Et kanonfunn

For fire år siden ble det gjort en aldri så liten oppdagelse i en av Vardøs eldste bygårder, Husegården. Da man skulle renovere taket på det såkalte «russehotellet» fra 1800-tallet – som i sin tid fikk sitt navn fordi det fungerte som pensjonat for russiske pomorskippere – kom en gjenstand av jern for dagen. Trillrund, stor og tung – en gammel kanonkule! Nå er den på museet i byen.

En kanonkule under taket? Det ligger ganske sikkert en spesiell historie bak, men det er neppe noen nålevende som kan fortelle den. Museets tanker gikk heller i retning av det vi faktisk kan få svar på – nemlig spørsmålet om hva slags kanon det kan være snakk om, og om funnet kan ha sammenheng med det eldste Vardøhus, som lå så å si utenfor stuedøra på Husegården.

Vardøhus festning, eller slott, som det ble kalt, lå fra middelalderen av og helt til 1730-årene nede ved havnen i Østervågen. Først da ble festningen flyttet opp til der den nå er. Vardøhus slott var i mange år Danmark-Norges grensepost mot øst, og dessuten sete for lensherren og senere amtmannen i Vardøhus len. Selve slottet kjenner vi kjenner flere avbildninger og beskrivelser fra slutten av 1500-tallet og fremover. Da den gikk ut av bruk, fremstod festningen som et renessanseanlegg fra Christian den 4.s tid.

Og selvsagt var festningen også den gangen godt forsynt med kanoner. Kunne vår kule komme fra en av disse? Neppe. Vardøhus slott hadde riktig nok 12 kanoner da den ble nedlagt, men de største av dem var bare firepundere. Størrelsen på kanonene ble regnet etter vekten på kulene, og en firepunds kanonkule veide altså 4 pund eller 2 kilo. Kula fra Husegården er mye tyngre – den veier sine 6 kilo eller 12 pund. Og noen så stor kanon fantes ikke på det gamle slottet i Østervågen.

Tolvpundere på avveie

Da dagens festning stod ferdig i 1738, var den imidlertid bestykket blant annet med fem tolvpundere. Sommeren 1812 ble tre av dem fremdeles betegnet som brukbare, mens de to andre ble kassert. I september samme år, da en fiendtlig fregatt truet med å angripe byen, ble kanonene satt i beredskap og ladd; etterpå fikk man ikke kulene ut igjen, og de måtte derfor skytes ut. Bare to av de tre tolvpunderne viste seg da å fungere etter hensikten. I 1813 fikk festningen derfor 12 nye tolvpundere, som etter fredsslutningen i 1814 ble tatt av lavettene og lagt på vollene. Man beholdt bare et mindre saluttbatteri, foruten to av tolvpunderne – «om russerne her på havnen skulle bli urolige».

Senere fant man et alternativt bruksområde for de gamle tolvpunds kanonene – nemlig som fortøyningsfester eller pullerter. Museet i Vardø har et bykart fra 1890 som viser kanoner som er stilt på høykant og brukt på denne måten flere steder i byens havn, blant annet i Østervågen, ikke langt fra Husegården.

Da moloen i byen så ble bygd noen år etter, ble flere tolvpundere satt opp som pullerter, og der står de fortsatt. Noen av dem ble tatt ut igjen da man renoverte moloen i 1970. Et par kom tilbake til festningen, mens én ble gitt i gave til Moss i forbindelse med byens 250-årsjubileum. Mange av tolvpunderne på Vardøhus var nemlig i sin tid blitt produsert ved Moss jernverk.

Det er ikke så rart at en kule som jo bare passet til de samme tolvpunderne, også kunne havne på vidvanke. Men vi skulle gjerne ha visst hva den gjorde på loftet i Husegården!

Kranie-kremmeren

A.G. Nordvi

Andreas Georg Nordvi (1821-1892) var Norges første fagutdannede arkeolog og den første som gjennomførte systematiske utgravninger i større skala. Likevel er det sjelden han blir hedersord til del når disiplinen feirer seg selv. Riktig eller galt – A.G. Nordvi huskes oftere som gravplyndrer og som handlende i kranier enn som arkeolog.

Nordvi var født og oppvokst på Mortensnes i Varanger, der faren var handelsmann. Med tid og stunder overtok han forretningen og drev den helt til 1877, da han så seg tvunget til å selge. I og for seg var det ikke så rart at unge A.G. skulle fatte interesse for arkeologi – handelsgården på Mortensnes lå midt i det som var og er et av de mest kompakte og interessante fornminneområdene i landet, med samiske kulturminner som spenner over flere tusen år. Mortensnes ble da også utgangspunktet, såvel for A.G.s utgravningsvirksomhet som for hans salg av skjeletter og kranier.

Handelen med hodeskaller er godt dokumentert; et eksempel er en rubrikkannonse i The Naturalist’s Directory, utgitt i Boston i 1888, med følgende tekst:

«Nordvi, A.G., Christiania. Orn., Ool. and all Norwegian and Swedish minerals. Sells Northern bird-skins and eggs, skeletons and skulls of Lapps from heathenish tombs in Lapland, Norway. For sale by me only».

Men så har vi skildringer som denne – av Eilert Sundt i Folkevennen i 1865:

«Her tilbragte jeg en av de interessanteste dager jeg kan minnes. Et så gjennemtekkelig hus og en så gjennemdannet mann, og det midt i en finsk avkrok av vårt polarland! … Boende på sitt fedrehjem Mortensnes og ved å ha opdaget at stranden hvor hans hus står er som en storartet kirkegård med utallige stengraver fra finnenes hedenold har han av egen drift og på egen hånd anlagt samlinger av kranier og redskaper efter de gamle finner og studert dette folks urhistorie eller denne gren av etnografien.»

Det hele begynte mange år tidligere. A.G. Nordvi var blitt sendt til Danmark da han var 11 år gammel for å gå i skole og etter hvert universitet. Der, i «Guldalderens» København, hadde han møtt det som var det mest nyskapende og livskraftige oldgranskermiljø i Europa; intet mindre enn den moderne arkeologiens vugge. Her leste A.G. både arkeologi og zoologi. Vi får tro at han også var en flittig gjest i Det Kongelige Museum for nordiske Oldsager, hvis leder, C.J. Thomsen, gav ut sin banebrytende Ledetraad til nordisk Oldkyndighed og Historie mens Nordvi var student. Noen slutteksamen fikk han imidlertid ikke; da faren døde i 1840, bar det tilbake til Finnmark for å overta handelsforretningen på Mortensnes. Han tilbragte noen år etter ytterligere et par år i København, og kan hende var det da han ble kjent med naturforskeren Japetus Steenstrup.

I hvert fall var det Steenstrup som senere ble en slags mentor for Nordvi, og som bestilte både oldsaker og hodeskaller fra gravfeltene ved Mortensnes. Så tidlig som i 1842 eller 1843 hadde A.G. åpnet flere graver på hjemstedet, og i 1852 hadde han fått publisert et bidrag om «de hedenske Lappers Begravelsesskikke» i prestisjetunge Det kongelige danske Videnskabers Selskabs Forhandlinger. Utgravningene vakte berettiget oppsikt i København, og Steenstrup takket snart ja til nordmannens tilbud om å sende flere oldsaker til museene i Kongens by, mot å få dekket sine utgifter. Dessuten ønsket man seg i København også skjeletter og kranier fra Mortensnes. Samiske hodeskaller hadde vært et tema også for undersøkelsen i 1852 – da også sorenskriveren Even Saxlund, opprinnelig fra Stange og sambygding med Nordvi senior, deltok. Saxlund «ytrede Lyst til sammen med mig at foretage flere Undersøgelser, hvortil han ansporedes ved Gjennemlæsning af Nilssons Skand. Urindvaanere, og ved af mig meddelt Underretning om, at man i denne Tid beskjæftigede sig i Danmark med Bestemmelsen om Stenalderens Folk vare Lapper», skrev A.G. til Steenstrup.

Både i København og på Mortensnes mente man at kjøpmann Nordvi kunne sitte med nøkkelen til et spørsmål som opptok arkeologer og historikere mer enn noe annet i disse årene – nemlig spørsmålet om hvordan Skandinavia i sin tid var blitt befolket. En hovedtese i Sven Nilssons bok, som altså stod i biblioteket på Mortensnes, var at samer i steinalderen hadde levd over hele Norden. Likevel ser det ut til at A.G. fortsatte å være mer nysgjerrig på gravskikk, tro og levemåte hos varangersamene enn ren «skattejakt» med kranier som mål. I 1855 fikk han trykt nok en avhandling, fremdeles med gravskikken som fokus, og denne gangen fikk han selskapets sølvmedalje for bidraget. Hans arkeologiske virksomhet var heller ikke begrenset til Mortensnes; det var f. eks. han som oppdaget det senere så berømte funnstedet på Kjelmøy i Varangerfjorden.

Hjemme på Mortensnes bygde A.G. Nordvi opp en anselig samling av oldsaker, hodeskaller, egg og fugler – i praksis Nord-Norges første museum. Da Tromsø museum ble etablert i 1870, var han visstnok påtenkt stillingen som konservator, men takket nei. Siden angret han, for det gikk tilbake med forretningsdriften, som følge av at hans nærmeste samarbeidspartnere i Hamburg gikk konkurs på slutten av 1860-tallet. I 1877 måtte han selge Mortensnes og flyttet etter hvert til Kristiania, der han fikk en underordnet stilling som inspektør ved Universitetets oldsaksamling.

I mange år holdt A.G. Nordvi seg til de forhistoriske gravplassene ved Varangerfjorden, der det bare unntaksvis var intakte skjeletter å finne. Da Steenstrup i 1859 spurte om han ikke også kunne grave på samiske gravplasser fra nyere tid, altså på kirkegårdene i Varanger, var A.G. skeptisk, og det ser ikke ut til at han har gjennomført bestillingen i noen særlig utstrekning. I svarbrevet til København skrev han at det ville være meget vanskelig å få tillatelse til å hente skjeletter på kirkegårdene.

Trolig var det hans stadig dårligere økonomi utover i 1870-årene som likevel førte til at han begynte å se seg om etter alternative forsyninger. Nå var det heller ikke lenger snakk om leveranser til selvkost, men regulært salg av hodeskaller og skjeletter. Selv skrev Nordvi at det var i 1882 han oppdaget flere samiske gravplasser fra perioden 1670-1719 på holmene innerst i Varangerfjorden, og startet med utgravninger der. Men alt i 1876 la en tysk forsker, Alexander v. Humboldt v. d. Horck, foran et lærd publikum i Berlin ut om hvilke forholdsregler man måtte ta dersom man skulle grave opp skjeletter på nyere samiske gravplasser, og om viktigheten av å arbeide i nattens mulm og mørke etc., og han hadde vært gjest hos Nordvi på Mortensnes.

De fleste av Nordvis dokumenterte salg av menneskelige levninger tilhører perioden etter at han måtte selge Mortensnes, dersom vi ser bort fra det som ble sendt til Danmark. Privatmannen Joseph Barnard Davies hadde riktig nok anskaffet åtte kranier fra indre deler av Varangerfjorden en gang før 1867, og da den britiske Challengerekspedisjonen (1873-1876) kjøpte to skjeletter av Nordvi, omtales han i interne dokumenter som «a dealer». Fra slutten av 1870-årene økte aktiviteten kraftig – og samiske skjeletter fra Varanger havnet i en hel rekke samlinger i inn- og utland. Smithsonian i Washington, Berliner Gesellschaft für Anthropologie, Ethnologie und Urgeschichte (fire hodeskaller og et skjelett i 1887), Royal College of Surgeons of England (syv hodeskaller fra Mortensnes i 1878 og to skjeletter «from an ancient tomb in East Finmark» i 1885), samt flere privatpersoner og institusjoner i Frankrike, Tyskland, De forente stater, England og Sverige stod på kundelisten. Det største kjøpet stod Karolinska institutionen i Stockholm for; der sikret man seg 17 skjeletter i en «förträfflig lapsk serie»…