkelsene mente Olsen at hovet i de skriftlige kildene var et offentlig tempel for et større område, mens horget var en mindre bygning knyttet til den mer private kulten på gården. Men horg hadde også den eldre betydningen steinalter eller oppkastet steinrøys i forbindelse med kulten. I de yngre skriftlige kildene brukes imidlertid ordet flere ganger på en måte som viser at det utvilsomt er en bygning som er ment. I kristenrettene er det forbud mot å ”gjøre hus og kalle det horg”, og i Voluspá hører vi om gudene som tømret høyreiste horg og hov på Idavollen.

Fra 1940-årene av kom reaksjonen mot det som da var blitt etablerte sannheter. Bakteppet var en kombinasjon av en nyfunnet skepsis mot tanken om kulturell kontinuitet mellom hedensk og kristen tid – en utvikling som i seg selv må forstås som en reaksjon mot mellomkrigsårenes germanske ”folkepsykologi” og norrønromantikk, og nye arkeologiske resultater, både metodiske og empiriske. Det førstnevnte aspektet bør ikke undervurderes: samtidig som hov og horg ble satt under debatt og til sist nærmest bortdefinert fra fagdiskusjonen, ble andre monumenter som til da var blitt gitt en ”kultisk” tolkning, satt inn i andre og nye sammenhenger. Runde steinsetninger og andre konstruksjoner av stein var lenge blitt oppfattet som tingsteder eller kultiske anlegg – fra 1950-årene av gikk de fleste tolkninger i stedet i retning av at de var gravminner.

Først ute når det gjaldt kultbygningene, var Aage Roussell (1943), som hevdet at tuftene etter ”hovet” på Hofstaðir ikke var noe annet enn levninger etter gårdshus av den typen som på det tidspunktet var kjent over store deler av den norrøne verden. Fra slutten av 1950-årene kom Håkon Christies utgravninger under gulvet i flere norske kirker, som viste at de bygningsdelene som var blitt gjenbrukt i bl. a. Urnes stavkirke, skrev seg fra en eldre kirkebygning på stedet, og ikke fra et hedensk hov. ”Nådestøtet” kom med Olaf Olsens avhandling om Hørg, hov og kirke i 1966. For ham var hovet en funksjon ved storgårdenes hallbygninger, og ikke en egen bygning. Denne siste teoriene fikk meget stor innflytelse, i det minste i fagmiljøene, og inntil for få år siden var det etablert lære at hov og horg som selvstendige bygninger aldri hadde eksistert.

Nå for tiden er ikke arkeologene fullt så sikre, og de norrøne kultbygningene er tilbake på kartet. Igjen har vi nok å gjøre med en kombinasjon av ny empiri og nye ideologiske strømninger. Men de nye funnene er uansett interessante nok.

Det begynte for så vidt med nye utgravninger på Hofstaðir, der man nå ikke lenger avviser tanken om at det har vært utført kultiske handlinger i det en gang så bejublede, men siden diskrediterte, ”hovet”. Men viktigere er enkelte mindre bygninger som er funnet sammen med store hallbygninger i Lejre og Tissø på Sjælland, samt de lignende bygningene i Uppåkra i Skåne og Borg i Östergötland. For Tissøs og Uppåkras del er disse mindre husene tolket som kultbygninger. Vi har her å gjøre med to av de mest funnrike jernalderbebyggelsene i Norden. Bygningen i Uppåkra har en spesiell utforming, det har vært ombygd i flere omganger og kan ha stått i så mye som 500 år. Inne i huset fant man et helt spekter av gjenstander utenom det vanlige. Stolpene i huset er usedvanlig store, og veggrøftene særdeles dype og kraftige. Huset ser ut til å ha vært høyreist, mener utgraverne, som også har løftet frem idéen om at stavkirkene kan være påvirket av bygninger av denne typen. De spesielle gjenstandsfunnene tyder på at huset har vært fokus for ritualer. Spesielle funn er gjort også på stormannsgården i Tissø. Der er det i tilknytning til en gård med en stor hallbygning, funnet et mindre innhegnet område med et mindre hus. Dette huset har ligget på samme sted i flere hundre år, slik som i Uppåkra. Utgraveren, Lars Jørgensen, oppsummerer det synet som flere arkeologer nå vil kunne slutte seg til, og dermed er ringen på et vis sluttet:

”Sammenfatter vi i dag de mangeartede beskrivelser af vikingetidens hedenske kultelementer i lyset af resultaterne fra de seneste årtiers arkæologiske udgravninger (…), så kunne billedet fra de undersøgte stormandssæder med hal og den tilhørende mindre bygning tolkes som ét kompleks med hov (hallen) og hørg (mindre bygning). Den store hal var centrum for kultfester og mellem disse blev gudebillederne m.v. opbevaret i den tilknyttede hørg.”

(Fotografiet er forresten fra Lom og er hentet fra www.tf.uio.no/lo/stavkirker/DrakeLom.jpg)

Utskiftningene som arkeologisk kildemateriale

På gården Østre Hauge på Lista finnes flere store og monumentale gravhauger, blant annet ”Listas største gravhaug”, Sverreshaug fra eldre bronsealder og Nårhaugen et stykke unna denne. Sverreshaug (1) ble undersøkt av Anders Lorange i 1877. I utkanten av Nårhaugen (2) er det rike romertidsfunnet C24619 gjort. Nærmere nabogården Torp ligger to andre hauger, den ene et stykke sørvest for den andre, som havnet i fornminneregisteret i forbindelse med ØK-registreringen på Lista i 1964. Haugen lengst i sørvest fremstår som stor og monumental, men det dreier seg i virkeligheten om en nokså liten røys som utnytter en gresskledd fjellkolle (3). Den andre haugen (4) er derimot meget stor – 22 meter i diameter og 3 meter høy. I 1964 var informantene på gården uenige om navnene på disse haugene. Én av grunneierne mente at den nordøstligste av de to haugene ble kalt Kallshaugen, men naboen kunne opplyse at Kallshaugen skulle ligge sørvest for Øygardshaugen. Registratorene konkluderte med at den sørvestligste haugen var Kallshaugen, og haugen nordøst for denne Øygardshaugen.

Det var overutskiftning av både innmark og utmark på Østre Hauge i 1897-1898. Grensebeskrivelsene i utskiftningen gir svaret på det spørsmålet arkeologene tumlet med i 1964, og de viser samtidig veien til en tredje gravhaug som vi hittil ikke har kjent til. Et stykke nordøst for den angivelige Øygardshaugen er det nemlig i 1898 beskrevet at grensen mellom to av brukene på gården går over Øygardshaugen, og det viser seg at det faktisk ligger en gravhaug på dette stedet (5). Dette er da den egentlige Øygardshaugen, og dermed hadde faktisk begge informantene rett: Øygardshaugen (5) ligger lengst mot nordøst, og sørvest for denne ligger Kallshaugen (4). Den vesle røysresten lengst i sørvest, er ikke omtalt i utskiftningen.
Eksempelet viser litt av det potensialet dokumentasjonen fra den store bølgen av utskiftninger på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet har når det gjelder å rekonstruere den kulturminnebestanden som i stor utstrekning ble desimert i og med moderniseringen av jordbruket i denne perioden.

Bakgrunnen for utskiftningene var det tradisjonelle ”fellesskapet” på landsbygda mange steder, først og fremst i kystdistriktene fra Lindesnes og videre vestover. Ikke minst teigblandingen var gjenstand for sterk kritikk fra embetsmennene, og en første moderne utskiftningslov kom i 1821. Etter loven måtte samtlige bønder på en gitt gård gi sitt samtykke til utskiftning dersom den skulle kunne foretas. Loven fikk derfor begrensede konsekvenser, selv om mange utskiftninger ble foretatt f. eks. i Vest-Agder i 1830- og 1840-årene. Den neste loven gikk mer drastisk til verks. Nå var det nok at én eier ønsker utskiftning. Denne nye og mer vidtrekkende loven ble vedtatt i 1857. Den store bølgen av utskiftninger foregikk fra ca. 1860 og de neste 20-30 årene. Utskiftningene etter 1857-loven ble ledet av en faglært og statsansatt utskiftningsformann, som sammen med to legmenn fungerte som en særdomstol som avgjorde grenser, rettigheter og plikter.

Utskiftningene førte i svært mange, antagelig de fleste, tilfeller til at gravhauger og andre synlige fornminner ble ødelagt og fjernet. De nye eiendomsforholdene som ble resultatet av disse utskiftningene, medførte i stor grad at hus ble flyttet og at jordstykker skiftet eier. I kjølvannet av utskiftningene kom en begynnende mekanisering. Det er en mengde eksempler på at rettighetene til gravhaugene på gården ble fordelt i utskiftningen. På Lista led den store Grønhaug den vanskjebnen å bli til mittingmold på Hasselgårdene gjennom en utskiftning i 1870-årene. Gravhaugene på Gamlejordet på Huseby i samme bygd gikk også dukken i disse årene. I 1874 ble gården delt, og haugene innhegnet for seg og bestemt benyttet til uttak av sand og grus.



I Spangereid slo en utskiftning omtrent samtidig fast at oppsitterne skulle få lov til å hente masse fra alle gravhaugene på Presthusmonen. Kort tid etter kom de første funnene herfra inn til Oldsaksamlingen i Kristiania. Det samme gjentok seg i bygd etter bygd: På Snartemo i Hægebostad var det utskiftning i 1878, og allerede samme år ble det første av de store Snartemofunnene (Snartemo II) levert inn til et arkeologisk museum.

Det er mye kunnskap av arkeologisk interesse å hente ut av utskiftningspapirene. Beskrivelsene av grenser mellom de nye eiendomsteigene, om gjerdeplikt og veiretter ble tinglyst og finnes i pantebøkene. I forbindelse med utskiftningene etter 1857-loven ble det dessuten foretatt kartforretning, noe som bare unntaksvis hadde vært tilfelle ved de eldre utskiftningene. Pantebøkene oppbevares ved statsarkivene, mens kartene finnes i kopi hos jordskifteverket.

Kombinerer man kartene med opplysningene i panteboken, kan man hente ut en mengde informasjon: stedsnavn, tunplassering før og etter utskiftningen, gjerdesystemene før og etter utskiftningen, ditto for veier, båtstøer etc. etc. Har man dessuten tilgang til boniteringsbøkene som ble ført av utskiftningsformannen (disse oppbevares ved statsarkivene, i jordskifteverkets historiske arkiver), er det en enkel, om enn noe tidkrevende, sak å rekonstruere flere detaljer ved gården før utskiftningen. Bøkene inneholder en oversikt over samtlige teiger med navn og bonitet. Ikke sjelden skjuler det seg gravhauger i teignavnene, av og til også andre monumenter. Eksempelet fra Østre Hauge innledningsvis viser det første, og det finnes nok av paralleller – på nevnte Snartemo viser boniteringslistene at et helt gravfelt var blitt fjernet på den søndre delen av gården i forbindelse med utskiftningen. Et eksempel på det siste fant jeg på Virak i Bakke (Sirdal kommune), der en teig i utskiftningen blir benevnt Tuptågeren (Tuftåkeren), og det ved nærmere ettersyn viste seg at det finnes en stor, muligens forhistorisk, hustuft nettopp der.

Men bonitetslistene kan også anvendes til å komme på sporet av kulturminner som ikke er synlige på markoverflaten. Se for deg strukturen på gården før utskiftningstidspunktet: Typisk er at husene på de forskjellige brukene ligger samlet i en klynge eller rekke sentralt plassert i innmarka. Nærmest tunet ligger den beste åkerjorden, og på den dyrkes det korn hvert eneste år. For at det skal være mulig med et slikt énvangsbruk, som var svært utbredt i teigblandingsområdet på Vestlandet, tilfører man regelmessig åkeren organisk materiale i form av torv og mittingsmold (Plaggen). Det er blant annet denne praksisen som gjør at boniteten gjerne er høyest på jorden nærmest det historiske gårdstunet. Men i en del tilfeller viser bonitetslistene at det også finnes andre større eller mindre områder i gårdens innmark med meget høy bonitet. Ofte har man i disse tilfellene for seg eldre tunplasseringer fra eldre eller nyere tid, inkludert gårder fra bronse- eller jernalder. Boniteringslistene kan med andre ord brukes som en slags fosfatundersøkelse, og endatil en fosfatundersøkelse som viser situasjonen før kunstgjødsel og gjødsling av beitearealer blir en etablert praksis.

Undersøkelser med magnetometer paa Huseby, Lista, i dag. Tatiana Smekalova fra Moesgård Museum soeker i omraadene naermest tunet paa Huseby. I dette omraadet laa middelalderens Lavranskirke, 1 av 14 kongelige kapeller i Norge. Vi er spente paa hva som finnes av spor etter bebyggelse fra vikingtid og middelalder i dette omraadet.

Nyrestaurerte gravhauger Huseby, Lista

Myrlik

Da liket av en kvinne ble funnet i en myr ved Vejle i 1835, mente toneangivende danske vitenskapsmenn at det dreide seg om Gunnhild, Eirik Blodøks’ hustru. Hun levde på 900-tallet, og etter én sagatradisjon ble hun myrdet og kastet i en torvmyr på Jylland av danekongens menn. Innen arkeologen J. J. A. Worsaae flere år senere viste at identifikasjonen måtte være riv ruskende gal, hadde man gitt kvinnen en standsmessig begravelse i Sankt Nikolaj kirke i Vejle – i en sarkofag bekostet av Frederik den sjette. I ettertid har liket blitt datert til ca. 490 f. Kr. ”Dronning Gunnhild” er ett av flere hundre ”mose”- eller myrlik fra Nordvest-Europa. Disse myrlikene utgjør en fascinerende funngruppe.

I god moldjord tar skjeletteringsprosessen noe slikt som ti år i en menneskekropps tilfelle. I sure torvmyrer er det annerledes. Bevaringsforholdene for organisk materiale i dette oksygenfattige miljøet er meget gode, og torven skiller ut konserverende stoffer som gjør at lik blir naturlig mumifisert. Hud, hår og indre organer er ofte bevart på de 2.000 år gamle kroppene som av og til påtreffes i myrene.Myrene i seg selv er naturmiljøer med mye arkeologi å by på. Det ser ut til at mennesker i vår del av verden til alle tider har vært opptatt av myrene, og at de har utført ritualer der. Det er levningene etter disse ritualene som har gitt arkeologien funn som myrlikene. Men det er på langt nær bare mennesker som har endt opp i myrene. Det finnes både myrsmør og myrpotter. De tidvis godt bevarte smørofringene skriver seg fra samme tidsrom som mange av myrlikene, det vil si århundrene omkring vår tidsregnings begynnelse. Myrpottene er leirkar med mat i som er satt ned som matoffer, og de forekommer over en periode på mange, mange hundre år. I en del tilfeller har kjørler av tre gjort samme nytte som leirkar. Til myrfunnene hører også tekstiler, sko (vanligvis enkeltsko, ikke par) og rituelle ”musikkinstrumenter” som de bronselurene som ble funnet i Revheimsmyra ved Stavanger. Også våpenutstyr og båter er blitt funnet i myrer.

Tradisjonelt var myrene regnet for å være steder der farer truet, og det er nok gamle forestillinger om maktene i myra som ligger til grunn for troen på lyktemenn og andre overnaturlige skapninger som hjemsøkte myrene. Lyktemannen, som spiller en viktig rolle i folketroen innenfor hele Nordsjøområdet, forsøkte for eksempel å lokke folk ut i bunnløse myrhull. I Danmark het det seg at lyktemennene var gjenferd av ”urettferdige” mennesker. ”Ja tag De Dem iagt for Lygtemændene! De ere ude! De ere slupne løs!” maner mosekonen i H. C. Andersens eventyr.

Men tilbake til myrlikene. Ved torvskjæring er det funnet hundrevis av dem, først og fremst i Danmark, Tyskland, Holland og Storbritannia. Det finnes opplysninger om funn så tidlig som i 1450. Myrlikene vakte forundring, men man hadde ikke begrep om deres egentlige alder. Ikke sjelden ble myrlik, som i Bording på Midtjylland i 1773, antatt å være av nyere dato og i all hast gitt en kristen begravelse på den lokale kirkegården. I andre tilfeller kunne myrlikene bli solgt til apotekere, som brukte dem som en – billigere – erstatning for vidundermiddelet mumia vera Aegyptica, bokstavelig talt ekte mumiepulver, som fantes i apoteker til inn på 1900-tallet.

De mest kjente myrlikene er blitt oppdaget i forbindelse med kommersiel torvskjæring i moderne tid. I Danmark var det brenselsmangelen under og like etter siste verdenskrig som førte til en kraftig økning i bruken av torv, og dermed til at berømte myrlik som Tollundmannen og Grauballemannen ble funnet. Begge disse likene er daterte til tiden nærmest før vår tidsregnings begynnelse. Den litt yngre Lindowmannen fra Cheshire i Nordvest-England ble funnet så sent som i 1984.

Selv om mange av de daterte myrlikene har vist seg å være fra perioden 500 f.Kr. til 500 e.Kr., finnes det både eldre og yngre funn. Dette har konsekvenser for hvordan man tolker bakgrunnen for funnene, for denne har neppe vært ens gjennom hele dette store tidsrommet. Felles for mange av likene, uansett periode, er den voldsomme behandlingen kroppene har vært utsatt for før de havnet i myra. Grauballemannen hadde fått halsen skåret over fra øre til øre, og han var helt naken da han ble funnet. Et myrlik fra Schleswig-Holstein, en tenåringsjente, hadde bind for øynene, mens en voksen mann fra samme lokalitet var blitt kvalt. Andre har fått skallen slått inn eller blitt halshugget. For hovedfasen i eldre jernalder har man gjerne vist til den romerske historieskriveren Tacitus og hans beskrivelse av rettspraksis og religionsutøvelse i det germanske stammeområdet. Tacitus skriver blant annet at ”reddharar, blautingar og skamløysor” ble senket i myrer og tildekket med kvister. I folkloristisk materiale finnes det dessuten en viss støtte for at myrlikene kan være mennesker som er blitt lagt i myra for å hindre gjengangeri.

Utenfor kjerneområdet for funn av myrlik er det også gjort en rekke funn av menneskelige levninger i myre. Men fordi myrkjemien her er en annen, er alle bløtdeler borte og det er bare skjelettene som er bevart. Slike myrskjeletter har vi noen funn av også i Norge. Arkeologen Per Oscar Nybruget har publisert et par funn fra Mjøstraktene – en eldre kvinne fra tiden rundt vår tidsregnings begynnelse og en middelaldrende mann uten hode. Mannen, som kom for dagen i Ringsaker, levde en del tidligere i jernalderen. Han var blitt neddynget med grener og kampestein.

Det spørs om ikke det finnes en del flere funn skjult i kildene. Fra Østfold har vi opplysninger om skjelettfunn i flere myrer, oftest forklart som ”svenske soldater” fra svenskekrigenes tid. I mellomkrigsårenes Moss fortalte en dame på 90 år at de falne svenske soldatene fra Torvslaget i byen i 1716 var blitt kastet i en nærliggende myr. Etter slaget vet vi at den svenske øverstkommanderende, Falkenberg, lå på lit de parade i Moss kirke, så det virker noe underlig at hans underordnede skal ha blitt kastet i en myr like ved slagstedet, og ikke på kirkegården. Om Haraldstadmyra i Tune heter det seg at svenske soldater ble begravd der etter et stort slag på ”Tune Skov” palmesøndag 1567. For 150 år siden skal man faktisk ha funnet skjeletter under torvskjæring i Haraldstadmyra. Nedover sørlandskysten har vi også en del opplysninger om skjelettfunn i myr. Men der har de ”svenske soldatenes” rolle i folkeminnet blitt overtatt av ilanddrevne strandvaskere og beseirede sjørøvere. Det er ingenting i veien for at noen av disse skjelettene kan være langt eldre enn finnerne antok, og at de faktisk kan tilhøre den store gruppen av forhistoriske myrlik og -skjeletter.

Romantikkens landskap