I riksmediene var man nylig opptatt av det
nye minnesmerket over Sundegruppas innsats under 2. verdenskrig på
Jernbanetorget, og flere har stilt spørsmål ved om form og utrykk (skulpturen
fremstiller en slegge som knuser et hakekors) virkelig hører hjemme i 2015, og
det er blitt trukket sammenligninger med minnesmerker fra sovjettiden. Det er
ikke vanskelig å se paralleller til diskusjonen i Sør-Varanger om det såkalte
«russemonumentet» på Haganes.
Mer enn 70 år etter at sovjetiske styrker frigjorde Finnmark
fra den tyske okkupasjonen, er Stinius Fredriksens frigjøringsmonument
fremdeles i noen grad en verkebyll. Monumentet som skulle være et nasjonalt minnesmerke
over Den røde armés innsats i Finnmark, bestilt og finansiert av den norske
regjering, ble i løpet av få år, og i takt med at den politiske temperaturen
mellom øst og vest i Europa sank til frysepunktet, til et «russemonument». Da
statuen av den sovjetiske soldaten endelig kom til Kirkenes våren 1951, gikk
det ikke lang tid før utformingen ble tema for en regjeringskonferanse.
Som kjent ble de sovjetiske styrkene stående i Sør-Varanger
til slutten av september 1945. Våren samme år var det kommet en anmodning fra
sovjetisk hold om å reise et minnesmerke, og i juni stilte den norske
regjeringen 170 000 kroner til disposisjon, og snart etter ble oppdraget
gitt til billedhugger Stinius Fredriksen, som blant annet hadde utmerket seg i
forbindelse med restaureringen av Nidarosdomen. Monumentet fremstilte en ung
sovjetsoldat som hvilte foten på den beseirede tyske ørn, slik man ser av
modellen som befinner seg på Grenselandmuseet.
Dette med den tyske ørn viste seg å være atskillig mer
problematisk i 1951 enn det hadde vært bare noen år tidligere. I 1945 var
russerne blitt hilst som befriere, og den felles tyske fienden var endelig
blitt beseiret. Nå var Tyskland i ferd med å bli en nær alliert gjennom NATO,
mens Sovjetunionen ble ansett som trussel nr én. Det var dette dilemmaet som
var tema for regjeringskonferansen sommeren 1951, og der vedtok man at
monumentet måtte endres. Stinius Fredriksen ble beordret til Kirkenes for å
overse «amputasjonen», som han kalte det.
En natt ikke lenge etter ble ørnen fjernet fra lageret der
den stod, og på A/S Sydvaranger ble vinger og hode fjernet, mens kroppen ble slipt
slik at den så ut som en stein. Slik kom statuen til å se ut som den nå gjør,
med en soldat som hviler foten på en stein – og ikke på den tyske ørn. Da selve
avdukingen av monumentet fant sted 8. juni 1952, var det lite fokus på
«amputasjonen» som hadde foregått året før.
Nylig har flere tatt til orde
for at minnesmerket bør få tilbake sitt rette navn, Frigjøringsmonumentet. Det
er lett å slutte seg til dette standpunktet, og tiden bør være overmoden. Et
skilt som viser veien til monumentet er også på sin plass.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar