Et byprospekt fra 1720

Det «ukjente» byprospektet er antagelig laget omkr. 1720. Foto: NTNU Universitetsbiblioteket. CC BY-SA 4.0.

I Gunnerusbiblioteket ved NTNU i Trondheim finnes et «ukjent» og svært tidlig prospekt av Moss by. Det er trolig laget så tidlig som i 1720, og bidrar med interessante opplysninger om byen i det øyeblikket den gikk over fra «bare» å være et ladested til å bli kjøpstad. Denne endringen fremgår av selve overskriften på kartet – «Den Bye Moss i Aggershus Stift», er tittelen, men noen, trolig tegneren selv, har strøket over den opprinnelige begynnelsen: «Told- og Lade(stedet) Moss i Aggershus Stift».

Det fargelagte prospektet er 33x42 cm stort, og den daværende tettbebyggelsen er vist fra et utsiktspunkt på Jeløy, kanskje på Jederfjellet? I alle fall er hele sjøsiden langs Mossesundet med, fra Nordbakken med det på det tidspunktet nyetablerte Moss Jernverk i nord, til Værlesanden i sør. I bakgrunnen ser vi høydedragene mot Vansjø, og Kongeveien som slynger seg over Storebro og oppover mot Raet og videre mot Fredrikstad.

Det er litt uklart hvordan prospektet havnet i Trondheim. Sannsynligvis var det en del av den samlingen som Thorvald Boeck (1835-1901) solgte til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i 1899, og som bestod av over 30 000 bøker og et stort antall kart, brev og håndskrifter.

Artige detaljer

Noen morsomme detaljer er verdt å merke seg, som personen om bord i fartøyet som ligger for anket i sundet, masovnen på Verket med de to figurene som ser ut til å bære på stangjern, eller tømmerlensa ved utløpet av elva. Sistnevnte må være den som mossingene anla i 1713, i forbindelse med den pågående konflikten med handlende fra ladestedene lenger inn i fjorden. Kristianiaborgere hadde for lengst slått seg ned i Hølen og Son, og drev utskipning av tømmer derfra. Men etter hvert som skogene i omlandet ble uthogd, begynte Kristianiaborgerne å kjøpe tømmer også i Mossedistriktet og fløte det til sagene på Moss, og derfra innover fjorden. De utfordret på den måten mossingenes monopol på den lukrative trelasthandelen. Bommen ved elvemunningen ble en nokså kortvarig affære, som toppet seg da Mosseborgerne tok beslag i trelast som tilhørte borgere bosatt i Son og Hølen.

Tegningen inneholder flere påtegninger knyttet til krigshandlingene på Moss i 1716, i forbindelse med Karl den 12.s felttog. Det er sannsynlig at den opprinnelig har vært et vedlegg til én av de rapportene som ble utarbeidet i etterkant av felttoget. Åstedet for «Torvslaget» den 23. april er angitt, og likeledes de veier som de norske styrkene fulgte inn i byen (oberstløyntant Huitfeldt nordfra langs Kongeveien, brigader Budde sørfra gjennom – ifølge dette prospektet – tre av byens gater).

Den eldste kjente fremstillingen av Moss, regnes gjerne for å være Jacob Conings kjente maleri fra 1698/1699, hvis original befinner seg i Nasjonalmuseet i Oslo. Hans omhyggelig utførte prospekt viser datidens bebyggelse sett fra Verksåsen, og regnes for å gi et temmelig sannferdig bilde av bebyggelse og landskap en tyve års tid før det «nye» prospektet som er tema her. Det gjør det også interessant å sammenligne de to fremstillingene.

Annet perspektiv

Vårt prospekt fra ca. 1720 viser til dels byen fra et annet perspektiv enn Conings maleri, dels detaljer som ikke fremkommer på maleriet, og dels forhold som tilsynelatende har endret seg mellom 1689/1699 og ca. 1720. Det kan derfor være nyttig å ta utgangspunkt i maleriet.

Coning viser oss en bebyggelse som i utpreget grad er konsentrert langs fossen, elva og ned mot sundet. Dette mønsteret gjenfinnes på 1720-prospektet, men med flere detaljer som bidrar til å nyansere bildet – og som først og fremst tyder på en noe klarere bebyggelsesstruktur enn det som fremgår av Conings maleri. En viktig forskjell på de to fremstillingene er nemlig at prospektet viser gater. Navnsattw er de dessverre ikke på prospektet, men det er ikke vanskelig å kjenne dem igjen:

Foruten Kongeveien (dagens Kongens gate og Klostergata, som på 1700-tallet gjerne ble kalt den «øvre gade»), dreier det seg først og fremst om tre veiforløp parallelt med Mossesundet – merket med «b», «c» og «d» på tegningen. «d» er den nåværende Storgata, bokstavelig talt «den store gade», som den refereres til i 1700-tallskildene). «b» er dagens Skoggata («Skouger Gaden», heter den på et kart fra 1740), mens «c», som går fra kirken og i retning elva, er den nåværende Dronningens gate, som tidligere ble kalt Enggata («Engergaden» i 1740). Det er ellers tegnet inn en vei i forlengelsen av «b»/Skoggata, som mer eller mindre svarer til den nåværende Høienhaldgata, og forbindelsen mellom Skoggata og Kongeveien (mao. dagens Vogts gate, den tidligere «Bakkegade») er også vist på prospektet.

Gatene

På prospektet ligger bebyggelsen i stor grad langs to av disse gatene: Storgata og Kongens gate. Men det er også vist tettbebyggelse liggende til de nordlige delene av Enggata og Skoggata, dvs. i området rundt det nåværende Torvet (Vincents Buddes plass). For øvrig er det bare spredte hus som vises – på Verket, langs Skoggata, på Sanden og ved Kløfta. Det eneste unntaket er en mindre husrekke sør for kirken; det må dreie seg om de øverste husene i den nåværende Værlegata, nærmest Kransen.

Kirken fremstår i samme skikkelse som på Conings maleri, men på prospektet ser vi vestsiden, som ikke fremkommer på maleriet. Øverst oppe på takrytteren ses et kors og det som vel er en værhane.

Nærmest Mossesundet er det vist en del bygninger som står med gavlene mot sjøen. Det må dreie seg om pakkhus og sjøboder. I bakkant ligger større bolighus, ofte bygd i to etasjer. Dette er jo nærmest en rent middelaldersk struktur. Fra andre kilder vet vi at de fleste kjøpmennene i byen bodde i dette området, altså i Storgata. Bebyggelsen ellers består stort sett av énetasjes hus. En kan ane dette skillet også hos Coning, men det er vesentlig tydeligere på det yngre prospektet, og dokumenterer antagelig at det har funnet sted en utvikling i løpet av de 20 årene som skiller de to fremstillingene.

Røde og gule hus

Når det gjelder husenes utseende, er det én påtagelig forskjell fra Conings maleri. Sistnevnte viser nemlig at bygningsmassen på ladestedet i 1698/1699 overveiende bestod av upanelte, laftede trehus med bord- eller tegltak. Innimellom kan det anes noen slike på prospektet fra ca. 1720 også, først og fremst i den øvre del av byen. Men det som dominerer på prospektet, er panelte, malte hus, noen røde, andre gule, og så å si alle med tegltekte tak. I forbindelse med Fredrik den 5.s Norgereise i 1749, fortelles det at en del hus i Moss er «beklædte med Bord og malede, de fleste røde med hvide Pillarer eller Karme, andre gule». Prospektet viser hvor utbredt de malte husene var allerede 30 år før den tid.

Conings maleri viser klart at ladestedet utenfor selve bebyggelsen utgjorde et jordbrukslandskap. Vi ser gjerder mellom de ulike teigene, og fargenyanser indikerer at vi dels har å gjøre med åker, dels med eng (gress). Igjen kan 1720-prospektet bidra med nye detaljer. Flere steder på arket har nemlig tegneren ført på opplysninger om vegetasjonstype og eventuell bruk i jordbrukssammenheng.

Enggata fører for eksempel over et større område med påskriften «Enge», naturlig nok, vil noen kanskje mene. Trolig var det dette som området som i eldre kilder kalles «Herredstvet eng», etter den forsvunne gården Herredstvet, som i 1650 ble oppgitt å være «den plass hvorpå all Moss er bygd». Lenger sør, og opp mot Skarmyra, er «Cronens Agrer» vist – kanskje er det helst de senere Bergløkkene som er ment. Vel så interessant er de stedene som har påskriften «Skov». Det gjelder høydedragene øst for tettstedet, men også bakkene mellom Værla og Melløs. Det er vel denne skogen som er forklaringen på navnet Skoggata, får vi anta.

***

Det skal nevnes at det finnes ytterligere ett «ukjent» Mosseprospekt, og det er antagelig enda noen år eldre enn Conings maleri. Det befinner seg i det franske nasjonalbiblioteket i Paris, har i sin tid tilhørt Ludvig den 14., og er høyst sannsynlig utført av Louis de Chomond dit Boudan en gang etter 1685. Dette prospektet fortjener en grundigere behandling, men det får bli ved en senere anledning.

Tusen år i Sosteli

Det begynte rundt et velfylt lunsjbord på Nationalmuseet i København i 2010, på avdelingen for «Naturvidenskabelige undersøgelser». Vi kom inn på Sosteli og Anders Hagens utgravninger der i årene etter 2. verdenskrig, og jeg nevnte at jeg hadde lyst til å få utført en pollenanalyse fra myra like ved gårdsanlegget. Charlie Christensen, som da var på vei over i pensjonistenes rekker, ble plutselig tankefull. «Sosteli? Det er noe kjent med det navnet,» kom det fra ham, «jeg må ta en tur i museets magasin». Samtalen rundt bordet ble starten på et nytt og spennende kapittel i utforskningen av ødegården i Åseral – for i magasinet lå et omfattende naturvitenskapelig materiale fra Sosteli lagret, pollenprøver og trekullprøver som i sin tid var blitt møysommelig innsamlet, men som ingen hadde sett nærmere på siden 1954.

Alle planter produserer hvert eneste år en stor mengde blomsterstøv eller pollen som spres ved hjelp av insekter, vær og vind. Pollenet inneholder et tungt nedbrytbart stoff og bevares derfor godt for eksempel i en myr. Myra blir på den måten et naturlig arkiv over vegetasjonsutviklingen. Ved å bestemme de forskjellige plantenes pollen i ulike lag kan man gjenskape fortidens landskap. Det er dette som kalles pollenanalyse.

Dette var en kjent metode også på 1940-tallet, og Anders Hagen hadde lært betydningen av den under et studieopphold ved Nationalmuseet sommeren 1945, der han blant andre traff Jørgen Troels-Smith, som drev nettopp med pollenanalyse. En helt ny og revolusjonerende metode, kalt radiokarbondatering eller bare «C14», gjorde det dessuten mulig å datere de ulike avsetningene i myrer og vann mye mer nøyaktig enn tidligere.

Hagen kommer til Sosteli

I Åseral hadde bosetningen i Sosteli vært forlatt i mange hundre år, men aldri glemt. Under krigen målte lærer Tarjei Liestøl opp de synlige hustuftene i Sosteli, og sendte rapport om stedet til Oldsaksamlingen i Oslo. I 1946 besøkte derfor Anders Hagen Sosteli for første gang, fremdeles full av inntrykk fra oppholdet i København året før, og på jakt etter et doktorgradsprosjekt.

Hagen forstod raskt at Sosteli var en lokalitet med store muligheter – her fantes ikke bare godt bevarte hustufter av en type som frem til da bare var kjent på Lista og Jæren, men også rydningsrøyser og andre tydelige spor etter dyrking. Og ikke bare det: Like ved ødegården lå et større myrområde, der pollen fra vegetasjonen i området måtte ha blitt lagret gjennom uminnelige tider. Arkeologen kom straks i tanke om sine danske kolleger og det spennende arbeidet de holdt på med ved Moselaboratoriet ved Nationalmuseet.

Det tok ikke lang tid før et stort utgravningsprosjekt var blitt stablet på bena. Og alt i 1947 var Troels-Smith på plass i Sosteli for å hente ut pollenprøver fra myra. Flere steder viste det seg at torvlaget var nesten 3 meter tykt. Imens pågikk de arkeologiske utgravningene av hustufter og gravhauger.

Etter flere feltsesonger og et omfattende arbeid med analyser av gjenstandsfunnene, publiserte Hagen sin doktoravhandling om Sosteli i 1953. Først og fremst basert på keramikkfunnene fra utgravningen konkluderte arkeologen med at gården i Sosteli bare var i bruk i et par hundre år i folkevandringstiden, for så å bli forlatt for alltid.

I avhandlingen gjorde ikke Hagen noe stort nummer ut av det store naturvitenskapelige materialet som var blitt samlet inn. Men han hadde på ingen måte glemt pollenprøvene, og i 1954 var teamet igjen på plass i Sosteli for å hente enda mer materiale. Men dels på grunn av at man manglet penger til å analysere de mange pollenprøvene, og dels fordi både Hagen og Troels-Smith snart fikk andre presserende arbeidsoppgaver, ble prøvene liggende i magasinet i København helt frem til 2010. Snart ble hele dette store og viktige vitenskapelige materialet glemt, i Norge og (nesten) i Danmark.

Slik var altså situasjonen helt frem til 2010, da Charlie husket at han hadde støtt på noen prøver merket med «Sosteli» i magasinet i København. Det viste seg å være flere hundre små torvprøver beregnet til pollenanalyse, større jordprøver lagt på sprit samt utvalgte trekullbiter til C14. I årene som var gått siden Hagen & Co. forlot Sosteli, var myra ved gårdsanlegget for lengst blitt dyrket opp, og lagene som inneholdt viktig kunnskap om den lokale vegetasjonshistorien, ødelagt.

Vest-Agder fylkeskommune så betydningen av det nyoppdagede materialet, og satte av penger til pollenanalyse og C14-dateringer. På det tidspunktet var det allerede bestemt at en planlagt, fast utstilling om fylkets folkevandringstid skulle lokaliseres til Minne, og man ville ikke la sjansen gå fra seg til å presentere helt nye forskningsresultater der.

Som sagt, så gjort. Og pollenanalysene, støttet av en serie med nye dateringer, gav et nokså annerledes bilde av ødegården i Sosteli enn det som hadde vært presentert frem til da.

Et helt nytt bilde

For det første ble området ryddet og gården etablert allerede i det 1. århundre etter Kristi fødsel, et par hundre år tidligere enn det Hagen mente. I pollendiagrammene ser vi at det på denne tiden skjer en drastisk nedgang i mengden av pollen fra trær, mens gresspollen og pollen fra andre beiteindikatorer vinner frem. Noe senere opptrer kornpollen for første gang, fra bygg og hvete/havre.

Den intensive dyrkningsfasen fortsetter frem til midt på 500-tallet e.Kr. Det vil si at det bodde folk på gården i Sosteli i nesten 500 år, gjennom hele romertiden og folkevandringstiden. Vi skal altså ikke se for oss gårdsdriften i Sosteli bare som en kortvarig episode. Trolig ble gården i Sosteli etablert like tidlig som mange av gårdene nede i Kyrkjebygd – og den var i drift like lenge som mange av dem.

Men rundt 550 e.Kr. viser pollendiagrammene at situasjonen har endret seg. Skogen kommer tilbake, og gressmark og beiteland er på vikende front. Noe har skjedd, og det er ikke lenger folk i Sosteli. Enten det nå skyldes sykdom, krig, uår eller andre forhold. Men denne ødegårdsfasen varer ikke lenge, bare omkring 50 år.

Omkring år 600 blir Sosteli igjen oppdyrket, men med en litt annen økonomisk tilpasning enn tidligere. For mens korndyrking hadde vært det sentrale før ødeleggingen, er det nå større vekt på husdyrhold. Det kan tyde på at det hadde oppstått en ny form for arbeidsdeling mellom gårder og bygder, der områder med spesielt god tilgang på beiteland prioriterte husdyrhold og produksjon av husdyrprodukter i større grad enn tidligere.

Samtidig viser pollen fra myra at det foregikk dyrking av hamp i Sosteli. Hamp brukte man særlig til rep, og det var vanlig å legge plantestenglene i bløt i myrer. Sannsynligvis har myra i Sosteli vært benyttet til bløtlegging i vikingtiden, og derfor er mengden av pollen fra hamp så stor. Pollenet har blitt avsatt direkte i myra, uten å bli transportert gjennom lufta.

Helt på slutten av vikingtiden, rundt år 1000, kan det spores et drastisk fall i mengden av gresspollen og andre pollentyper som tyder på menneskelig nærvær. Fra da av var det bjørkeskogen som dominerte. Først nå ble Sosteli en ødegård, etter (nesten) sammenhengende drift i bortimot 1000 år.

Tusen år i Sosteli

Slik kan vi oppsummere Sostelis lange og spennende historie i de århundrene stedet hadde fast bosetning. Den nye kunnskapen er viktig og interessant, men forteller selvsagt bare om noen helt generelle rammer rundt det livet som i sin tid ble levd i Sosteli. Tidsdybden er likevel egnet til å ta pusten fra en: 30 påfølgende generasjoner med gårdsbeboere i Sosteli betyr at det var like lang tid mellom dem som forlot Sosteli for godt mot slutten av vikingtiden og dem som ryddet gården i romertiden, som mellom deg som leser dette og vikingene.

Og fremdeles er det mye ugjort med det store naturvitenskapelige materialet fra Sosteli. Lagserien fra myra der dekker en periode på mer enn 8000 år, og går helt frem til ca. 1400 e.Kr. Vi får håpe at noen en gang tar opp tråden, for Sosteli bærer helt sikkert på flere hemmeligheter.

Endetider

Troen på at verdens ende og det kommende tusenårsriket var nært forestående, var utbredt i Europa rundt år 1000, og særlig betydning ble tilskrevet årene mellom 1000 og 1033. Oversatt til norsk politisk-historisk sammenheng, betyr det tiden mellom Svolderslaget og slaget på Stiklestad – eller mellom misjonskongen Olav Tryggvasons død og helgenkongens Olav Haraldssons død. Tilfeldig? Neppe helt.

"Danemordet", 1002

Ta nå slaget ved Svolder i år 1000. Sagatradisjonen maler i skiftende grad et bilde av det blodige slaget som en slags religiøs skjebnetid, og som et oppgjør mellom gammel og ny tro. Det gjelder ikke bare figuren Olav Tryggvason og hans rolle som misjonskonge og forløper for Hellig-Olav. Ifølge Theodricus munk sverget Eirik ladejarl å ta kristendommen dersom han fikk seier ved Svolder. Odd Snorresen følger samme spor og hevder at Eirik før slaget erstattet Torsbildet i stavnen på Jernbarden med et kristent kors.
Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å finne støtte for dette i den samtidige skaldediktningen, og vi vet ikke sikkert om disse oppfatningene ble delt av dem som deltok i slaget – eller av dem som hørte om det kort tid etter at det hele var over. Men det er ingenting i veien for at en del slike forestillinger fantes allerede i år 1000. For tusenårsskiftet ble på bred europeisk front oppfattet som en særlig skjebnesvanger tid.
Det berømte vikingangrepet på Lindisfarneklosteret hadde i sin tid blitt sett på som ett av flere tegn på at dommens dag nærmet seg. «Fryktelige tegn viste seg over Northumbria og førte til frykt hos folket,» skriver den angelsaksiske krøniken under året 793: «Det var kraftige glimt av lys, og fæle drager fløy gjennom luften. En stor hungersnød fulgte etter disse tegnene, og litt senere samme år ødela hedenske menn Guds kirke i Lindisfarne gjennom plyndring og drap». Den lærde Alcuin skrev: «Se, dommen har begynt, med forferdelige konsekvenser for Guds hus».
Datidens lærde tolket Bibelen slik at verden ville forgå seks tusen år etter Skapelsen, og det mente man ville skje i år 800 (tidligere hadde man trodd det samme om år 500). Det er ikke til å undres over at de første vikingtoktene i 790-årene ble satt i sammenheng med undergangen. Da Karl den store lot seg krone til keiser av paven i Roma, skjedde det 1. juledag i 800 – på den første dag i det nye millenniet. Symbolikken var tydelig: Det romerske riket var gjenopprettet som et bolverk mot de mørke kreftene som truet.
Da det så viste seg at tusenårsriket uteble, flyttet man datoen. Det vil si: Man så for seg to særlig betydningsfulle år – slutten av det første årtusenet etter Kristi fødsel og slutten av det første årtusenet etter hans død. Det vil si år 1000 og år 1033. Årene imellom disse to datoene forventet de lærde ville være fulle av endetidstegn. Alt flere tiår før det skjebnesvangre årtusenskiftet forfattet Adso av Montier-en-Der i Frankrike en avhandling om Antikrist som fikk stor utbredelse i tiden som fulgte. For denne franske munken hadde det vært det det karolingiske dynastiet som utgjorde den siste skansen mot Antikrists komme, men i 987 var det over og ut med den siste karolingerkongen, Ludvig den dovne.
På tysk område hadde imidlertid et annet dynasti, det ottonske, overtatt hegemoniet, og da det nye millenniet nærmet seg, rendyrket Otto den 3. rollen som «romersk» keiser og kristenhetens fremste forsvarer, og fulgte på mange måter samme kurs som Karl den store hadde gjort to hundre år tidligere. I 996 lot Otto seg krone til keiser i Roma, utnevnte sin egen pave og gjorde den italienske byen til sin hovedstad. Derfra oppfordret han herskerne i øst og nord – i Polen, Ungarn og de skandinaviske landene – til å ta imot kristendommen. I pinsen i år 1000 lot han åpne sin fjerne forfar – og forbilde – Karl den stores grav i Aachen; han fant den legendariske, døde keiseren sittende på en trone, med krone og septer, og i en overraskende god tilstand.
For den som ville se, fantes det flust av tegn i tiden på at undergangen var nær. En lyssterk komet – i dag vet vi at det var Halleys komet – viste seg på himmelen i 989; monken Eilmer av Malmesbury observerte den som barn, og da den returnerte i 1066, utbrøt han: «Du kommer altså igjen? Du har vendt tilbake, du bringer av sorg til mange mødre. Det er gått lang tid siden sist jeg så deg…». Biskop Wulfstan og abbed Ælfric fulgte opp med prekener fulle av henvisninger til dommens dag og Antikrists ankomst. I Frankrike erindret Abbo av Fleury at han som ung overvar en preken i en kirke i Paris, der budskapet var at Antikrist ville komme i år 1000, og da en stor epidemi rammet landet i slutten av 990-årene, satte man det umiddelbart i sammenheng med den varslede endetiden. Og på samme måte ble hungersnød, dødsfall og pestepidemier i Sachsen tolket i disse årene.
Etter årtusenskiftet fortsatte det i samme spor: Sult og nød rammet store deler av Europa i 1005-1006; i mai sistnevnte år viste en ny stjerne seg på himmelen, og på samme tidspunkt konverterte en av keiserens kapellaner til jødedommen. I 1009 fortelles det om regn av blod, om en sol som lyste rød og ikke skinte på tre dager, fulgt av pest og død. Kjetterske bevegelser oppstod i Frankrike og Italia, noe mange oppfattet som at Antikrists horder nå var sluppet løs. Da kalifen Al Hakim lot Den hellige gravs kirke i Jerusalem ødelegge i 1009, førte det til forsterket undergangsstemning i vest og voldelige angrep mot jøder flere steder. Tre år senere ble den jødiske befolkningen i Mainz kastet ut av byen, etter at nye tegn og naturkatastrofer ledet til en tanke om at verden var i ferd med å vende tilbake til sin «opprinnelige kaostilstand».
To episoder i engelsk historie har også betydning i denne sammenheng – begge med skandinaviske vikinger i hovedrollen. Den første inntraff i 1002, det såkalte «danemordet» eller massakren på St. Brictus’ dag. De samtidige kildene er knappe i omtalen av denne begivenheten, mens noe yngre anglo-normanniske historikere tegner et bilde av et regulært folkemord, der millenaristiske forestillinger spilte en betydningsfull rolle. Ordren om å drepe «alle daner» vet vi at kong Ethelred stod bak.
Kong Ethelred hadde knyttet til seg stadig flere skandinaver som krigere og rådgivere, og sannsynligvis var det frykten for at disse vikingene skulle overta hele styret i England, som var motivet for «danemordet», slik også Den angelsaksiske krøniken hevder. Den skandinavisk-ættede befolkningen i den tidligere Danelagen var neppe aksjonens mål; til det var de var for mange og for sterke.
I London skrev biskop Wulfstan sin berømte preken, Sermo Lupi ad Angelos, der han han anklaget det engelske folk for synd og umoral, og fremstilte vikingene som Guds straffedom. I 1009 angrep Torkjell Høge England i spissen for en stor vikinghær, og med i hæren var det også nordmenn og norske høvdinger, blant annet en viss Olav Haraldsson. Wulfstan, som i mellomtiden var blitt erkebiskop i York, forfattet da på kong Ethelreds vegne en kunngjøring om at hele England skulle gjøre bot med bønn og faste i tre dager til ende; kun vann og brød skulle inntas, folk måtte gå barbente til kirken og enhver skulle gå til messe hver dag. Den som ikke fulgte opp, risikerte pisking.
Den kristne misjonsvirksomheten så vel nord som øst i Europa var ikke uten sammenheng med den utbredte troen på at endetiden stod for døren. I løpet av noen korte tiår fra 960-årene og frem til det tidlige 1000-tallet ble da også de skandinaviske landene, Polen, Russland og Ungarn innlemmet i kristenheten. Det er nærliggende at tanken på den nært forestående dommedag spilte inn når konger og stormenn i store skarer valgte å bli kristne. Innenfor den allerede etablerte kristenheten kan vi ane et lignende motiv bak de store jorddonasjonene til klostre som Cluny i Frankrike nettopp i tiden mellom 980-årene og 1030-årene.