Fjernmåling, det som på engelsk kalles remote sensing, blir en stadig viktigere del av den moderne arkeologien. Etter hvert som idéer om kulturminner som ikke-fornybare ressurser har vunnet frem, har fagfolk i økende grad tatt i bruk ny teknologi for å fravriste de forhistoriske minnene noen av deres hemmeligheter uten samtidig å ødelegge dem, slik tilfellet er med en tradisjonell utgravning. Metalldetektor, georadar og andre geofysiske hjelpemidler brukes nå like ofte som spade og gravemaskin. Arkeologer forstod tidlig å utnytte den fordel som fugleperspektivet gir, og i en årrekke har luftfoto, først fra ballong og i nyere tid fra fly, blitt brukt med vekslende hell for å lokalisere fornminner. Et nytt tilskudd på stammen av arkeologisk fjernmåling er satelittfotografering. I disse dager pågår et forskningsprosjekt på Lista i Vest-Agder, der målet er å utnytte satelittdata for å finne hittil ukjente kulturminner. Så langt er resultatene lovende. 
På dette pankromatiske opptaket fra Huseby på Lista vises haugformasjoner, veisystemer og en rektangulær struktur. Bare et fåtall av disse strukturene er synlig på et ordinært flyfoto. Copyright: DigitalGlobe.
Like siden den første av de amerikanske Landsat-satelittene ble sendt i bane i 1972, har satelittopptak blitt benyttet for å studere og lokalisere fenomener på jordoverflaten. Men det er først i senere år at arkeologer har tatt denne teknologien i bruk. Det skyldes blant annet at oppløsningen på de digitale opptakene nå er blitt så god at det er mulig å skjelne mindre strukturer og anlegg som gravhauger og forhistoriske hustufter.
Det pågående Lista-prosjektet benytter data fra den kommersielle QuickBird-satelitten. QuickBird ble satt i drift i 2001, og er den av de kommersielle satelittene som gir den høyeste tilgjengelige oppløsningen på fotografiene – helt ned til 60-70 cm for pankromatiske (svart/hvitt) opptak. Bildene er digitale, men i stedet for å legge all informasjon ovenpå hverandre – slik som med et vanlig digitalt kamera – skilles lys med ulik bølgelengde ut i forskjellige lag. Det finnes også en termisk kanal som gjør det mulig å ”se” strukturer som ligger like under markoverflaten. Selv små variasjoner i jordkjemien kan i heldige tilfeller vises på opptakene. Det innebærer at enkelte strukturer – for eksempel utpløyde gravhauger – som ikke ville bli avslørt ved en ordinær arkeologisk undersøkelse, kan ”sees”.
Det var i utgangspunktet knyttet usikkerhet til om det konstante vegetasjonsdekket i beitelandskapet på Lista gjorde metoden egnet, men så langt er skepsisen gjort til skamme. Analysene av opptaket fra Lista viser at kvaliteten med hensyn til arkeologi er vesentlig høyere enn på opptak som er gjort tidligere i sentrale jordbruksdistrikter på Østlandet. Det er mulig at dette skyldes bedre bevaringsforhold på Lista, noe som igjen bør ha sammenheng med pløyedybde og –intensitet.
I løpet av inneværende år har det på Lista-halvøya blitt påvist over 300 ”nye” fornminner ved hjelp av QickBird-opptaket. Og det i et landskap som har vært gjennomtrålt av arkeologer i mer enn hundre år. Forekomsten av større gravfelt som må ha blitt ødelagt i god tid før den første forskningensaktiviteten i området, vitner om at desimeringen av fornminnene på Lista begynte tidligere enn man har regnet med, trolig alt på 1700-tallet. Spesielt er det også at det har lyktes å lokalisere stedet der Huseby kapell lå i middelalderen.
Fugleperspektivet som metoden gir, gjør det mulig å få et overblikk som aldri før over den forhistoriske bruken av landskapet. I stedet for spredte forekomster av enkelte fornminner som gravhauger, veistumper og hustufter, tegner det seg et bilde av sammenhenger som arkeologien hittil sjelden har kunnet si så mye om. Vi ser jernalderbebyggelsen og gravfeltene som hører til, men også veifarene som ledet mellom bebyggelsene. Muligheten for å legge sammen kunnskap om beliggenheten av hustufter, gravhauger og veier gir forhåpninger om at man kan rekonstruere det forhistoriske bebyggelses- og transportlandskapet på en måte som aldri tidligere har vært mulig.
Projektet fortsetter neste år. Etter at all relevant informasjon er hentet ut av opptakene, vil man vurdere å gå enda grundigere til verks i spesielt lovende områder, for eksempel gjennom bruk av flybåren skanner, som gir en oppløsning på noen titalls centimeter. I spesielt gunstige tilfeller kan det bety at ikke bare forhistoriske hus, men det enkelte stolpehull, vises på opptakene.
Forvaltningsmessig innebærer prosjektet at kulturminneforvaltningen blir mer forutsigbar i den forstand at man får et bedre datagrunnlag. Det er også et betydelig potensiale for kostnadsbesparelser i form av sparte utgifter til arkeologiske registreringer.
Prosjektet er et samarbeid mellom Vest-Agder fylkeskommune og Langeland Museum i Danmark og kulturstiftelsen Mimes brønn.
På dette pankromatiske opptaket fra Huseby på Lista vises haugformasjoner, veisystemer og en rektangulær struktur. Bare et fåtall av disse strukturene er synlig på et ordinært flyfoto. Copyright: DigitalGlobe.Like siden den første av de amerikanske Landsat-satelittene ble sendt i bane i 1972, har satelittopptak blitt benyttet for å studere og lokalisere fenomener på jordoverflaten. Men det er først i senere år at arkeologer har tatt denne teknologien i bruk. Det skyldes blant annet at oppløsningen på de digitale opptakene nå er blitt så god at det er mulig å skjelne mindre strukturer og anlegg som gravhauger og forhistoriske hustufter.
Det pågående Lista-prosjektet benytter data fra den kommersielle QuickBird-satelitten. QuickBird ble satt i drift i 2001, og er den av de kommersielle satelittene som gir den høyeste tilgjengelige oppløsningen på fotografiene – helt ned til 60-70 cm for pankromatiske (svart/hvitt) opptak. Bildene er digitale, men i stedet for å legge all informasjon ovenpå hverandre – slik som med et vanlig digitalt kamera – skilles lys med ulik bølgelengde ut i forskjellige lag. Det finnes også en termisk kanal som gjør det mulig å ”se” strukturer som ligger like under markoverflaten. Selv små variasjoner i jordkjemien kan i heldige tilfeller vises på opptakene. Det innebærer at enkelte strukturer – for eksempel utpløyde gravhauger – som ikke ville bli avslørt ved en ordinær arkeologisk undersøkelse, kan ”sees”.
Det var i utgangspunktet knyttet usikkerhet til om det konstante vegetasjonsdekket i beitelandskapet på Lista gjorde metoden egnet, men så langt er skepsisen gjort til skamme. Analysene av opptaket fra Lista viser at kvaliteten med hensyn til arkeologi er vesentlig høyere enn på opptak som er gjort tidligere i sentrale jordbruksdistrikter på Østlandet. Det er mulig at dette skyldes bedre bevaringsforhold på Lista, noe som igjen bør ha sammenheng med pløyedybde og –intensitet.
I løpet av inneværende år har det på Lista-halvøya blitt påvist over 300 ”nye” fornminner ved hjelp av QickBird-opptaket. Og det i et landskap som har vært gjennomtrålt av arkeologer i mer enn hundre år. Forekomsten av større gravfelt som må ha blitt ødelagt i god tid før den første forskningensaktiviteten i området, vitner om at desimeringen av fornminnene på Lista begynte tidligere enn man har regnet med, trolig alt på 1700-tallet. Spesielt er det også at det har lyktes å lokalisere stedet der Huseby kapell lå i middelalderen.
Fugleperspektivet som metoden gir, gjør det mulig å få et overblikk som aldri før over den forhistoriske bruken av landskapet. I stedet for spredte forekomster av enkelte fornminner som gravhauger, veistumper og hustufter, tegner det seg et bilde av sammenhenger som arkeologien hittil sjelden har kunnet si så mye om. Vi ser jernalderbebyggelsen og gravfeltene som hører til, men også veifarene som ledet mellom bebyggelsene. Muligheten for å legge sammen kunnskap om beliggenheten av hustufter, gravhauger og veier gir forhåpninger om at man kan rekonstruere det forhistoriske bebyggelses- og transportlandskapet på en måte som aldri tidligere har vært mulig.
Projektet fortsetter neste år. Etter at all relevant informasjon er hentet ut av opptakene, vil man vurdere å gå enda grundigere til verks i spesielt lovende områder, for eksempel gjennom bruk av flybåren skanner, som gir en oppløsning på noen titalls centimeter. I spesielt gunstige tilfeller kan det bety at ikke bare forhistoriske hus, men det enkelte stolpehull, vises på opptakene.
Forvaltningsmessig innebærer prosjektet at kulturminneforvaltningen blir mer forutsigbar i den forstand at man får et bedre datagrunnlag. Det er også et betydelig potensiale for kostnadsbesparelser i form av sparte utgifter til arkeologiske registreringer.
Prosjektet er et samarbeid mellom Vest-Agder fylkeskommune og Langeland Museum i Danmark og kulturstiftelsen Mimes brønn.
