Nordmenn i slaget ved Trafalgar

Sjøslaget ved Trafalgar 21. oktober 1805 ble skjebnesvangert for den tapende part, Napoleons Frankrike, og kom til å innlede en hundre år lang periode med britisk dominans på alle verdens hav. En tallmessig underlegen flåte under viseadmiral Horatio Nelson utslettet på det nærmeste sin fransk-spanske motstander, som mistet 22 av sine 33 linjeskip. Nærmere 5000 mann døde i løpet av det blodige slaget, deriblant Nelson selv. Mindre kjent er det at det fantes norske sjøfolk på brorparten av de britiske skipene, og også på Nelsons flaggskip, HMS Victory.

Den norske sjømannen Hans Anderson var ombord i Nelsons flaggskip, HMS Victory, under slaget ved Trafalgar i 1805. Han var ikke den eneste norske som deltok på engelsk side i det blodige slaget. Maleri av J.M.W Turner (1806)

Det var vanlig at stormaktenes flåter var nokså broket, Den engelske diplomaten og forfatteren Robert Molesworth (1656-1725) rapporterte mange år tidligere fra København at «kongens beste sjøfolk er nordmenn, men de fleste av dem er i hollandsk tjeneste og har sine familier der». hva mannskapets opprinnelse angikk. I så måte skilte ikke den britiske flåten ved Trafalgar seg ut. Den engelske diplomaten og forfatteren Robert Molesworth (1656-1725) rapporterte mange år tidligere fra København at «kongens beste sjøfolk er nordmenn, men de fleste av dem er i hollandsk tjeneste og har sine familier der». Nærmere Trafalgarslaget i tid kunne en del også ende opp i den russiske flåten, eller i den amerikanske.

De bevarte mannskapslistene viser at minst 30 av Nelsons sjømenn ved Trafalgar var født i Norge. Det store flertallet av dem var vanlige sjøfolk, og nesten alle overlevde slaget. Flere var i aktiv tjeneste helt frem til krigsavslutningen i 1814. På det tidspunktet hadde Danmark-Norge vært i krig med England i sju år…

Navnene i listene er anglifiserte, og i flere tilfeller er det ikke annet enn opplysningen om fødested som hinter om at det er snakk om en nordmann. Det gjelder f. eks. trekløveret Andrew Abraham (28 år), Peter Nixon (21) og Jonathon Ommett (29), som var om bord på HMS Neptune. Der var også underoffiseren Martin Wyle fra Christiansand (58). Peter Nilson (HMS Revenge, 46) og Christopher Holson (HMS Spartiate, 30) er likeledes oppført som født der i byen.

Den yngste av de norske sjømennene finner vi på HMS Spartiate; Erick Johnson var bare 16 år gammel da slaget fant sted. På samme fartøy var Christopher Holmn (22) fra Bergen.

Om bord på HMS Dreadnought befant seilmakeren Bendix Knutson (34) fra Christiania seg.

Nordmannen som var om bord på flaggskipet HMS Victory, som i dag er museumsskip og kan besøkes i Portsmouth, het Hans Anderson (23). Mannskapslistene sier ikke noe nærmere om hvor han kom fra.

Fra konge til helgen

Året etter at Olav Haraldsson døde på Stiklestad i et mislykket forsøk på å vinne tilbake makten i Norge, ble det døde legemet hans gjenoppgravd, erklært for hellig og båret inn i Klemenskirken i Trondheim og plassert på høyalteret der. Etter sagatradisjonen var det biskop Grimkjell og stormannen Einar Tambarskjelve som var de ivrigste talsmennene for Olavs translatio i 1031. Noen enestående handling var det ikke – omtrent samtidig fikk nemlig en rekke europeiske riker sine helgenkonger, St. Knud i Danmark, St. Stefan i Ungarn, St. Wenceslaus i Böhmen og Den hellige Vladimir i Kiev. Men det er likevel et spørsmål om ikke det er i England vi finner det egentlige forbildet for helgenforklaringen av kong Olav.

Det har blant annet vært pekt på kulten rundt de russiske proto-martyrene Boris og Gleb (d. 1015) som en mulig inspirasjon for Olavsdyrkelsen, og likeledes på bysantinske krigerhelgener som St. Georg og Demetrios. De senere kongene Magnus Olavsson og Harald Hardråde hadde jo som kjent sterke forbindelser østover i Europa, og det er ingenting i veien for at modeller derfra kan ha bidratt til Olavsdyrkelsen, som fikk stor og hurtig spredning over hele Nord-Europa, med Olavskirker ikke bare i Norden, men også i byer som Novgorod, London og York. Men det er vanskeligere å sette selve helliggjøringen og skrinleggingen av den døde kongen i 1031 i forbindelse med innflytelse fra Kiev og Bysants.

I Morkinskinna fortelles det at kong Olavs lik lå i jorden i litt over et år, men at kroppen da var kommet helt opp i dagen. Man forsøkte å grave liket ned igjen, men det kom til overflaten etter noen dager. Så tok man et hårstrå fra den døde kongens bart, og det kom ut med blod på. Man prøvde å brenne det opp, men hårstrået var like helt. Kong Sveins mor, Alfiva, var skeptisk, og mente at dette ikke var noe bevis for at Olav var hellig, men Einar Tambarskjelve satte henne bryskt på plass. Siden ble den døde kongen skrinlagt «med mykje ære og fagre jarteikn», og ved alteret i Klemenskirken fikk blinde synet tilbake og spedalske ble friske, og mange andre undre skjedde.

Flere av tegnene på Olavs hellighet er vanlige motiver i helgenlegender, med klare paralleller ikke minst på angelsaksisk område. Neglene og håret som fortsetter å vokse etter at Olav er død, har sin like i tilfellet St. Edmund, og lyssøylen som markerer hvor kongens lik ligger, kjenner vi igjen fra legenden om St. Oswald. Men dette er likevel ikke den viktigste grunnen til å søke etter forbilder for begivenhetene i Trondheim i 1031, i England. Det skyldes først og fremst de to hovedmennene bak Olavs translatio – biskop Grimkjell og Einar Tambarskjelve.

Einar Tambarskjelve

Grimkjells bakgrunn er ukjent, men han var utvilsomt angelsakser av fødsel, hadde vært kong Olavs hirdbiskop og endte sine dager som biskop i Sussex, og ble stedt til hvile i Kristkirken i Canterbury. Også Einar Tambarskjelve stod i nær forbindelse med England, der hans slektninger, ladejarlene, besatt viktige politiske posisjoner under kong Knud den mektige. I 1023 hadde dessuten Einar besøkt sin fostersønn og Knuds jarl, Håkon Eiriksson, i England, før han dro i pilegrim til Rom sammen med Håkons far, Eirik Ladejarl. Selvsamme sommer foregikk en translatio i Canterbury, som kong Knud var sterkt delaktig i, og som hans jarler – og kanskje også gjesten fra Trøndelag, Einar – bivånte.

Den angelsaksiske krøniken forteller at Knud var i St. Paul’s-katedralen i London, og at han der gav erkebiskopen av Canterbury, Æthelnoth, tillatelse til å ta opp den hellige Ælfheah fra hans grav. Krøniken sier videre:

«Og de gjorde det seks dager før midten av juni; den herlige kongen, erkebiskopen, biskopene og jarlene, og en hel mengde andre, både geistlige og verdslige, førte hans hellige legeme på skip over Themsen til Southwark. Og der overleverte de den hellige martyren til erkebiskopen og hans følgeslagere; og de tok ham med pomp og glede til Rochester. Dit kom fru Emma med sin kongelige sønn Hardeknud på den tredje dagen, og de førte den hellige erkebiskopen under lovsang inn i Canterbury, og tok ham inn i kirken på den tredje dagen før midten av juni. Etterpå, på den åttende dagen og den syttende før månedsskiftet, satte erkebiskop Æthelnoth og biskop Ælfsige og biskop Britwin og alle de som var med dem, St. Ælfheahs hellige legeme ned på nordsiden av Kristalteret…»

Ælfheah var en av Æthelnoths forgjengere som erkebiskop i Canterbury, og det var ikke mer enn elleve år siden hans martyrium; han var blitt torturert og drept i 1012 – og noen av Knuds nærmeste menn hadde hatt både én og to fingre med i spillet. Ælfheah ble tatt som gissel under vikingangrepet på byen i 1011, og han skal selv ha nektet å bli satt fri mot løsepenger. Da pengene uteble, ble han i stedet drept i vikingenes leir ved Greenwich året etter. Skildringen av Ælfheahs martyrium står i en versjon av det angelsaksiske krøniken:

 «Hæren la biskopen for hat, ettersom han ikke ville gi dem penger, og dessuten forbød alle andre å kjøpe seg fri. De var også svært fulle, fordi det var kommet vin sørfra. Så tok de biskopen med seg til sitt husting, og der kastet de kubein og okseskaller på ham; og en av dem slo han i hodet med den butte siden av en øks, slik at han sank sammen og hans hellige blod rant ned på bakken, og slik havnet hans hellige sjel hos Gud.»

Skrinlegningen av Ælfheah i Kristkirken i Canterbury må ha vært dypt symbolske handlinger for den nye dansk-norske eliten i England. Det er en nærliggende tanke at begivenheten i seg selv gjorde inntrykk på Einar Tambarskjelve, og at heller ikke dens politiske implikasjoner unnslapp ham. Begge deler kom til nytte i Trondheim åtte år senere, da Einar og Grimkjell skaffet kongehuset en egen helgen og landet en evig konge.

Umake våpenbrødre

Flere av dem som senere kom til å spille viktige politiske roller i England og Skandinavia, hadde vært direkte eller indirekte involvert i drapet på erkebiskop Ælfheah i Canterbury i 1012. Det bidro naturlig nok til at hans translatio sommeren 1023 kom i et helt særskilt lys. Først og fremst gjelder det Torkjell Høge og Eirik Håkonsson ladejarl, som var kong Knuts fremste jarler i England i 1023, men også Olav Haraldsson som på det tidspunktet var ubestridt konge i Norge. Kildene tyder nemlig på at de alle befant seg i vikinghæren i det sørøstlige England i 1011-1012.

Torkjell Høges navn er knyttet til så vel jomsvikingslaget i 986 som slaget ved Svolder i år 1000. Ved Svolder kjempet han sammen med blant andre Eirik Håkonsson mot Olav Tryggvason. Siden finner vi ham i vest. I 1009 angrep han England med en «umåtelig stor herjingshær». Det var denne hæren som to år etter beleiret og tok Canterbury og fikk hele 48 000 pund sølv i danegeld – tilsvarende nesten atten tonn, og mer enn ved noen tidligere anledning. Drapet på erkebiskopen foregikk i etterkant av beleiringen.

I 1012 sluttet en desperat kong Æthelred fred med vikinghæren, som deretter gikk i oppløsning. Torkjell ble imidlertid igjen i England, og gikk med 40 skip i kong Æthelreds tjeneste. Olav Haraldsson sluttet seg også til Æthelred, og fulgte ham i eksil til Normandie, der han ble døpt. I 1014 sloss både Olav og Torkjell på Æthelreds side mot danekongen Svein Tjugeskjegg.

Det er en reell mulighet for at ladejarlen Eirik, som i realiteten var norsk konge på det tidspunktet, også deltok i den store vikinghæren i 1009-1012. Eiríksdrápa nevner Eiriks kamper i England, deriblant beleiringen av London og et slag på Ringmere Heath i East Anglia. At Eirik deltok ved Knuds beleiring av London i 1016, bekreftes av Encomium Emmae, men noen kamp ved Ringmere hører vi ikke om da.

Det slaget fant nemlig rent faktisk sted i 1010, og stod mellom Torkjells daner og angelsaksiske styrker under kommando av Ulfcytel Snillingr. Olav Haraldsson var også med i slaget, slik Sigvat beretter i Olafsdrápa og Ottar Svarte i Hǫfuðlausn. Når så Tord i Eiríksdrápa hyller Eirik Håkonsson og sier at «englendernes hær lot ofte den modige Eirik minskes, rød da farget Ringmarehede blodet», er det rimelig å konkludere med at også Eirik var med i slaget i 1010.

Dette gir et annet bilde av forholdet mellom Eirik ladejarl og den senere kong Olav Haraldsson enn det sagatradisjonen formidler. Sannsynligheten er stor for at de to var nære allierte på et tidspunkt. Av større betydning er det at Eirik og Olav dermed blir implisert, på lik linje med Torkjell Høge, i mordet på erkebiskop Ælfheah i april 1012.

Ettertiden var til en viss grad klar over koblingen mellom drapet på Ælfheah og de sentrale politiske aktørene i England etter Knuds erobring i 1017. Selv om han tar feil på dette punktet, skriver William av Malmesbury (1080-1143) at «etter hvert… ble Torkjell og Eirik drevet bort fra kongeriket og vendte tilbake til sine hjemland, og at «førstnevnte, som hadde stått bak mordet på den hellige Ælfheah, ble tatt av dage av høvdingene i det øyeblikk han gikk i land på Danmarks kyst».