Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.

Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova.

Kaffa (dagens Feodosija) hadde vært på genovesiske hender siden 1270-årene, og ble som Genovas øvrige besittelser i Svartehavet styrt fra hjembyen gjennom en lokal konsul og andre embetsmenn. Genoveserne var involvert i handel med varer som korn, tekstiler, slaver og trelast, og kystrutene forbandt Kaffa med steder som Pera (Galata i nåværende Istanbul), Licostomo ved Donaumunningen i Moldavia, Trebisond i Lilleasia og Poti i Kaukasus. Grensebyen Tana (Azov) ved utløpet av Don var særlig viktig, ettersom den var en transitthavn for handelen over land fra Kina.

Naturgitt knutepunkt

Med sin beliggenhet der Europa møter Asia, ved enden av Silkeveien østover og ved en viktig handelsrute nordover til Kiev og enda lenger, var Kaffa et naturgitt knutepunkt og betydningsfull markedsplass. Naturen spilte også en vesentlig rolle når det gjaldt hvilke varer som ble handlet med – ikke minst hva slaver angår. For nord for Krim ligger de store steppene som strekker seg hele hele veien fra Mongolia til Ungarn og Polen. Gjennom flere hundre år var dette verdifulle jaktmarker for  til landsbyer og andre bosetninger i øst, vest og nord. Det åpne steppelandskapet gjorde det enkelt for slavehandlere til hest å ta seg hurtig frem over store avstander, helst vinterstid, da frosten lettet ferdselen over elver og våtmarker.

Det var ikke uten grunn at den litauiske forfatteren Michalo Lituanus i 1550-årene kunne bemerke at Kaffa ikke først og fremst var «en by, men en ugudelig kjempe som livnærer seg på vårt folks blod». På det tidspunktet hadde Genova for lengst mistet sine svartehavskolonier til de osmanske tyrkerne, som tok kontrollen over kyststripen på Krim, mens det tatariske Krim-khanatet dominerte innlandet. Men slavemarkedet i Kaffa eksisterte fremdeles, og det i enda større omfang enn tidligere. Ulike kilder viser at Krim-khanatets viktigste inntektskilde var handel slavefangst og -handel, og at markedet i Kaffa var Europas største i sitt slag. Enkelte av de kristne handelsmennene som hadde vært sentrale i den lukrative menneskehandelen i Kaffa frem til 1475, finner man derimot igjen blant «pionerene» i den senere trans-atlantiske handelen med slaver fra Afrika.

2 millioner

Wacław Pawliszak: Łucznik tatarski

Krim-tatarenes første mer systematiske slavejakt fant sted i 1468 i Galicia. Høydepunktet, om man kan bruke et slikt uttrykk, var i perioden 1600-1660. Våren 1655 ble 52 000 mennesker røvet i Ukraina og Sør-Russland. Fra 1654 til 1657 ble det utført 38 tatar-tokt til slaviske bosetningsområder. Det er blitt anslått at så mange som 2 millioner mennesker ble tatt til fange i Ukraina, Russland og Polen-Litauen og solgt som slaver i svartehavshavnene, først og fremst i Kaffa, i tidsrommet 1500-1700. Avsetningsmarkedet var i stor grad i Det osmanske riket, ikke minst i Konstantinopel.

Selv om tatarer vanligvis var dem som førte de menneskelige varene til Krim, var det mange andre som også var involvert i omsetningsleddet. For Kaffa var en multietnisk by både før og etter 1475. Flertallet av befolkningen var grekere og armenere, men i byen bodde også tatarer, kumaner, abkhasere, georgiere og jøder. Et engelsk skrift fra slutten av 1600-tallet skildrer hvordan tatarene 

«selger sine fanger av begge kjønn … til de kristne og jødiske kjøpmennene i Kaffa, og tar tyrkiske hester, våpen og andre varer som de trenger, i bytte. Fra byen Kaffa blir slavene fraktet til Konstantinopel, Synope, Trebisond og andre steder i Levanten. Av alle slaver som tatarene henter, står polske kvinner høyest i kurs…».

Baron de Tott, som var vitne til det siste slaveraidet på polsk og russisk område i 1769, gav følgende følelsesladde beskrivelse av en tatar på vei hjem etter utført oppdrag:

«Fem eller seks slaver i alle aldre, seksti sauer og tjue okser… Barna med hodene stikkende ut av en sekk festet til salen, en ung jente sitter foran ham, holdt fast av hans venstre arm, moren bak, faren på slep på en annen hest, og det samme med sønnen, sauene og oksene aller fremst; alle følges nøye med på, ingen unnslipper lederens årvåkne blikk. Han samler, styrer, forer, går selv av hesten for å lette transporten av slavene… Det ville ha vært et interessant skue, om ikke det var for den grådighet og den mest grusomme urettferdighet som ligger bak det hele.»

Minner om menneskehandelen

 «Over elven brenner det – tatarene deler sitt bytte. Landsbyen er brent, og landet plyndret. Gamle mor er drept, og min kjære er bortført,» heter det i en ukrainsk folkevise. Der, i Polen og andre steder østpå er minnet om slavehandlerne som når som helst kunne komme ridende for å «høste» en bosetning, bevart i språk og folketradisjon. Omfanget av tatarenes slavetokter gikk kraftig ned utover på 1700-tallet på grunn av tsarrikets økende nærvær og ekspansjon mot sør, men helt slutt på slavehandelen ble det først gjennom den russiske annekteringen av Krim i 1774-1783.

Tatarer dominerte slavehandelen på Krim, men det hører med til historien at genovesere og andre europeere også kunne drive det stort i handel med ufrie tatarer. Og i Moskva fikk ikke krimtatariske slavehandlere kun avsetning for sine varer – de kunne også kjøpe nye, av polsk, litauisk eller tysk opprinnelse. Fremdeles på begynnelsen av 1600-tallet kunne tatarer kjøpe karelske gutter og jenter på markedet i Novgorod, som var et betydelig slavemarked i seg selv.

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Jo, det kan godt hende at den første festningen i Østervågen ble anlagt på 1200-tallet, kanskje allerede i Håkon Håkonssons regjeringstid (1217-1263). Men det finnes ingen kilder som forteller dette, og realiteten er at første gang det nevnes en festning i Vardø, er i 1340. Når det av og til påstås noe annet, skyldes det noe så merkelig som en feil-lesning av en dansk folkevise.

Vardøhus slott i Østervågen i Vardø, slik den er fremstilt av Jan Huygen van Linschoten i 1590-årene

Den eldste kilden som nevner festningen, er et brev fra 1340. I brevet heter det at kongen, Magnus Eriksson, har overlatt til erkebiskopen enkelte regjeringsoppgaver, bl.a. oppgraderingen av Tunsberghus og Vargø (umbott Tunsbergs hus ok Varghæya). Av sammenhengen forstår man at festningen ikke kan være helt ny i 1340, ettersom den må repareres. Men hvor mye eldre enn 1340 det kan være, vet vi ingenting om.

Det er for så vidt ingenting i veien for at den var hundre år eller vel så det på det tidspunktet, men ingen kilder sier noe om det.

I Håkon Håkonssons tid ble det oppført flere nye borganlegg, mens andre festninger ble forsterket og utbygd. Slik sett er det absolutt tenkelig at han også lot oppføre en festning helt i den nordøstlige ytterkanten av riket. Det er for eksempel vanlig å regne med at skansen i Tromsø ble oppført i hans regjeringstid. Skansen har som festningen i Østervågen en beliggenhet som gjør den lite egnet for en tid der krigføringen foregikk ved hjelp av kuler og krutt, og den må dessuten – igjen på samme måte som «slottet» i Vardø -  ha blitt anlagt først og fremst for å forsvare havnen og den nærmeste bebyggelsen.

Historikeren P.A. Munch mente at Vardøhus var blitt anlagt på begynnelsen av 1300-tallet, og at bakgrunnen var de urolige forholdene under Håkon Magnusson (1299-1319), Håkon Håkonssons barnebarn. Men han antydet også at det var en viss mulighet for at festningen kunne gå tilbake til Håkon Håkonssons tid. Munchs forsiktige påpekning har imidlertid gått inn i et par andre, senere skrifter, og jeg har flere ganger hørt i Vardø at det finnes kildebelegg for at festningen er fra Håkon Håkonssons tid.

Hva var så P.A. Munchs eneste belegg for å antyde en datering til 1200-tallet? Jo, en middelaldersk folkevise, visen om «Den hellige kong Haakon», som lar Håkon overdra til sønnen Magnus «Bergen og Varhus». På Munchs tid antok man at det siste var en henvisning til Vardøhus. Den tolkningen går tilbake til den første utgiveren av visen, Anders Vedel, men han leste feil. I en senere utgave av Danmarks gamle Folkeviser (b. 3, s. 308) er feilen rettet opp, og der står det «Bergen og vaare hus», altså Bergen og våre festninger.

Visen om «Den hellige kong Haakon» blander videre sammen Håkon Håkonsson og Håkon Magnusson, og er antagelig relativt ung. Noen kilde til Vardøhus festnings historie er den uansett ikke.

Etter 1340 må vi helt frem til 1490 før det igjen omtales en festning i Vardø, og fra da av nevnes den jevnlig i kildene.

Bygningstømmer som mangelvare

I 1719 skulle den første kirken i det sjøsamiske området i indre Varanger settes opp på Angsnes i Nesseby, men hvor skulle man få bygningstømmer fra? Man tenkte seg at tømmer fra den gamle kirken i Vadsø – som stod ute på Vadsøya – kunne brukes, men det var ikke nok. Derfor ville man også benytte materialer fra to hus som amtmann Lorch hadde testamentert til Finnemisjonen – ett i Vardø og ett i Vadsø, det siste brannskadet. Likevel regnet myndighetene med å måtte skaffe 50 «tylter» bord fra Bergen. Slik løste man utfordringen som gjennom flere hundre år møtte enhver som ville bygge hus i det treløse landskapet i Varanger.

Ronthigården, Vardø, fra 1866. Tømmeret er nokså tydelig av ulik opprinnelse

I sin tid har det nok vært noe skog ved Varangerfjorden, slik funn av trerøtter i myrer viser flere steder. Men det er flere tusen år siden. Helt fra de første tømmerhusene av «norsk» type ble bygd i området på 1500-tallet eller enda tidligere, har finnmarkingene derfor vært nødt til å forholde seg til et landskap så å si uten trær som er egnet til bygningsmateriale.

Gjenbruk

Eksemplet fra Nesseby viser to av de vanligste måtene å løse problemet på: Utstrakt gjenbruk og flytting av eldre bygninger, til dels over betydelige avstander, og import av materialer sørfra. Det er svært mange eksempler på gjenbruk. I Vardø ble den gamle tømmerkirken fra 1714 til en stor enebolig i 1869, mens Gamleskolen samme sted (fra 1886) blant annet inneholder tømmer fra den gamle almueskolen og fra byens fattighus. Da den gamle kirken i Vadsø ble revet i 1864, ble tømmeret brukt til nye skolestuer i Salttjern og Vestre Jakobselv.

Kirkehistorien i nettopp Nesseby illustrerer en annen løsning som også har vært vanlig, nemlig tømmerimport østfra, fra Russland. I 1746 ville man nemlig flytte kirken fra Angsnes og inn til fastlandet, og dessuten gjøre den større, ettersom kirkebygningen var blitt for liten for menigheten. For å kunne utvide kirken, ble det kjøpt inn 450 bjelker fra Kola. De ble transportert sjøveien til Vadsø. Da den nåværende kirken i Nesseby ble oppført i 1858, ble også mye av de gamle materialene gjenbrukt.

Russetømmer

Importen av «russetømmer» var i perioder vel så stor, eller større, enn tømmerimporten sørfra. Det fremgår blant annet av tollregnskapene, men bekreftes av de bygningsarkeologiske undersøkelsene som Varanger museum har gjort av eldre stående bygninger i Vadsø og Vardø i de siste par år. Ved hjelp av dendrokronologi har vi kunnet dokumentere at tømmer fra Kvitsjøområdet er brukt i flere bygninger fra 1700- og 1800-tallet. Det gjelder for eksempel den flotte Harjogården i Skallelv, som spiller en viktig rolle i den flunkende nye Varangerhus-utstillingen på museet i Vadsø. Deler av tømmeret i Harjogården viser seg å være felt i nærheten av Arkhangelsk.

Gjennom avisannonser fra 1870-årene og fremover kan man følge pomorhandelen generelt, og trelastimporten fra Russland spesielt. Bare i Vardø fantes det fire, fem ulike handelsfirmaer som støtt og stadig annonserte i lokalavisene at de hadde russisk tømmer for salg. Men samtidig dukker det opp annonser fra firmaer i Trøndelag som fallbyr ferdigskåret tømmer fra moderne dampsager og høvlerier.

Men hva med de store skogsområdene i indre deler av Finnmark? De var selvsagt også en viktig kilde for bygningstømmer. Et skrift fra 1740-årene forteller at «Field-Lapperne» hogger tømmer i innlandet og fløter det på elvene ut til kysten, der de selger det til nordmennene.

«Raftesiden»

Da det skulle bygges ny amtmannsbolig i Vadsø på slutten av 1600-tallet, gikk det ut ordre til almuen, «nordmænd og finder», om å hogge bygningstømmer i Neiden på Raftesiden. Raftesiden var navnet nordmennene brukte på sørsiden av Varangerfjorden, og på Raftesiden hadde blant annet garnisonen på Vardøhus festning hentet bygningstømmer og ved i lang tid. Det er mulig, men slett ikke sikkert, at navnet kommer av raft, som betyr taksperre, bygningstømmer generelt og brenneved.

Det hører med til historien at almuen mente at det ikke var nok brukbart tømmer i Neiden, og i stedet bestilte et ferdig hus til amtmannen fra Bergen «paa deris egen bekostning». Men senere hører vi titt og ofte at tømmer blir bestilt fra skoltesamene i Neiden og Pasvik. Den kirken fra 1714 som ble til bolighus i Vardø 150 år senere, bestod for eksempel av pasviktømmer. Og til langt ut på 1800-tallet fortelles det om skoltesamer som driver tømmerhandel og frakter virke til Vadsø på egne båter.

En konge for mye?

«Fredericia kan blive et nyt Jelling», meldte lokalavisen – i Fredericia – nylig. Bakgrunnen var funnet av det som kan vise seg å være et kongsgårdskompleks fra tidlig vikingtid ved Erritsø. Vikingene fascinerer og vekker interesse også i nabolandet – og særlig når arkeologenes oppdagelser kan styrke eller utfordre gjengse oppfatninger om tidlige konger og kongemakt.

Funnstedet ved Erritsø har vært kjent noen år, og den første utgravningen fant sted i 2006. Hittil tyder det meste på at det som er funnet, hører hjemme i eldre vikingtid, på 700- eller 800-tallet. Etter hvert har det tegnet seg et bilde av et sted ulikt alle andre i denne perioden – i Vest-Danmark, vel å merke. For anlegget ved Erritsø ligner i mangt og mye på kjente kongsgårder som Tissø og Lejre på Sjælland. Erritsø-komplekset består blant annet av spor etter en stor, 40 meter lang hallbygning som har vært omgitt av et palisadeverk på 120 meter i kvadrat og en dyp og bred vollgrav. Det hele ligger på et høydedrag med utsikt til Lillebælt.

Det er liten tvil om at det har krevd store ressurser å bygge og vedlikeholde både hallen og forsvarsverket som omgir den. Byggeskikken er med å bekrefte inntrykket at det er et lignende miljø som det som representeres av Lejre og Tissø, som står bak. Og den monumentale beliggenheten ved ferdselsåren Lillebælt gjør det nærliggende å tenke seg at det er en konge som på denne måten har villet markere sin makt og kontrollere sjøverts trafikk.

Det utgravde området ved Erritsø. Tegning: Vejlemuseerne

 Et hovedspørsmål for arkeologene fra VejleMuseerne er nå om det imponerende anlegget ved Erritsø virkelig forsvant ut av sagaen på 800-tallet, eller om det også var i bruk senere i vikingtiden. For bare 40 km i luftlinje fra Erritsø ligger Jelling med Harald Blåtanns kongsgård fra 900-tallet. Med dette som utgangspunkt spør man seg om de to kongsgårdene kan være samtidige, eller om

 Jelling er en direkte etterfølger til Erritsø? Og siden palisadeverket på sistnevnte sted bærer tydelige spor etter å ha brent – kan det tenkes at de senere «rikssamlerne» i Jelling kan ha kommet til Jylland utenfra, og rett og slett kvittet seg med en rivaliserende kongeslekt i Erritsø ved bål og brann?

Alt dette er interessante og relevante spørsmål. Men for en norsk leser med alminnelig kunnskap om vikingtiden her hjemme, kan perspektivet muligens virke litt rart. Det skyldes i hvert fall et stykke på vei at dansk og norsk vikingtidsforskning, enten den nå setter de skriftlige kildene eller arkeologien i førersetet, ikke har helt sammenfallende syn på den prosessen som kom til å lede frem til de høymiddelalderens respektive riksdannelser. I den norske fortellingen om rikssamlingen gjerne har tatt høyde for at det eksisterte mer enn ett rike og flere regionale herskere i form av småkonger gjennom hele vikingtiden, slik de senere sagaene også hevder. Tradisjonen i Danmark har vært litt annerledes, og man har vanligvis regnet med at riket var samlet i det minste fra og med Harald Blåtann (konge 958-986/87).

Jellingdynastiet

Grunnlaget for dette synet ligger først og fremst i de skriftlige kildene, men ikke utelukkende der. Og det er samtidig viktig å peke på at det i flere tilfeller er tale om kilder som er eldre, og dermed nærmere begivenhetene, enn de norrøne sagaene. Hovedkilden er kanniken Adam av Bremens krønike, og han hadde igjen hadde fått sine opplysninger av Svein Estridsson, konge av Danmark fra 1047-1074/76. Svein var født omkring 1020, og er kanskje mest kjent for sin langvarige kamp mot den norske kongen, Harald Hardråde, for sin organisering av den danske kirken i åtte bispedømmer og for sitt forsøk på å få sin eldste sønn kronet av paven selv. Han prøvde dessuten å få Harald Blåtann helgenerklært. Sistnevnte var Sveins oldefar.

Det er fra Svein Estridsson at noen av de tidligste opplysningene om Jellingkongene Harald Blåtann og dennes far, Gorm den gamle, skriver seg. Deres herredømme bekreftes også av andre kilder – også av de arkeologiske, så som Haralds berømte runestein i Jelling, der han selv forteller at han vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne. Samme innskrift bekrefter at Haralds far het Gorm, og moren Tyra, mens innskriften på en annen runestein i Jelling, en som tilsynelatende er reist av Gorm, forteller at Tyra var hans kone.

Adam av Bremen vet også beskjed om konger forut for Gorm, men opplysningene om disse regnes gjerne for mindre pålitelige.

Ifølge Adam var Gorm en sønn av en «Hardegon», som kom fra «Normannia» og erobret riket. Nå kaller Snorre kong Gorm for Gorm Hardeknutsson, så helt enestående er ikke Adams opplysning. Likevel er det nok bare få som har festet lit til denne opplysningen hos Adam. Det vil si, slik var situasjonen frem til for noen få år siden, da det i et engelsk skattefunn kom for dagen en mynt av en hittil ukjent myntherre ved navn «Airdeconut», hvis navn ikke helt urimelig kan oppfattes som en angelsaksisk variant av nettopp Hardeknut. Han var i så fall en (dansk) vikingkonge i York tidlig på 900-tallet.

For noen år siden ble sporene etter et omfattende kongsgårdsanlegg – tre ganger så stort i utstrekning som det «nye» ved Erritsø – avdekket i Jelling. Det tilhører 900-tallet, med andre ord Gorms, Tyras og Haralds tid. Jellingkongene har vært mektige, det er det ingen tvil om. Men var kongene i Jelling bokstavelig talt i ensom majestet, eller kan det tenkes at det fantes samtidig opposisjon og konkurrerende kongeslekter andre steder i det nåværende Danmark? Det er slike spørsmål som utgravningen i Fredericia reiser, og det er langt fra første gang at det skjer.

Ravnunge-Tue

Et interessant eksempel har vi i en gruppe runesteiner fra samme tid (900-tallet). De befinner seg en del kilometer sørvest for Jelling, og alle fire steiner er trolig reist av én og samme mann, som i innskriftene kaller seg Ravnunge-Tue, og som i motsetning til Harald Blåtann og Gorm den gamle ikke er kjent fra (andre) skriftlige kilder.

Den ene av steinene utgjorde opprinnelig «stevnen» i en stor skipssetning, og innskriften forteller at «Ravnunge-Tue gjorde dette minnesmerket etter sin mor, Vibrog». I innskriften på steinen fra Bække får vi vite at «Ravnunge-Tue og Fundin og Gnyple, de tre gjorde Tyras haug». Innskriften på steinen fra Horne er vanskelig å tolke, men den forteller enten at «Ravnunge-Tue gjorde denne haug» eller «Tyras haug».

Så kan man spørre seg hva slags forhold Tue har hatt til Tyra? Et svar gir han selv i innskriften på runesteinen fra Læborg, som kanskje opprinnelig var reist ved Hærveien. I denne heter det nemlig: «Ravnunge-Tue hogde disse runer etter Tyra, sin dronning».

Tyra kan godt ha vært et vanlig kvinnenavn i vikingtidens Danmark. Men det er nærliggende å spørre om det virkelig kan ha eksistert to Tyra’er som begge var dronninger og begge dertil nevnt i opptil flere runeinnskrifter i dette området i første halvdel av 900-tallet? Arkeologer, runologer og historikere har gitt litt forskjellige svar på det spørsmålet. For dels kan det jo tenkes at det faktisk er snakk om to ulike kvinner ved samme navn, og dels har man problematisert betydningen av ordet «dronning», som ikke nødvendigvis betyr regent, men også kan oversettes med «frue».

Mistanken er likevel vakt. En av dem som har gått lengst i å koble Ravnunge-Tues innskrifter til Jelling og persongalleriet tilknyttet dette stedet, er Birgit Sawyer (1945-2015), som var historiker og professor ved NTNU i Trondheim. Hun mente at Tyra i de to gruppene med innskrifter var én og samme person, og at hun hadde overlevd sin første ektemann, Gorm, og deretter hadde inngått ekteskap med Ravnunge-Tue.

Slik kan man spørre, med bakgrunn i de pågående utgravningene.