Den første tiden var det vanligvis Rom som var det store målet for pilegrimene fra nord, men i løpet av 1000-tallet økte Jerusalem i popularitet. Roms tiltrekningskraft var knyttet til steder med tilknytning til apostlenes liv og virke, og til et stort antall kirker med undergjørende relikvier.
Angelsaksisk pilegrim
Det er bevart en beskrivelse av en pilegrimsferd fra den gangen. Forfatteren er Sigeric, som var erkebiskop av Canterbury fra 990 til 994. På hans tid var ruten til sjøs av mindre betydning, på grunn av sarasenske pirater som herjet i Middelhavet, og i løpet av 900-tallet var ruten over land blitt den som de fleste angelsaksiske pilegrimer benyttet.Pilegrimene fra England tok seg over Kanalen til munningen av Seine eller Canche, og derfra via ulike klostre og herberger i Frankrike, til Besançon. Enkelte av disse overnattingsstedene var blitt opprettet spesielt for pilegrimer fra England, slik som Moûtiers-en Puisaie, sør for Auxerre. Fra Besançon tok pilegrimene veien gjennom Jougnepasset og Sankt Bernhardspasset til Val d’Aosta, og deretter gjennom Lombardia, Toscana og det sentrale Italia til Roma. Selv om Sigeric tok landkjenning noe lenger nord i Frankrike, fulgte biskopen og følget hans denne ruten mellom Besançon og Roma.
Sigeric forteller hvordan han ankom Rom gjennom Vatikanområdet ved den gamle Petersbasilikaen, og derfra til Mariakirken i Schola Anglorum, der han overnattet. Neste dag dro de ut på en svært omfattende runde med kirkebesøk; de fikk sett byen fra utsiden av murene, og trolig reiste de på hesteryggen. Den første kirken de besøkte, var antagelig S. Lorenzo in Lucina inne i selve byen. Derfra fulgte de Tiber til Ponte Milvio og S. Valentino. Så sirklet de rundt byen og besøkte i tur og orden S. Agnese fuori, S. Lorenzo fuori, S. Sebastiano ad Catacumbas, SS. Vincenzo ed Anastasio og S. Paolo fuori. Derfra tok de seg gjennom Porta S. Paolo til SS. Alessio e Bonifazio, S. Sabina og S. Maria in Cosmedin, og så videre til Trastevere over Ponte Palatino, der de var innom kirkene S. Cecilia, S. Crisogono og S. Maria. Så beveget de seg ut av byen gjennom Porta Aurelio for å besøke S. Pancrazio innen dagen var omme.
Neste dag stod kirkene inne i selve byen for tur. S. Maria Rotonda, som vi kjenner som Pantheon, og SS. Apostoli ble besøkt om morgenen, før følget endte opp i Laterankirken, og inntok et måltid sammen med pave Johannes XV i pavepalasset. Etter maten fulgte nye kirkebesøk i S. Croce in Gerusalemme, S. Maria Maggiore og S. Pietro in Vincoli, og helt på slutten av dagen også S. Lorenzo in Panisperna.
Marias melk og Kristi forhud
Det er interessante sammenfall mellom Sigerics beskrivelse og den islandske abbeden Nikolas’ 150 år yngre reiseskildring. Etter Nikolas’ beskrivelse å dømme, tok islandske pilgrimer vanligvis tok ruten via Norge til Danmark, nærmere bestemt Álaborg (Ålborg). Han forteller at man derfra har to ukers reise foran seg til Meginzoborg (Mainz), og at man kan følge to ulike ruter. Han legger til at det også finnes en tredje rute fra Norge til Devent (Deventer) eller Trekt (Utrecht), men at også den går til Meginzoburg. Videre sørover følger Nikolas’ reiserute mer eller mindre Sigerics. Islendingen skriver at alle de pilegrimene som skal videre over Mundiofiall (Alpene), møtes ved Marteinsvatn (Genèvesjøen), enten de er frankiske, flamske, velske, engelske, saksiske eller skandinaviske.Hele veien gir Nikolas sine lesere opplysninger om severdigheter og merkverdigheter man møter på veien. Han skriver for eksempel at Mariakirken i Luka (Lucca) har «et bilde som Nicodemus lot gjøre etter Gud selv; det har talt to ganger, den ene gangen gav det bort skoene sine til en fattig mann, og den andre vitnet det til fordel for en mann som var urettmessig anklaget».
Nikolas oppsøkte mange av de samme kirkene som den engelske biskopen hadde besøkt. Men hans skildring er også for Romas del proppet med opplysninger om hvorfor man trakk til akkurat disse kirkene. Om S. Jons kirkiu Baptiste (Laterankirken) forteller han at der er foruten pavens trone, et stort relikvieskrin av gull som inneholder intet mindre enn Kristi blod, et klede som har tilhørt Maria, en mengde av Johannes Døperens ben, Kristi forhud, melk fra Marias bryst og en del av Kristi tornekrone. Pétrs kirkia (Peterskirken) har forståelig nok gjort stort inntrykk på den gode abbed. Han forteller at der «løses alle mennesker verden over fra sine synder», og at høyalteret står like ved der Peters kors stod da han ble pint i hjel. Under alteret ligger halvparten av bena til Peter og Paulus, og også ben av «de av Kristi læresveiner som fulgte Peter inn i Romaborg».
