Snartemo - topografi og gravfelt

Med hvilken rett kan man tale om ”Snartemofunnene”? De rikt utstyrte folkevandringstids våpengravfunnene fra Hægebostad i Vest-Agder som i faglitteraturen omtales som ”Snartemo II” og ”Snartemo V”, har blitt gitt moderne betegnelser som skaper inntrykk av samhørighet – ikke bare innbyrdes, men også med gravfunn som har blitt tildelt suffiksene ”I”, ”III” og ”IV”. Er det empirisk grunnlag for å oppfatte disse 5 gravfunnene fra eldre jernalder som én gruppe, i den forstand at de tilhører ett gravfelt eller, i det minste, én av matrikkelgårdene fra historisk tid? Jeg skal i det følgende vise at ”Snartemofunnene” i virkeligheten ikke bare skriver seg fra to ulike gravfelt, slik Bjørn Hougen også hevdet, men at de tilsynelatende også tilhører to adskilte jernalderbosetninger. Gjennomgangen vil gi grunnlag for å oppfatte de ”aristokratiske” gravene I, II og V som topografisk sammenhørende og lokalisert i grenseområdet mellom de moderne matrikkelgårdene Øvre Snartemo og Nedre Snartemo, mens gravene III og IV og et antall tapte funn skriver seg fra et større gravfelt som tidligere fantes på Nedre Snartemo, og som kan ha tilhørt en jernalderbosetning kalt Krågeland.

For oversiktens skyld, går jeg kort gjennom hvert enkelt gravfunn som har blitt knyttet til begrepet ”Snartemofunnene”. Rekkefølgen er omvendt kronologisk, men nummereringen er den samme som Bjørn Hougen benytter (Hougen 1935).

Grav V
Grav V fremkom ved jordarbeid i 1933, da brødrene Olav og Rikard Kjellingland drev med nydyrkning umiddelbart sør for det steingjerdet som den gang utgjorde grensen i innmarka mellom de to historiske matrikkelgårdene Øvre Snartemo og Nedre Snartemo. På det stedet der det nedgravde, helledekkede gravkammeret som inneholdt grav V, fantes, stod gjerdet ”på ein jordribbe litt høgare enn sletta ellers. Det kom seg av at der hadde vore ein flataktig jordhaug, som før i tida hadde blitt køyrd heim til blandingsmateriale i lausgjødsla” (Gysland 1992:63).

Selve gravkammeret var tilsynelatende noe skjevt orientert i forhold til haugresten, og har antagelig vært anlagt i den sørvestlige utkanten av haugen. Haugen er markert som nr. 3 på fig. 1. I det underjordiske gravkammeret ble gjenstandene C. 26001 a-aa funnet. Etter tradisjonen på Snartemo skal en gullring fra funnet fremdeles befinne seg lokalt. Mindre tekstilfragmenter og bjørneklør fra utgravningen i 1933 oppbevares likeledes i bygden.

Grav IV
I 1916 kom det fjerde funnet fra Snartemo det arkeologiske fagmiljøet for øre. En kremasjonsbegravelse i en vestlandskjel ”(…) var fundet i en større jordblandet røis midt paa akeren. Manden var kommet fra Amerika og vilde ta røisen bort i jorddyrkning. Over urnen hadde ligget en helle (litt mindre end 1 kvm); om der hadde været noget kammer omkring, kunde han ikke si” (1). Konen på gården, Tomine Snartemo, opplyste i et brev til Stavanger Museum (dit funnet først ble sendt) d. 7. november 1917 at funnet var gjort i juni året før, og at kjelen ”stod i et kammer, opmuret af runde rullestene med en flad sten over” (2). Tomine kunne videre opplyse at det var ”to saadanne gravhauger til” på hennes eiendom (ibid.).

Takket være opplysningene fra Tomine og den informasjonen som Bjørn Hougen og Louis Smedstad kunne innhente på Snartemo i 1930-årene, kan vi stedfeste grav IV nokså nøyaktig. Det dreier seg om et område sør for Koddhammeren på Nedre Snartemo – flere hundre meter fra det stedet der grav V ble funnet 17 år senere. Funnet har inventarnr. C. 22116 a-c, og funnstedet er avmerket som nr. 9 på fig. 1.

Grav III
Den tredje graven fra Snartemogårdene ble funnet i en haug ikke så svært langt fra den haugen som inneholdt grav IV, men etter alt å dømme et stykke lenger mot nordøst. Funnet kom inn til Bergen Museum i 1879 ved Anders Lorange (B 3348, jfr. Lorange 1880a). Også grav III var en kremasjonsbegravelse, og gjenstandene som graven inneholdt, ble funnet i et kullag på bunnen av en 1,3 m høy haug med diameter ca. 10 meter. Haugen lå på Nedre Snartemo. Funnet inneholdt bl. a. en liten remspenne av jern, leirkarskår og noen bronsefragmenter.

Året før hadde det vært overutskiftning av Nedre Snartemos innmark. Det var på det tidspunktet fire oppsittere på gården. Utskiftningsprotokollen viser at også Øvregardens rettigheter i noen tilfeller ble berørt av utskiftningen (3). Utskiftningen ble tinglyst 18. februar 1879, og så vel grav III som grav II må settes i sammenheng med dette radikale omskiftet i bosetnings- og driftsforholdene på Snartemogårdene (jfr. Rønneseth 2001).

I det minste noen av de gravhaugene som ble ”sløyfet” som en følge av bestemmelsene i utskiftningen, er omtalt ved navn i utskifningsdokumentene, og lokalitetene kan enkelt gjenfinnes med basis i boniteringsboken og kartet som ble tatt opp i 1878. På Nedre Snartemo, langs daleveien, finner vi således på rekke og rad Badstuhaugen, Lillehaug, Storehaug og Jorplehushaugen (4). Alle disse synes å ha blitt ødelagt som en følge av tiltak bestemt i utskiftningen.

Om lokaliteten der Jorplehushaugen lå, heter det f. eks:

”A og B flytter inden 24’ Juni 1880 Jordæplehuset ved ydre Løining (…). A og B kan tage Stenmaterial hvor de vil, men maa ej bortføre Jorden” (5).

Det er mulig, men ikke sikkert, at det var nettopp i Jorplehushaugen at grav III ble funnet. Det kan også dreie seg én av de tre andre haugene som nevnes ved navn i utskiftningen. Men i og med at funnet kom inn til muséet i Bergen allerede året etter at utskiftningen var ferdigforhandlet, er det grunn til å anta at funnet av grav III har sammenheng med et tiltak som er direkte hjemlet i utskiftningen, hvilket altså peker mot Jorplehushaugen (fig. 1). For alle tiltak vedtatt i overutskiftningen var det frister for gjennomføring en gang i 1880. I praksis ble konsekvensen at sommerhalvåret 1879 var preget av hektisk aktivitet for bøndene på Snartemo.

Grav II
Funnet av grav II våren 1878 er langt bedre opplyst. Det er, som påpekt alt av Bjørn Hougen, et gravfunn som i mangt og mangt slutter seg til Snartemo V. Funnstedet ligger på Øvre Snartemo, bare noen meter nord for den ødelagte haugen som inneholdt grav V.

Igjen var det bønder på Snartemo som gjorde funnet, og størstedelen av gravinventaret ble erhvervet av en omreisende antikvitetshandler, som siden solgte det til Stavanger Museum. Oldsaksamlingens bestyrer, Oluf Rygh, besøkte funnstedet den 29. august 1878, i forbindelse med at han foretok gravundersøkelser på Stoveland i Holum, Mandal kommune. Rygh fikk med seg en del av de gjenstandene som ikke var havnet i Stavanger – om funnet dermed skal anses for komplett, er likevel ikke helt sikkert (de bevarte deler av funnet oppbevares i dag i sin helhet i Oslo, der de har katalognr. C. 28026). Uansett er det Rygh vi har å takke for omstendighetene rundt funnet av grav II. I hans håndskrevne innberetning, delvis inntatt i Fortidsminneforenings årbok for 1879, heter det således:

”I søndre Udkant af en meget stor rund Haug, der var fuldstændigt udgravet til Veifyld, uden at noget Fund vidstes at være gjort, fandtes et gravkammer, aflang firkantet, af 17' Længde, smalere i begge Ender; største Bredde noget nærmere vestre Ende end østre. Kammeret var hugget ned i den faste Aur og ikke stensat paa Siderne eller i Bunden, men dækket med Stene, der laa paatvers over det og hvilede paa de faste Kanter. Det var delvis fyldt med nedraset Grus. Kul havde været fundet, i tyndt Lag, over hele Haugens Bund; af Ben intet Spor” (6).

Veiarbeidene det henvises til, er det grunn til å sette i sammenheng med den pågående utskiftningen på nabogården, selv om denne fremdeles ikke var avsluttet.

Grav II var, i likhet med grav V, en meget rikt utstyrt våpengrav (Hougen 1935). Haugen lå i nær tilknytning til haugresten som inneholdt grav V, og i likhet med denne var grav II eksentrisk orientert i haugen, idet gravkammeret altså fantes i den sydlige utkant av haugen.

Grav I
Gravene II-V skriver seg således fra to helt adskilte lokaliteter på Snartemogårdene. Gravene III og IV må tilskrives et større haugfelt sør og øst for Koddhammeren på Nedre Snartemo, mens grav II og grav V kommer fra to storhauger som tidligere lå på Øvre Snartemos grunn, umiddelbart nord for det steingjerdet som markerer grensen mellom Øvregarden og Nedregarden i innmarka.

Hva så med grav I? Hvordan passer dette gravfunnet inn i bildet? Grav I er selvsagt det dårligst opplyste av alle Snartemofunnene. Det er noe uforløst ved hele funnet, både hva angår det åpenbart svært mangelfulle gravinventaret og spørsmålet om hvor på den vidstrakte Snartemosletten funnet ble gjort. Jeg mener likevel å kunne sannsynliggjøre en lokalisering, og dessuten vise at det trolig har vært klare berøringspunkter hva gravskikken angår, mellom grav I på den ene side, og gravene II og V på den annen.

Det bevarte gravgodset fra grav I består av to katalognumre, C. 1371-72. Den praktfulle, grønnfargede kammen med ravinnlegg (C. 1371) har sin nærmeste parallell i et funn fra Högom i Medelpad (F 26), og den er utgangspunktet for et annet bidrag i dette volum (Gansum i dette bind, jfr. Ramqvist 1992). Beslagstykkene (C. 1372) av bronse har ikke vært nærmere behandlet i litteraturen, men har åpenbart vært prydbeslag på en større gjenstand.

Om disse gjenstandene har ikke Oldsaksamlingens tilvekstfortegnelse annet å fortelle enn at de ”ere fundne i en Stenhaug på Svartemoen i Hægebostad”. Som Bjørn Hougen også påpekte, er det ingen som helst tvil om at det dreier seg om én av Snartemogårdene (Hougen 1935:1f.). Men hvor? Som sagt, mener jeg å kunne sannsynliggjøre hvilken lokalitet det dreier seg om.

Grav I kom inn til muséet i Christiania i 1847, og en gang i eller før det året må funnet være gjort. Gjenstandene skal ha blitt påtruffet i ”ein stor rund haug” (Skjoldal 1992:7). Bevaringstilstanden til kammen tyder på en ubrent begravelse. For å kunne sirkle funnstedet nærmere inn, må vi gjøre et sprang frem i tid, til 1879.

I 1879 var nemlig den allestedsnærværende Anders Lorange på Snartemo, utvilsomt ansporet av funnet av grav II året før. Han lot undersøke det som på det tidspunkt var den største av de gjenværende gravhauger på Øvre Snartemo, umiddelbart øst for den da bortgravde haugen som hadde inneholdt grav II. Skuffelsen skinner klart gjennom teksten i hans ”Reiseindberetning til direktionen for den bergenske Filialafdeling” i Fortidsminneforeningens årbok for 1879:

”En større Skuffelse var det, at en stor Rundhaug paa Snartemo i Hægebostad, Lister og Mandals Amt, ikke gav det mindste Fund. Den laa nemlig tæt ved Siden af den Rundhaug, hvis ”underjordiske” Kammer indeholdt det rige og mærkelige Mellemjernalders Fund, der er beskrevet i Aarsb. 1878 S. 299 o. f. Haugen var 5 m. høi og 91 m. i Omkreds, bestod udelukkende af Sand, der paa enkelte Steder dannede en meget fast Masse med afvækslende Lag af lysgraa og mørk brun Farve. Den blev helt gjennemgravet, undtagen paa den sydlige Kant, hvor der er anlagt tre Kjældere, men tæt indtil disse Mure, uden at der paa noget Sted viste sig noget Spor af Begravelse. Kun hist og her var Samlinger af Kul” (Lorange 1880b:157-158).

”(U)ndtagen paa den sydlige Kant, hvor der er anlagt tre Kjældere”… Med tanke på den spesielle plasseringen av de underjordiske kamrene som inneholdt gravene II og V, er dette utsagnet av særlig betydning. Dersom gravanlegget i Loranges haug var tilsvarende det i de to andre gravhaugene i denne gruppen på Øvregarden, var det jo nettopp ”paa den sydlige Kant” at vi skulle forvente å finne selve graven. Var det under arbeidet med å lage disse potetkjellerne – en gang i eller før 1847 – at grav I fremkom, i et kammer nedskåret i undergrunnen i sørkanten av haugen?

Til støtte for en slik tolkning kan videre anføres at det ikke kjennes tradisjon om flere enn tre gravhauger på dette stedet (Hougen 1935:105). Derimot fikk Louis Smedstad opplyst i 1933 at det ”noen meter øst for” grav V hadde ”vært gravet for ca. 100 år siden, men kan det ikke erindres om det er funnet noe” (7). Tidsangivelsen kan peke mot grav I, mens retningen kan angi Loranges haug – slik at det var minnet om utgravningen av potetkjellerne Smedstad fikk overlevert.

Anna Øydne Neset gjengir en annen tradisjon om et funn i den tredje haugen på Øvre Snartemo:

”I en tredje gravhaug ble funnet 12 gullknapper. En kramkar ville gjerne ha dem, men han trodde ikke de var noe verd, for de var altfor gamle. Eieren var enig i dette, og så fikk kramkaren knappene uten betaling” (8).

Kanskje får vi her et inntrykk av noen av de tapte gjenstandene fra grav I?

Tapte funn?
Anna Øydne Neset fra Hægebostad omtaler flere funn fra Snartemogårdene i sin ”Gammelt fra Hægebostad sogn” (Øydne Neset 1988) (9). Ut fra sammenhengen ser det ut til at funnstedet i begge tilfeller er Øvre Snartemo.

Mest sannsynlig dreier begge anførsler seg om Snartemo II-funnet. Imidlertid virker det som om Øydne Neset har oppfattet dem ikke bare som to adskilte funn, men som andre funn enn Snartemo II. Således skriver hun:

”I en kvinnegrav fant en rester av tøy, bånd og broderier samt ”et staup”. Det meste av dette ble sendt til Oldsaksamlingen i Oslo” (10).

Og:

”En stor gravhaug på Snartemo ble åpnet i 1870-årene. Det ble funnet en stor armspiralring i gull. Det skulle være en slik som det ble klippet stykker av, og disse ble brukt som betalingsmiddel” (11).

På Nedre Snartemo omtaler Ånen Lauen (1975) flere ”utgravninger” av mer privat karakter. Etter alt å dømme dreier det seg om fjernede gravhauger på feltet nord og øst for Koddhammeren (fig. 1):

”På garden er det funne gravhaugar med krukker og tredunker som flugene sverma kring – truleg øldunkar. Men det blei ikkje undersøkt av fagfolk” (1975:39).

Tradisjonen om den store sølvskatten som skal være gjemt på Snartemo, hører strengt talt ikke med i omtalen av gravfunnene. Jeg nevner den likevel, siden den bidrar til å utfylle bildet av et interessant og særpreget oldtidsmiljø:

”Det øverste gårdsbruket på Snartemo lå i ”Øvregården” og hette ”Der oppe”. Da en mann fra Snartemo lå for døden, ville han fortelle om en skatt som han visste var gjemt på Snartemo. Han var imidlertid meget syk og greide ikke å fortelle tydelig nok hvor sølvet lå. Han sa: ”Det ligger Der oppe, der inne og der innunder. Der ligger sølv til å stase 10 bruder.” ”Der oppe var på den øverste gården, men ”Der inne” og ”Der innunder”, var verre å finne ut av. En av datidens fattige mennesker bodde i bryggerhuset på gården som ble kalt ”Der oppe”. Han lette etter sølvskatten i mange år. Men noe rikere ble han ikke av det arbeidet, for han fant aldri noen skatt. Den ligger fremdeles godt gjemt” (12).

To gravfelt
Fig. 1 viser de gravhaugene som ved hjelp av diverse kilder kan rekonstrueres på navnegården Snartemo. Antallet er betydelig større enn det som fremgår av litteraturen (først og fremst Hougen 1935). Et minimum av 13 gravhauger er kjent. Av disse er kun 3 tilbake.

De kjente haugene fordeler seg klart på to gravplasser. Det er for det første det nordlige feltet, på Øvre Snartemo. Så vidt kildene kan fortelle, bestod dette feltet av 3 storhauger, og fra disse haugene skriver Snartemo II, V og – trolig – I, seg. Dette gravfeltet er fullstendig fjernet i dag.

I området mellom den gamle daleveien over Snartemo og Koddhammeren har det ligget et større gravfelt. Snartemo III og IV ble funnet ved sletting av hauger i dette området. De tre gjenværende haugene på Snartemo ligger spredt innenfor dette området. Bjørn Hougen nevner 5 hauger her i 1935. Utskiftningsprotokollen fra 1879 omtaler flere hauger – således Badstuhaugen, Lillehaugen, Storehaugen og Jorplehushaugen (13). De 13 haugene som er angitt på fig. 1, er å regne for et minimumstall. Jeg har f. eks. regnet med at de 3 gjenværende haugene i området er blant de 5 som Hougen omtaler her, og likeledes at Tomine Snartemos utsagn om ”to saadanne gravhauger til” på hennes eiendom (se ovenfor), heller ikke refererer til andre hauger enn Hougens 5.

Umiddelbart nord for daleveien er det på utskiftningskartet tegnet inn en liten åker som er benevnt ”Houageren”. Et lignende navn, ”Hauevolden”, er avmerket på det engstykket som ligger i tilknytning til haugen som inneholdt grav V. Dersom disse navnene faktisk referer til haug i betydningen gravhaug, og det er det grunn til å tro at de gjør, indikerer kanskje forekomsten av slike navn på Nedre Snartemo, inkludert ett ute ved elven, at gravfeltet ved Koddhammeren en gang har vært en god del større enn det som lar seg fastslå med utgangspunkt i andre kilder.

I denne forbindelse bør også nevnes at navnet ”Kjerkevold” på utskiftningskartet betegner det som ser ut til å være en mindre, firkantet innhegning like nordvest for rekketunet på Nedre Snartemo, og mellom dette og ”Hauevolden”. Navnet og innhegningen kan vise til at det en gang stod en kirke i tunet på gården (Jan Brendalsmo, pers. medd.). Jeg kjenner imidlertid ikke til tradisjon om kirke på gården, og sognekirken ligger på Snartemos nabogård, Hægebostad. Men det ser i en del bygder ut til at middelalderkirkene opptrer i små ”klynger” på to, tre på gårdene rundt de kjente kirkestedene, så helt utenkelig er det vel ikke (jfr. Stylegar & Brendalsmo 2001). Muligheten bør iallfall nevnes.

Gravfelt og boplass
Mens vi ikke har kilder som indikerer at det nordre gravfeltet noensinne har bestått av mer enn de tre nevnte storhaugene, er det hevet over tvil at det sydlige feltet omkring Koddhammeren så sent som i 1870-årene omfattet et større område og bestod av minimum 10 synlige gravminner. Det er likevel ikke kildegrunnlag for å oppfatte de to gravplassene som deler av ett, opprinnelig sammenhengende felt.

Det er enkelte iøynefallende ulikheter mellom de to gravplassene. For det første har vi haugenes størrelse, så langt vi kan rekonstruere det. Haugene på det nordlige feltet hørte alle tre til de største i Vest-Agder. Felter med så store hauger kjennes bare et fåtall andre steder i dette landskapet: Lunde på Lista, Spangereid i Lindesnes, Tonstad i Sirdal, Oddernes og Ve i Kristiansand og Å i Lyngdal hører til de mest kjente. Av disse er storhaugene på Lunde sikkert datert til yngre romertid/folkevandringstid, mens storhaugfeltet ved Lyngdal kirke like sikkert er fra vikingtid. Trolig er feltene ved Oddernes kirke og på Tonstad fra eldre jernalder, men helt sikre kan vi ikke være. Storhaugene – enkeltvis eller i felt – særpreger jernalderens og vikingtidens sentralgårder i Vest-Agder (Stylegar 1999). Alle de nevnte lokaliteter er således enten kirkesteder eller nabogårder til kirkesteder.

Haugene på sydfeltet synes å ha vært klart mindre. Bjørn Hougen nevner en skipsformet langhaug med lengde 15 m, og ellers er de tre bevarte rundhaugene her henholdsvis 12, 12,5 og 10 m i diameter (Hougen 1935:105). Haugen som inneholdt Snartemo III, var ca. 10 m i diameter.

De to sikre funnene fra det sydlige gravfeltet (III og IV) stammer begge fra branngraver, mens gravskikken på nordfeltet i alle tre kjente tilfeller (I, II og V) utvilsomt har vært jordfeste. Rent generelt synes sydfeltet ikke å skille seg ut fra de fleste av gårdsgravfeltene fra yngre romertid og folkevandringstid på Agder. Mange av de samtidige gårdsgravfeltene er mindre i antall og utstrekning enn det sydfeltet antagelig har vært, men like store eller større gravfelt kjennes en rekke steder, f. eks. Eig/Songvig i Søgne, Stoveland/Bringsdal i Mandal og Presthus/Midbø i Lindesnes. Nordfeltet er et helt annet kapittel – her viser både jordfesteskikken, gravenes utstyr og de monumentale haugene som er reist over de nedskårede gravkamrene, at vi har å gjøre med en nekropol tilhørende et eksklusivt, ja, aristokratisk, skikt. Våpenutstyret i grav II og V vitner om militære ledelsesfunksjoner hos de gravlagte. Skålvekten og vektloddene i grav V indikerer kanskje at mannen i grav V har spilt en rolle i rettshåndhevelsen (jfr. Kristoffersen 2000).

Hvordan skal vi da forstå de to gravplassene på dagens matrikkelgårder Øvre og Nedre Snartemo? Mer konkret: Hvorledes forholder hvert av de to feltene seg til den samtidige bebyggelsen på moen?

Om dette kan intet sikkert sies på det nåværende tidspunkt. Det er så langt bare påvist ett forhistorisk hus på Snartemogårdene (se nedenfor). Det er videre flere forhold som peker mot at bosetningen i dette området har gjennomgått flere radikale omstruktureringer siden folkevandringstid, slik at problemene med å relatere gravfeltene til noen av de bosetningene som er kjent fra historisk tid, er åpenbare.

Snartemogårdene ligger sentralt plassert i et bosetningskammer som forøvrig inkluderer Hægebostad prestegård og Gyberg. Trolig gjør vi rett i å regne også Høyland og Skjeggestad vest for Lygne med til det samme bosetningskammeret. Lyngdalen er nokså bred her; avstanden mellom austheia og vestheia er nærmere 1 kilometer.

Delingen av Snartemo i de to matrikkelgårdene Øvre og Nedre Snartemo kan følges tilbake til begynnelsen av 1600-årene. I et skattemanntall fra år 1600 går det frem at 3 bønder på Snartemo hver skatter 60 sk., altså for 3 fullgårder. Det er Nedregarden som på det tidspunkt er to fullgårder, mens Øvregarden er én. I Lister lens jordebok fra ca. 1617 er Snartemo Øvre på 2 huder, mens Snartemo Nedre er på 4 huder. Hver av dem står dessuten oppført med én ødegård. Todelingen av Nedregarden kan ha foregått i 1590-årene, ettersom det tilsynelatende var kun én bruker på henholdsvis Øvregarden og Nedregarden i 1594. Den ene halvparten av Nedregarden ble i dagligtale kalt Midgarden, mens den andre het Ytregarden. Ytregarden lå i nærheten av Koddhammeren, og her ble tinget på Snartemo holdt tidligere (Lauen 1975). I prinsippet kan navnebruken og delingen ha gamle røtter, og kanskje var Snartemo en gang tre matrikkelgårder. I så fall må Midgarden og Ytregarden ha blitt slått sammen til én enhet i fiskal sammenheng i senmiddelalder eller tidlig nyere tid. Slike omlegginger er kjent fra andre steder i Vest-Agder nettopp i denne perioden. At en revurdering av jordverdien på Snartemogårdene har funnet sted omtrent på dette tidspunktet, viser det faktum at Snartemo som nevnt regnes som tre fullgårder i 1600, mens den samlede landskylden i 1617 ikke er mer enn 6 huder. En teoretisk fullgård tilsvarte 4 huders skyldverdi, og tre fullgårder skulle følgelig være 12 huder – altså det dobbelte av Snartemogårdenes samlede skyld i 1617. Oppfatningen av Snartemo som tre fullgårder bør derfor gå lenger tilbake enn 1590-årene.

Samlet utgjør gårdsvaldene til dagens matrikkelgårder Øvre og Nedre Snartemo en stor firkant sammen med Hægebostad (Prestegården). Hægebostads gårdsvald er tydelig ”tatt” av Øvregården, vel i forbindelse med at Prestegården ble etablert, kanskje i senmiddelalderen (Sandvik 1965).

Det er således en rimelig tolkning at Snartemogårdene og Hægebostad en gang i tiden har utgjort en enhet (jfr. Stylegar 1998). Men det er fremdeles et nokså åpent spørsmål når oppdelingen av denne og andre ”storenheter” har foregått (Stylegar 2001a, 2001b; jfr. Låg 1999). Det kan ha skjedd som et ledd i den antatt tidligste matrikuleringen, henimot slutten av 1200-årene (Rønneseth 2001; Stylegar 2002). Men i noen tilfeller ser det ut som om 1600-årenes matrikkelgårder ikke er særskilt gamle, men representerer en senmiddelaldersk oppdeling av eldre hoved- eller brytegårder (Stylegar 2001b).

Det er et spørsmål om ikke de ”storenhetene” som er avgrenset av geometriske figurer og i en del tilfeller omfatter hele grender eller bosetningskamre, viser oss et annet organisasjonsnivå enn den enkelte bebyggelse, slik at vi på ingen måte kan slutte ut fra forekomsten av én slik ”firkant” at det også har eksistert én gård eller én bebyggelse innenfor den. I tilfellet Snartemo har vi å gjøre med tre adskilte gravfelt, ettersom det også ligger en gruppe gravhauger på Hægebostad prestegård. I den grad gravfeltene representerer forskjellige bebyggelser, dreier det seg om tre stykker – i det minste i eldre jernalder.

I ett tilfelle indikerer marknavn at det har eksistert andre, ellers ukjente bebyggelser innenfor Snartemokomplekset. I utskiftningen på Nedre Snartemo benevnes en mindre åker for ”Kraageland”. Den lå i Ytregarden, inniblant gravhaugene øst for Koddhammeren. Det er rimelig å anta at navnet viser at det på et tidspunkt har ligget en bebyggelse kalt Krågeland i dette området, og at det kan dreie seg om en eldre jernalders bebyggelse (jfr. Særheim 2001). Topografisk sett, er det intet i veien for at Krågeland var navnet på den bebyggelsen som benyttet seg av området ved Koddhammeren som gravplass. Det finnes dessuten tufter etter et (antagelig forhistorisk) gårdsanlegg i området. Således kan Snartemo III og IV kanskje knyttes til denne bebyggelsen.

Hvordan det forholder seg med storhaugfeltet på Øvregarden og feltet på Prestegården, er en annen skål. Vi har ikke kilder som gjør det mulig å knytte disse til samtidige bebyggelser. Det er selvsagt fristende å se en sammenheng mellom nordfeltet og det fornemme navnet Hægebostad. Som nevnt, synes Hægebostad og (Øvre) Snartemo å ha hørt sammen selv på et nokså sent tidspunkt. Om navnegivning og bebyggelsesstruktur innenfor denne delen av Snartemokomplekset vet vi fremdeles lite. Men dersom vi skal tenke oss storhaugfeltet som tilhørende en separat (aristokratisk) bebyggelse, kan denne like gjerne ha vært lokalisert i området mellom gravfeltet og Lygne, og således i Prestegårdens nærområde. Navnet Hægebostad kan i løpet av middelalderen ha festet seg ved Prestegården.

Hægebostad-navnet synes i kilder fra senmiddelalderen og senere å være forbeholdt kirkesognet. Det verdslige bygdenavnet var Skotherad - eller “Skoudherrit”, som det heter i dokumenter fra tidlig nyere tid. ”Skotherad” kan dog ha betegnet et større område som også innbefattet nabobygdene i nord, Eiken og Fjotland.

I påvente av nye arkeologiske undersøkelser på Snartemo, tror jeg det er vanskelig å komme lenger enn dette.

Noter
(1) Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Topografisk arkiv. Notat datert 25/10-1916.
(2) Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Topografisk arkiv. Brev fra Tomine Snartemo til Stavanger Museum datert 7. november 1917.
(3) Statsarkivet i Kristiansand. Utskrift av pantebok nr. 12 for Lyngdal sorenskriveri. Tinglyst 18. februar 1879. No 29. Overudskiftning, Snartemo nedre.
(4) Statsarkivet i Kristiansand. Privatarkiver, Utskiftningsvesenets arkiv. Boniterings-Bog paa Snartemo nedre, Hægebostad Thinglag.
(5) Statsarkivet i Kristiansand. Utskrift av pantebok nr. 12 for Lyngdal sorenskriveri. Tinglyst 18. februar 1879. No 29. Overudskiftning, Snartemo nedre.
(6) Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Topografisk arkiv. Notat ved Oluf Rygh datert 29. august 1878.
(7) Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Topografisk arkiv. Innberetning ved Louis Smedstad om undersøkelse av grav på Snartemo, datert 15. nov. 1933.
(8) Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Topografisk arkiv. Manus ved Anna Øydnes Neset, ”Gammelt fra Hægebostad sogn”, datert 1969.
(9) Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Topografisk arkiv. Manus ved Anna Øydnes Neset, ”Gammelt fra Hægebostad sogn”, datert 1969.
(10) Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Topografisk arkiv. Manus ved Anna Øydnes Neset, ”Gammelt fra Hægebostad sogn”, datert 1969.
(11) Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Topografisk arkiv. Manus ved Anna Øydnes Neset, ”Gammelt fra Hægebostad sogn”, datert 1969.
(12) Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Topografisk arkiv. Manus ved Anna Øydnes Neset, ”Gammelt fra Hægebostad sogn”, datert 1969.
(13) Statsarkivet i Kristiansand. Utskrift av pantebok nr. 12 for Lyngdal sorenskriveri. Tinglyst 18. februar 1879. No 29. Overudskiftning, Snartemo nedre.

Arkivert i:

• agder
• folkevandringstid
• gravskikk
• bosetning
• jernalder
• arkeologi

I. B. Eikeland og jakta på den sørvestnorske folkesjela

Det er i år 100 år sidan Ingvald Berner Eikeland vart fødd. I den boka som her ligg føre, får vi eit innblikk i det samlararbeidet han vigde store delar av livet sitt til. Den muntlege tradisjonen han fekk skriven ned i 1950-åra frå Sirdal og bygdene kring, utgjer noko av ei skattkiste for alle som har interesse av kulturhistorie. Største luten av dette materialet har aldri vore tilgjengeleg tidlegare.

I. B. Eikeland vart fødd i 1903 på garden Eikeland i Bjerkreim. Som historikar og granskar var han i stort mon sjølvlært. Han tok eksamen ved Dalheim fylkesskule i 1921, underoffiserseksamen i 1925 og artium ved Hornnes landsgymnas i 1928. Ei tid jobba han som journalist i avisa Agder. Han ville ha vorte jurist, men fann at ingen ville gje lån til ein med småbrukarbakgrunn. I staden vart han politimann, og frå 1930 var han tilsett i Kristiansandspolitiet.

Han var redaktør for Norsk Politiblad i fleire år og skreiv mellom anna Kristiansands politis historie i 1935.

I. B. Eikeland vart uførepensjonert etter ein skade han fekk under krigsteneste som løytnant ved operasjonane i Gloppedalen i Rogaland i 1940. Det var først etter dette at han valde ei ny karriere som historikar og granskar. Til tross for hans store talent for slikt arbeid, fekk han aldri nokon formell akademisk grad. Lenge etter skrev han at han ”føler savnet av systematisk vitenskapelig skolering”.

Det var den sermerkte kulturen i grensetraktene mellom Vest-Agder og Rogaland som Berner Eikeland ville studere. I Dalane, i Sirdalen og i einskilde andre bygder i det indre av Agder heilt vest til Telemark fann han ei heil rekke fellesdrag i mellom anna byggjeskikk og språk – kulturtrekk som ikkje fanst andre stader. Teorien hans var at indre Agder og delar av øvre Telemark var blitt folka frå Rogaland i folkevandringstida (400-600 e.Kr.). Her fann han støtte i teoriane til historikaren P. A. Munch, som alt i 1850-åra hadde meint å ha prov for at heile dette vide området hadde vore del av stammeriket til rygane (rogalendingane) i eldre tid.

Dei mange øydegardane i Dalane, hundrevis av gardsanlegg som hadde vorte fråflytta kring år 600, tok Berner Eikeland til inntekt for idéen om at mange rygar hadde flytt frå heimeområdet sitt og vestover, til indre Agder og Telemark. ”En stor del av de mange hundre forlatte gårdsanlegg i Rogaland, særlig i Dalane, er de indre egders og telemarkingers primære hjemstavn på norsk jord,” skreiv han.

I 1953 søkte han om offentleg støtte til prosjektet ”Rygenes kulturområde i Norge fra folkevandringstiden”. Han trakk opp linene for eit stort granskingsprosjekt som skulle kaste lys over desse likskapane i kultur mellom Rogaland, indre Agder og delar av Telemark. Prosjektsøknaden hans er framleis sers interessant lesing, sjølv om femti år har passert.

Først ville han registrere systematisk alle førhistoriske gardsanlegg i Rogaland, og deretter bygdeborgene. Sidan ville han utvide registreringane til også å gjelde Agder og Telemark. Vidare ville han registrere driftevegane – ”de urgamle ferdselsveier over heiene”. Han ønskte og å studera dei norrøne kjeldene systematisk, og han ville gå gjennom topografisk stoff og matriklar. Dialektforhold og serdrag ved gardsgrensemønsteret i desse områda stod og på planen.

Han summerte sjølv opp kva ein kunne oppnå med eit slikt prosjekt:

”Så vidt jeg kan se, motsies ikke min teori av hittil innvunne vitenskapelige resultater. Tvert imot synes den å gi oss i hende en nøkkel til et rikt skattkammer, hvis innhold på en overraskende måte vil gi en naturlig forklaring på en rekke gåtefulle spørsmål av arkeologisk, etnografisk og historisk art, ja, vil kunne føye de respektive forskningsgreners resultater sammen som bitene i en vakker mosaikk.”

Det var i grunn den sørvestlandske folkesjela han ville finne, Berner Eikeland.

Men pengar fekk han ikkje. I svaret frå Institutt for samanliknande kulturforsking den 24. april 1953 heiter det mellom anna:

”Selve planen får adskillig anerkjennelse, og vi mener at en rekke av de undersøkelser som foreslås, har sin interesse i seg selv. På den annen side mener de sakkyndige at de undersøkelser som De ber om støtte til, er av slike dimensjoner at det ville være ganske uoverkommelig for en enkelt mann å gjennomføre dem, selv om han hadde de ypperste faglige kvalifikasjoner (…).”

Med andre ord: Ekspertane hadde tru på prosjektet hans, men festa ikkje lit til at ein einskild mann kunne makte å gjennomføre det. I bakgrunnen spøkte og dei manglande formelle kvalifikasjonane til Berner Eikeland.

Likevel hadde prosjektsøknaden skaffa han eit visst namn og omdøme. Ein av dei granskarane som hadde lese prosjektskissa, var historikaren Andreas Holmsen. Han var leiar for avdelinga ved instituttet som skulle studere det gamle gards- og grannesamfunnet. Holmsen vart ein viktig støttespelar for Berner Eikeland. Han skreiv til Berner Eikeland at han ”synes (…) å dokumentere (…) usedvanlige forutsetninger for kulturvitenskapelig arbeid (…)”.

I si innstilling til kommisjonen som skulle ta stilling til prosjektet, skreiv Holmsen:

”Berner Eikeland er i hovedsak en selvlært forsker, men mangen universitetsutdannet mann vil kunne misunne ham ikke bare hans glødende interesse for forskningsarbeid, men også hans store og vel fordøyde lesning, hans skarpe og sikre iakttagelser og hans evne til selvsendig kombinasjon, som er parret med og tøylet av en nøktern kritikk og en levende realitetssans.”

Det ”rygske” kulturområdet i Noreg
Resultatet vart at Berner Eikeland vart knytt til instituttet som prosjektarbeidar under Holmsens leiing. Oppgåva hans var å samle inn opplysningar om stort og smått rundt på einskilde gardar i Vest-Agder og Rogaland – i grunn noko av det same som Berner Eikeland sjølv hadde ønskt å arbeide med. I. B. Eikeland var ein av fleire sers talentfulle granskarar på Sørvestlandet som arbeidde for Andreas Holmsen og Institutt for samanliknande kulturforsking i 1950-åra. Albert Myhre og Ottar Rønneseth var to av dei andre, men desse utførte granskingsarbeidet sitt i hovudsak på Rogalandsida av grensa.

Men Berner Eikeland gav aldri opp det store prosjektet sitt om det rygske kulturområdet i Noreg. Det meste av det han seinare publiserte, samt ei heil rekke meir eller mindre ferdige manuskript som han aldri nådde å publisere, var sprunge ut av dette prosjektet – eller av eit anna prosjekt som hadde samanhang med det første, nemleg ”Stav og Streng” (om gardsgrensene i det ”rygske” området). Same året som Berner Eikeland sende inn søknaden om prosjektstøtte kom den store artikkelen til Asgaut Steinnes om ”Utskyld” i Historisk Tidsskrift, der forfattaren peiker på ein heil del andre drag som er sermerkte for nett det området Berner Eikeland hadde festa merksemda til forskarane på. Sjølv om utgangspunktet til Steinnes var eit heilt anna enn hans eige, har truleg ”Utskyld”-artikkelen gjort Berner Eikeland sterkare i trua på at han var inne på ei riktig lei.

På Statsarkivet i Kristiansand ligg ei stor samling dokument etter Berner Eikeland. Nokre av dei er kopiar av rapportar og manuskript som han sende inn til instituttet i Oslo. Andre er kopiar av brev om funn og fornminne til musea i Stavanger og Kristiansand. Men her finst og ei stor mengd stoff som er resultat av hans eigen gransking, knytt anten til ryge-prosjektet eller til ”Stav og Streng”.

Soleis finst her ferdige manuskript om ei mengd gardar i Rogaland, Vest-Agder, Aust-Agder og Telemark. I Sirdal dreier det seg om Virak, Øksendal, Liland, Osen, Bjørnestad, Ousdal, Kvina, Lunde og Totland. Alt dette stoffet vart samla inn i 1950-åra då Berner Eikeland kjøyrde rundt i dalen på motorsykkel og intervjua dei eldste på gardane. Frå Flekkefjord finst manuskript om Nordre Klungland, Fedjesdal, Gyland, Sira, Birkeland og Sinnes. Rogaland er representert med heimegarden Eikeland i Bjerkreim og Barstad i Sokndal. På Lista har han vitja Vere, Heskestad og Sudland. Byklum og Hoslemo i Bykle og Sandnes i Bygland, alle i Setesdal, er og med. Manuskriptet om Vere er åleine på om lag 100 tekstsider, i tillegg til kart osb.

Vidare finst her ein del spørjelister frå Dalane og Vest-Telemark, ei samling av folkeminne frå Sirdal, eit manuskript om gardsgrenser i Gyland (prenta i 1957) og nokre mindre manuskript han aldri fekk sluttført. Nokre av desse vart seinare prenta i bladet Frå bygd og by i Rogaland.

Ingvald Berner Eikeland døydde i 1975. Då hadde han i fleire år arbeidd med bygdesoge for Sirdal. Seinare vart dette arbeidet ført ferdig av Per Seland, og seinare Elisabeth Seland.

Berner Eikeland var i mange år ein viktig mann for Agder Sogelag. Kristian Bentsen, formann i laget, skreiv i 1975 i eit minneskrift over fleire av dei gamle i laget, at ”høststormer har herjet hardt i lagets gamle storskog og tatt med seg en rekke av de eldste store trærne”. ”Grundig”, kalla statsarkivar Laurits Repstad granskingsarbeidet til Berner Eikeland i same nummer av årsskriftet.

For forståinga av kulturhistoria i Sirdal speler arbeidet til Berner Eikeland mykje av den same rolla som granskingane til Laurids Eriksson i Hidra, Tore Bergstøl i Audnedalen, Abraham Vere på Lista, Olav Jarl Gahre i Spangereid eller Sem Austrumdal i heimbygda til I. B. Eikeland, Bjerkreim. Ein rik muntleg tradisjon frå bygdene lengst vest på Agder vart samla i bladet Grannen i første halvpart av førre hundreåret, men mindre frå Sirdal. Med boka som her ligg føre, er dette mistilhøvet brigda.

Segn og soge
Men – som venteleg kan hende er – skil dei segnene og dei tradisjonane som Berner Eikeland fann i Sirdal, seg i mangt og mykje frå det dei nemnde granskarane leita fram i meir kystnære bygder. Som i segna om skilauparen, er vi i ”Fjell-Agder” – i riket til villreinen og rjupa, langt frå bølgeskvulp og havbris. Vi har å gjøre med folk som lenge hadde meir samkvem vestetter til Lyse og Stavanger og austetter til Setesdal og Telemark, enn sørover til Agderkysten. Ikkje så merkeleg då at det er mange sams drag mellom Sirdalskulturen slik Berner Eikeland skildrar han, og tradisjonane til dømes i Setesdal, slik dei er framstilt i Johannes Skars klassiske ”Gamalt or Sætesdal”.

Nokre av segnene i denne boka har vorte prenta tidlegare. Alt Peder Claussøn Friis kunne t. d. for 400 år sidan fortelje om ormen i Lundevatnet og om holekyrkja i Tollkohedlaren. Men dei tradisjonane Berner Eikeland gir att om Salomonshedlaren, er mindre kjende, sjølv om dei kastar nytt ljos over den gamle diskusjonen om den mogelege samanhangen mellom på den eine sida Tollkohedlaren, og på den andre sida tradisjonane om ”bondehelgenen” Tolleiv Sålemann frå Telemark.

Det var Isak Antonius Liland og Carl Asbjørnsen Liland som fortalde Berner Eikeland om Salomonshedlaren. Denne hedlaren ligg ved Sira vestafor Ådneram. Her skal ein gong ein einebuar ha hatt tilhald. Folk rekna han mest for ein heilag mann, ein ”sålemann”, og dei trur at namnet hans var Tolleiv. Det var austmenn (setesdølar) som kom med han. Folk både frå Sirdal og andre bygder farta til han der i hedlaren og fekk lækjemidlar, råd mot sjukdom og åndeleg hjelp. Denne Tolleiv Sålemann innretta ei slags kyrkje i ei stølsbu i Tollkohedlaren. Sidan kom det fire austmenn og henta han med seg heim att.

Dauen – dei middelalderske pestepidemiane som i den muntlege tradisjonen har vorte slegne saman til Dauen, Den store manndauen eller Svartedauen – er eit sentralt motiv i Sirdalstradisjonen. Desse epidemiane har truleg og vore ein på alle vis skelsetjande hending for bygdene her. Islandske kjelder frå den tida fortel at Dauen ramma serleg hardt nett i desse distrikta. Men det er sjeldan det er teken vare på så mykje og så rik tradisjon om Dauen som i Sirdal. Det fortel oss at sogetradisjonen i Sirdal truleg har vore like levande og fargerik som i ein del andre innlandsbygder, så som til dømes Setesdal. Men fram til I. B. Eikeland tok til å samle inn muntleg tradisjon i 1950-åra, låg Sirdal stort sett utanfor dei områda som var gjenstand for interessa til folkeminnegranskarane.

Mykje av stoffet i denne boka handlar om Dauen. Segner og annan muntleg tradisjon fortel om korleis sotta ramma, om kven som døydde og om korleis nokre levde att. Mange av desse tradisjonane er sers forvitnelege, med fascinerande detaljrikdom. Vi får høyre at det på Virak var fire store stover før Dauen, men at dei attlevande sidan samla seg i to av stovene. Dei som døydde av Dauen, vart lagde i sams gravar, ”sottegrefter”. Også i Ryfylke veit folkeminnet å fortelje om sottegreftene.

Kristninga og den første kristne tida er det og mange segner om frå Sirdal. Dei har det til felles med mange av segnene om Dauen at dei framstår som temmeleg truverdige. Tradisjonen om dei to prestane som saman med seks ”kjempar” reiste gjennom dalen og reiste store trekrossar på fleire stader der dei haldt gudsteneste og ”prima” folk, stemmer godt med kva vi veit frå skriftlege kjelder om kristningsprosessen andre stader i Nord-Europa.

Segna om Tonstad-Tore og kyrkjebyggjinga på Tonstad er ei slags ”vandresegn”, men ho inneheld likevel mykje spanande stoff.

Men er det sanning eller soge? Det spørsmålet er ikkje så enkelt å svare på. Men noko kan vi seie om det.

Spørsmålet kan og formulerast slik: Er det mogeleg at tradisjonar frå mellomalderen kan ha halde seg på folkemunne heilt fram til 1900-åra i Sirdal?

Muntleg tradisjon
Det viktigaste vilkåret for at minnet om ei hending skal overleve, er at det finst ei interesse i det heimlege miljøet for hendinga. Skal segna verte tradert rett, må ho ha ein funksjon i lokalmiljøet. Dersom tradisjonen er funksjonell, vert han å rekna som meir påliteleg enn elles. Ein slik funksjon er underhaldningsfunksjonen, ein annan er forklaringsfunksjonen. Det speler og inn at ein tradisjon kan gi lokal og/eller sosial identitetskjensle. Eit kollektivt minne gjer at kvar og ein vert i stand til å ”hugse” ting som han eller ho aldri har opplevd sjølv, men som nett inngår i miljøets felles medvit om si fortid og sin eigenart. Ein siste funksjon er den pedagogiske. Ei muntleg tradert forteljing skal ha ein moral, og denne moralen må gi atterklang i miljøet. Om tradisjonen har utgangspunktet sitt i miljøet, har han dessutan normerande og stabiliserande karakter; han er med på å halde vedlike sentrale verdiar i heimelsområdet sitt.

At ei segn fungerer etter føresetnaden og vert tatt vare på, er avhengig av at samfunnet ho lever i, i eit visst mon er statisk, og at det finst tilgjengelege forteljarar. Dessutan vert minnet om hendinga styrkt om det finst ivaretatte restar av ho. Det kan vere i form av synlege, konkrete minne som ei overgrodd tuft eller usynlege minne som eit stadnamn. I det norrøne sagahandskriftet Morkinskinna får vi høyre at Harald Hardråde er nord i Gudbrandsdalen og får kongsnamn av den unge hovdingen Tore på Steig. ”Harald gav honom då ein bolle av valbjørk omkransa med sylv og med eit handtak gylt av sylv. (…) Han gav honom òg to gullringar, som saman var ei mark, og kappa si. Kappa var av mørkt purpur,” heiter det. Sidan heiter det i sagaen:

”På denne måten vart dette fortalt av ein klok mann som heitte Torgils, og han sa at han hadde vorte fortald soga av Gudrid, dotter til Guttorm, som var son til Steigar-Tore. Han sa at han hadde sett bollen av valbjørk og kappa, som kong Harald gav Tore, og den var skoren sund til eit altarklede”.

Bollen og kappa etter Tore på Steig er reiskap for å hjelpe minnet, og i den eigenskapen er dei typiske for muntlege kulturar. Dei inngår i mentale bilete som kan halde seg lenge i minnet. Som i den norrøne skaldediktinga, er desse bileta sers visuelle og konkrete. Bollen som Steigar-Tore fekk av kongen, var av valbjørk, og han var omkransa med sylv og med handtak av gylt sølv. Kappa var av mørkt purpur.

Vi finn mange tilsvarande døme i folketradisjonen frå Sirdal. Segna om Sigurdshedlaren seier at i mykje gamal tid var det ein fredlaus stormann som heldt seg i den hedlaren ein sommar. Sidan fekk hedlaren namn etter han. Stormannen heitte Sigurd og skulle høyre heime ein stad på Nordlandet. Han var visstnok son av ein jarl. I dei tider var det ufred innanlands, og Sigurd hadde mist mange av skyldfolket sitt. Bonden på Fidjeland sende mat til mannen i hellaren, og han laut love å halde tett med det han visste. Sigurd kom i den tida folket slo på stølane, og han reiste då det hausta. Dei skildest som gode vener. Som venegåve gav Sigurd gardsfolket eit vent og særs godt bjørnespjut. Det var ikkje fullt så langt som ein mann er høg, men med eit tjukt og vent skaft, og ein odde som var sylkvass. Segna seier ikkje meir om Sigurd. Men spjutet fekk namnet Sigurdsgåva og følgde folket på Fidjeland. Det følgde ættene – mann etter mann – og segna følgde med spjutet.

Slike korte prosaforteljingar svarar nærmast til dei norrøne småsogene. Etter ein eldre teori har slike småsoger eksistert som ei muntleg kortprosaform som har danna utgangspunkt for lengre sagaer ved at dei har blitt sette saman eller bygde ut. Tradisjonane om Skraddarætta frå Åseral viser oss at det i alle fall i nokre tilfelle har eksistert førestellingar om ein innbyrdes samanheng mellom slike stutte forteljingar. Den samanhangande ættesoga som Knut Liestøl fekk gjengitt av fleire informantar i Åseral i byrjinga av 1900-talet, ser ut til samstundes å ha funnest som skilde, kortare soger. Johannes Skar gjengir fleire av dei i ”Gamalt or Sætesdal”. Samlaren Skar ser ikkje ut til å ha oppfatta desse småsogene som ei eining, men fleire av informantane til Knut Liestøl har tydelegvis gjort det.

Det kan sjå ut til at dei gardrima som fanst i Sirdal har fungert på noko av det same viset. Gardrima er korte, knappe regler som er lette å minnest. Mange slike gardrim er tekne med i denne boka. Her er nokre døme:

Virak drengje – vie sengje, lengste lånen, vènaste kònen.

Siri Svælann va vonne granne, kom allé te manne.

Siri Svælann døydde Dauen, vonnt va gott før ekkò.

Totlann-stavann danste, Lùnne-luren led.

Tònnsta-Tore bygde, Lùnne-gubben gred.

Desse versa er sers knappa, men med utgangspunkt i dei kunne fleire av informantane til Berner Eikeland fortelje kortare eller lengre soger om all kivinga mellom karfolket på den folketette Virakgarden, om den vonde Siri som hadde budd på Sveland eller om den mislukka kyrkjebyggjinga i den øvre luten av bygda. Gardrima har tent som reiskap for å hjelpe minnet.

Undersøkingar i Noreg av personalhistoriske segner – Skraddar-soga og andre moderne ættesagaer frå 1600-åra og seinare – viser at slike samanhengande forteljingar kan leve på folkemunne i tre hundre til fire hundre år. Stereotype segner kan leve endå lenger. Segner om kyrkjebygging er av denne typen. Særleg segner med religiøs funksjon vert rekna for svært pålitelege. Folkloristen Bjarne Hodne meiner årsaka er at menneska i religiøse spørsmål er meir enn vanleg konservative, og at det gamle heng att lenge etter at ei ny retning har overtatt. Sentrale folkelege skikkar og førestellingar frå katolsk tid har levd vidare i det norske samfunnet til godt inn på 1900-talet, også i Sirdal.

Sirdal kommune og Kvæven bygdemuseum fortener stor takk for at nokre av desse tradisjonane nå endeleg er tilgjengelege i bokform.

***

Utvalde arbeid av I. Berner Eikeland
Stedsnavn på Virak. Årbok for Jæren og Dalane 1956, s.103-121.
Gardsgrensene i Gyland. Kristiansand 1957.
Dronning Astrids flukt. Årsskrift for Agder Historielag 37 (1958), s. 3-36.
Den historiske fylkesgrensa Rogaland – Agder. Ætt og Heim 1959, s. 93-96.
Vettekult i Sirdal. Frå bygd og by i Rogaland 1959, s. 41-62; 1962, s. 37-53; 1963, s. 62-74.
Glimt fra driftetrafikkens gamle saga. Årsskrift for Agder Historielag 43 (1965), s. 3-38.
Historiske segner. Årsskrift for Agder Historielag 54 (1976), s. 11-43.
Gammalt frå Dalane. Frå bygd og by i Rogaland 1976, s. 88-104.
Gamalt om Dalane: Bås og bolk. Frå bygd og by i Rogaland 1977, s. 59-61.
Ku-kampar. Frå bygd og by i Rogaland 1978/79, s. 21-32.

Arkivert i:

• agder
• rogaland
• tradisjon
• biografier

Maktens mange masker - tablåer fra Agders lange middelalder

Mer enn et milennium skiller de hendelsene som skal beskrives i det følgende, fra hverandre. Geografien binder dem sammen – samtlige ”tablåer” er hentet fra det landskapet vi i dag kjenner som Agder. Men berøringspunktene er flere: I alle tilfeller er det maktens form og strukturer som diskuteres – og motmaktens. Perspektivet er konfliktens – kampen om jord, og kampen for å legitimere eiendomsrett til jord; det som i forrige århundre gikk under betegnelsen ”kampen om merverdien”. Gjennom alle de århundrene som tablåene er hentet fra, utgjorde avkastningen av jorden en viktig del av denne merverdien. Dette forholdet er da også begrunnelsen for å introdusere betegnelsen ”den lange middelalderen”, der ”middelalderen” er definert som en type samfunn der den viktigste sosiale motsetningen går mellom de som kontroller jorden, og de som arbeider på den.

En slik ”lang middelalder” har paralleller i kontinental historieskrivning, der middelalderen gjerne begynner med etableringen av en rekke germanske riker i ruinene av det romerske imperiet. Begrepet ”tablå” er inspirert av Walter Benjamins Historisk-filosofiske teser, mens ”maskene” i overskriften alluderer til Mikhail Bakhtins tanker om karnevalets og latterens rolle i middelalderens folkekultur.[1]

Vakr fra Hidra og ”den eldste landnåmsboken”
Reistadsteinen ble funnet nedgravd i en myr på Hidra ved Flekkefjord i 1850-årene. Det var Hans Gjerding Reistad som fant den da han brøt nytt land. Etter tradisjonen skulle det tidligere ha ligget en gravhaug på stedet, og en bautastein som hadde stått på haugen, la Hans opp på en rydningsrøys på stedet. Senere la folk merke til at det var skrifttegn på steinen. Det ble etter hvert bekreftet at innskriften var forfattet i det eldre runealfabetet, og Reistadsteinen ble fraktet til Universitetshagen i Kristiania.

Innskriften på Reistadsteinen er antagelig fra 400-årene, men den har vist seg vanskelig å tolke. Ett av de seneste forsøkene er det en islending, Thórhallur Eythórsson, som står for. Han mener at innskriften skal leses som ”Yðingr. Ek Vakr nam Reit”. På moderne norsk skulle det bety noe slikt som ”Yðingr. Jeg, Vakr, har tatt jorden i besittelse”. Dersom tolkningen er riktig, er Reistadsteinen av sentral betydning for forståelsen av det kyst-norske samfunnet i folkevandringstiden.

Folkevandringstiden (400-600 e. Kr.) var en ekspansiv periode på Agder. Bosetningstettheten var stor – dersom vi ikke tar hensyn til bruksoppdelingen, så var trolig like mange gårder i drift på Agder omkring år 500 som i 1850. Men folkevandringstiden var også en tid preget av folkevandringer og kamp om jord og andre ressurser. Det arkeologiske kildematerialet godtgjør at disse stridighetene har gjort seg gjeldende på Norges sørspiss også.

Agder i folkevandringstiden var et stormannssamfunn. Spredt temmelig regelmessig over hele landskapet, så vel i innlandet som ute ved kysten, fantes lokale maktsentra i form av stormannsgårder. På disse gårdene residerte stormenn som hver hver for seg dominerte områdene rundt høvdingsetet. Mange av gårdene rundt disse høvdingsetene må ha blitt ryddet fra selve stormannsgården, og høvdingen har antagelig hatt noe av grunnlaget for sin makt og rikdom fra kontrollen over disse underliggende bosetningene.

Stormannsgårdene er det oftest ikke så vanskelig å finne. De peker seg ut ved sine mange og ofte monumentale gravhauger, med praktfulle gullfunn og av og til med navn som forteller om hedensk kult. Lunde (”den hellige lunden”) og Vanse (”engen ved vanegudenes helligdom”) på Lista må ha vært slike sentra – Snartemo i Hægebostad, Spangereid i Lindesnes, Liknes i Kvinesdal og Hidra i Flekkefjord må ha vært andre. Det er i svært mange tilfeller på disse gamle stormannsgårdene at vi finner de tidligste kirkene i vikingtid i middelalder.

På folkevandringstidens sentralgårder var det datidens aristokrati som residerte. Herfra styrte de bruken av mindre, underliggende ”husmannsplasser” innenfor hovedgårdens innflytelsessfære. Noen av ”plassfolkene” kan ha drevet spesialiserte virksomheter i skog og utmark. I kystdistriktene er det ikke urimelig å tenke seg at fiske, handel, plyndringer og annen sjørettet virksomhet har vært viktige inntektskilder. Men det kan føres argumentasjon til torgs for at disse stormennene også i en viss forstand har hatt kontroll over jord som en del av sin maktbasis.

Kontrollen over landskapet som omgir folkevandringstidens høvdinggårder, kan ha vært i hendene på noen få jordherrer, muligens helt fra bronsealderen av. I romertid og folkevandringstid må vi tenke oss likeverdige stormenn i stadig strid om innflytelse over sine undergivne og avhengige småkårsfolk på mindre bruk. Det ledende skiktet fremstår med all mulig tydelighet som spredt over mesteparten av Agder. Hovedgårdene deres ligger på plasser som ofte er strategisk beliggende i landskapet.

Vi må tenke oss at det skiftende mønsteret av konflikter og allianseetableringer i yngre romertid og folkevandringstid har gitt hovedgårdene innbyrdes forskjellig politisk betydning til ulike tider. Enkelte stormenn kan i perioder ha gjort seg til overherrer over andre hovedgårder. Det særdeles rike utstyret til høvdingen som ble stedt til hvile i den mye omtalte grav V på Snartemo i Hægebostad, vitner trolig om en et slikt kortvarig overherredømme.

Den i utgangspunktet rent lokale forbindelsen mellom en hovedgård og et antall underliggende gårder var den minste byggesteinen i folkevandringstidens makt- og alliansestrukturer. Det er i denne småskala godsstrukturen, samt i plyndringstokter til landområder utenfor ens eget, at den økonomiske basis for makt og innflytelse hviler. Men over denne strukturen kan legges personlige bånd og politiske forbindelser som knytter stormenn over større geografiske områder sammen. Således viser den nevnte graven på Snartemo nokså klare forbindelser til svenske stormannsmiljøer omkring år 500 – noe som skiller den klart fra de noe eldre ”høvdinggravene” i Vest-Agder, som heller peker vestover. Slike omfattende nettverk, som vi kjenner fra sagatiden, vil imidlertid være ustabile og kortvarige – først og fremst fordi de er bundet opp til vennskapelige forbindelser mellom bestemte personer, men også fordi ”byggesteinene”, de lokale godsene, i en viss, økonomisk forstand var seg selv nærmest.

Men alliansenettverkene kan altså alt omkring år 500 se ut til å ha tatt form av mer eller mindre kortvarige riker som på det meste kan ha omfattet store deler av Sørskandinavia. Mellom disse rikene og folkevandringstidsriker på Kontinentet og i England har det vært utstrakte forbindelser. Arkeologiske funn peker mot at kontakten mellom Agder på den ene siden og England, Frankerriket og Baltikum på den andre har vært betydelig. Fra samtidige, skriftlige kilder vet vi at krigerskarer fra norskekysten dro til Kontinentet for å søke rikdom og ære, enten ved å kjempe for de mektige romerne – eller mot dem.

I begynnelsen av 500-årene oppholdt en landflyktig nordisk konge, Rodulf, seg ved goterkongen Teoderiks hoff i Ravenna i det nåværende Italia. Rodulf hadde vært konge over flere stammer i Sør-Norge, blant annet egder, ryger, og teler – altså over et sørvestnorsk rike, men han hadde ”foraktet sitt eget kongedømme og sluttet seg til Teoderik, goternes konge, for der fant han det han søkte”. Andre skrifter forteller at Rodulf i Sør-Europa opptrådte som konge over herulene – et annet skandinavisk folk på vandring. Herulene er interessante også fordi noen av dem på begynnelsen av 500-tallet besluttet å dra tilbake til Norden – til de områdene som de regnet for sitt hjemland.

Det er neppe noen revolusjonerende tanke at grupper av krigere dro ut også fra Agder. Mer spennende er det da at vi kan hende også har bevart et monument over én av dem som kom hjem igjen.

I folkevandringstiden tyder arkeologiske funn fra hele Nord-Europa på at aristokratiet mikset gamle og nye myter og historier sammen til en ny religion, som svarte til elitens egne behov og erfaringer. Denne nye religionen er kan hende den Odin-kulten som vi ellers gjerne forbinder med vikingtiden. Odin er først og fremst krigsguden – overklassens gud.

Det ser ut til at egdske stormannsslekter i folkevandringstiden tar i bruk nye maktsymboler og verdighetstegn for å begrunne sin makt over befolkningen. Storfolkene forsøker å gjøre seg til gudeætlinger, til guder på jord. De store gravhaugene som bygges i denne perioden, er uttrykk for den samme strategien – og det er trolig også en av våre eldste runesteiner, fra Reistad på Hidra.

Dersom Eythórssons tolkning er riktig, er innskriften på Reistadsteinen den eldste skriftlige kilde som forteller om et personlig landnåm i noe germansk språk. Eythórsson kaller da også Reistadsteinen for ”den eldste Landnåmsboken” etter den islandske sagaen som beskriver det norrøne landnåmet på Island i vikingtiden. Selv om Reistadsteinen er en enslig svale i så måte blant de eldste runeinnskriftene våre, så er parallellene mange i vikingtid og tidlig middelalder, da runeinnskriftene i mange tilfeller forteller om folk som eier eller arver en bestemt gård eller eiendom.

Men hvem var Vakr? At han tilhørte folkevandringstidens elite, er det liten tvil om. Det å riste runer, var ikke hvem som helst forunt. For så vidt kan han ha vært den som rådet for høvdingsetet på Hidra. Vel så sannsynlig er det at Vakrs ”landnåm” bestod i at han fikk tildelt jord av stormennen – kan hende som takk for utført krigstjeneste. Navnet hans har i nordisk område betydningen ”vakker”, på tysk ”tapper”. Men Vakr er også et odinsheite som forekommer i eddadiktet Grimnismål – med andre ord ett av de mange navnene som Odin går under. Kan hende har Vakr hatt en særskilt posisjon innenfor religionsutøvelsen på Hidra i en periode på 400-tallet. Navnet peker under enhver omstendighet mot datidens overklasse.

Og det andre navnet på Reistadsteinen, Yðingr? IuÞingaR heter det i innskriften. Ordet har klare paralleller i andre germanske språk, først og fremst som stamme- og områdenavn. Det er mulig at iuÞingaR i vår sammenheng viser til den slekten eller stammen som Vakr tilhørte. Som stammenavn finner vi ”iuthungi” eller juthunger igjen på Kontinentet på 200- og 300-tallet, da juthungenes stamme flere ganger trenger ned i Italia på sine plyndringsferder. De nevnes for siste gang i skriftlige kilder i 430, da de blir endelig beseiret av romerne. De gjenværende juthungene går siden opp i det alamanniske stammeforbundet i det nåværende Sør-Tyskland.

Det er sannsynlig at juthungene i likhet med for eksempel herulene, var en broget forsamling av krigere med opprinnelse i ulike deler av det germanske stammeområdet. Om herulene vet vi at en del av dem dro ”hjem” til Skandinavia. Det er fristende å foreslå at én eller flere juthunger kan ha gjort det samme, og at én av dem til sist slo seg ned på Hidra. I så fall har vi også en skriftlig kilde til de nære forbindelsene som fantes mellom eliten på Agder og på det europeiske fastlandet i folkevandringstiden.

Bjor, Øyvind og vikingtidens landskap
Runeinnskriftene er en innfallsport også til vikingtidens maktforhold på Agder. På Galtelandsteinen fra Evje i Aust-Agder omtales en viss Bjor, som ”døde i liden da Knut angrep England”. Innskriften skal helst dateres til omkring 1020. Den yngste av de to innskriftene på Oddernessteinen fra Kristiansand er noen år yngre, og det er mulig at den Øyvind som omtales i teksten, og som benevnes som Olav den helliges gudsønn, er identisk med den Øyvind Urarhorn som omtales i Snorres Heimskringla.

Menn som Øyvind og Bjor må ha tilhørte det øverste samfunnssjiktet på Agder ved begynnelsen av forrige millennium. Og med utgangspunkt i runesteinene som ble reist til minne om disse to for nesten 1000 år siden, kan vi danne oss et bilde av datidens samfunn.

En typisk gård i Skandinavia ved vikingtidens utgang var en storgård, sammenligningbar med et mindre gods. De aristokratiske godsene som kan rekonstrueres omkring år 1000, ser i mange tilfeller ut til å omfatte nokså store geografiske områder. I enkelte svenske landskap synes runeinnskrifter å bekrefte at gårder som lå så langt fra hverandre som 15 km, tilhørte godset til én og samme person.

Også runesteinen på Søgne gamle prestegård har en innskrift som nevner en mann ved navn Øyvind. Siden det å reise runesteiner synes som et eksklusivt fenomen i Agders vikingtid, er det godt mulig at Søgne-Øyvind og Oddernes-Øyvind er identiske med hverandre. I så fall kan Øyvind ha vært i besittelse av begge disse gårdene – og det kan ha vært han som lot bygge den første kirken på begge disse stedene.

Det sørlandske samfunnet i vikingtiden var et aristokratisk et. Lokalt baserte stormenn inngikk forbund eller feider med hverandre. Knyttet til, og underordnet, dette ledende sjiktet fantes storbønder og aristokrater av lavere rang, og disse hadde på sin side andre bønder knyttet til seg. Bøndenes underordning var basert på tillit; stormannen garanterte for bøndenes sikkerhet, og bøndene overlot til gjengjeld en del av produksjonsoverskuddet til stormannen. Det dreier seg altså om en primitiv utgave av middelalderens landskyldsystem. Utenfor denne strukturen fantes en betydelig gruppe av ufrie, trellene.

Bosetningsstrukturen i kystdistriktene i vikingtiden ser ut til å være resultatet av en omfattende omstrukturering som fant sted i begynnelsen av perioden, kan hende så tidlig som i 600-årene. På denne tiden ble mange bosetninger forlatt – noen for godt. I analogi med situasjonen på Kontinentet, der den frankiske eliten på 500-tallet samler mye av sin handels- og håndverksvirksomhet på sine egne hovedgårder, er det mulig at det som tidligere gjerne ble oppfattet som en omfattende krise omkring år 600, faktisk er en villet og styrt bosetningskontraksjon – og at det er det jordeiende aristokratiet som råder grunnen i landsdelen i vikingtiden, som står bak denne prosessen.

Det er i samsvar med en slik hypotese når arkeologen Bjørn Myhre foreslår at det relativt lave antallet gravhauger og andre synlige gravminner fra de følgende århundrer skal forståes dithen at maktstrukturer i form av høvdingdømmer, eller endatil kongeriker, med en høyere grad av permanens og sentralisering enn i periodene forut nå setter sitt preg på kystområdene. De prosessene som leder frem til ”rikssamlingen” i sen vikingtid ser altså ut til å være virksomme langt tidligere enn man tidligere har trodd. Alt ved vikingtidens begynnelse er en betydelig del av befolkningen underordnet til samfunnets ledende sjikt, og jorden drives av leilendinger og ulike kategorier av ufrie. Færre gravhauger bygges enn i den foregående folkevandringstiden – delvis ettersom den underordnede befolkningen ikke lenger hadde rett til å reise seg slike gravminner, og delvis ettersom flere frie bønder nå hadde oppnådd odelsrett til gårdene sine, og derfor ikke lenger behøvde å understreke denne retten gjennom intensiv haugbygging. Samfunnet på Agder var altså et stormannssamfunn alt ved vikingtidens begynnelse.

Den tidlige kongemakten baserte seg på og videreutviklet disse eksisterende, lokale maktstrukturene. Kongen gjorde de lokale stormennene til sine lojale allierte. Kongsmennene måtte gi militær støtte til kongen, mens de kunne regne med kongens vennskap og hjelp til å opprettholde deres gods og lokale maktbasis. For kongsmennene var riset bak speilet at underordningsforholdet til kongen kunne innebære at han konfiskerte jordegodset deres dersom de ikke tjente ham trofast.

Men fremdeles var samfunnet i vikingtiden et relativt åpent system der enkeltpersoner og familier hele tiden var nødt til å forsvare sin stilling og status relativt til andre enkeltpersoner og familier som i prinsippet var av samme rang. De ledende menn i dette krigersamfunnet var herrer, ja, men de var i like stor grad gavmilde givere – av gullringer, våpen, store sammenkomster og skip. Det var bare gjennom å gi i overflod at en stormann kunne opprettholde sin status i forhold til andre stormenn. Men stormannen var også krigsherre, for de rike gavene han var forventet å gi til sine allierte, kom ikke bare fra det overskuddet som jordbruket gav.

Krig og plyndring var nødvendig for å holde gavegivningen vedlike, og skatt og bøter var grunnleggende sett bare et ikke-krigersk aspekt ved denne virksomheten. Formålet med plyndringene utenfor ens eget område var å skaffe stormannen rikdom, ære og ry, slik at han kunne lokke de beste krigerne til sitt følge og få de mektigste høvdingene som sine allierte. Det arkeologiske materialet fra Agder viser at slike plyndringstokter har gått både inn i Østersjøen, til Kontinentet og vest over havet, til De britiske øyer. Oddernes-Øyvinds tilnavn betyr uroksehorn. I vikingtiden fantes urokser bare i Sørøst-Europa. Plyndringene kunne gå hånd i hånd med fredelig handelsvirksomhet. Men når vikingene handlet, så var hensikten å fremskaffe luksusgjenstander og edelmetaller som kunne inngå i den hjemlige gaveøkonomien. Og enten vikingene drev med plyndring eller med handel, så gjorde de det med våpen i hånd. For først og fremst var vikingene krigere.

Stormannens militære følge ble kalt for hans lid. I Sverige er slike militære følger omtalt i runeinnskrifter fra 1000-årene. Der nevnes lidene i forbindelse med plyndringstokter til sjøs, og det kan synes som om lidene var en integrert del av en plyndringsøkonomi i Mälardalen. Trolig tilhørte disse lidene lokale stormenn, og trolig utgjorde lidene et grunnlag for lokal makt. Enkelte forskere har bragt argumenter til torvs for at vikingtidens lokalt baserte og stormannsstyrte lider utgjør en direkte forløper til middelalderens kongelige leidangsflåter.

De sene vikingtogene, slik som Knud den mektiges invasjonsforsøk i England tidlig I 1000-årene, kan forståes som sammensatt av et stor antall slike lokalt eller regionalt baserte lider eller skipsmannskaper. I Knuds flåte deltok stormenn fra store deler av Skandinavia. Bjor fra Evje, som “døde i liden”, kan ha inngått i liden til en lokal eller regional høvding som var alliert med Knud. Det svenske ”Ingvarstoget” senere i 1000-årene skal kanskje tolkes på tilsvarende vis.

Den kilden som best beskriver hvordan hverdagen artet seg for en stormann og hans lid, finner vi i Orknøyingesagaens beretning om Svein Asleifarsson. Svein bodde på Gairsay, der han tilbragte vinteren sammen med følget sitt, som bestod av 80 mann. Hallen på gården, der Svein underholdt krigerne sine, var den klart største på øyene. På vårparten hadde Svein det travelt. Først sådde han kornet, noe han gjorde på egen hånd. Når dette vel var unnagjort, dro han på plyndringsferd til Irland og Hebridene. Dette kalte han vårferden sin. Ved midtsommer kom han tilbake til Gairsay og ble der helt til kornet var høstet og vel i hus. Deretter dro han ut på plyndringsferd igjen og kom tilbake først utpå vinteren, Dette kalte han høstferden sin.

Bakgrunnen for disse ferdene var selvsagt Sveins behov for å fremskaffe de gavene som var påkrevet for å sikre sin posisjon i det orknøyiske samfunnet, og derved sine følgeslageres lojalitet. Det var plyndringstoktene som gjorde det mulig for Svein å oppfylle sine plikter i et omfattende nettverk av gaver, gjengaver og allianser.

En irsk kilde gir en beskrivelse av Sveins lid:

“krigerske menn, kledd i jern etter dansk skikk; noen med lange brynjer, andre med jernplater nennsomt syet sammen; dessuten med runde, røde skjold, forsterket med jern; menn med jernvilje og jernvåpen.”

Svein Asleifarssons lid bestod av 80 krigere. Andre sagkilder forteller om lokale stormenn på Agder med betydelige væpnede styrker til disposisjon. Snorre Sturlasson skriver f. eks. om Øyvind Urarhorn:

“Det var en mann som het Øyvind Urarhorn, han hadde ætta si på Aust-Agder. Han var en gjæv mann og av god ætt; hver sommer dro han på hærferd, snart vest over havet og snart i austerveg eller sør til Frisland. Han hadde ei snekke, ei tjuesesse, med godt mannskap” (Olav den helliges saga, kap. 62).

Gudleik Gerdske, en annen egdsk stormann som omtales tidlig i 1000-årene, “var en svær sjømann og kjøpmann” og også han eide et skip. “Ei snekke, ei tjuesesse, med godt mannskap” – det er et langskip med 40 godt væpnede menn. Det er litt av en lid å underholde! Og Svein har altså et følge som er dobbelt så stort. Selv om hovedgårdene til Svein, Øyving og Gudleik må ha vært store og betydelige, er det ikke sannsynlig at én enkelt gård har kunnet brødfø et så stort antall hærmenn.

Mer trolig er det at stormenn som Øyvind har gitt mennene i liden oppebørsel av gårder i jordegodset sitt. Hærmennene kan derfor ha sittet på gårder i nærheten av hovedgården.

Det kan tenkes at båtgravene fra vikingtiden har sammenheng med slike overføringer av jordeiendom, Det betydelige antallet båtgraver på Sørlandskysten ser ut til å opptre i klare konsentrasjoner i og rundt bosetningsområder som kan oppfattes som hovedgårder. Slike ”båtgravklynger” finnes blant annet i Fjære i Grimstad, i Oddernes i Kristiansand og i Spangereid i Lindesnes. Det er ikke utenkelig at mennene som ligger i båtgravene, har inngått i en militær struktur av samme type som Svein Asleifarssons lid, og at det var i liden disse mennene hadde den militære rang og posisjon som denne høyst spesielle gravskikken av og til vitner om. At båter og båtsymbolikk skulle spille en viktig rolle i dette militære miljøet, burde ikke være egnet til å overraske.

En sysselmann fra Shetland i Kvinesdal
”Sigurd prest, Jon prest, Nikolas Desting, Orm på Brekne, Thorer Flikkr, Thorkell på Røydland, Ljot på Rafoss, Thorald på Hamre, Jon islending, Thorkell prestesønn, Sverting Dans og Ivar Dos sender Guds og sin hilsning til alle dem som ser eller hører dette brev”. Jo, det var en prominent gruppe menn som var samlet på Egeland i Kvinesdal den dagen. Dagen var en fredag – den siste før Botolvsmesse, og året var 1292. Blant de tolv mennene som denne fredagen for mer enn 700 år siden opptredte som tingsvitner i Kvinesdal, finner vi folk fra store deler av den norrøne verdenen. Den ene parten i denne rettstvisten var da heller ingen hvem som helst i samtiden; herra Thorvald Thoresson var kongens sysselmann på Shetland. Det er en dåm av vikingtid og oversjøiske kontakter over hele settingen – men året er altså 1292; vikingtiden er for lengst over, og pest og krise er nokså nært forestående.

I Shetlands historie i middelalderen inntar Thorvald Thoresson en sentral plass. Han var trolig innfødt shetlender, og han residerte på øya Papa Stour som sysselmann for den norske kongen, som fremdeles i 1292 regnet Vesterhavsøyene som en del av sitt rike. Herr Thorvalds gård på Papa har gjennom en årrekke vært gjenstand for arkeologiske utgravninger. Men i 1292 var han altså i Kvinesdal. Og dokumentet som det året ble satt opp på gården Egeland, gir innblikk i viktige sider ved det sørlandske samfunnet i høymiddelalderen.

For det første synes det 700 år gamle brevet å vise at aristokratiet var mer nærværende på Agder i middelalderen enn det ofte gis inntrykk av – iallfall i en god jordbruksbygd som Kvinesdal. Så sent som omkring år 1600, var tredjeparten av gårdene i det sentrale Kvinesdal i aristokratisk eie. Disse gårdene tilhørte den danske Rosenkranz-familien. Dette godskomplekset ser ut til å kunne følges tilbake til ridderen Erlend Eindridesson fra Sogn (død 1452) – og dermed til det fremste av middelalderens vestnorske aristokrati. Det er grunn til å tro forholdene ikke var så svært annerledes i 1292. Den samme slekten eide også store eiendommer på Lista og i Flekkefjord.

Herr Thorvald var i Kvinesdal i egenskap av forulempet jordeier. Hvor mye jord han eide i Kvinesdal, vet vi ikke. Det som synes klart, er at han var kommet i besittelse av dette jordegodset gjennom et strategisk ekteskap med den unge adelskvinnen Sigrid Olavsdatter. Det er ikke stort vi vet om henne; antagelig tilhørte hun en adelsslekt fra Ryfylke.

For det andre tyder 1292-brevet på at den tradisjonelle, sørlandske matrikkel- eller skattegården er et betydelig yngre fenomen enn man tidligere har regnet med. Hva var det da man kranglet om i Kvinesdal i 1292? Foranledningen var at en bonde på én av nabogårdene hadde ryddet to støler i Egelands utmark, selv om han var blitt advart av sysselmannens ombudsmenn om at dette var ulovlig. Saken løses i minnelighet ved at lagretten går opp grensene mellom de to gårdene og slår fast at naboen ulovlig har tatt seg til rette på herr Thorvalds jord.

Spørsmålet er hvorfor den oppviglerske nabobonden – på tross av advarslene – utøvde selvjustis i Egelandsmarka. Svaret er antagelig at grenseforholdene ikke var så avklarte som teksten skaper inntrykk av, og at gårdsgrensene mellom Egeland og nabogårdene i virkeligheten var relativt nye i 1292. Tvisten dreier seg om hvilke deler av herr Thorvalds jordegods i Kvinesdal som de ulike leilendingsbøndene har rett til å bruke.

Domsslutningen ble utstedt på Egeland, og dette har nokså sikkert vært hovedgården i middelalderens godskompleks i Kvinesdal. Store Egeland, eller Øvre Egeland som gården siden ble hetende, var sentrum i bygden – her var tingstedet, og det var her lensherren over Lister, den sagnomsuste Stig Bagge, residerte omkring 1540. Herr Thorvald og fru Sigrid bodde selv på Shetland, mens de ombudsmennene som omtales i 1292, trolig har bodd på Store Egeland.
Hovedgården Store Egeland var omgitt av et antall underliggende gårder. Disse ble drevet av leilendinger. Tidligere i middelalderen skal vi tenke oss at den ”leien” disse leilendingene skyldte til jordeieren, ble betalt i form av pliktarbeid på hovedgården. Men en gang før 1292 er denne store godsenheten blitt delt opp, og de underliggende leilendingsgårdene har blitt egne skattegårder. Nå betales leien til jordeieren i form av landskyld eller jordavgift, slik vi kjenner det fra senere tider. Grensene mellom de underliggende gårdene har på den måten fått en ny, økonomisk betydning. Det er imidlertid ikke enighet om grensenes nøyaktige forløp, og én av leilendingene har ryddet seg to støler i det som inntil da hadde vært innflytelsessfæren til én, stor hovedgård. I det systemet som har blitt gjort gjeldende henimot slutten av 1200-årene, er denne handlingen et lovbrudd, og eieren av hovedgården, herr Thorvald Thoresson, blir budsendt for å avgjøre striden.

Bondens forbrytelse var at han opponerte mot det radikalt nye systemet som var blitt introdusert mot slutten av høymiddelalderen. Saken ble ansett for å ha så stor betydning at selveste sysselmannen på Shetland innfant seg i Kvinesdal for å hevde sin rett som jordeier. Tilstede under rettssaken var dessuten en gruppe av datidens ledende menn på Sørvestlandet. Det hører med til historien at det eldste dokumentet vi har bevart fra Shetland, fra 1299, beskriver en konflikt med klare paralleller til den i Kvinesdal syv år tidligere. Som det nye systemets forsvarer i den saken, finner vi – ganske riktig – herr Thorvald Thoresson…

De hendelsene som utgjør bakteppet for konflikten i Kvinesdal i 1292, henger sammen med en storstilt omstrukturering av bosetningsmønsteret i Vest-Agder. Omstruktureringen markerte endeliktet for vikingtidens og den tidlige middelalders storgods. Det firkantmønsteret som særpreger gårdsgrensene på Agder, skriver seg sannsynligvis fra samme periode. Samtidig ble gårdene matrikulert for første gang, slik at hver enkelt gård ble et særskilt skatteobjekt. Fra dette tidspunktet av foregikk mye av bebyggelsesekspansjonen gjennom gårddelinger, og resultatet ble tettbygde tun med åker og eng i teigblanding.
Når jordrenten eller landskylden ble til en offentlig verdivurdering av all jord på 1200-tallet, er det åpenbart at landskylden nå var en funksjon av den enkelte gård – uavhengig av forholdet mellom jordeieren og den som brukte jorden. Denne utviklingen henger sammen med den prosessen hvorigjennom jordeierens andre bånd til sine undergivne ble svekket og etter hvert mistet mye av sin tidligere betydning. Jordherrens rett til landskyld ble strippet for de sosiale forpliktelsene overfor de undergivne, og tok mer og mer form av en ting som kunne handles med og arves på lik linje med andre eiendeler.

Opphavet til den historiske bosetningsstrukturen på Agder har altså sammenheng med oppløsningen av vikingtidens storgårder. Denne middelalderske omstruktureringen har paralleller annetsteds. I flere skandinaviske regioner skjer det omfattende endringer i bosetningsmønster og driftsformer nettopp i høymiddelalderen. I Danmark smelter bebyggelser og gravplasser sammen til det som har blitt kalt kirkelandsbyer, og byggingen av romanske steinkirker resulterer sammen med innføringen av trevangsbruk i at jordbrukslandskap og bebyggelse låses i en allerede eksisterende struktur. På det svenske fastlandet viser runeinnskrifter at den bosetningsstrukturen som kjennes fra 1600-tallet, går tilbake til 1000-årene, mens det for Ölands del kan vises at så vel bebyggelsene som grensene mellom dem var gjenstand for omfattende regulering på et tidspunkt i middelalderen, og at resultatet var et strikt geometrisk grensemønster – ikke ulikt det som kjennes fra Agder.

Hunehæren: maskene faller
Hva var det som fikk 18 setesdøler til å ville slå i hjel ”alle fogter ok lensmenn ok siden reise menig mann ok gaa all verden over”? Og hva var nå den ”hunehæren” som bøndene ville reise? Tildragelsene i Råbyggelag og på Agder vinteren 1540-41 reiser mange spørsmål.

Disse hendelsene foregikk mot et bakteppe av bondeopprør. Over hele Europa var 1500-tallet et århundre med stadig strid mellom bønder og jordeiere. I 1514 reiste bøndene seg til opprør i Ungarn, og i 1524-25 var Tyskland åsted for Den store tyske bondekrigen. I tiden som fulgte var det store bondeopprør i svenske og danske landskap, og noe senere i England. Men ”hunehæren” fra Setesdal innevarsler også noe nytt, som vi snart skal se.

I tiårene forut for opprøret hadde det vokst frem en samling med enorme private jordegodssamlinger som landet neppe hadde sett maken til tidligere. Alt i 1453 hører vi i et pavebrev om hvordan ”verdslige tyranner”, adelsmenn, baroner og riddere slår under seg kirkegods, røver klostre og tar kirkens menn til fange. Noe senere møter vi store godseiere som slår under seg mengder av gårder. Det er folk som herr Alv Knutsson, én av arvingene etter Sigurd Jonsson til Sørum og Giske og gift med fru Magnhild Oddsdotter fra Voss, som selv var enke etter herr Beinkt Harniktsson på Hedmark, videre fru Inger Ottesdotter på Austrått, som også hadde fått en del av den store arven etter herr Sigurd Jonsson, som hadde hatt mye gods på Vestlandet og nordenfjells, svigersønnen hennes, Peder Hansson Litle, kongens høvedsmann på Akershus, som i 1540-årene kjøpte store godsmengder på Østlandet, fru Gjørvel Pedersdotter, som var i besittelse av mer enn 550 gårder over hele landet, og, sist men ikke minst, Erik Rosenkrantz på Bergenhus, som gjennom arv og oppkjøp sikret seg noe slikt som 1/24 av alt jordegods i Norge.

Svartedauen og jordbrukskrisen i senmiddelalderen hadde rammet jordeierne kraftig. Et ukjent, men stort, antall gårder ble lagt øde. Prisfallet på jord og mangelen på arbeidskraft inenbar at jordeierne måtte sette avgiftene betraktelig ned i et forsøk på å skaffe leilendinger til gårdene sine. Verst rammet var brytegårdsdriften, altså lokale storgårder styrt av en godsforvalter og omgitt av mindre, avhengige bosetninger, slik tilfellet kan ha vært med Øvre Egeland i Kvinesdal. Det må ha blitt stadig vanskeligere å få folk til å slå seg ned på underliggende bosetninger med arbeidsplikt på bryte- eller hovedgården. Hvorfor skulle man slå seg ned på et lite husmannsbruk, når det gikk an å bli leilending på en skikkelig gård, til og med en gård med sterkt nedsatt landskyldavgift?

Prisstigningen på 1500-tallet gikk derimot hardt ut over leilendingene, og jordeierne kom igjen på offensiven. Det ble konkurranse om jorden, og en tilsynelatende evig kamp mellom godsherre og leilending om avgiftene av jorden. Fra gammelt av hadde bøndene betalt landskylden i korn eller andre varer, men nå var det maktpåliggende for dem å forsøke å få de gamle avgiftene omgjort i penger etter gammel takst. Jordherrene hadde på sin side mer igjen for å få landskylden betalt i varer, eller alternativt å øke takstene. Mens jordherrer som Øyvind Urarhorn hadde hatt en tanke om at deres undergitte bønder også skulle yte militær hjelp, var 1500-årenes jordherrer folk som investerte i jord og ville ha størst mulig pengeverdi igjen.

”Noreg óg fekk kjenne hva heile denne umkuplinga i nærings- og samfundslive hadde på seg. Her óg tok prisane til å gå til vers,” skriver Edvard Bull. Leilendingene kunne ikke være sikre på at de fikk sitte på en gård ut sin levetid. Den bestemmelsen som gjaldt for kronens jord, og som fastslo at krongodset ikke måtte bli bygslet bort for lenger tid enn tre år av gangen, ble i stadig større grad gjort gjeldende for all leilendingsjord. Et kongebrev fra 1590 som forbyr fogder, prester og lensmenn å kjøpe bondegods, klager over at bønder som har mistet gårdene sine, må ”stryge og strippe landet igjennem om andre boliger med hustru og børn, andre saavelsom dennem selv til besværing og trængsel”. Noen år tidligere heter det at ”udi Norge forsamles meget løst folk, karle og drenge, som ikke ville tage sig nogen husbonde, men løbe omkring udi lenene og ikke alene bruge deres kjøbmandskab, men og besvære vore undersaatter som boe paa landsbyene og alfare veie, saa man derover ikke vel kan bekomme drenge som vil tjene”.

Reformasjonen i 1536-37 fikk store konsekvenser for leilendingene. Enorme mengder jordegods ble ved et håndslag overført fra kirkens institusjoner til kronen. Og selv om det tok svært lang tid å gjennomføre reformasjonsverket nettopp på Agder (i Kvinesdal ble en gård gitt som sjelegave til Liknes kirke så sent som i 1576), var virkningene merkbare her også. Omkring år 1600 eide kronen ca. tredjeparten av all jordeiendom i Norge, og var dermed en større jordeier enn hele adelen samlet. Men krongodset ble forvaltet av lensherrene og fogdene deres, og i den forstand kontrollerte det verdslige aristokratiet mer jord enn noen gang tidligere. Krongodset kunne få tilskudd også fra bondegodset. Under Kalmarkrigen (1611-13) nektet bøndene i Råbyggelag å betale krigsskatt og sende soldater, og til straff ble de dømt til å betale halvparten av alt de eide (odelsgods unntatt).

Fra gammelt av hadde kirketienden i Norge og en del andre steder i Europa vært delt i fire: en del til biskopen, en til presten, en til kirken og en til de fattige. ”Bondeluten” ble den siste fjerdeparten kalt, og den ble brukt til fattigunderstøttelse i de enkelte bygder. Kirkeordinansen fra 1537 endret dette delingsforholdet slik at bondeluten ble tatt bort. Det måtte føre til et direkte pengetap for bøndene.

Det var ikke lenger kirke og stat som styrte landet – det var bare staten. Resultatet var at jordeierne stod samlet – ”og so eins-laga som aldri fyrr,” som Edvard Bull skriver.

Hva da med opprøret i 1540-41? Peder Claussøn Friis forteller at folk i alle tre len på Agdesiden gjorde opprør mot øvrigheten. Trolig var det kongens skattebrev, som påla hver bonde å betale 4 lodd sølv, som var den direkte årsaken til opprøret. Denne skatten hadde bøndene allerede på fylkestinget i Høllen i Søgne i 1532 nektet å betale.

Oppstandene utenlands påvirket etter alt å dømme stemningen blant bøndene her i landet. I 1525 verserte det rykter om bondeopprøret i Skåne, og omtrent samtidig nådde nyheten om bondehæren i Tyskland hit. I 1535 kom en Østfoldbonde hjem fra Jylland og fortalte at ”bønderne reder seg fast til kri ok orlov i Jutland ok knarker flux paa den store skatt di haver udgivet hertogen”.

Stridighetene her hjemme toppet seg i reisingen i 1540-41.

Råbyggelag, eller Setesdal, var blitt gitt i len til Peder Hanssøn på Akershus i 1532. Til fogd i Råbyggelag hadde han Mikkel Jude, som kan ha vært den samme Mikkel Jude som eide gården Landvik i Grimstad. Nedenes len lå også under Peder Hanssøn, og der finner vi i 1539 fogden Nils Skredder. Midtsyssel eller Mandal hørte under Tord Rod på Bergenhus, mens Lister len nylig var blitt tildelt Stig Skafsten Bagge. Han hadde vært fogd for Henrik Krummedike og, senere, Eske Bille, og da hadde han residert på Huseby på Lista. I 1536 hadde han selv fått tildelt Lister len som belønning for de tjenestene han hadde gjort kong Kristian III. Selv skriver Stig Bagge i 1539 at han hadde stelt godt med innbyggerne i lenet, slik at ”de vil nu heller have meg enn skilles ved meg”.

Likevel kom altså setesdølene og ville slå ham i hjel i 1541.

Det er ikke helt klart hvor Stig Bagge bodde i de få årene han var lensherre i Lister. Enten har det vært på Huseby, eller så har det vært på Øvre Egeland i Kvinesdal, som han umotvistelig omtaler som ”min gaard” i 1541. Det er ellers i Kvinesdal at folketradisjonen har mest å fortelle om Stig Bagge – frem til våre dager kunne man høre kvinesdøler spørre når de traff på en fremfusende kar: ”De e kje Sti Bagge som kjeme?”. Enten det var til Kvinesdal eller til Lista de skulle, så var det en drøy ferd for 18 kjemper fra Setesdal.

Om selve reisingen forteller Edvard Bull:

”Føraren var ein Gunnar Lang; etter segna var han ifrå garden Myrom i Tveitebø i Valle sokn. Det var attan karar som slo seg i hop, eller rettare sagt, dei vart attan mann etter kvart; for Myrom’en gjekk innum gard etter gard utetter dalen og fekk folk med seg – sume fylgde halvnøydde. Til våpen laga dei seg ei diger klubbe med kvasse taggar, og den gjekk Myrom’en i brodden og bar. Han sa at han hadde order ifrå sjølve keisaren til å slå i hel alle futar og herremenner, so mange dei kunde kome yver – vi høyrer her atterklangen ifrå striden ute i Europa. Og orde gjekk imellom bønderne sjølve, at no var det hunehæren som var ute og skulde fare yver heile verda og reise ålmugen imot herremennene.”

Sagnet om ”hunehæren” har trolig gamle aner. Antagelig er det en sammenheng med Attilas hunere her – selv om det i 1541 var gått mer enn 1000 år siden hunerne truet det romerske riket. Men med begrepet ”hunehæren” uttrykte både svenske og norske bønder idéen om et veldig opprør som skulle gjøre det av med overklasseveldet på jorden. Ingen ting kunne stå imot denne hæren – ”han skulde til slutt stalle hestane sine utanfor sjølve Roma,” beretter Edvard Bull. Spikerklubben var symbolet for hunehæren. Klubber og ”tuster” var vanlige bondevåpen i senmiddelalderen. Opprørske bønder bevæpnet med høygafler er en konstruksjon fra en senere tid; de var fremdeles helt og holdent laget av tre på denne tiden, og således helt uegnet som våpen. Det alternerende navnet på hunehæren – ”klubbehæren” – er et klart signal om opprørsstyrkenes sosiale sammensetning.

Da en bonde i Östergötland gjorde opprør i 1538, uttalte han at han ville ”resa en hunahär och slå i hel alt riddarskapet och adeln”. Dacke-opprøret i Småland på samme tid levde også i folketradisjonen som en hunereising. Så sent som i 1596 ble de finske bondeopprørerne kalt for ”Klubbohären”.

Gunnar Lang og hans opprørsflokk dro fra Setesdal og østover til Nedenes. Der kom de over Nils Skredder og gav ham hvert sitt slag med den store klubben. ”De høgge hannum 18 døde-saar liggendes på sin seng, ok skildes de fraa hannum for en død mann,” skriver en fortørnet Stig Bagge litt senere. Deretter gikk – eller red – opprørerne ”fjorten store miler” vestover til Lista eller Kvinesdal. De ville ha slått i hjel Stig Bagge også med klubben sin, men ”gav gud til lykke at jeg ikke hemme var”.

I stedet fikk lensherren samlet sine sveiner og ”nogen løse unge karle”. Med denne styrken satte han etter hunehæren, og fikk fanget Gunnar Lang. Én av setesdølene falt i tumultene, mens resten rømte til skogs. Stig Bagge fikk tak i noen av dem etter tid.

De fire antatte lederne for opprøret ble henrettet. De hadde innrømmet planen de hadde hadde om å slå i hjel ”alle fogter ok lensmenn ok siden reise menig mann ok gaa all verden over”.

Men det var ikke over med dette. De opprørske setesdølene skulle underkues én gang for alle. Peder Hanssøn på Akershus skrev til Stig Bagge og bad ham dra opp i Råbyggelag med så mange krigsfolk som kan kunne stable på bena. Selv lovet Peder Hanssøn å sende 60 mann. Fra Tord Rod i Bergen kom en styrke på 24 mann. Trond Benkestokk, som i mars 1541 var innom Agder på vei til Danmark, sluttet seg også til Stig Bagge. Trond Benkestokk hadde selv nylig fått kontroll over et stort jordegods på Agder, ettersom hans vesle datter, Adeluts, året før hadde arvet det store Hanangergodset på Lista.

Opprøret ble slått ned. Trond Benkestokk ble rikelig belønnet for sin innsats, mens Stig Bagge mistet livet på krigstog i Holland alt året etter. Men i folkeminnet levde tradisjonen om det store huneopprøret videre. Også andre steder på Agder er det mulig at stedsnavn som ”Futefallet” (Birkenes) og ”Danefallet” (Hægebostad) og tradisjoner om opprør mot ”danske futer” kan skrive seg fra denne tid.

Hunehæren i 1540-41 markerer en ny form for motstand. I likhet med det svenske Dacke-opprøret viser hendelsene på Agder i 1540-41 at bøndene ikke lenger var en alliansepartner for konkurrerende grupper av adelsmenn. Bonderevoltene hadde endret karakter, ikke bare på Agder og i Norge, men over hele Europa. Etter Den tyske bondekrigen var alliansenes tid over. Sterke statsmakter var under etablering i land etter land, og reisingene i tiden som fulgte, var ofte bondeopprør mot kravene fra denne statsmakten.

[1] W. Benjamin, Historiefilosofiska teser, i: Bild och dialektik (St. holm 1991); M. Bakhtin, Rabelais och skrattets historia (Göteborg 1986).

Arkivert i:

• middelalder
• agder
• arkeologi

Hauk Erlendsson og Landnámabók

Landnámabók er eit fascinerande verk. Det var det første historiske verket frå mellomalderen som vart trykt på Island - på Skálholt i 1688, og boka har spelt - og speler - ei ikkje ubetydeleg rolle for islandsk identitet og sjølvmedvit. Landnámabók, eller berre Landnáma, ligg føre i fleire ulike redaksjonar. Tidlegare har den såkalla Sturlubók-redaksjonen vorte omsett til moderne norsk (bokmålsutgåve 1997). Denne utgåva av Landnámabók er derimot grunna på den redaksjonen som vart nedskriven av Hauk Erlendsson - ein islandskfødd stormann. ”Denne Landnåmaboka er lengre enn noka anna,” skriv Hauk sjølv ein stad. Då han døydde i 1334, hadde han ein lang karriere bak seg i det norske statsbyråkratiet som Gulatingslagmann med fast bustad i Bergen. Den historiserande Hauksbók-redaksjonen av Landnáma inneheld da og skildringar som viser at forfattaren har hatt god kjennskap til norsk geografi og norske forhold.

Lagmannen Hauk Erlendsson
Fødeåret til Hauk Erlendsson kjenner vi ikkje, men ein har gissa på åra kring 1265. Han var son av Jorunn og Erlend Olavsson ”sterke” (d. 1312), som var lagmann på Nordvest-Island. Jórunn og Erlend var islendingar av høg ætt. Mot slutten av Landnáma står Hauk sjølv fram som forfattar, og på skilde stader i teksten vert ætteliner følgde ned til Hauk Erlendsson, til mora Jórunn eller til faren Erlend. På morssida ætta Erlend frå mektige islandske familiar, men slekta til faren vert ikkje nemnd. Forskarar har difor meint at Erlend kan ha vore av norsk ætt, for han stod på ein god fot med dei norske styresmaktene og hadde fleire viktige posisjonar på Island seint på 1200-talet og tidleg på 1300-talet. Hauk opplyser heller ikkje nokon stad kven faren til mora var, men følgjer ætta si tilbake til landnåmsmennene gjennom mormor si (Benediktsson 1974).

Hauk sjølv er først omtala i 1294. Då hadde han alt vorte lagmann på Island ”sunnan ok austan”. Kort tid etter må han ha sett kurs mot Noreg. Her vart han omtala som lagmann så tidleg som i 1302. I Noreg skulle han verte ein av dei mektigaste mennene i landet under styret til Håkon 5.

Fram til 1322 var han Gulatingslagmann og budde i Bergen. Han eigde Audunagarden ved Stranden, som han i 1318 selde til kongen. Han vart utnemnd til riddar i 1306, og fekk med det rett til å kalle seg ”herra”. I 1309 vart han medlem av riksrådet, og seinare er han nemnd som riksråd i 1316 og 1319 (Steen 1931).

Hauk var fleire gonger i Oslo - såleis i 1318 og 1319 - og det har vorte hevda at han ei tid var lagmann der. I juni 1319 finn vi han mellom underskrivarane av ein førebels overeinskomst om valet av Magnus Eriksson til norsk konge. Året etter deltok han på riksmøtet i Bergen - som representant for Island. I 1313 veit vi at Hauk oppheldt seg i Nidaros.

Men kontakten med Island heldt han vedlike. Sommaren 1304 var han tilbake på øya, truleg som representant for kongen for å forlike ein strid. I åra 1306-1308 var han der i liknande ærend, og truleg var det då han skreiv Landnáma (Benediktsson 1974). I 1308 stifta han eit hospital for geistlege på Gaulverjabør saman med biskop Arne Helgason. Hauk Erlendsson er ikkje nemnd i kjeldene mellom 1323 og 1328, og det er truleg at han då han vore på Island. I 1329 var han tilbake i Bergen, men han ikkje lenger som lagmann. I 1330-1331 må han igjen ha vore ei tid på Island, men elles var han i Noreg til han døydde i 1334 (Steen 1931).

Hauk var gift med Steinunn (d. 1361), ei dotter av Óli Svarthöfðason, som høyrde til ei fornem ætt. Dei hadde sonen Erlend og dottera Jórunn. Ho vart abbedisse i Kirkjubær under namnet Agnes.

Det er ortografiske årsaker til at ein trur at Hauk skreiv si Landnámabók medan han oppheldt seg på Island i 1306-1308. Skrivarhanda hans finn vi også i to brev frå 1302 og 1310 - og dessutan i nokre fragment av ein norsk lovtekst som framleis finst.

Vi skal straks sjå nærare på boka hans, men først må vi greie ut kva Landnámabók eigentleg er, og kva for versjonar som er bevart.

Landnámabók
Landnámabók handlar om korleis Island vart busett frå om lag 870 og frametter. Skildringa av landnåmet følgjer klokkevisaren kysten rundt, rundt om det sentrale, ugjestmilde høglandet. Også islendingesagaene er ordna etter geografien, og med vekslande tettleik dekker dei heile den busette kyststripa (Fidjestøl 1990:36). Boka er strukturert etter fjordungsinndelinga frå fristatstida (tida fram til Island vart lagt under den norske krona i 1264). Fleire enn 430 ”settlarar” vert nemnde, likeins grensene for dei områda som dei la under seg. Ættelinene i Landnáma minner om føresegnene i odelslovgivinga i norsk mellomalder (Rafnsson 2001: 613).

Landnáma finst no i fem redaksjonar. Tre av dei (Sturlubók, Hauksbók og Melabók) er frå mellomalderen, mens dei to (Skarðsárbók og Þórðarbók) er avskrifter frå 1600-åra. Landnáma er altså ikkje noka samtidsskildring. Forholdet mellom dei ulike tekstane har påkalla stor interesse frå forskarhald, og det finst ein mengd litteratur om emnet (frå nyare tid t. d. Benediktsson 1961, 1965, 1974; Rafnsson 1974, 2001).

Den eldste bevarte versjonen er Sturlubók, sett saman av Sturla Tordarsson (1214-1284). Ho finst berre i ei avskrift frå det 17. hundreåret (AM 107 fol.). Ein reknar med at Sturla tok utgangspunkt i ein eldre versjon av Landnámabók, men at han la til mykje stoff (Benediktsson 1974). Ein stor del av stoffet i Landnáma er genealogiar eller ætteliner. Ein har difor villa sjå ein samanhang med Íslendingabók, forfatta av Are Frode. I Íslendingabók vert fire av dei viktigaste landnåmsmennene omtala og ættene deira førte ned til samtida. I den eldre, tapte, Íslendingabók fanst ei áttartala, truleg med omtale av landnåmsmannsætter (Benediktsson 1965:216).

Det ser ut til at interessa for Landnáma auka sterkt hos islandske stormenn på slutten av det 13. hundreåret - etter at fristatstida var over. Vi tenkjer då på mektige islendingar som Sturla Tordarsson, Snorre Markusson og Hauk Erlendsson (Rafnsson 2001:611). Desse stormennene lét Landnáma skriva av, og i avskriftene følgde dei sine eigne ætter attende til landnåmsmennene. Det er frå denne tida at vi har dei tidlegaste fullstendige redaksjonane.

Med den humanistiske historieskrivinga på 1500-talet følgde ny interesse for Landnáma blant islandske lærde. Arngrímur Jónsson (1568-1648) omsette verket til latin, mens Bjørn Jonsson på Skarðsá (1574-1655) og prestene Jon Erlendsson (d. 1672) og Tord Jonsson (1609-1670) utarbeidde nye avskrifter av manusa frå mellomalderen. Såleis skreiv Jon Erlendsson av Hauksbók.

Hauksbók
Hauksbók-redaksjonen er altså den versjonen av Landnáma som Hauk Erlendsson redigerte og skreiv med eigen hand i den kodeksen som kallast Hauksbók (AM 371 4to). Berre litt over tredelen av Landnáma i Hauksbók er framleis i behald. Resten av teksten kjenner vi frå ei avskrift fr å 1600-åra (AM 105 fol.).

Hauksbók inneheld mykje stoff ved sidan av Landnáma. Første del inneheld og Kristni saga, andre del (AM 544) blant anna Fóstbræðra saga, Eíriks saga rauða, Heiðreks saga, Trójumanna saga og Breta sogur. Den tredje delen (AM 675, 4º) er en norrøn avskrift av Elucidarius. Hauk Erlendsson har hatt fleire skrivarar i arbeid. Ut frå visse språkmerke i teksten har ein meint at ein av skrivarane var ein færøying busett i Noreg (Benediktsson 1961).

Etter at Hauk var død i 1334 vart manuskriptet flytt til Island. Truleg var det kona Jórunn som tok det med seg. Ho døydde på Island i 1361. Deretter har vi ingen opplysningar om Hauksbók før rundt år 1600. Då vart Bjarni Einarsson på Hamar i Langdalsströnd i Vestfjordane eigar av manuskriptet. Frå Langdalsströnd vart boka lånt bort til Skagafjörður, seinast i 1635-1636, der Björn Jónsson på Skarðsá nytta ho då han utarbeidde Skarðsárbók. Björn kopierte mykje frå Hauksbók - ikkje berre Landnáma. Truleg vart manuskriptet sidan sendt attende til Vestfjordane, der det dessverre vart utsett for temmeleg stygg handsaming.

Hauksbók vart nemleg plukka frå einannan, og det meste av ho forsvann. Ein del blad overlevde som varebind for mindre bøker. Ólafur Jónsson (1672-1707) sende 14 blad av manuskriptet til Árni Magnússon. Desse blada hadde vore i eiga til presten Jón Torfason (ca. 1640-1719) på Staður i Súgandafjörður, og det kan sjå ut til at det var han som hadde øydelagt det som var igjen av manuskriptet (Benediktsson 1974). Jón Torfason fortalde til Árni Magnússon at han hadde fått blada av ein fattig bonde i nærleiken av Súgandafjörður, og at han ikkje hadde sett meir enn dei 14 blada som vart sende til Árni. Seinare fekk likevel Árni Magnússon tak i 4 blad til.

Grunna sundrivinga av manuskriptet på 1600-talet har vi berre ordet til Árni Magnússon for at den siste tredjeparten av Háuksbok (675, 4º) høyrer saman med dei to andre. Den er skriven med ein hand som elles ikkje finst i manuskriptet (Benediktsson 1961:250). Når det gjeld Landnáma, skriv Hauk sjølv i slutten av framstillinga si (kap. 354):

”Og denne boka skreiv eg, Hauk Erlendsson, etter den boka som herr Sturla, lovseiemann og den lærdaste av menn, hadde skrive og etter den bok som Styrme den frode hadde skrive.”

”Boka som herr Sturla hadde skrive”, er Sturlubók. Det andre førelegget til Hauk, boka til Styrmir Kárason (d. 1245) er derimot gått tapt (Rafnsson 2001:615). ”Eg tok or kvar av dei det som greidde ut om ting lengst fram i tid. Men for ein stor del sa dei båe det same, og difor er det ikkje underleg at denne Landnåmaboka er lengre enn noka anna,” forklarar Hauk vidare.

Som nemnt, er tilhøvet mellom dei ulike tekstene særs komplekst. Einskilde granskarar har såleis hevda at ein i Melabók, som Snorre Markusson (d. 1313) lét skrive, får eit godt bilete av korleis den tapte boka til Styrme har sett ut. Andre meiner at Melabók slett ikkje er basert på teksten til Styrme (sjå relevant litteratur gjengitt i Rafnsson 2001).

Hauksbók- og Sturlubók-redaksjonane er båe historiserande utgåver av Landnáma (Rafnsson 2001:616f.). Det inneber at det, som i Hauksbók-versjonen, er gjort omfattande endringar i sjølve strukturen i Landnáma, til dømes ved at forteljingar om reiser til Island før Ingolf Arnarson, er plasserte inn før sjølve Landnáma-teksten byrjar og Kristni saga er lagt til på slutten. Kjelder her har truleg vore Íslendingabók og ein tidleg Ólafs saga Tryggvasonar. Så vel Hauksbók- som Sturlubók-redaksjonen er vidare prega av eit strev for å gi teksten eit kronologisk rammeverk. Likeins vert ein del av landnåmsmennene gjort til kristne alt i utgangspunktet: det finst kristne landnåmsmenn i alle fjordungane, og alle etterkomarar av Ketill flatnefr, og ektefellane deira, vert skildra som kristne. Det gjeld til dømes Helgi bjóla i sør, Auðr djúpauðga i vest, Helgi magri i nord og Ketill fiflski i aust. Einskilde sagaer viser at desse på eit tidlegare stadium i sagaskrivinga vart regna for å vere heidningar (Rafnsson 2001:615). Enkelte landnåm har og vorte utvida - av og til slik at fjordungsgrensene vert overskridne. Det gjeld såleis landnåmet til Skallagrímr (ibid.).

Historiserande er Landnáma etter Hauksbók likeins av di einskilde fråsegner i ho er endra i tråd med opplysningar henta frå yngre sagaer. Hauk Erlendsson har nytta sagalitteraturen for å utdjupe eller erstatte det som stod i Styrmisbók (Benediktsson 1965:216). Motsett er særleg det genealogiske stoffet i Landnámabók nytta i mange sagaer.

Hauksbók-redaksjonen syner og, som eg har vore inne på, at anten Hauk sjølv eller eit av førelegga hans - det måtte i så fall ha vore Styrmisbók, men det er heller lite truleg - har hatt ei særskilt interesse for og kjennskap til sør- og vestnorsk geografi. Ta no til dømes skildringa av landskapet Kvine (kap. 184 og 195). Namnet vert gjerne sett i samband med noverande Kvinesdal i Vest-Agder, men det har truleg omfatta eit noko større område - i praksis fjorddistriktet mellom Lista i aust og Hidra i vest (Stylegar 2000). I kapittel 195 får vi vite at garden til Ondott Kråke låg nær sjøen, at det var kort mellom den og garden til Ingjald Trygge og at Grim herse budde kort frå Ingjald. Vi får høyre at Grim kom etter Ondottsønene med to skip austafor Lindesnes, og at Åsgrim og Åsmund seinare tar båten til Ingjald og rodde av stad til øyane som ligg i Kvinesfjorden. Det kan vel berre vere tale om to øyar - Hidra og Andabeløy. Når Ondottsønene i same kapitlet flyktar til Surnadal, skyt skrivaren inn at det ligg nord om Stemme. Likeins, i kapittel 314, kor det er tale om Ulv Gylder i Telemark, er det lagt til at garden hans, Fivlavollen, ligg i Tinnsdal. I same kapittel vert det presisert at Grenmar ligg austafor Lindesnes.

Det finst mange fleire døme. Det er freistande å sjå Gulatingslagmannen Hauk Erlendssons eiga hand bak desse innskota. Har han kan hende sjølv vitja desse stadene det første han kom til Noreg?

Hauksbók om landnåmet
Ein meiner at landnåmet på Island var over i løpet av kring 60 år, rekna frå 870-åra. Landnáma knyter den tidlege busetnaden til stormenn som tok på flukt frå rikssamlaren Harald Hårfagre - eller frå Håkon jarl Grjotgardsson, som i Landnáma ser ut til å hatt den same rolla i dei nordlege norske landslutene som Harald Hårfagre har hatt i dei sørvestlege.

Av dei fleire enn 400 settlarane som vert namngitte i Landnáma, er det berre kring 130 som direkte seiest å ha vore komne frå Noreg. Eit femtital kom frå dei britiske øyane. Opphavet til dei fleste landnåmsmennene vert derimot ikkje spesifisert. To nyare studiar peikar på keltisk og samisk påverknad på det tidlege islandske samfunnet (Pálsson 1996, 1997). Det er mogeleg at nokre av håløygene som kom til Island kan ha vore samar. Landnáma knyter fleire av dei til handlingar som i seinare norsk tradisjon gjerne vert sette i samband med samar. Det gjeld til dømes Turid Sundfyllar (kap. 116), som i eit uår i Hålogaland hadde gjort seid slik at kvart eit sund vart fullt av sild. Det var og ho som sette opp mèdlinene for Kviarmèdet i Isafjardardjup og til vederlag tok ei kollut søye eller ku av kvar bonde i Isafjord. Kan hende var også Tore Tussesprengjar frå Andøya same, liksom den trollkunnige og vonde Geirhild. Ho skal ha skapt seg om til ein nauteskinnsbelg full av vatn då Steinrød den ramme kom uventa over henne (kap. 191).

Elles veit vi at det var eit fåtal danskar og svenskar blant dei namngitte landnåmsmennene. Det kan og tenkjast at det har vore med folk frå dei sørlege Østersjøkystane (Urbanczyk 2002). Men fleirtalet av settlarane vert nemnde heilt enkelt og kortfatta, som i kap. 160, der det kort heiter at ”ein mann som heitte Torvid, tok seg land opp frå Mælifellså og til Giljå”.

Det er såleis grunn til å tru på Przemyslaw Urbanczyk når han hevdar at landnåmet på Island var ein kompleks prosess, der ulike etniske og kulturelle element var aktive i forminga av eit samfunn som deretter i stigande grad vart utsett for uniformering (Urbanczyk 2002:155).

Årsakene til at folk sette kursen mot Island var ulike - om vi skal tru Landnámabók. Medan det om mange av landnåmsmennene seiast at dei rømde landet for Harald Hårfagre eller Håkon jarl, gjeld ikkje det alle. Brune den kvite, til dømes, ”fór til Island av di han var fysen på det” (kap. 180). Ingemund jarl av Gautaland var ein stor viking og kjempa for Harald i Hafrsfjordslaget. Men Ingemund treivst ingen stad, og difor ville kong Harald sjølv at han skulle søkje lukka på Island (kap. 145).

Men det er utvilsamt at den islandske sagatradisjonen som Landnáma er ein lekk i, reknar med eit i hovudsak ”norsk” landnåm. Og langt dei fleste av dei settlarane som vi kjenner bakgrunnen til, ser ut til å ha vore frå Noreg. Ser vi på kvar i landet dei kom frå, teiknar det seg eit interessant bilete. Dei langt fleste av dei landnåmsmennene vi kjenner opphavet til, drog ut frå Sogn. Mange kom og frå Agder, Hordaland og Møre. Også distrikta lenger nord er godt representerte, serleg Hålogaland, men og Trøndelag. Det var stormenn og huslydane deira frå heile det atlantiske Noreg som drog. I nokon grad har nok den vestlandske bakgrunnen vorte overdriven på kostnad av den nordnorske (Einarsson 1996). Nokre av settlarane ser dessutan ut til å ha vore frå det vidstrakte innlandsområdet som i sagaene vert kalla ”Opplanda”, og som ikkje må forvekslast med det moderne fylket Oppland. Til ”Opplanda” i sagalitteraturen skal - i tillegg til dei indre Austlandsfylka - reknast dei dalføra som i ei viss meining høyrde til Vestlandet, det vil seie Valdres og Hallingdal, samt Setesdal og delar av indre Agder (Stylegar 2002).

To landsluter ser ut til å vere underrepresenterte i dette biletet: Vika, det vil seie Oslofjordområdet og i nokon grad Telemark - og Rogaland. Medan det relative fråværet av vikværingar i Landnámabók er godt kjent, har det sjeldan vore kommentert at det tilsynelatande var langt færre rogalendingar enn til dømes egder og hordar blant landnåmsmennene. Dersom dette biletet er riktig, høver det med teorien om at Harald Hårfagre kan ha vore ein rogalandskonge, og at ”rikssamlinga” hans utgjorde eit overregionalt herredøme over Vestlandsfylka. Om ein av dei rogalendingane som busette seg på Island, Geirmund Heljarskinn, vert det eksplisitt sagt at han hadde hatt rike i Rogaland før Hafrsfjordslaget (kap. 86). Genealogien til Geirmund, slik den er gitt att i Landnáma og i andre sagaer, er reint ut ”kongeleg” (sjå nedanfor). Då han seinare døydde på Geirmundsstadir på Island, vart han hauglagd i skipet sitt, som kongar i dei danske og norske områda vart på 900-talet. Geirmund Heljarskinn kan ha vore ein ”rikssamlar” in spe. Det kan likeins nokre av settlarane frå resten av Sør- og Vestlandet ha vore. ”Kunnige menn seier at han har vore den gjævaste av alle landnåmsmenn på Island,” heiter det i Landnáma om Geirmund, og det vert sagt at han hadde ei hird på 80 mann med seg då han reiste mellom gardane sine på øya. Til samanlikning heiter det om Harald Hårfagre at han hadde med seg 60 hirdmenn når det ikkje var ufred, mens Erling Skjalgsson om lag hundre år seinare hadde 90 krigarar hos seg i fredstid (Titlestad 2000:168f.). I slutten av 1100-åra vert det fortalt om den orknøyiske stormannen Svein Asleifarson på Gairsay at han underholdt 80 mann på garden sin kvar vinter (Orkneyinga saga, kap. 105). I lag med Geirmund på ferda til Island er stormenn frå Agder og Hordaland omtala. Det er mogeleg at dei til saman representerer eit av fleire alternative politisk nettverk på Vestlandet, med basis serleg i stormannsætter frå andre område enn kjernedistrikta til Harald Hårfagre - som kan ha vore Nord-Rogaland og Sunnhordland. Dei politiske tilhøva på Søraustlandet kan ha vore heilt andre - og truleg vart Vika framleis rekna som dansk område i desse åra. Men siste ord er heilt sikkert ikkje sagt om Harald og rikssamlinga hans; heilt nyleg har spørsmålet vore stilt om Harald i det heile kan oppfattast som ein eigentleg historisk figur (Jakobsson 2002).

Hauksbók og dei andre redaksjonane av Landnáma har ein heil del å fortelje om korleis sjølve landnåmet på Island gjekk føre seg. Hauksbók skildrar ein hovudstruktur der eit relativt lite tal aristokratiske landnåmsmenn tok kontroll over kvart sitt omfattande landområde. Sidan fordelte dei jord innanfor desse vide områda til allierte og undergjevne. Skallagrim, til dømes, gav jord til løysingane sine (kap. 44, 46 osb.). Men vi høyrer og om andre former for transaksjonar; Tord Skjegge sel til dømes landet sitt aust i Lone til Ulvljot (kap. 11).

Vi skal sjå på korleis jord vart delt ut innanfor eit par av desse store landnåma.

Geirmund Heljarskinn for vest til Strandir og tok seg land vestafrå Rytagnup til Horn og derifrå aust til Straumnes (kap. 87). Der bygde han fire bustader. På den eine, i Adalvik, sette han årmannen sin. Den andre, i Kjaransvik, tok Kjaran, trælen hans, hand om. Ein tredje stad sette han trælen Bjørn. I Bårdsvik var den fjerde busetnaden til Geirmund. Den garden styrte trælen Atle, og han hadde tolv trælar under seg. Dette dømet - der ein hovding kontrollerer eit større område med fleire busetnader, og der årmenn og gardstyrarar har ansvaret for kvar sin gard, medan hovdingen sjølv ambulerer mellom dei ulike busetnadene - er truleg det same mønsteret som ein finn i dei vestnorske kystdistrikta i vikingtid. Sagaene fortel at Harald Hårfagre sjølv bygde opp ein liknande godsstruktur i Nord-Rogaland og Sunnhordland etter Hafrsfjordslaget. Truleg er det og eit slikt system som er maktgrunnlaget til Erling Skjalgsson kring år 1000.

Helge den magre sto for eit av dei mest omfattande landnåma. Han var gift med ei dotter av den mektige Ketill Flatnef frå Sogn. Han fór til Nord-Irland saman med Håmund Heljarskinn og andre. Helge tok heile Eyjafjord mellom Siglunes og Reynisnes. Seinare skifta han landet sitt med sønene og mågane sine. Ingjald, son hans, gav han jord opp frå ytre Tverrå austafor Eyjafjardarå til Arnarkvål (kap. 184). Etter det tok folk til å busette seg i landnåmet til Helge slik han avgjorde det. Ondottsønene frå Kvine fekk landnåm i Kræklingalid; Åsmund budde på søre Glerå og Åsgrim på nordre (kap. 195). Håmund, mågen til Helge, fekk jord mellom Merkigilså og Skjalgsdalså (kap. 196). Gunnar Ulvljotsson, som var gift med Tora, dotter til Helge, fekk land opp frå Skjalgsdalså og til Hals; dei budde i Djupadal (kap. 197). Ei anna dotter av Helge, Helga, vart gift med Audun den hårlause, og dei fekk land opp frå Hals og til Villingadal (kap. 198). Sonen til Helge, Rolv, fekk alt land austanom Eyjafjordså opp frå Kvål (kap. 199). Torgeir, son til Tord Bjelke, vart gift med Liv Helgesdotter, og dei fekk land ut frå Tverrå og til Vardgjå (kap. 200). Det var ikkje berre slektningar av Helge som fekk jord i landnåmet hans. Skage Skoptesson, ein stormann frå Møre, tok etter avgjerd frå Helge nordre Eyjafjordsstrand, og busette seg i Sigluvik (kap. 201). Håløygen Tengil Mykjeseglande gjorde etter avgjerd frå Helge landnåm frå Fnjoskå ut til Greinivik (kap. 203).

Arkeologien og landnåmet
Kva kan så det arkeologiske materialet seie oss om landnåmet på Island? Ein god del, etter undersøkingar av fleire tidlege gardsanlegg dei seinare åra.

Kring 871var det eit stort vulkanutbrot på Sør-Island. Den vulkanske oska - tefraen - vart frakta med luftstraumane og kom til å dekke størstedelen av øya som eit teppe. Utbrotet vart langvarig, kan hende fleire månader. Oskelaget vert kalla landnåmtefra. Ein kan framleis finne det mange stader på Island, under ein halvmeter eller så med jord (Vésteinsson 2000:164). Dei tidlegaste spora etter menneskeleg busetnad på Island finst like over dette oskelaget. På så ulike stader som Bessastaðir på sørvestkysten og Hofstaðir i høglandet i nordaust viser utgravingar at folk har slege seg ned innan få år etter utbrotet i 871 (ibid.). Dei mange stadene der forholda er nett slik, kan tyde på at landnåmet på Island ikkje byrja før i dei siste to, tre tiåra av 800-talet.

Ein einaste pollenprofil frå ein stad nær Reykjavík indikerer at det vart dyrka bygg før utbrotet (Hallsdóttir 1996). Nokre arkeologiske spor etter dei papane som Landnámabók nemner, er ikkje funne (Eldjárn 1989). Einskilde granskarar har meint at eventuell menneskeleg aktivitet før 871 kan ha vore avgrensa til jakt og fiske, og slik verksemd kan vere vanskeleg å spore arkeologisk (Kjartansson 1997).

Vilkåra for jordbruk på Island var gode. I sør og vest var det mogeleg å dyrke bygg. Dessutan fanst mange område med eng til fôr langs elvar og bekkar, og framfor alt vidstrakte område som var høvelege til beite. Vidare var det mykje fisk og sel på øya. Alt i alt må det ha vore mogeleg for busetjarane å gjenskape ein del av dei driftsformene mange av dei kjende frå Vest- og Nord-Noreg.

Det arkeologiske kjeldematerialet tyder på at landnåmet var ein snøgg prosess. Det meste av dei busette delene av Island ser ut til å ha vorte folkesett i løpet av få år (Vésteinsson 2000). Det tidlege nærværet av folk på stader som Hofstaðir, 50 km frå kysten og i ei høgd av 250 m over havet, indikerer at den beste jorda alt var folkesett i 880-åra. I det sørlege Island viser pollenundersøkingar eit kraftig fall i bjørkepollen like etter utbrotet i 871. Skogen har vorte rydda ved sviing (Smith 1995). Den omfattande avsviinga tyder på at dei første landnåmsmennene ønskte å legge heile landet under seg. Det er ikkje noko i det arkeologiske materialet som indikerer eit landnåm av små, skilde familiegrupper. Arkeologien samstavar slik sett med skildringa i Landnámabók av den første busetnaden som ei godt organisert verksemd, der mektige folk legg under seg store landområde og folkesett dei systematisk (Vésteinsson 2000:168). Fleire av dei undersøkte tidlege busetjingane har to eller tre langhus, noko som gir det same inntrykket (ibid.).

Det ser ut til at grophus vart nytta i den aller første fasen av landnåmet - før langhus av skandinavisk type vart bygde. Til saman 18 grophus er funne på Island til nå (Urbanczyk 2002:163). Det har vorte hevda at grophusa tyder på at det har vore slaviske folkeelement mellom settlarane (ibid.). Men grophus vart mykje nytta som spesialbygningar i dei skandinaviske landa i jernalder og vikingtid. Det ser ikkje ut til at dei har vore like utbreidde i Noreg som i Sør-Skandinavia, men ein del grophus kjenner vi også her i landet. På Stedje i Sogndal er eit slikt grophus tolka som ei vevstue. Eit grophus som vart avdekt på Bertnem i Namdalen har truleg hatt samband med tekstilarbeid. På Hunstad ved Bodø er eit grophus med eldstad tolka som ei badstove (Løken 1997). Dei seinare åra har det og vorte funne grophus på Austlandet og på Agder. I Landnáma høyrer vi at Ondottsønene gøymde seg i eit grophus i Sokndal, mens Åsgrim seinare skjulte seg i eit grophus i Surnadal (kap. 195). Det er vanskeleg å knytte denne byggeskikken på Island til påverknad frå visse område, utan at andre område er arkeologisk undersøkte (Vilhjálmsson 1996). Sjølv om grophus er sjeldne i det arkeologiske materialet frå til dømes Rogaland, veit vi at nedgravne bustadhus var vanlege på Jæren fram til 1800-åra.

Så snart dei beste områda på kysten var folkesette, følgde utforskinga av innlandet. Seinare settlarar følgde dei store elvane inn i landet, der dei fann tilhøve som minte om dei på kysten. Eit resultat av dette var at alle dei mektigaste islandske busetjingane i mellomalderen anten finst i kystdistrikta eller ved hovudelvane (Vésteinsson 1998).

Busetnadsmønsteret i dei områda som var dekte av skog då landnåmet på Island tok til, tyder på at ein stor grad av planlegging var naudsynt for å folkesette slik jord. I desse områda ligg eigedommane med meir eller mindre jamn avstand mellom, og dei er om lag like store - og oftast klart mindre enn gardane på kysten eller langs elvane. Det ser derfor ut til at det har vore ein fase nummer to av landnåmet, der dei settlarane som alt var etablerte, let nykommarane få område som ikkje var like attraktive, til dømes slike område som måtte ryddast for skog (Vésteinsson 2000). Det er og eit mønster vi kjenner frå skildringane i Landnámabók.

På Hofstaðir og Granastaðir, som båe ligg i marginale område langt frå havet, har arkeologane funne mykje bein frå sjøfugl, havfisk og skjel. Sjølv om marine ressursar ikkje har vore hovudnæringa for folk på desse stadene, er det tydeleg at dei har spelt ei viktig rolle (Mc Govern et al 1998). Husdyrhald har utan tvil vore det viktigaste på desse gardane, men folk har også utnytta andre ressursar, også slike som ikkje fanst like ved gardane. Det tyder på at det har vore mykje tilgjengeleg arbeidskraft, og at busetjingane har vore godt organiserte (Vésteinsson 2000).

Islendingesagaene, som skildrar Island i 1200- og 1300-åra, viser oss eit samfunn dominert av ei lita gruppe jordeigande hovdingar, som kvar råder over ei laust definert gruppe av undergjevne. Dei fleste av desse undergjevne var leiglendingar, og den politiske og økonomiske makta låg hos det fåmente aristokratiet - folk som Hauk Erlendsson, Sturla Tordarsson og Snorre Markusson. Over lang tid gjekk det føre seg ei opphoping av makta, som enda med at heile landet under sturlungetida var i henda på fem, seks mektige familiar. Nyleg har det vore peika på at dette er ein langsiktig prosess som i store drag førte frå godesamfunnet i sagaold, via ei rekkje med ríki, der fleire godedøme var samla på ei hand, og i neste instans dei nemnde storrika på 1200-talet (Fidjestøl 1990:40). Historikaren Jón Viðar Sigurðsson skriv at utviklinga på Island i fristatstida var første trinn i ei statsdanning (1997:35). Det har nyleg vore hevda at denne aristokratiske samfunnsstrukturen kan ha røter i sjølve landnåmet (Vésteinsson 2000.).

Ætt og makt
Genealogiane, ættelinene, speler ei særs viktig rolle i Landnámabók, så vel som i annan norrøn mellomalderlitteratur. I eit islandsk verk frå midten av det 12. hundreåret reknar forfattaren opp kva slags norrøne tekster som fanst på Island på den tida. Han nemner først lovene, så det han kallar ættvísi, ættekunnskap eller genealogiar, deretter omsett eller lærd religiøs litteratur, og til slutt skriftene til Are Torgilsson (Mundal 2002:57). Íslendingabók, som sistnemnde skreiv, var ferdig i 1120-åra.

Like frå dei eldste skrivne kjeldene - skaldekvada - er genealogiane nærverande i den norrøne litteraturen (Meulengracht Sørensen 1993). Genealogier finst også i runeinnskrifter frå vikingtid. Ein innskrift på ein stein i N Sandsjö sokn i Småland ramsar opp sju ledd i ei storbondeætt. I det norrøne samfunnet var genealogi viktig fordi det var viktig å vite kven ein var i slekt med. Det var naudsynt av praktiske grunnar, til dømes når det galdt arv, og ein måtte vite når ein hadde plikt til å vere med å betale bot for ein som hadde forbrote seg, eller når ein hadde krav på å få bot om ein slektning var drepen (Mundal 2002:58). I kristen tid måtte ein vite kven ein kunne inngå ekteskap med. Alle frie menneske hadde av desse årsakene eit stort tal av ætteliner og ætteforhold å halde greie på.

”Opplysningar om slektskapsforhold (…) plasserer einskildmenneske og ætter i forhold til kvarandre. Vårt utrena blikk ser kanskje ikkje straks at to menn som vert presenterte i ei islendingesoge, er tremenningar, eller at konene deira er søstrer. Menneska i norrøn tid la truleg merke til dette straks fordi det var viktig. Det kunne gi hint om korleis desse menneska seinare ville kome til å stille seg til ein konflikt. Slektskapsforhold kan gi varsel om kven som vil kome til å vere på parti, og kven som vil kome til å vere motstandarar, og dersom menneske handlar mot dei mønster som slektskapsrelasjonane tilseier, så skaper det uro og spaning i forteljinga,” skriv Else Mundal (ibid.).

Men i sagaene, som i det verkelege, livet fylte ættvísi og tre andre funksjonar: Ættelinene til ein person var eit tekn på den sosiale statusen til denne personen, og difor vart genealogiane ikkje sjeldan svært utbroderte, nett som ein kunstform. Dess lengre genealogi, dess høgare status og større ære (Mundal 2002:58). Når ein unntar dei næraste slektningane, var ættelinene til ei kvinne eller ein mann meir eller mindre utvikla konstruksjonar; dei var eit resultat av eit val mellom mange mogelege ættesamband, anten verkelege eller innbilte. Det er her den tredje funksjonen til genealogiane kjem inn: Dei var ein reiskap for historisk forståing og mytisk tenking (Meulengracht Sørensen 1993).

Vi har alt sett korleis Hauk Erlendsson av årsaker vi ikkje kjenner, valde å følgje ætta si tilbake til landnåmsmennene gjennom mormor si, medan slekta til faren ikkje vert nemnd. Det er elles typisk for Landnámabók at genealogiane vekslar mellom manns- og kvinneledd, altså at dei er det vi kallar kognatiske. Men det finst og eksempel på reine agnatiske liner og reine kvinneliner (Mundal 2002). Genealogien til landnåmsmannen Ingolv i kapittel 10 er til dømes reint agnatisk gjennom tretten generasjonar - tre før Ingolv og ni etter.

Vi finn ein typisk genealogi i Hauksbok-redaksjonen av Landnáma i kapittel 232. Den vert ført frå Olve Øksna-Toresson i Noreg, via landnåmsmannen Torstein den kvite gjennom 13 ledd - fleste mannsledd, men og eitt kvinneledd - til Hauk Erlendsson sjølv:

”Olve den kvite heitte ein mann, son av Olve Øksna-Toresson. Han var lendmann og budde i Åmdal. Han kom i usemje med Håkon jarl Grjotgardsson. Han fór til Ørlandet og døydde der, men Torstein den kvite, son hans, fór til Island og kom med skipet sitt til Våpnafjord på søk etter land. Han kjøpte land av Våpna og budde på Toptavellir utanfor Sireksstadir nokre vintrar før han kom seg til Hovsland på det viset at han henta leigegodset sitt hjå Steinbjørn Kart, men han hadde ikkje anna å gi for det enn land. Der budde Torstein sidan i seksti vintrar, og han var ein vis mann. Han var gift med Ingebjørg, dotter til Rodgeir den kvite. Dei hadde borna Torgils, Tord, Onund, Torbjørg og Tora. Torgils var gift med Åsvòr, dotter til Tore, son av Graut-Atle. Dei hadde sonen Brodd-Helge, som tidlegare var gift med Halla, dotter av Lyting Asbjørnsson. Dei hadde sonen Viga-Bjarne. Han var gift med Rannveig, dotter til Eirik i Goddalir. Deira son var Skjegg-Brodde og Yngvild, som Torstein Hallson var gift med, var dotter deira. Skjegg-Brodde var gift med Gudrun, dotter til Einar Sælending og Halldora Einarsdotter. Dei hadde borna Tore og Bjarne Huslang. Tore var gift med Steinunn, dotter til Torgrim den gråhærde. Deira dotter var Gudrun, som Flose Kolbeinsson var gift med. Dei hadde sonen Bjarne, far til Bjarne som var gift med Halla Jorunnsdotter. Borna deira var Flose prest, Torve prest, Einar Brunn, Gudrun som Tord Sturluson var gift med, Gudrun som Einar Bergtorsson var gift med, og Helga, mor til Sigrid Sigvatsdotter. Flose prest var gift med Ragnhild, dotter til Bork på Baugsstadir. Borna deira var Bjarne og Einar, Halla, mor til herr Kristoforus, Tordis, mor til fru Ingegerd, mor til fru Gudrun og Hallbera. Valgerd var òg dotter til Flose og var mor til herr Erlend Sterke, far til Hauk og Valgerd.”

Den fjerde funksjonen til genealogiane har og nær samanhang med sosial status. Frå det enkle faktum at Landnáma stendig vart endra og oppdatert kan vi slutte at denne teksten var av meir beinveges nytte for islendingane i høgmellomalderen enn det tidlege forsøket på meir konvensjonell historieskriving som Are Frode stod bak. Landnáma inneheldt den fortidskunnskapen dei trengte: om kven forfedrane deira var og kvar dei levde. Rafnsson (1974) har argumentert overtydande for at denne kunnskapen var nødvendig for å underbyggje krav om eigedomsrett til ulike gardar. Dét gir og ei forklaring på kvifor teksten i Landnámabók stendig vart endra, og kvifor genealogiane i dei ulike redaksjonane ikkje alltid var like.

Gisles saga handlar om skalden Gisle Sursson. Gisle hemnar seg på Torgrim gode ved å drepe han etter at sistnemnde har tatt livet av mågen hans, Vestein. Etter drapet vert Gisle lyst fredlaus. Han lever som fredlaus i tretten år, men til slutt vert han drepen av Eyvind. Mange av islendingesagaene er som Gisles saga: dei er prosaforteljingar om feider og blodhemn. Men kvifor ville ein minnest Gisle sjølv? Han tilhøyrde ei av dei mektige ættene i nordvestfjordungen. Sonen til Torgrim, som Gisle drap, og kona Tordis var ingen ringare enn Snorre gode - den sentrale politiske figuren i dette området i byrjinga av 1000-åra, og ættefar til halve den islandske eliten i det 13. hundreåret. Eyvind som til slutt drap Gisle, var og ein forfar av Are Frode. Konflikten i sagaen mellom Eyvind og Tordis ligg dessutan under ei særs viktig hending i eigedomshistoria til eit av dei viktigaste politiske og religiøse sentra på Island, Helgafell, slik Eyrbyggja saga skildrar. Det var difor all mogeleg årsak for tilhøyrarane til å ville høyre om akkurat desse personane, og om det tragiske hendingsforløpet. Og mest alle islendingesagaene har liknande røter: i minnet om ættefedrane til dei mektigaste i det islandske samfunnet i det 13. hundreåret (Fentress og Wickham 1992:167).

Men det finst også genealogiar som tydeleg har meir spesielle funksjonar, til dømes å gi uttrykk for herskarideologi (Mundal 2002:58). I herskarideologiske dikt som Ynglingatál og Háleygjatál vert ynglingaætta og håleygjaætta (Håløyg-jarlane) førte tilbake til eit mytisk opphav. I Íslendingabók hektar Are Frode seg sjølv og ætta si via eit kvinneledd inn på ein fyrstegenealogi som går attende til Njord, og derifrå til Yngve Tyrkarkonge. Seinare gir Snorre Sturluson i si Edda dei skandinaviske kongsættene eit opphav i Troja. Slik skriv dei seg inn i ein europeisk tradisjon (Mundal 2002:60). I eldre tekstar frå kontinentet og Dei britiske øyane hadde heltane frå Troja vore gjorde til stamfedrar for fleire europeiske kongsætter (ibid.). Også dei frankiske kongane rekna etter Fredegar-krøniken frå 600-talet ætta si tilbake til kong Priamos i Troja (Hedeager 1999:37).

Den tapte Skjoldunga saga frå slutten av 1100-åra handlar om dei danske kongane. Den tok til med ein genealogi som gjekk attende til Odin, og skildra korleis æsene hadde vandra til Norden frå Asia. I byrjinga av det 14. hundreåret kopla Snorre Sturluson opphavsmyten i Ynglingatál saman med denne vandringshistoria, og han let Odin og dei tre sønene hans trone på toppen av genealogiane til dei skandinaviske kongsættene.

Seinare genealogiar fører denne lina enda lenger attende, først til Noa og seinare til Adam (Jónsson 1960). I den islandske Flateyjarbók frå kring 1387 vart fire ætteliner førte frå den mytiske fortida og fram til den dåverande kongen, Olav 4. Håkonsson, via Harald Hårfagre. Ein av dei reknar ætta frå Adam til Harald Hårfagre gjennom Odin (Mundal 2002:61). I genealogien til den islandske biskopen Jón Arason (d. 1550) er Jón 85. generasjon frå Adam (Jónsson 1960). Inspirasjonen til desse linene attende til Odin finst i engelske kjelder. Snorre nyttar såleis ein angelsaksisk genealogi frå kring 990 i prologen til Edda (ibid.). I dei angelsaksiske krønikene for året 857 finst ein genealogi som vert ført frå Adam, til Hrathra, ”som var fødd om bord i arken,” via Odin og til kong Æthelwulf av Wessex, far til kong Alfred den store (Cavill 2001:86f.). Slett ikkje nokon dum ættebakgrunn for ein kristen konge som var omgitt av heidenske, skandinaviske erobrarar…

”I dei genealogiske dikta, og i dei genealogiane elles som har som ein primærfunksjon å dokumentere herskarmakt, er det berre dei mannlege slektslinene som er rekna opp,” skriv Else Mundal. Det har samanhang med at retten til å verte konge i den førkristne tida var ein rett berre søner kunne arve. Nokre slike herskargenealogiar - eller slike genealogiar som kan vere det - finn vi og i Landnáma.

Det gjeld til dømes, som eg har vore inne på, genealogien til Geirmund Heljarskinn. Den vert ført (kapittel 86 og 87) frå Hjørleiv Hordakonge, via Halv og sonen Hjør til Geirmund. Andre tekstar fører genealogien til Geirmund lenger attende, via den eponymiske kong Augvald på Avaldsnes, Nor og Gor og til Fornjot (Vea 1999). Også ætta til Orknøyjarlane vert i Orkneyinga saga ført tilbake til Fornjot på liknande vis. Dei ætta etter sagaen frå Ragnvald Mørejarl. Likeins kan ein sjå at Horda-Kåre-ætta blir ført tilbake Fornjot – med Floke Vilgerdsson og Ulvljot som sentrale aktørar i Landnáma. Preben Meulengracht Sørensen hevdar at Fornjot-opphavet og myten om Nor og Gor er meint å skulle understreke den spesielle statusen til Orknøyjarlane i forhold til dei norske kongane. Gjennom avstamminga si, som vert ført tilbake til ei mytisk fortid i Noreg, har dei djupare røter i norsk historie enn dei norske kongane sjølv; ”dei er, på eit vis, meir norske enn kongane i Noreg” (Meulengracht Sørensen 1993:221). Det er ikkje urimeleg å tenkje seg at denne myten har røter i det vestnorske aristokratiet som ikkje berre Ragnvald Mørejarl, men og Geirmund Heljarskinn, Floke og Ulvljot var framståande representantar for.

Ein annen reint agnatisk genealogi finn vi i kapittel 175, der det heiter om Tord, ”ein gjæv mann”, at han var ”son av Bjørn Byrdusmør, son av Roald Rygg, son av Åsleik, son av Bjørn Jarnside, som var son av Ragnar Lodbrok”. I kapittel 347 kan vi lese om Orm den gamle, ”son av Eyvind jarl, son av Arnmod jarl, den gjerrige,” som gjorde landnåm mellom Varmå og Tverrå. Nett denne genealogien koplar Magnus Olsen til personar som vert omtala i dei to innskriftene på ein runestein frå vikingtid på Oddernes i Kristiansand. Den yngste av dei to innskriftene omtalar ein Eyvind som var gudsonen til Heilag-Olav, og som truleg er identisk med den Øyvind Urarhorn som vert omtale i Heimskringla og i Orkneyinga saga (Olsen 1954:73ff.). Kan hende har vi difor i oppramsinga i Landnáma eit minne om herskargenealogien til stormannen Øyvind Urarhorn?

I den norrøne kongeideologien er den prototypiske herskaren son av ein gud og ei jotunkvinne, slik Gro Steinsland har vist (Steinsland 1991). Sagaene omtalar slike folk som ”halvtroll”, born av ein helt frå menneskeverda og ei jotunkvinne. I kapittel 303 heiter det om Ketill Høng at han var ”son av Torkell Naumdølajarl og Ragnhild, dotter av Ketill Høng frå Ramsta, son av Hallbjørn Halvtroll”. Jotunkvinnene som vert stammødrar til desse ”halvtrolla” vert omtala dels som jotnar, dels som finnar, altså samar (Mundal 2002:60). Det er difor mogeleg at skildringa av Geirmund Heljarskinn i Landnámabók og alluderer til eit slikt prototypisk ekteskap. Far til Geirmund, kong Hjør, herja nord i Bjarmeland - namnet sagaene nyttar om traktene kring Kvitsjøen. Der tok han Ljuvina, dotter til bjarmekongen, som hærfang. Ho vart att i Rogaland då Hjør fór i hærferd på ny. Då fødde ho sønene Geirmund og Håmund, og dei var heilt svarte, eit tydeleg teikn på det spesielle opphavet til brørne – og eit synleg merke på deira rolle som prototypiska herskarar?

Muntleg tradisjon og skriftlege kjelder
Landnámabók har vore og er viktig for islandsk historieskriving. Det vil ho truleg også vere i framtida, sjølv om arkeologien etter alt å døme vil kunne komme til å spele ei meir sjølvstendig rolle. Landnáma var det første historiske verket frå mellomalderen som vart trykt på Island, og boka har spelt ei ikkje ubetydeleg rolle for islandsk identitet og sjølvmedvit. Men skal ein bruke Landnáma – og det gjeld ikkje minst den historiserande redaksjonen som her ligg føre – som berettande kjelde, lyt ein vere klar over at boka tvers igjennom er prega av den tida og det samfunnet ho vart til. Ho er først og fremst ei leivning frå elitekulturen i det aristokratiske høgmellomaldersamfunnet på Island.
.
Verdien av Landnáma som berettande kjelde til norsk og islandsk vikingtidshistorie, er mellom anna avhengig av korleis den einskilde granskaren vurderer forholdet mellom muntleg tradisjon og skriven tekst. Er det til dømes truleg at minnet om landnåmsmennene og ættebakgrunnen deira i Noreg kan ha halde seg frå ikring år 900 og dei meir enn to hundre åra fram til Are Frode – for ikkje eingong å nemne dei fire hundre åra fram til Hauk Erlendsson?

Forholdet mellom skrivne sagaer og muntleg tradisjon – og mellom skriftleg og muntleg kultur i det heile i mellomaldersamfunnet – har i ei årrekkje vore debattert (sjå t. d. Clover 1982, 1985; Ólason 1987; Steblin-Kamenskij 1975; sjå elles Fidjestøl 1990). Med omsyn til den meir generelle diskusjonen om muntleg kontra skriftleg kultur i mellomalderen, sjå Fentress og Wickham 1992; Geary 1994; Le Goff 1988; Ong 1996). Viss stoffet i Landnáma har vorte tradert i meir enn to hundre år før Are Frode som den første skreiv ned noko av det, må det ha foregått muntleg, som segner. ”Som ein arkeolog må ein historikar som vil granske det tidlege islandske samfunnet, utvikle metodar og teknikkar som tillet han å utnytte kjeldene på måtar som dei aldri var meint å skulle nyttast. Utan sagaene finst det ingen islandsk kulturhistorie (social history) utover hypotetiske konstruksjonar grunna på lovtekster,” skriv William Miller (1990:47, sjå også Wormald 1982). Folkloristane har lenge arbeidd med problem knytt til muntleg overført kunnskap, og det er til folkloristikken vi må vende oss om vi skal kunne utvikle dei metodane og teknikkane som Miller etterlyser.

I utgangspunktet må ei konkret hending finne atterklang i det kollektive medvitet til eit samfunn for at ho skal kunne gå over til å bli ei segn (ei narrativ hending). I denne prosessen må unike aspekt ved hendinga skallast av, slik at ho kan verte innpassa i ein rytmisk struktur eller eit konvensjonelt handlingsmønster for det samfunnet som tar vare på ho. På denne måten vert informasjonen utkrystallisert som kollektiv tradisjon (Ong 1996:75).

At ei segn fungerer etter føresetnaden og vert tatt vare på, er avhengig av at samfunnet ho lever i, i eit visst mon er statisk, og at det finst tilgjengelege forteljarar (Palmenfeldt 1985:38). Dessutan vert minnet om hendinga styrkt om det finst ivaretatte restar av ho. Det kan vere i form av synlege, konkrete minne som ei overgrodd tuft eller usynlege minne som eit stadnamn. I Morkinskinna får vi høyre at Harald Hardråde er nord i Gudbrandsdalen og får kongsnamn av den unge hovdingen Tore på Steig. ”Harald gav honom då ein bolle av valbjørk omkransa med sylv og med eit handtak gylt av sylv. (…) Han gav honom òg to gullringar, som saman var ei mark, og kappa si. Kappa var av mørkt purpur,” heiter det (Sagaen om kong Magnus den gode og kong Harald Hardråde, kap. 14). Sidan heiter det i sagaen: ”På denne måten vart dette fortalt av ein klok mann som heitte Torgils, og han sa at han hadde vorte fortald soga av Gudrid, dotter til Guttorm, som var son til Steigar-Tore. Han sa at han hadde sett bollen av valbjørk og kappa, som kong Harald gav Tore, og den var skoren sund til eit altarklede” (ibid.). I Hauksbók er det mange slike døme. Vi finn eitt i kapittel 126. Så vel stadnamn som fornminne speler ei heilt sentral rolle i forteljinga:

”Hella-Bjørn, son til Herfinn og Halla, var ein stor viking. Han var jamleg i uvenskap med kong Harald. Han kom til Island i Bjarnarfjord med skip heilt kledd med skjold. Etter det vart han kalla Skjold-Bjørn. Han gjorde landnåm frå Straumnes til Drangar; han budde i Skjaldbjarnarvik og hadde ein annan bustad på Bjarnarnes. Der kan ein enno sjå dei store skåletuftene hans. Son hans var Torbjørn, far til Arngerd som var gift med Tjodrek Slettu-Bjørnsson. Dei hadde sønene Torbjørn, Sturla og Tjodrek”.

Hustuftene på Bjarnarnes er på same måte som bollen og kappa etter Tore på Steig, aides-mémoires – reiskap for å hjelpe minnet, og i den eigenskapen er dei typiske for muntlege kulturar (sjå elles Stylegar 1998). Dei inngår i mentale bilete som kan halde seg lenge i minnet. Som i skaldediktinga, er desse bileta særs visuelle og konkrete. Tuftene på Bjarnarnes er skåletufter, og dei er store. Skipet til Hella-Bjørn var heilt kledd med skjold. Bollen som Steigar-Tore fekk av kongen, var av valbjørk, og han var omkransa med sylv og med handtak av gylt sølv. Kappa var av mørkt purpur.

Vi finn mange tilsvarande døme i seinare folketradisjon. Frå Sirdal i Vest-Agder vart det til dømes fortalt ei segn om Sigurdshellaren. Segna seier at i mykje gamal tid var det ein fredlaus stormann som heldt seg i den hellaren ein sommar. Sidan fekk hellaren namn etter han. Stormannen heitte Sigurd og skulle høyre heime ein stad på Nordlandet (dvs. i Rogaland eller Hordaland). Han var visstnok son av ein jarl. I dei tider var det ufred innanlands, og Sigurd hadde mist mange av skyldfolket sitt. Bonden på garden Fidjeland sende mat til mannen i hellaren, og han laut love å halde tett med det han visste. Sigurd kom i den tida folket slo på stølane, og han reiste då det hausta. Dei skildest som gode vener. Som venegåve gav Sigurd gardsfolket eit vent og særs godt bjørnespjut. Det var ikkje fullt så langt som ein mann er høg, men med eit tjukt og vent skaft, og ein odde som var sylkvass. Segna seier ikkje meir om Sigurd. Men spjutet fekk namnet Sigurdsgåva og følgde folket på Fidjeland. Det følgde ættene – mann etter mann – og segna følgde med spjutet (Eikeland i trykk).

Slike korte prosaforteljingar svarar nærmast til dei norrøne småsogene (Þættir). Etter ein eldre teori har slike småsoger eksistert som ei muntleg kortprosaform som har danna utgangspunkt for lengre sagaer ved at dei har blitt sette saman eller bygde ut (sjå t. d. Fidjestøl 1990:25). Tradisjonane om Mørk- eller Skraddar-ætta frå fjellbygda Åseral i Vest-Agder viser oss at det i alle fall i nokre tilfelle har eksistert førestellingar om ein innbyrdes samanheng mellom slike korte prosaforteljingar. Den samanhengande ættesoga som Knut Liestøl fekk gjengitt av fleire informantar i Åseral i byrjinga av 1900-talet, ser ut til samstundes å ha funnest som skilde, kortare soger. Johannes Skar gjengir fleire av dei i ”Gamalt or Sætesdal” (Skar 1997). Samlaren Skar ser ikkje ut til å ha oppfatta desse småsogene som ei eining, men fleire av informantane til Knut Liestøl har tydelegvis gjort det (Liestøl 1993).

Her synest det som vi har eit konkret eksempel frå nyare tid på det Carol Glover kallar ”immanente sagaer” (Clover 1985). Ein slik ”immanent saga” er ikkje ein tekst, men likevel ei litterær eining i form av medvit om ein tenkt samanheng, der dei ulike småsogene kan inngå som delar (ibid.). Moderne friprosateoriar som Clovers gir ein modell som opnar for reell kontinuitet mellom muntlege tradisjonar frå det Bjarne Fidjestøl kallar ”arkaisk tid”, og dei skrivne mellomaldersagaene (Fidjestøl 1990).

Undersøkingar i Noreg av personalhistoriske segner – Skraddar-soga og andre moderne ættesagaer frå 1600-åra og seinare – viser at slike samanhengande forteljingar kan leve på folkemunne i tre hundre til fire hundre år. Stereotype segner kan leve endå lenger (Hodne 1973:8; jfr. Liestøl 1941, 1993). Segner om kyrkjebygging er av denne typen (Brendalsmo og Stylegar i trykk). Særleg segner med religiøs funksjon vert rekna for svært pålitelege. Folkloristen Bjarne Hodne meiner årsaka er at menneska i religiøse spørsmål er meir enn vanleg konservative, og at det gamle heng att lenge etter at ei ny retning har overtatt. Sentrale folkelege skikkar og førestellingar frå katolsk tid har levd vidare i det norske samfunnet til godt inn på 1900-talet (Hodne 1973:176ff.).

Det viktigaste vilkåret for at minnet om ei hending skal overleve, er at det finst ei interesse i det heimlege miljøet for hendinga. Skal segna verte tradert rett, må ho ha ein funksjon i lokalmiljøet. Dersom tradisjonen er funksjonell, vert han å rekna som meir påliteleg enn elles. Ein slik funksjon er underhaldningsfunksjonen, ein annan er forklaringsfunksjonen. I dømet Landnámabók vil også funksjonar knytte til eigedomsrett til jord osb. reknast med. Det speler òg inn at ein tradisjon kan gi lokal og/eller sosial identitetskjensle. Eit kollektivt minne gjer at kvar og ein vert i stand til å ”hugse” ting som han eller ho aldri har opplevd sjølv, men som nett inngår i miljøets felles medvit om si fortid og sin eigenart (Eriksen 1999:101). Ein siste funksjon er den pedagogiske. Ei muntleg tradert forteljing skal ha ein moral, og denne moralen må gi atterklang i miljøet. Om tradisjonen har utgangspunktet sitt i miljøet, har han dessutan normerande og stabiliserande karakter; han er med på å halde vedlike sentrale verdiar i heimelsområdet sitt.

Det finst truleg monaleg mykje muntleg overført tradisjon i Landnámabók. Slik sett er det ikkje noko i vegen for at mykje av stoffet i boka – også det som handlar om norske tilhøve på 800-talet – kan vere ”sant” i den forstand at det representerer ein ubroten muntleg tradisjon med utgangspunkt i faktiske hendingar. Men tradisjonsmaterialet er sett inn i ønskte og medvitne samanhengar i teksten. Ei rekke hendingar har ikkje vorte traderte, og vi må tru at mange som vart det, ikkje kom med i Landnáma – fordi dei ikkje fylte dei funksjonane som dei ulike redaktørane meinte dei skulle og måtte fylle. På den måten har hendingar som folk i ettertida ville halde for å vere sentrale, gått tapt. Det er og tilfellet med dei meir moderne ættesagaene, der einskilde viktige hendingar, ætteledd, yngre soner osb. ikkje er med i soga, men kan verte rekonstruerte ut frå kyrkjebøker, skattelister og andre samtidskjelder (sjå t. d. Liestøl 1976:415ff.).

William Miller, Jesse Byock og andre granskarar har i nyare tid i ei rekkje sosialantropologisk inspirerte studiar utnytta islendingesagaene som kjelder for å skrive kulturhistorie med utgangspunkt i det tidlege islandske sagasamfunnet (Miller 1990, Byock 1988). Millers åtvaring mot ikkje å nytte islendingesagaene og andre primært litterære tekster som historiske kjelder, er først og fremst retta mot ein eldre skule av tekstkritiske sagagranskarar, men ho er verd å ta med seg, før vi sett punktum:

”Ein finn framleis hos mange kulturhistorikarar (social historians) ein motvilje mot å nytte litterære kjelder i kulturhistoria. Mykje av denne motviljen er ein funksjon av måten vi sosialiserer og institusjonelt konstituerer kunnskapen vår på. Historikarar med ein positivistisk legning har ein hang til ikkje å ville opphøgje tekster som også får merksemd blant litteraturvitarane, til ”verkelege” historiske kjelder. Historikarar kjem ofte til litterære tekster med ei djup mistru. Litteratur er, når alt kjem til alt, rekna av nokon som lite anna enn ei samling lygner, og tolking av litterære tekster kan for einskilde synest å krevje meir forskarfantasi enn det historikarar føler bør verte tillagt ei kjelde. Likevel kan ein mistenkje at motstanden mot å nytte litterære kjelder har mindre å gjere med fornuft enn med dei konvensjonane som følgjer historiefaget. ”Verkelege” historikarar steller med rettskjelder, skattelister, administrative kjelder osb. Litteratur er noko ein les på fritida. Det er òg ein underforstått tanke at sanningsverdien i ei kjelde er omvend proporsjonal med den gleda ho gir lesaren: ”no pain, no gain”. På det viset er det lettare for dårleg litteratur å bli seriøst vurdert som ei historisk kjelde enn god litteratur. Dei fleste sagaene er, med eit slikt utgangspunkt, for gode til å vere sanne. Men å avvise ei kjelde berre fordi han også er god litteratur, er ein luksus som berre dei historikarane kan unne seg, som har det som fagtradisjonen reknar med er betre kjelder – om enn ikkje av nokon annan årsak enn at dei er meir keisame. Historikarar som arbeider med Island i den eldre sagatida har ikkje noko val; det finst ikkje nokre rettsreferat eller administrative kjelder, og dei få diplomatiske kjeldene som eksisterer, nøyer seg med å gi att donasjonar til kyrkja. Viss tidleg islandsk samfunns- og kulturhistorie skal verte skriven, må ein nytte litterære kjelder. Dette er knapt nokon revolusjonerande påstand utanfor sagastudiene, slik døma frå bibelforsking, frankisk historie eller utforskinga av det homeriske Hellas klart viser” (Miller 1990:45).

Litteratur
J. Benediktsson 1961. Hauksbók. KLNM VI. Oslo.
J. Benediktsson 1965. Landnámabók. KLNM X. Oslo.
J. Benediktsson 1974. Introduksjon til faksimileutgaven av Landnámabók. Reykjavik.
J. Brendalsmo og F.-A. Stylegar (i trykk). Sagnkirker og kirkesagn. Hikuin.
J. L. Byock 1988. Medieval Iceland: Society, sagas, and power. Berkeley.
P. Cavill 2001. Vikings - fear and faith in Anglo-Saxon England. London.
C. J. Clover 1982. The medieval saga. Ithaca.
C. J. Clover 1985. Icelandic family sagas. I: C. J. Clover og J. Lindow (red.), Old Norse-Icelandic literature: A critical guide. Ithaca.
I. B. Eikeland i trykk. Segn og historier frå Sirdal 2.
B. F. Einarsson 1996. Landnamet av Island i psykologiska och ekologiska termer. I: J. F. Krøger og H.-R. Naley (red.), Nordsjøen. Handel, religion og politikk. Stavanger.
K. Eldjárn 1989. Papey. Fornleifarannsóknir 1967-1981. Árbók hins Islenzka Fornleifafélags 1988:35-188.
A. Eriksen 1999. Historie, minne og myte. Oslo.
J. Fentress og C. Wickham 1992. Social memory. Oxford.
B. Fidjestøl 1990. Islendingesaga og fyrstedikting. Dikting og samfunn i arkaisk norrøn kultur. I: Ø. Andersen og T. Hägg (red.), Hellas og Norge. Bergen.
P. J. Geary 1994. Phantoms of remembrance. Memory and oblivion at the end of the first milennium. Princeton.
G. Jónsson 1960. Genealogier. KLNM V. Oslo.
M. Hallsdóttir 1996. Frjógreining. Frjókorn sem heimildir um landnámið. I: G. Ásagrímsdóttir (red.), Um landnám á Íslandi: Fjórtán erindi. Reykjavik.
L. Hedeager 1999. Skygger av en annen virkelighet. Oldnordiske myter. Oslo.
B. Hodne 1973. Personalhistoriske sagn. En studie i kildeverdi. Oslo.
S. Jakobsson 2002. ”Erindringen om en mægtig Personlighed”. Den norsk-islandske historiske tradisjon om Harald Hårfagre i et kildekritisk perspektiv. Historisk Tidsskrift 2-3-2002:213-230.
H. S.Kjartansson 1997. Landnámið eftir landnám. Ný Saga 9:22-34.
Landnåmsboken, Utg. ved Hermann Pálsson. Oslo 1997.
J. Le Goff 1988. Histoire et mémoire. Paris.
K. Liestøl 1941. Saga og folkeminne. Festskrift til Knut Liestøl på 60-årsdagen 13. november 1941. Oslo.
K. Liestøl 1993 [1922]. Norske ættesogor. Åseral.
T. Liestøl 1976. Åseral. Gard og ætt, b. 1. Åseral.
T. Løken 1997. Det forhistoriske huset. I: Hus på vestkysten gjennom 4000 år. Bergen/Stavanger.
E. Mundal 2002. Genealogiane i norrøne kjelder - ideologi og funksjon. Norsk slektshistorisk tidsskrift 2-2002:57-64.
T. H. McGovern, I. Mainland og T. Amorosi 1998. Hofstaðir 1996-1997. A preliminary zooarchaeological report. Archaeologia islandica 1:123-128.
W. I. Miller 1990. Bloodtaking and peacemaking. Feud, law, and society in Saga Iceland. Chicago.
Morkinskinna. Norske kongesoger 1030-1157. Utg. ved T. Titlestad. Stavanger 2001.
V. Ólason 1987. Norrøn litteratur som historisk kildemateriale. I: G. Karlsson (red.), Kilderne til den tidlige middelalders historie. Rapporter til den XX. Nordiske historikerkongress Reykjavík 1987, b. 1. Reykjavik.
M. Olsen 1954. Norges innskrifter med de yngre runer, b. 3: Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland. Oslo.
W. J. Ong 1996. Muntlig och skriftlig kultur. Teknologiseringen av ordet. Göteborg.
Orkneyinga saga. Utg. ved H. Pálsson og P. Edwards. London 1981.
U. Palmenfelt 1985. Prästdråpssägen – ett tittrör ned i Kalmarunionens sociala strider. Tradisjon 15:35-48.
H. Pálsson 1996. Keltar á Íslandi. Reykjavik.
H. Pálsson 1997. Úr landnorðri. Samar og ystu rætur islenskrar menningar. Reykjavik.
S. Rafnsson 1974. Studier i Landnámabók. Lund.
S. Rafnsson 2001. Landnámabók. I: Reallexikon der Germanischen Altertumskunde, b. 17. Berlin.
J. V. Sigurðsson 1997. Den islandske fristatshøvdingen. I: J. F. Krøger (red.), Rikssamlingen. Høvdingmakt og kongemakt. Stavanger.
J. Skar 1997 [1903-1916]. Gamalt or Sætesdal. Samla utgåve. Espa.
K. P. Smith 1995. Landnám: The Settlement of Iceland in Archaeological and Historical Perspective. World Archaeology 26 (3):319-347.
M. I. Steblin-Kamenskij 1975. Islendingesogene og vi. Oslo.
S. Steen 1931. Hauk Erlendsson. I: Norsk biografisk leksikon, b. 5. Oslo.
G. Steinsland 1991. Det hellige bryllup og og norrøn kongeideologi. Oslo.
F.-A. Stylegar 1998. Stavkirker og muntlig kultur. Fortidsminneforenings årbok 1998, 131-146.
F.-A. Stylegar 2000. Kvin og rikssamlingen. Kvinesdal historielags årsskrift 2000, 67-74.
F.-A. Stylegar 2002. Upplond. Agder historielags årsskrift 78.
P. Urbanczyk 2002. Ethnic aspects of the settlement of Iceland. I: B. E. Crawford (red.), Papa Stour and 1299. Commemorating the 700th anniversary of Shetland’s first document. Lerwick.
M. S. Vea 1999. Den fabelaktige Augvald og hans ætt. I: I. Fuglestvedt, T. Gansum og A. Opedal (red.), Et hus med mange rom. Vennebok til Bjørn Myhre på 60-årsdagen. AmS-Rapport 11B. Stavanger.
O. Vésteinsson 1998. Patterns of settlement in Iceland: A study in prehistory. Saga-Book of the Viking Society 25:1-29.
O. Vésteinsson 2000. The archaeology of landnám. I: Vikings: The North Atlantic Saga. Washington og London.
V. Ö. Vilhjálmsson 1996. Gård og kirke på Stöng i Þjórsárdalur. Reflektioner på den tidligste kirkeordning og kirkeret på Island. I: J. F. Krøger og H.-R. Naley (red.), Nordsjøen. Handel, religion og politikk. Stavanger.
C. P. Wormald 1982. Viking studies: Whence and whither? I. R. T. Farrell (red.), The Vikings. London.

Arkivert i:

• saga