Steinnes og husebyene

Den nyskapende historikeren Asgaut Steinnes (1892-1973) stod på 1950-tallet bak en serie originale og ofte tankevekkende studier av administrative og organisatoriske forhold i norsk vikingtid og middelalder. I bredt anlagte artikler med fantasieggende titler som «Utskyld», «Alvheim», «Hundekongen» og «Husebyar», malte han med bred pensel og ofte ved hjelp av retrospektiv metode et bilde av kongsgårder, veisystemer og riker med røtter i yngre jernalder.

Steinnes var i mellomkrigsårene en sentral figur innenfor agrarhistorisk forskning, og leverte flere detaljerte studier av skattesystemer og eiendomsforhold i middelaldersamfunnet. Flere av arbeidene hans fra den gang er fremdeles «must reads» for den som bedriver forskning innenfor norsk økonomisk historie i middelalderen. Det var med disse som grunnlag at han i moden alder «hevet blikket» og presenterte de nevnte studiene om enda eldre perioder. Hypotesene hans har satt dype spor, ikke minst i lokalhistorisk litteratur, blant annet fordi han gjennom disse artiklene gav en rekke navngitte gårder, bygdelag og veifar som er kjent fra moderne tid, en over tusen år gammel historie og kontekst, og fordi forfatteren evnet å presentere helhetlige, ofte forbløffende klare sammenhenger med utgangspunkt i et ofte broket og mangelfullt kildetilfang. Det gjelder ikke minst den store artikkelen om «Huseby-skipnaden» fra 1955.

Fordelt på Sverige, Danmark, Norge, Tyskland (Schleswig-Holstein) og Storbritannia (Orknøyene) finner man Huseby og varianter av dette som bosetningsnavn på noe slikt som 130 steder. Sverige har flest, mens Huseby/Husabø forekommer minst 57 ganger som gårdsnavn her hjemme. I tillegg kommer en del tilfeller der navnet Huseby ikke er knyttet til gårder kjent fra historisk tid, men likevel kan tenkes å betegne forsvunne bebyggelser. Navnet er det norrøne Húsabýr eller Húsabær, og Oluf Rygh utlegger det som «gården med mange og gode hus».

Den geografiske utbredelsen av Huseby-gårder er påfallende, og dette har påkalt historikernes oppmerksomhet i langt over hundre år. For Norges del er tettheten klart størst i landskapene rundt Oslofjorden, samt i Trøndelagsfylkene, og disse to klyngene er «forbundet» gjennom et mindre antall Huseby-navn langs kysten på Sør- og Vestlandet.

Asugaut Steinnes’ store tanke var at Huseby-gårdene hadde utgjort et helhetlig administrativt system allerede på 600-tallet, altså før vikingtiden, og at de hadde vært kongelige administrasjonsgårder, først og fremst knyttet til skatteinnkreving innenfor et ambulerende kongedømme. I så måte kunne han bygge på flere av sine forgjengeres tolkninger og resultater. For Danmarks del hadde Steenstrup alt i 1874 ment at «det egentlige Betegnende for Husebyerne er det, at de vare Hovedsædet for en mægtig Herre, hans Sædegaard eller Embedsgaard». I Sverige hadde Schück også tatt til orde for at husebyene der hadde tjent som kongelige støttepunkter, og Alexander Bugge gjorde lignende tanker gjeldende i Norge.

Steinnes viste til at det han kalte «ekte husebyer», jevnt over var store gårder med en sentral plassering i sine respektive bygder, slik hypotesen hans også på det nærmeste forutsatte. Det er da også et faktum at flere gårder som bærer Huseby-navnet, nevnes i sagaene i sammenheng med konger og stormenn. Det gjelder for eksempel Huseby i Stange, der Håkon Håkonsson oppførte en gildehall. Samme Håkon vokste opp på Huseby i Eidsberg, som tilhørte stormannen Erlend av Huseby. På Huseby på Lista bodde omkring år 1300 baronen Snare Aslaksson.

Gir man seg arkeologien i vold, er det på samme måte enkelt å finne eksempler på Huseby-gårder som utmerker seg gjennom blant annet store og monumentale gravhauger fra jernalderen, eller spesielt rike vikingtidsgravfunn. Men like ofte – eller oftere – finnes disse kulturminnene på nabogården(e) til en Huseby-gård. En hel del husebyer var også kirkested i kristen middelalder – men igjen er det like slående hvor mange av dem som aldri selv ble kirkested, men likevel inngår i en mindre krets av nabogårder der én eller flere har eller hadde kirke i middelalderen. På den ene eller andre måten er det vanskelig å unngå Steinnes’ ene konklusjon, nemlig at det er snakk om et bebyggelsesnavn som er knyttet til miljøer som oppviser flere tegn på sentralitet. Det fantes imidlertid alternative tolkninger også. På et tidlig tidspunkt publiserte historikeren Nils Hallan sin kritikk av Steinnes’ tolkninger. Han tok utgangspunkt i Trøndelag, der Steinnes hadde ment at en Huseby-gård hadde vært administrativt sentrum i hvert av de gamle fylkene. Hallan påviste at det slett ikke var slik i alle deler av Trøndelag, og at det ofte var andre gårder som pekte seg ut som sentrale. I stedet mente han at det var det faktum at Huseby-gårdene ofte ligger plassert ved viktige knutepunkter for ferdselen til lands og til vanns, som er mest karakteristisk for dem, og at de derfor kan ha vært gårder «som kan hyse ferdafolk».

Steinnes gikk av og til for langt i sin jakt på system og orden, som da han både avviste enkelte Huseby-gårder som «uekte», samtidig som han la til «husebyer» som aldri har båret navnet. Han tok for eksempel med Husabø i Lindås, og mente at den hadde tilhørt en indre organisasjon i et rike i Hordaland før Harald Hårfagres rikssamling. Men Husabøen er navnet på en ikke spesielt stor ødegård i gården Fammestads utmark. På Husabøen, som kanskje rett og slett betyr «bøen med hus(-tuft) på», er det tydelige spor etter en hustuft som trolig er fra vikingtid eller middelalder. Noen spesielt stor og imponerende bygning har det neppe vært snakk om. Men lokaliteten passet inn i Steinnes’ system, og han tenkte seg at den en gang spilte en viktig rolle i forsvar og kontroll av ferdselen rundt storgården Seim.

Men kan hende er bakgrunnen for Huseby-navnet og bebyggelsene som bærer det, mer lokal enn Steinnes så for seg. Det er mulig at de har oppstått og spilt en rolle i forbindelse med at vikingtidens typiske stormannsgårder med utstrakt bruk av ufri arbeidskraft, i løpet av tidlig- og høymiddelalderen avløses av mindre gårder drevet av leilendinger. Mer om det en annen gang.