Det begynte rundt et velfylt lunsjbord på Nationalmuseet i
København i 2010, på avdelingen for «Naturvidenskabelige undersøgelser». Vi kom
inn på Sosteli og Anders Hagens utgravninger der i årene etter 2. verdenskrig,
og jeg nevnte at jeg hadde lyst til å få utført en pollenanalyse fra myra like
ved gårdsanlegget. Charlie Christensen, som da var på vei over i pensjonistenes
rekker, ble plutselig tankefull. «Sosteli? Det er noe kjent med det navnet,»
kom det fra ham, «jeg må ta en tur i museets magasin». Samtalen rundt bordet
ble starten på et nytt og spennende kapittel i utforskningen av ødegården i
Åseral – for i magasinet lå et omfattende naturvitenskapelig materiale fra Sosteli
lagret, pollenprøver og trekullprøver som i sin tid var blitt møysommelig
innsamlet, men som ingen hadde sett nærmere på siden 1954.
Alle planter produserer hvert eneste år en stor mengde blomsterstøv
eller pollen som spres ved hjelp av insekter, vær og vind. Pollenet inneholder
et tungt nedbrytbart stoff og bevares derfor godt for eksempel i en myr. Myra
blir på den måten et naturlig arkiv over vegetasjonsutviklingen. Ved å bestemme
de forskjellige plantenes pollen i ulike lag kan man gjenskape fortidens
landskap. Det er dette som kalles pollenanalyse.
Dette var en kjent metode også på 1940-tallet, og Anders
Hagen hadde lært betydningen av den under et studieopphold ved Nationalmuseet
sommeren 1945, der han blant andre traff Jørgen Troels-Smith, som drev nettopp
med pollenanalyse. En helt ny og revolusjonerende metode, kalt
radiokarbondatering eller bare «C14», gjorde det dessuten mulig å datere de
ulike avsetningene i myrer og vann mye mer nøyaktig enn tidligere.
Hagen kommer til Sosteli
I Åseral hadde bosetningen i Sosteli vært forlatt i mange
hundre år, men aldri glemt. Under krigen målte lærer Tarjei Liestøl opp de
synlige hustuftene i Sosteli, og sendte rapport om stedet til Oldsaksamlingen i
Oslo. I 1946 besøkte derfor Anders Hagen Sosteli for første gang, fremdeles
full av inntrykk fra oppholdet i København året før, og på jakt etter et
doktorgradsprosjekt.
Hagen forstod raskt at Sosteli var en lokalitet med store
muligheter – her fantes ikke bare godt bevarte hustufter av en type som frem
til da bare var kjent på Lista og Jæren, men også rydningsrøyser og andre
tydelige spor etter dyrking. Og ikke bare det: Like ved ødegården lå et større
myrområde, der pollen fra vegetasjonen i området måtte ha blitt lagret gjennom
uminnelige tider. Arkeologen kom straks i tanke om sine danske kolleger og det
spennende arbeidet de holdt på med ved Moselaboratoriet ved Nationalmuseet.
Det tok ikke lang tid før et stort utgravningsprosjekt var
blitt stablet på bena. Og alt i 1947 var Troels-Smith på plass i Sosteli for å
hente ut pollenprøver fra myra. Flere steder viste det seg at torvlaget var
nesten 3 meter tykt. Imens pågikk de arkeologiske utgravningene av hustufter og
gravhauger.
Etter flere feltsesonger og et omfattende arbeid med
analyser av gjenstandsfunnene, publiserte Hagen sin doktoravhandling om Sosteli
i 1953. Først og fremst basert på keramikkfunnene fra utgravningen konkluderte
arkeologen med at gården i Sosteli bare var i bruk i et par hundre år i folkevandringstiden,
for så å bli forlatt for alltid.
I avhandlingen gjorde ikke Hagen noe stort nummer ut av det
store naturvitenskapelige materialet som var blitt samlet inn. Men han hadde på
ingen måte glemt pollenprøvene, og i 1954 var teamet igjen på plass i Sosteli
for å hente enda mer materiale. Men dels på grunn av at man manglet penger til
å analysere de mange pollenprøvene, og dels fordi både Hagen og Troels-Smith snart
fikk andre presserende arbeidsoppgaver, ble prøvene liggende i magasinet i
København helt frem til 2010. Snart ble hele dette store og viktige
vitenskapelige materialet glemt, i Norge og (nesten) i Danmark.
Slik var altså situasjonen helt frem til 2010, da Charlie
husket at han hadde støtt på noen prøver merket med «Sosteli» i magasinet i
København. Det viste seg å være flere hundre små torvprøver beregnet til
pollenanalyse, større jordprøver lagt på sprit samt utvalgte trekullbiter til
C14. I årene som var gått siden Hagen & Co. forlot Sosteli, var myra ved
gårdsanlegget for lengst blitt dyrket opp, og lagene som inneholdt viktig
kunnskap om den lokale vegetasjonshistorien, ødelagt.
Vest-Agder fylkeskommune så betydningen av det nyoppdagede
materialet, og satte av penger til pollenanalyse og C14-dateringer. På det
tidspunktet var det allerede bestemt at en planlagt, fast utstilling om fylkets
folkevandringstid skulle lokaliseres til Minne, og man ville ikke la sjansen gå
fra seg til å presentere helt nye forskningsresultater der.
Som sagt, så gjort. Og pollenanalysene, støttet av en serie
med nye dateringer, gav et nokså annerledes bilde av ødegården i Sosteli enn
det som hadde vært presentert frem til da.
Et helt nytt bilde
For det første ble området ryddet og gården etablert
allerede i det 1. århundre etter Kristi fødsel, et par hundre år tidligere enn
det Hagen mente. I pollendiagrammene ser vi at det på denne tiden skjer en
drastisk nedgang i mengden av pollen fra trær, mens gresspollen og pollen fra
andre beiteindikatorer vinner frem. Noe senere opptrer kornpollen for første
gang, fra bygg og hvete/havre.
Den intensive dyrkningsfasen fortsetter frem til midt på
500-tallet e.Kr. Det vil si at det bodde folk på gården i Sosteli i nesten 500
år, gjennom hele romertiden og folkevandringstiden. Vi skal altså ikke se for
oss gårdsdriften i Sosteli bare som en kortvarig episode. Trolig ble gården i
Sosteli etablert like tidlig som mange av gårdene nede i Kyrkjebygd – og den
var i drift like lenge som mange av dem.
Men rundt 550 e.Kr. viser pollendiagrammene at situasjonen
har endret seg. Skogen kommer tilbake, og gressmark og beiteland er på vikende
front. Noe har skjedd, og det er ikke lenger folk i Sosteli. Enten det nå
skyldes sykdom, krig, uår eller andre forhold. Men denne ødegårdsfasen varer
ikke lenge, bare omkring 50 år.
Omkring år 600 blir Sosteli igjen oppdyrket, men med en litt
annen økonomisk tilpasning enn tidligere. For mens korndyrking hadde vært det
sentrale før ødeleggingen, er det nå større vekt på husdyrhold. Det kan tyde på
at det hadde oppstått en ny form for arbeidsdeling mellom gårder og bygder, der
områder med spesielt god tilgang på beiteland prioriterte husdyrhold og
produksjon av husdyrprodukter i større grad enn tidligere.
Samtidig viser pollen fra myra at det foregikk dyrking av
hamp i Sosteli. Hamp brukte man særlig til rep, og det var vanlig å legge
plantestenglene i bløt i myrer. Sannsynligvis har myra i Sosteli vært benyttet
til bløtlegging i vikingtiden, og derfor er mengden av pollen fra hamp så stor.
Pollenet har blitt avsatt direkte i myra, uten å bli transportert gjennom lufta.
Helt på slutten av vikingtiden, rundt år 1000, kan det
spores et drastisk fall i mengden av gresspollen og andre pollentyper som tyder
på menneskelig nærvær. Fra da av var det bjørkeskogen som dominerte. Først nå
ble Sosteli en ødegård, etter (nesten) sammenhengende drift i bortimot 1000 år.
Tusen år i Sosteli
Slik kan vi oppsummere Sostelis lange og spennende historie
i de århundrene stedet hadde fast bosetning. Den nye kunnskapen er viktig og
interessant, men forteller selvsagt bare om noen helt generelle rammer rundt
det livet som i sin tid ble levd i Sosteli. Tidsdybden er likevel egnet til å
ta pusten fra en: 30 påfølgende generasjoner med gårdsbeboere i Sosteli betyr
at det var like lang tid mellom dem som forlot Sosteli for godt mot slutten av
vikingtiden og dem som ryddet gården i romertiden, som mellom deg som leser
dette og vikingene.
Og fremdeles er det mye ugjort med det store
naturvitenskapelige materialet fra Sosteli. Lagserien fra myra der dekker en
periode på mer enn 8000 år, og går helt frem til ca. 1400 e.Kr. Vi får håpe at
noen en gang tar opp tråden, for Sosteli bærer helt sikkert på flere
hemmeligheter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar