Monument til besvær

I riksmediene var man nylig opptatt av det nye minnesmerket over Sundegruppas innsats under 2. verdenskrig på Jernbanetorget, og flere har stilt spørsmål ved om form og utrykk (skulpturen fremstiller en slegge som knuser et hakekors) virkelig hører hjemme i 2015, og det er blitt trukket sammenligninger med minnesmerker fra sovjettiden. Det er ikke vanskelig å se paralleller til  diskusjonen i Sør-Varanger om det såkalte «russemonumentet» på Haganes.

Mer enn 70 år etter at sovjetiske styrker frigjorde Finnmark fra den tyske okkupasjonen, er Stinius Fredriksens frigjøringsmonument fremdeles i noen grad en verkebyll. Monumentet som skulle være et nasjonalt minnesmerke over Den røde armés innsats i Finnmark, bestilt og finansiert av den norske regjering, ble i løpet av få år, og i takt med at den politiske temperaturen mellom øst og vest i Europa sank til frysepunktet, til et «russemonument». Da statuen av den sovjetiske soldaten endelig kom til Kirkenes våren 1951, gikk det ikke lang tid før utformingen ble tema for en regjeringskonferanse.

Som kjent ble de sovjetiske styrkene stående i Sør-Varanger til slutten av september 1945. Våren samme år var det kommet en anmodning fra sovjetisk hold om å reise et minnesmerke, og i juni stilte den norske regjeringen 170 000 kroner til disposisjon, og snart etter ble oppdraget gitt til billedhugger Stinius Fredriksen, som blant annet hadde utmerket seg i forbindelse med restaureringen av Nidarosdomen. Monumentet fremstilte en ung sovjetsoldat som hvilte foten på den beseirede tyske ørn, slik man ser av modellen som befinner seg på Grenselandmuseet.

Dette med den tyske ørn viste seg å være atskillig mer problematisk i 1951 enn det hadde vært bare noen år tidligere. I 1945 var russerne blitt hilst som befriere, og den felles tyske fienden var endelig blitt beseiret. Nå var Tyskland i ferd med å bli en nær alliert gjennom NATO, mens Sovjetunionen ble ansett som trussel nr én. Det var dette dilemmaet som var tema for regjeringskonferansen sommeren 1951, og der vedtok man at monumentet måtte endres. Stinius Fredriksen ble beordret til Kirkenes for å overse «amputasjonen», som han kalte det.

En natt ikke lenge etter ble ørnen fjernet fra lageret der den stod, og på A/S Sydvaranger ble vinger og hode fjernet, mens kroppen ble slipt slik at den så ut som en stein. Slik kom statuen til å se ut som den nå gjør, med en soldat som hviler foten på en stein – og ikke på den tyske ørn. Da selve avdukingen av monumentet fant sted 8. juni 1952, var det lite fokus på «amputasjonen» som hadde foregått året før.

Nylig har flere tatt til orde for at minnesmerket bør få tilbake sitt rette navn, Frigjøringsmonumentet. Det er lett å slutte seg til dette standpunktet, og tiden bør være overmoden. Et skilt som viser veien til monumentet er også på sin plass.