Men det var ikke akkurat husmannskår han kom fra. Hans
Nielsen var født på Boen gård, og han var barnebarn av den mangeårige forpakteren
der, Torkild Svendsen eller "Torkild i Bua". Hans var født i 1646 og kom
til København som student 17 år senere. Og der ble han. Fremdeles i 1705, da
det var arveskifte på Boen etter morbroren Elling Torkildsen, skriver Hans hjem
til slektningene at han dessverre ikke kan møte, "formedelst sine
Studeringer". Da nærmet han seg altså 60 år…
I ettertiden, og først og fremst på grunn av Ludvig Holberg,
er Hans Nielsen Been blitt selve innbegrepet av evighetsstudenten. Det er
kanskje ikke så rart, for han studerte ved universitetet i 32 år før han fikk magistergraden i 1700. Fag etter fag, eksamen
etter eksamen. Det synes nok også hans samtid var litt spesielt. Men det er
ingen tvil om at de også så på Hans Nielsen som en sprenglærd akademiker. I
løpet av sin lange karriere, både som student og som magister, forfattet han nemlig
nærmere hundre avhandlinger.
Avhandlingene viser at det var filosofi, teologi og filologi
som lå han hjerte nærmest. De har titler som "Fire sentrale filosofiske
problemer", "Tre filologiske spørsmål", "Seks rent
filologiske observasjoner" og "En avhandling om det guddommelige
forsyn". Samtlige har dessuten en medforfatter, og det er dette som
avslører hva slags vitenskapelig virksomhet Johannes Nicolaides Beenius
praktiserte. Avhandlingene hans er nemlig tidstypiske disputaser.
1600-årenes akademiske liv var i stor grad sentrert rundt
disputasene. De var nærmest retoriske øvelser, der én skulle forsvare en tese
og en annen angripe den. På denne måten skulle studentene lære å legge frem og
begrunne sine kunnskaper. Oftest foregikk disputasene på latin, og gjerne i
full offentlighet. Hovedpoenget var forsvaret, mens selve tesene kunne være av
mindre betydning. Noen av temaene kan virke rent ut lattervekkende tre hundre
år senere, men slett ikke alle. Et år disputerte Hans Nielsen Been f. eks. om
umuligheten av atomenes eksistens, et annet år om begrepet "apatheia"
innenfor stoisk filosofi.
Hans var én av de ivrigste disputatorer i København, og nøt
stor respekt blant andre akademikere. En viss ballast hadde han nok også med
seg hjemme fra Tveit. Morfaren, Torkild Svendsen, var iallfall en opplyst og
interessert mann – den signaturen han skrev med vikingtidsruner på et skjær i
Bufossen og daterte til 1631, er fremdeles den eldste runeinnskriften vi
kjenner fra tiden etter at runekunsten igjen ble kjent gjennom lærd litteratur.
Og i det omtalte skiftet etter onkelen i 1705 var det mange bøker. Hans Nielsen
fikk én av dem, riktignok den med tittelen "Skiæmt og Alvor".
Like fra han kom til København i 1667, bodde Hans på den
såkalte Regensen, et "studenthjem" der studentene fikk både kost og
losji dekket. Han var endatil dekan ved et av bordene der; under måltidene
skulle det nemlig tales latin, og det skulle disputeres – det hele under ledelse
av dekanen. Siden bodde Hans Nielsen Been på Valkendorfs kollegium. Meningen
med disse kollegiene var å gi hjelp til trengende studenter, og ved en
opprydning i 1708 ble Hans Nielsen, som da for lengst hadde tatt
magistereksamen, bedt om å flytte ut. Det ble for mye for den nå 62-årige Hans,
som døde av slag før han rakk å flytte.
Det sier litt om hans anseelse at Hans Nielsen Been ble
gravlagt under gulvet i Vor Frue kirke, til alle klokkers kiming og med
likprediken av professor Christen Worm. Han hadde nådd langt, "Hans i
Bua"!
Etter hans død ble det forfattet flere mer eller mindre
humoristiske vers om Hans Nielsen. I ett av dem heter det blant annet at
"her ligger Hans Been, saa død som en Steen, og piller ej længer
philosophiske Been"…
