En konge for mye?

«Fredericia kan blive et nyt Jelling», meldte lokalavisen – i Fredericia – nylig. Bakgrunnen var funnet av det som kan vise seg å være et kongsgårdskompleks fra tidlig vikingtid ved Erritsø. Vikingene fascinerer og vekker interesse også i nabolandet – og særlig når arkeologenes oppdagelser kan styrke eller utfordre gjengse oppfatninger om tidlige konger og kongemakt.

Funnstedet ved Erritsø har vært kjent noen år, og den første utgravningen fant sted i 2006. Hittil tyder det meste på at det som er funnet, hører hjemme i eldre vikingtid, på 700- eller 800-tallet. Etter hvert har det tegnet seg et bilde av et sted ulikt alle andre i denne perioden – i Vest-Danmark, vel å merke. For anlegget ved Erritsø ligner i mangt og mye på kjente kongsgårder som Tissø og Lejre på Sjælland. Erritsø-komplekset består blant annet av spor etter en stor, 40 meter lang hallbygning som har vært omgitt av et palisadeverk på 120 meter i kvadrat og en dyp og bred vollgrav. Det hele ligger på et høydedrag med utsikt til Lillebælt.

Det er liten tvil om at det har krevd store ressurser å bygge og vedlikeholde både hallen og forsvarsverket som omgir den. Byggeskikken er med å bekrefte inntrykket at det er et lignende miljø som det som representeres av Lejre og Tissø, som står bak. Og den monumentale beliggenheten ved ferdselsåren Lillebælt gjør det nærliggende å tenke seg at det er en konge som på denne måten har villet markere sin makt og kontrollere sjøverts trafikk.

Det utgravde området ved Erritsø. Tegning: Vejlemuseerne

 Et hovedspørsmål for arkeologene fra VejleMuseerne er nå om det imponerende anlegget ved Erritsø virkelig forsvant ut av sagaen på 800-tallet, eller om det også var i bruk senere i vikingtiden. For bare 40 km i luftlinje fra Erritsø ligger Jelling med Harald Blåtanns kongsgård fra 900-tallet. Med dette som utgangspunkt spør man seg om de to kongsgårdene kan være samtidige, eller om

 Jelling er en direkte etterfølger til Erritsø? Og siden palisadeverket på sistnevnte sted bærer tydelige spor etter å ha brent – kan det tenkes at de senere «rikssamlerne» i Jelling kan ha kommet til Jylland utenfra, og rett og slett kvittet seg med en rivaliserende kongeslekt i Erritsø ved bål og brann?

Alt dette er interessante og relevante spørsmål. Men for en norsk leser med alminnelig kunnskap om vikingtiden her hjemme, kan perspektivet muligens virke litt rart. Det skyldes i hvert fall et stykke på vei at dansk og norsk vikingtidsforskning, enten den nå setter de skriftlige kildene eller arkeologien i førersetet, ikke har helt sammenfallende syn på den prosessen som kom til å lede frem til de høymiddelalderens respektive riksdannelser. I den norske fortellingen om rikssamlingen gjerne har tatt høyde for at det eksisterte mer enn ett rike og flere regionale herskere i form av småkonger gjennom hele vikingtiden, slik de senere sagaene også hevder. Tradisjonen i Danmark har vært litt annerledes, og man har vanligvis regnet med at riket var samlet i det minste fra og med Harald Blåtann (konge 958-986/87).

Jellingdynastiet

Grunnlaget for dette synet ligger først og fremst i de skriftlige kildene, men ikke utelukkende der. Og det er samtidig viktig å peke på at det i flere tilfeller er tale om kilder som er eldre, og dermed nærmere begivenhetene, enn de norrøne sagaene. Hovedkilden er kanniken Adam av Bremens krønike, og han hadde igjen hadde fått sine opplysninger av Svein Estridsson, konge av Danmark fra 1047-1074/76. Svein var født omkring 1020, og er kanskje mest kjent for sin langvarige kamp mot den norske kongen, Harald Hardråde, for sin organisering av den danske kirken i åtte bispedømmer og for sitt forsøk på å få sin eldste sønn kronet av paven selv. Han prøvde dessuten å få Harald Blåtann helgenerklært. Sistnevnte var Sveins oldefar.

Det er fra Svein Estridsson at noen av de tidligste opplysningene om Jellingkongene Harald Blåtann og dennes far, Gorm den gamle, skriver seg. Deres herredømme bekreftes også av andre kilder – også av de arkeologiske, så som Haralds berømte runestein i Jelling, der han selv forteller at han vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne. Samme innskrift bekrefter at Haralds far het Gorm, og moren Tyra, mens innskriften på en annen runestein i Jelling, en som tilsynelatende er reist av Gorm, forteller at Tyra var hans kone.

Adam av Bremen vet også beskjed om konger forut for Gorm, men opplysningene om disse regnes gjerne for mindre pålitelige.

Ifølge Adam var Gorm en sønn av en «Hardegon», som kom fra «Normannia» og erobret riket. Nå kaller Snorre kong Gorm for Gorm Hardeknutsson, så helt enestående er ikke Adams opplysning. Likevel er det nok bare få som har festet lit til denne opplysningen hos Adam. Det vil si, slik var situasjonen frem til for noen få år siden, da det i et engelsk skattefunn kom for dagen en mynt av en hittil ukjent myntherre ved navn «Airdeconut», hvis navn ikke helt urimelig kan oppfattes som en angelsaksisk variant av nettopp Hardeknut. Han var i så fall en (dansk) vikingkonge i York tidlig på 900-tallet.

For noen år siden ble sporene etter et omfattende kongsgårdsanlegg – tre ganger så stort i utstrekning som det «nye» ved Erritsø – avdekket i Jelling. Det tilhører 900-tallet, med andre ord Gorms, Tyras og Haralds tid. Jellingkongene har vært mektige, det er det ingen tvil om. Men var kongene i Jelling bokstavelig talt i ensom majestet, eller kan det tenkes at det fantes samtidig opposisjon og konkurrerende kongeslekter andre steder i det nåværende Danmark? Det er slike spørsmål som utgravningen i Fredericia reiser, og det er langt fra første gang at det skjer.

Ravnunge-Tue

Et interessant eksempel har vi i en gruppe runesteiner fra samme tid (900-tallet). De befinner seg en del kilometer sørvest for Jelling, og alle fire steiner er trolig reist av én og samme mann, som i innskriftene kaller seg Ravnunge-Tue, og som i motsetning til Harald Blåtann og Gorm den gamle ikke er kjent fra (andre) skriftlige kilder.

Den ene av steinene utgjorde opprinnelig «stevnen» i en stor skipssetning, og innskriften forteller at «Ravnunge-Tue gjorde dette minnesmerket etter sin mor, Vibrog». I innskriften på steinen fra Bække får vi vite at «Ravnunge-Tue og Fundin og Gnyple, de tre gjorde Tyras haug». Innskriften på steinen fra Horne er vanskelig å tolke, men den forteller enten at «Ravnunge-Tue gjorde denne haug» eller «Tyras haug».

Så kan man spørre seg hva slags forhold Tue har hatt til Tyra? Et svar gir han selv i innskriften på runesteinen fra Læborg, som kanskje opprinnelig var reist ved Hærveien. I denne heter det nemlig: «Ravnunge-Tue hogde disse runer etter Tyra, sin dronning».

Tyra kan godt ha vært et vanlig kvinnenavn i vikingtidens Danmark. Men det er nærliggende å spørre om det virkelig kan ha eksistert to Tyra’er som begge var dronninger og begge dertil nevnt i opptil flere runeinnskrifter i dette området i første halvdel av 900-tallet? Arkeologer, runologer og historikere har gitt litt forskjellige svar på det spørsmålet. For dels kan det jo tenkes at det faktisk er snakk om to ulike kvinner ved samme navn, og dels har man problematisert betydningen av ordet «dronning», som ikke nødvendigvis betyr regent, men også kan oversettes med «frue».

Mistanken er likevel vakt. En av dem som har gått lengst i å koble Ravnunge-Tues innskrifter til Jelling og persongalleriet tilknyttet dette stedet, er Birgit Sawyer (1945-2015), som var historiker og professor ved NTNU i Trondheim. Hun mente at Tyra i de to gruppene med innskrifter var én og samme person, og at hun hadde overlevd sin første ektemann, Gorm, og deretter hadde inngått ekteskap med Ravnunge-Tue.

Slik kan man spørre, med bakgrunn i de pågående utgravningene.