Troll til kjerringer

Arkeologer har de siste årene kommet på sporet av en hittil – i arkeologisk sammenheng – ukjent type kvinner i vikingtidssamfunnet, volvene. Volvene var det som en senere periode betegnet som “trollkjerringer” – rituelle spesialister som drev med seid og spådom, og som kunne tilkalles i krisesituasjoner.

Da arkeologer under ledelse av Charlotte Blindheim undersøkte en del graver på gravplassen i Bikkjehølet (“Bikjholberget”) på Kaupang i 1950-årene, støtte de på et merkelig anlegg. Det dreide som en båtgrav, som inneholdt levningene ikke av én, men av fire personer. Graven var anlagt i begynnelsen av 900-årene, og er én av de mest velutstyrte som hittil er fremkommet på de store gravplassene ved vikingtidens urbane handels- og håndverkssentrum i søndre Vestfold. I fremstevnen lå en kvinne og en mann; kvinnen hadde et spebarn hos seg. I den bakre stevnen var en annen kvinne blitt gravlagt – skjønt “lagt” var hun forsåvidt ikke, hun satt halvveis oppreist i båten. I det nesten 9 meter lange fartøyet hadde man videre fått plass til en hest og en hund.

Kvinnen i forstevnen hadde et usedvanlig fornemt smykkesett, med blant annet et sølvarmbånd og et par forgylte selespenner. Enda mer ekstraordinær var imidlertid den sittende kvinnen. Hunden som lå ved siden av henne, var blitt halshogd. Dens hode lå i den sittende kvinnens fang. Mens hunder ikke så rent sjeldent forekommer i vikingtidens graver, så er de så godt som aldri partert eller halshogd. Kvinnen hadde dessuten fått med seg et antall gjenstander av typer som ikke forekommer så ofte i vikingtidens graver.

Viktigst er et såkalt “stekespidd” – en lang jernstang. Arkeologen Neil Price hevder at en del av disse mer forseggjorte “spiddene”, blant annet det fra Kaupang, ikke har med steking å gjøre i det hele tatt, men skal forstås som rituelle staver, en gjenstandstype som forbindes med seid. Foruten staven, så er det først og fremst det at kvinnen er gravlagt sittende, som gjør tolkningen av henne som volve sannsynlig. Det siste er et trekk som går igjen ved mange av de “spesielle” kvinnegravene fra denne perioden. I samme lei peker det at kvinnen har fått med seg enkelte “mannlige” gjenstander, blant annet et skjold. Det ser ut til at kjønnsoverskridelsen i noen grad er kjennetegnende for vikingtidens rituelle spesialister.

Mest kjent av volve-gravene er den fra Oseberg i Vestfold. Oseberggraven inneholdt skjelettene av to kvinner, en ung og en eldre. I den rikt utstyrte graven fantes også en stav – i dette tilfellet av tre. I en grav fra Fyrkat på Jylland lå likeledes en kvinne med en stav av tre. Hun hadde dessuten fått med seg en håndfull amuletter av forskjellig slag, enten i en pung eller hengende i beltet. Fyrkat-kvinnen må ha hatt en nokså spesiell fremtoning – de tå-ringene av sølv som hun bar, er i hvert fall unike i det arkeologiske materialet fra Skandinavia. Fra St. Patrick’s Isle på Man i Irskesjøen har vi en kvinnegrav som foruten en stav og enkelte eksotika, blant annet inneholdt en gåsevinge. I en annen grav, fra Stryn i Sogn og Fjordane, som det også er rimelig å tolke som en volves, lå i tillegg til staven, ben av en høne.

De skriftlige middelalderkildene har enkelte beskrivelser av volver. I Eirik Raudes saga, der handlingen er lagt til slutten av vikingtiden, fortelles det om volven Torbjørg:

“Torbjørg … var spåkone. ... Hun ble mest buden hjem til folk som gjerne ville få vite sin skjebne eller få greie på årveien. … Det ble gjort i stand et høysete til henne og hun fikk puter å sitte på; - de måtte være stoppet med hønsefjær. Hun … hadde på seg en mørkeblå kappe til å snøre i halsen, den var pyntet med steiner fra øverst til nederst; om halsen hadde hun glassperler, på hodet en svart lammeskinnslue innvendig foret med hvitt katteskinn; i hånden hadde hun en stav med knapp på, den hadde messingbeslag og var besatt med steiner rundt knappen; om livet hadde hun et knuskbelte, og i det hang det en stor pung, i den gjemte hun trollredskapen som hun trengte til å spå med. Hun hadde lodne kalveskinnssko på føttene med lange lisser som endte i store tinnknapper. Hun hadde katteskinnsvotter på hendene, de var hvite inni og lodne” (fra Eirik Raudes saga, Anne Holtsmarks oversettelse).

Volven får grøt kokt på kje-melk og en rett laget av hjerter fra alle slags dyr som fantes på gården. Til selve seid-ritualet trengte hun forskjellige av de remediene hun hadde med seg. Først plasserte hun seg på en seidhjell, en slags oppbygd pall, og en flokk unge kvinner stilte seg i ring rundt henne. De fremførte spesielle sanger som lokket frem maktene som volven ville komme i kontakt med. Torbjørn fikk nå kraft til å se skjulte ting.

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen endel av elementene fra det arkeologiske materialet i sagaens beskrivelse: staven, pungen med “trollredskap” og det spesielle kostymet.

Når det gjelder den merkelige graven på Kaupang, kjenner vi ikke omstendighetene rundt den. Men det er fullt mulig at de fire gravlagte er døde omtrent samtidig. Kan hende skal vi forestille oss at mannen, kvinnen og spebarnet i forstevnen er en sosialt fremstående liten familie, mens den eldre kvinnen bak er en trollkvinne som har stått i et spesielt forhold til det døde ekteparet, og har ytt dem sine tjenester mens hun levde – og etter at hun var død, dersom vi skal dømme etter hennes posisjon ved roret, der hun styrer båten med familien mot dødsriket.

Stedjanfunnet - om bjørner, ormer og sjamaner i Bjelland i eldre steinalder

Fra Stedjan, et bruk av Breilid i Bjelland i Vest-Agder, har vi av de mest eiendommelige arkeologiske funn på disse kanter – og dessuten et av de eldste, i alle fall i Bjelland. Det dreier seg om et 6.000-7.000 år gammelt køllehode av kleberstein. Køllehodet har en fasong som gjør det spesielt interessant – men er det en menneskeskikkelse, et dyr eller kan hende en bjørnefell den skal forestille? Eller alt sammen på en gang?
Det var Elling Stedjan som gjorde det oppsiktsvekkende funnet. Det var i 1940. Magnus Breilid beskriver funnomstendighetene på følgende måte:

For nokre år sidan kom bonde Elling Stedjan til oss med ein stein han hadde funne ved grøftegraving om lag 1 meter under jordflata på garden sin. Det hadde før vore myr og før den tida vatn. Steinen kunne likna ein kvernstein, slike som vart brukte til handkverner, men kantane vart taggute. Me tok steinen med til Oldsaksamlingi i Oslo og presenterte den som ei kølle for direktør Grieg. Men han rista berre på hovudet til det.

Same dagen som dette hende blei han arrestert av tyskarane og send til ein fangeleir der han blei i lang tid, og me høyrde ingen ting til den taggete steinen frå Stedjemyra før krigen var over. Oldsaksamlinga var då komen til same resultat som oss: at Stedjesteinen var ei kølle og ei av dei eldste og mest verdfulle dei hadde av det slaget. Var dette ei gleda for Oldsaksamlinga, så var det ikkje mindre gleda for bygdene Bjelland og Grindheim, som med eitt kunne føra soga si langt tilbake, ja heilt tilbake til den tida våre forfedre trudde på og tilbad naturkreftene.

Ja, en kølle var det. Gjenstanden er meget forseggjort, og den fortjener en mer detaljert beskrivelse:

Den er altså laget av grågrønn klorittskifer (kleber). Undersiden er plan og glatt, mens oversiden er jevnt hvelvet med høyeste parti omkring et midtstilt skaftfull. Skaftfullet er dobbeltkonisk, som vil si at det er boret inn fra begge sider, mot midten. Både under- og oversiden på gjenstanden er fint slipt. Fra randen og innover mot midten er det skåret inn hakk i det nokså bløte steinmaterialet, slik at det er fremkommet fem takker. Disse er symmetrisk ordnet innbyrdes.

Det er takkene som har fått arkeologene til å tenke på en menneske- eller bjørnefigur med skrevende ben, oppstrakte armer og hode. ”Bena” utgjøres av to brede og ikke tilspissede takker med et temmelig grunt hakk mellom. ”Armene” og ”hodet” er tre likedannede og symmetrisk stilte takker.

Både oversiden og undersiden er dessuten dekorert. ”Hodet” på gjenstanden er dekket av et mønster i form av et nett satt sammen av sekskantede felter. Flere steder er det strekmøntre, og blant annet rundt skafthullet er det felter med trekanter.

Hele gjenstanden måler i plan 15,9 ganger 12,7 cm.

Den som i sin tid katalogiserte køllehodet på museet (antagelig steinalderarkeologen Gutorm Gjessing), mente at det forestilte en menneske- eller bjørnefigur. Siden har en annen arkeolog, Håkon Glørstad, foreslått at det i stedet kan være en utspent bjørnefell som er modellen. Leserne kan jo gjøre seg opp sin egen mening.

Noe ”vanlig” funn er det uansett ikke vi har med å gjøre. Noen direkte parallell til Stedjan-køllen har vi ikke, men noen varianter av såkalte stjerneformede køller, som det er funnet en del av fra denne perioden (dvs. slutten av eldre steinalder eller ”jegersteinalder”), kan minne litt om den. Det kan for så vidt også en mer østlig type av køller som er formet som dyrehoder.

Som Magnus Breili pekte på, så ble Stedjan-funnet gjort på ca. én meters dyp i myrlendt jord som tidligere hadde stått under vann. En god del av steinkøllene fra eldre steinalder er funnet i det som den gangen må ha vært vann. Det betyr kanskje at disse gjenstandene ikke er tilfeldig mistet, men bevisst lagt ned i vann eller våtmark som offer.

Sjamanisme?
Mitt forslag til tolkning av bildeinnholdet i køllen fra Stedjan er noe annerledes enn de som jeg så vidt nevnte tidligere. Jeg synes at gjenstanden ligner på en bjørn – og på et menneske. Poenget er kanskje at det ikke er et menneske og ikke en bjørn, men samtidig begge deler – et menneske som er i ferd med å forvandles til en bjørn.

Slike forvandlinger eller transformasjoner er ofte knyttet til sjamanisme. ”Medisinmannen” fra guttebøkene om cowboyer og indianere, ”heksedoktoren” fra gamle dagers reiseskildringer til fjerne land og riker – det var sjamaner de egentlig var. Sjamanistiske trekk har man ment å kunne påpeke langt tilbake i steinalderen. Sjamanismen er knyttet til animistiske forestillinger, til oppfatningen om at naturen er besjelet.

En sjaman er et menneske som, sammen med sin åndehjelper, drar på en sjelereise til åndeverdenen for å bringe hjelp og/eller kraft tilbake til denne verden, til gavn for alle/samfunnet, heter det i en kjent definisjon. Sjamanismens eksistensberettigelse er å oppnå kontakt med åndeverdenen på vegne av mennesker i den virkelige verden Denne kontakten med åndeverden er forbeholdt sjamanen, og den skjer gjennom ekstasen eller transen. Ekstasens formål er at sjelen skal reise, befridd fra kroppen. Men sjelen må ta plass et sted i løpet av reisen, og det er ofte i et dyr. Sjamanens sjelereiser er derfor forbundet med hamskifte. Det betyr at sjamanen innfører seg dyreham, og forut for han eller hun oppnår ekstase, hender det at sjamanen etterligner dyrenes bevegelser og lager dyrelyder.

Jeg tror at det er dette hamskiftet som ”bjørne-mennesket” på Stedjan-køllen forestiller, og at køllen dermed kan knyttes til sjamanisme. Slik sett, kan gjenstanden sammenlignes med enkelte av figurene innenfor den eldste bergkunsten, veideristningene, der det også finnes menneskelignende figurer som best kan forstås som en sammenblanding av mennesker og dyr. Disse figurene har vekselvis vært oppfattet som ”dyreskinn”, ”døde dyr” og ”mennesker”, og de har vært betegnet som ”hummerfigurer”.

Jeg er heller ikke så sikker på at ”køllen” faktisk er en kølle. Til sjamaners utstyr hørte gjerne ulike rituelle staver. I mange tilfeller ses sjamanstaven å være utført med et dyrehode i toppen, et som symboliserte reisedyret. Kanskje er ”køllen” fra Stedjan faktisk del av en stav?

Dekoren på gjenstanden kan likeledes tolkes inn i en slik ramme. Flere helleristningsforskere har ment at menneskefigurer i kombinasjon med dyrefigurer som slanger, fisker og fugler viser sjamanen og én eller flere av hjelpeåndene hans, som også gjerne har dyreskikkelse. Kanskje skal vi tenke oss at de karakteristiske sikksakk-linjene ved ”hodet” til Stedjan-gjenstanden er hjelpeånder i form av ormer?

Grunnsteinen

Da grunnsteinen til Stortingsbygningen ble satt ned den 10. oktober 1861, la man ned en håndfull eksemplarer av de nye Carl XV-myntene som kom det året. På grunn av spesielle omstendigheter, ble disse myntene tatt fra en meget eksklusiv serie som bare bestod av 11 eksemplarer av hver mynt, slik at Stortingets grunnstein kom til å skjule en verdifull skatt. Tradisjonen med å sette ned grunnstein lever fremdeles, og i det 21. århundre legger man foruten mynter gjerne ned noen av dagens aviser osv. I Den norske kirkes bestemmelser om vigsling heter det for eksempel at man ved grunnsteinsnedleggelse vanligvis murer ”et kobberskrin inn i bygget. Dette inneholder gjerne følgende: tegninger av kirken, skriftlig orientering om bygningen, kort orientering fra byggekomiteen, gjeldende mynt (pakning fra Norges Bank), dagens avis, menighetsbladet, salmebok, bibel”. Denne tradisjonen har gamle aner.

Grunnsteinsnedleggelsen kan vi nemlig følge langt tilbake i tid, helt til det forhistoriske hus- eller bygningsofferet. Under de arkeologiske utgravningene av vikingtidsbebyggelsen på Kaupang i Vestfold for tre, fire år siden, fant man for eksempel at det i fire forskjellige stolpehull i én og samme bygning var lagt ned fiskesøkker som var blitt sekundært benyttet som skubbe- eller malesteiner. Husoffer kunne som i dette tilfellet bli utført i forbindelse med innvielse av hus. Hensikten med slike ofringer kommer klart til uttrykk når vi ser på gjenstandstyper som i det folkloristiske materialet fra moderne tid tilkjennes magiske egenskaper når det gjelder å beskytte mot onde makter, sykdom og lynnedslag. Det dreier seg blant annet om forskjellige ”tordenkiler” (kniver, økser) og fossile sjøpinnsvin. Slike gjenstander ble gjerne deponert på særlig utsatte steder i huset, ved innganger og vegger (dvs. i stolpehull).

Husoffer kan spores tilbake til begynnelsen av yngre steinalder – her på berget vil det si noe slikt som 6.000 år. Generasjon etter generasjon er det leirkar, malesteiner og slakteavfall fra dyr som oftest legges ned i husene. Men i løpet av jernalderen endrer de rituelle nedleggelsene i bygninger karakter. Nedleggelsene av tradisjonell type blir mindre vanlige, mens nedleggelser av håndverksrelatert materiale, våpen og religiøse gjenstander tiltar.

Det direkte forbildet for grunnsteinsnedleggelser med mynter osv. skal vi derimot søke i klassisk kultur. Under utgravningen av Dareios’ tempel i Persepolis fant man således skrin av stein som inneholdt to tavler av henholdsvis gull og sølv som fortalte om tiden da arbeidet med tempelet ble igangsatt (516 f.Kr.), og sammen med tavlene lå mynter. I romersk keisertid ble denne skikken mer utbredt, og man begynte å lage egne medaljonger med keiserenes portrett og bilde av byggverket som ble lagt ned sammen med grunnsteinen; senere også små bronseplater med innskrift som fortalte om etableringen av tempelet eller hva slags bygning det nå var tale om. Denne skikken ble gjenopptatt i renessansen i Italia, og kom også til Norden på 1600-tallet.

Den klassiske praksisen med å ofre mynter i forbindelse med innvielser av bygninger, kan vi derimot følge mer eller mindre sammenhengende like fra romertid her hjemme. I hustufter fra den perioden har man på Gotland gjort flere funn av romerske sølvdenarer som det er rimelig å sette inn i en slik sammenheng. Da det for få år siden ble avdekket spor etter flere store hus i Råde i Østfold, fant man to denarer fra henholdsvis Antoninus Pius (138-161) og Marcus Aurelius (161-180), begge i tilknytning til stolpehull. Et lignende funn er gjort i en hustuft fra samme periode på Modvo i Sogn.

Men det er fristende å tenke seg at også den romerske skikken med å legge portrettmedaljonger ned med grunnsteinen har fått innpass i Norden. I folkevandringstid finner vi en type germanske etterligninger i gull av romerske medaljonger og mynter. Disse såkalte gullbrakteatene er i enkelte tilfeller funnet i stolpehull – mest kjent er et funn fra Gudme på Fyn. Kan hende har man i slike tilfeller villet innvie huset på romersk vis? Det er mulig å anlegge det samme perspektiv på en noe yngre gjenstandsgruppe, nemlig ”gullgubbene” fra 600- og 700-årene. Gullgubbene, små figurblikk i gull, opptrer ofte i huskontekster, gjerne i stolpehull. Det var for eksempel tilfelle med et funn fra den store høvdinggården på Borg i Lofoten.

I tidlig middelalder, fra og med 1000-årene, møter vi igjen tradisjonen med bygningsoffer i form av mynt. Det er slik vi må forstå funn som dem fra Høre og Uvdal stavkirker. I Høre kirke fant man en mynt fra slutten av 1000-tallet lagt ned under bunnsteinen i et stolpehull fra en eldre kirke på stedet, mens det i Uvdal fremkom en hel samling mynter i et stolpehull fra en tidligere kirke. Disse myntene kunne dateres til første halvdel av 1100-tallet. En annen myntnedleggelse som kanskje skal ses i sammenheng med innvielsesoffer, har vi fra kirkeruinen på Stein på Ringerike, der en større samling mynter ble nedlagt en gang i årene etter 1023. Kanskje er også enkelte ”skattefunn” som er funnet ved graving på middelalderkirkegårder, av denne typen. Det gjelder for eksempel funn fra Stange kirke på Hedmarken og Nedstrand gamle kirke i Rogaland.