Pelsjegere

For noen år siden ble det avdekket et felt med kokegroper på Bommestad i Larvik, et av de største feltene som er påvist i Norge så langt. Hva hadde så våre romertidsforfedre mesket seg med her ved Lågens bredd? Oksekjøtt, kanskje, eller svin? Fisk? Nei da. Bever.

Blant nord-amerikanske indianere var det vanlig å spise bever, og det var ikke så sjelden at de europeiske settlerne gjorde det, heller. Helge Ingstad skriver seg varm om beverkjøttets gleder i sin Pelsjegerliv, ikke minst roser han den fete halen.

"Storkjøkkenet" ved Lågen er heller ikke noen enslig svale i norsk arkeologisk sammenheng. Et annet og mer langvarig eksempel på at den store gnageren kunne være et ettertraktet bytte, har vi fra Bukkhammeren i Kvikne, en heller som har vært besøkt av fangstfolk gjennom en periode på seks tusen år. Ut fra det rike materialet av dyreben som ble funnet der, ser det ut til at beveren var det viktigste byttedyret for folkene under helleren fra eldre steinalder og like til folkevandringstid.

Det kan tenkes flere forklaringer på at de yngre boplasslagene i helleren ikke inneholder ben fra bever, men én mulighet er at dyret var blitt overbeskattet i området, slik det skjedde mange steder i Europa og i Nord-Amerika i nyere tid. Men i sistnevnte periode var det var ikke matauk som førte til at beveren forsvant, men pelsjakt. I århundrer var dette nemlig et særdeles ettertraktet pelsverk – ikke minst til hatter. Når man tar bort overhårene på beverpelsen, blir den fløyelsmyk. Det er umulig å forstå den hollandske og franske koloniseringen av Nord-Amerika uten å se den i lys av tilgangen på bever.

Men før den europeiske ekspansjonen åpnet opp de nordamerikanske jaktmarkene, var det særlig storfyrstedømmet Moskva og de nordrussiske skogene som forsynte Europas overklasse med bever og annet pelsverk. Kappløpet for å etablere kolonier på den andre siden av Atlanteren handlet ikke minst om å skaffe billigere beverskinn enn det man hentet hos moskovittene. Så sent som på 1700-tallet skriver Knud Leem at samene fanger bever og selger skinnene til russiske oppkjøpere.

Spørsmålet er om pelsen var hovedsaken alt i forhistorisk tid. Kildene svikter i stor grad på det punktet hva beveren angår, men Jordanes forteller i hvert fall på 500-tallet om svearne som takket være sine handelsforbindelser gjennom mange andre stammer eksporterer for Roms behov pelsverk med "lasursteinens farge" (dvs. blått). Det dreier seg vel helst om gråverk og sobelskinn. Senere beretter arabiske kilder om nordboernes handel med bever og rev, og Historia Norvegiæ noterer hvordan samene betaler blant annet beverskinn i skatt til Norges konge. Flere sagaer skildrer norske stormenn som reiser til Bjarmeland og kjøper beverskinn. Adam av Bremen skriver om svearne at "alt som bare har med tom forfengelighet å gjøre, slik som gull, sølv, prektige hester, bever- og mårskinn, saker som vi beundrer til vanvidd, regner de som ingenting."

En sjøhelt fra Spangereid

Da admiral Niels Juel og den øvrige marineledelsen skulle modernisere og styrke den danske flåten i forbindelse med nok en krig med Sverige – nærmere bestemt den såkalte Gyldenløvefeiden fra 1675 til 1679 – vendte man blikket mot datidens mektigste sjømakt, Holland. Matroser og offiserer med lang erfaring fra den krigsvante hollandske flåten søkte seg i disse årene til den danske. Det var hollendere blant disse veteranene, men flere dansker og kanskje enda flere nordmenn. Blant disse var Hans Carstensen Garde, opprinnelig fra Spangereid.

Det var ikke noe nytt fenomen at norske og danske matroser lot seg verve til den hollandske flåten. Så tidlig som i 1621 sendte Christian den 4. en nordmann, Jens Munk fra Barbu, til Amsterdam for å verve norske og danske matroser til en ekspedisjon til Ostindien. Fremdeles på slutten av 1600-tallet kunne den engelske utsendingen Robert Molesworth skrive at "den danske kongens beste sjøfolk er nordmenn, alle sammen, men de fleste av dem er i hollandsk tjeneste og bor der med sine familier." Christian den 5.s Norske lov slo fast at norske sjøfolk fritt kunne seile med "innenlandske og utenlandske som er Kongens Venner, på hva sted dem lyster i Europa."

Og mange utnyttet altså den muligheten. Tenk bare på folk som Nils Olsen fra Stavanger som ble til Cornelis Cruys i Amsterdam og endte som admiral for den russiske østersjøflåten. Eller på Kurt Sivertsen fra Brevik, bedre kjent som Cort Adeler, som deltok på hollandsk side i sjøkrigen mot Spania i 1630-årene og siden fikk heltestatus som venetiansk sjøkriger og viseadmiral. "Nordens underverk", heter det om ham i gravskriften i København.

Men i 1670-årene ble altså mange av de dansk- og norskfødte veteranene lokket til hjemlige farvann. Det sier seg selv at det var en hel del sørlendinger blant disse, for ingen andre steder i Norge hadde større utvandring til Holland enn Christiansands stift. Hans Carstensen Garde var en av dem som kom tilbake.

Hans Carstensen var født i 1652 og sønn av Carsten Pedersen, som var skipper og borger til Kristiansand, og Barbro Andersdatter på Gahre i Spangereid. Seksten år gammel gikk Hans til sjøs, og snart vervet han seg til hollandsk krigstjeneste. Han deltok på flere krysstokter i Nordsjøen, men også i Middelhavet, der hollandske handelsskip måtte gå i konvoi for å unngå angrep fra nord-afrikanske korsarer. Hans Carstensen var dessuten med i den tredje engelsk-nederlandske krigen i 1672-1674 og i tre av de store sjøslagene som avgjorde den.

I 1677 melder Hans Carstensen Garde seg til tjeneste i den dansk-norske flåten. Han stiger raskt i gradene; i starten finner vi ham som matros på Niels Juels admiralskip, men alt i 1678 er han konstabel og året etter løytnant under kaptein Andreas Dreyer på Eenighed. Dreyer var dansk, men hadde som Hans Carstensen vært i hollandsk tjeneste og blant annet deltatt i den kortvarige gjenerobringen av New York noen år tidligere. I det blodige sjøslaget ved Kalmarsund mistet Hans sin høyre hånd, og det er i tiden etter dette at han dukker opp på mer hjemlige trakter igjen.

I de to neste to årene er han nemlig ansvarlig for de utskrevne matrosene i Norge. Det er vel i den egenskapen at han trekker en lyngdøl for retten fordi han har nektet å skysse ham til Spangereid kirke i 1681. At Hans Carstensen ikke alltid var like omgjengelig, hører vi i 1690, da det heter om ham at han er "en god Sømand og Lieutenant, naar han kunde ikkun lade sin Drikken". På et tidspunkt ble han også avskjediget grunnet fyll og bråk. Så sent som i 1700, da han nærmet seg 50 år, ble han imidlertid forfremmet til kapteinløytnant, og endelig avskjed flåten fikk han først seks år etter det igjen. I forbindelse med avskjeden tales det om hans "liderlighed og umaadelige fylderi", som dog ikke var helt uvanlig blant datidens sjøkrigere.

Hans Carstensen Garde var gift og hadde to døtre hjemme på Spangereid. I rettskildene fra den gang figurerer han stadig. Den barske krigsveteranen var nok fryktet blant en del av sambygdingene, og ved en anledning anklaget han en nabo på Gahre, Haagen Tollisen, for trolldom. Årsak: Haagen hadde gravd ned en levende geit på Hans' eiendom!

Hans Carstensen døde i 1711.