'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

08 april 2006

”…en Gunnarr reisti stein þenna (at) broður sinn”

Runesteinen ved Oddernes kirke – hvem har ikke hørt om den, med en innskrift som omtaler Øyvind, Olav den helliges gudssønn? Eller den nesten like berømte innskriften på en bautastein som nå står på Sønge gamle prestegård? Men Ryen-steinen, funnet på gården av samme navn i Tveit (Kristiansand kommune) – se, den er et nesten glemt kapittel i Agders historie.
I 1811 skriver Nicolai Wergeland til Selskabet for Norges vel at det på Ryen i Tveit sogn fantes ”en stor Steen med Runer paa Kanterne”,

Runer i skorsteinen
Da arkeologen Nicolay Nicolaysen besøkte Tveit i 1850-årene, stod steinen fremdeles på sin plass – i tunet på gården Ryen, ikke langt fra det nærmeste gravfeltet. Men kort tid etter ble runesteinen slått i stykker og lagt i skorsteinen i et hus på gården.
I 1868 kom runesteinen – stykkevis og delt – til museet i Kristiania. Det skjedde på initativ fra adjunkt Nygaard ved Katedralskolen i Kristiansand. Men i hovedstaden fortsatte i bunn og grunn Ryensteinens ”lidelseshistorie”. For det første ble steinen liggende i magasinet i 25 år før den ble katalogisert. Og – hva verre var: I løpet av årene da den befant seg i museumskjelleren, ble halvparten av de 10 stykkene steinen bestod av, borte. Mange år senere gjennomsøkte Magnus Olsen magasinet. Han gjenfant tre av de tapte bitene. To av dem – med viktige deler av innskriften på – er fremdeles borte.
De bevarte delene forteller oss at Ryensteinen har vært av anselig størrelse – nesten 4 meter lang! Bredden er 44 cm ved foten, ellers er den 33 cm. Bergarten er gneis.
Innskriften på steinen er temmelig lang og består av hele 58 runetegn. Til sammenligning er den lengste av Oddernessteinens to innskrifter på 50 tegn.

En viking fra Ryen
Ryensteinens bergart er skifrig og sprø, så innskriften er ikke særlig godt bevart. Opphold i pipen på Ryen var heller ikke av det gode for runenes lesbarhet. Men den siste halvdelen av innskriften er tolket – og den er interessant nok.
Magnus Olsen leser innskriften som ”…en Gunnarr reisti stein þenna (at) broður sinn”. Her får vi opplysninger av stor kulturhistorisk interesse.
Ryensteinen er altså reist av en viss Gunnar som minnesmerke over hans avdøde bror. Dermed er Gunnar den første Tveit-boeren vi kjenner navnet på. Innskriften er høyst sannsynlig fra slutten av 900-årene, og Gunnar var sikkert ikke noen hvem-som-helst i bygda. Trolig har han vært en stormann, for runesteiner fra vikingtiden er nokså ensidig knyttet til mektige og rike ætter.
Brorens navn står kan hende på steinen, men er ikke lesbart eller gjenkjennelig i dag. Vi vet ingenting om Gunnars bror – verken hva han het, hva han døde av eller hvor han døde. For alt vi vet, kan han ha dødd utenlands, i viking. Tradisjonen sier ikke noe om at Ryensteinen stod på en gravhaug. Kan hende gjorde den ikke det, og da er det nettopp tenkelig at Gunnars bror aldri kom hjem til Tveit. Fra Sverige er det kjent en rekke slike minnesteiner som er reist over høvdingssønner som på falt i utlendighet. En slik stein har vi også på Agder – nemlig Galtelandsteinen fra begynnelsen av 1000-årene, som er reist til minne om Bjor som døde da han kjempet for danekongen Knut den mektige i England. I en slik militær kontekst behøver heller ikke Gunnar å være den avdødes kjødelige bror. Kanskje dreier det seg heller om en våpenbror.

Et stormannsmiljø
Det er flere ting ved Ryensteinen som tyder på at Gunnar og hans ”bror” var en del av et stormannsmiljø sent i vikingtiden. Enkelte trekk ved ortografien og runeformene peker nemlig vestover, mot Jæren – og mot det fjerne Isle of Man, den norrøne øya i Irskesjøen. Det vitner om slike internasjonale kontakter som vi må regne med at datidens høvdinger hadde.
Ryensteinen inngår for øvrig i en interessant gruppe også i regional sammenheng. Den slutter seg til en liten, men eksklusiv samling runesteiner fra slutten av 900-årene og begynnelsen av 1000-årene i grensetraktene mellom det nåværende Aust- og Vest-Agder. Oddernessteinen, Søgnesteinen og Galtelandssteinen er alt nevnt. De tilhører alle denne gruppen. Det gjør også en stein på Bygland i Setesdal, og muligens også en tapt stein fra Kjos i Vågsbygd i Kristiansand.

Over stokk og stein

Året er 1666, og Kirsti Olsdatter fra Furnes står for retten. Anklagen: Svartekunster. Kirsti innrømmet at hun kunne fire bønner, og at hun ...