"Kulturlandskapsvern" - er det i grunnen noe annet enn miljøvern? Ja, det er det, iallfall langt på vei. For selv om begrepet "miljøvern" i løpet av de siste par, tre tiår har fått et utvidet meningsinnhold, så er det fortsatt det gamle "naturvernet" som dominerer. Miljøvern er for mange synonymt med vår felles innsats for å beskytte urørt natur - det være seg høyfjell, fossefall eller skjærgård. Men vern av kulturlandskap, det er noe annet.
Det betyr ikke først og fremst å ta vare på dyr, planter og biologisk mangfold, selv om det óg hører med i bildet. Nei, kulturlandskapsvern dreier seg mest av alt om historisk bevissthet og ansvarsfølelse - nemlig bevisstheten om at vi lever i et landskap som er formet av generasjoners liv og arbeid, og at ansvaret for å pleie og videreutvikle dette landskapet, er vårt. For vi former jo også landskapet, setter vår generasjons preg på det, om man vil. Og slik må det være. Kulturlandskapet skapes og gjenskapes hele tiden. Det som er av betydning, er at vi setter vårt preg på landskapet med en viss følelse av ærbødighet og pietet - for de som var her før oss og for det de skapte, såvel som for de som skal komme etter oss og de muligheter de må gis til selv å skape.
Sørlendinger har en unik kulturarv å forvalte. For det er gammelt, Sørlandet. Helt siden den store innlandsisen trakk seg tilbake og etterlot en smal stripe tørt land helt ute ved kysten lengst sør i landet, har folk holdt til her. De første steinalderjegerne kom vel padlende i skinnbåter, over det som i dag er Norskerenna, men som den gang, for mer enn 10.000 år siden, var et nokså smalt sund. Og fra det øyeblikk de steg i land her, disse første sørlendinger, så har menneskene preget landskapet. Det betyr at det menneskeskapte Sørlandet, kulturlandskapet vårt, er mer enn 10.000 år gammelt! Det tilsvarer noe slikt som tre, fire hundre generasjoner...
Vi finner spor etter steinalderens mennesker i nær sagt samtlige viker og lune bukter, fra Kristiansand til Åna-Sira. Nær havet, der ville man bo. Og helst i ly for vær og vind. I dag ville vi ha kalt det "lokaliseringskriterier", men steinaldersørlendingen, i likhet med sine etterkommere på den ytterste kyst i en langt senere tid, bosatte seg på steder der folk "alltid" hadde bosatt seg. Slik var det også med fiskerbonden opp mot vår egen tid, han bygget gjerne sitt hjem i de samme vikene som folk hadde funnet attraktive tusener av år tidligere - og han gjorde det fordi far hans hadde gjort det slik og det hadde gått greit for ham, og far hans hadde ordnet seg på det viset fordi hans far igjen hadde gjort det. Og slik fortsatte det.
Slike eldgamle linjer og føringer kan vi finne mange av i kulturlandskapet. De vitner om tradisjon og kontinuitet - men også om tider som ikke hadde de samme muligheter til å distansere seg fra fortiden som det vår egen tid har.
Ta nå middelalderkirkene våre. Vi har ikke mange igjen av dem på Sørlandet, men dagens kirker ligger likevel stort sett på de samme tomter som kirkene har ligget i 1000 år. Middelalderens kirker har gjerne en helt spesiell plassering i landskapet. Høyt og fritt skulle kirken trone. Den naturgitte bakgrunnen, med fjell, skog og vann, er selvsagt med i dette bildet, men foran den finner vi bondens landskap - det tradisjonelle kulturlandskapet. Hvis man tar seg tid, ser man at alle linjer i dette motivet samler seg om kirken som midtpunkt. Og vi kan trekke det lenger. Middelalderens kirke ligger gjerne på én av bygdens største gårder, helst i et område som var blant de første som fikk fast bosetning i steinalderens siste fase. Ved kirken finner vi også gravhaugene fra jernalderen. Vi har med andre ord for oss en religiøs kontinuitet fra (iallfall) tiden rundt vår tidsregnings begynnelse og frem til i dag. På den annen side har vi her for oss en maktkontinuitet som kan ha enda dypere røtter, men som i dag stort sett er brutt.
Det har vært sagt at kirken uttrykker landskapets mening, dets idé. Er vi i stand til å ta vare på denne "landskapets idé" i en omskiftelig tid?
Disse lange linjene står sentralt i kulturlandskapsvernet. Den terrengsans og den tradisjonstyngde som kommer til uttrykk i slike tusen år gamle føringer, de er vel verdt å ta vare på. Men selvsagt er det flere dilemmaer her.
For også vår egen tid har sans for terreng og landskap og de muligheter de gir. Når storindustri skal anlegges og et bygdesamfunn gis nytt liv i en ny virkelighet, så er det de flate, lettdrenerte partiene langsetter Sørlandets elvedaler eller Listas flatland som ofres. Her er det enkelt - og, følgelig, billig - å bygge nytt. Men dette er samtidig de første Sørlandsbøndenes områder. I undergrunnen i disse områdene skjuler det seg 6.000 års jordbrukshistorie! Slik kan konflikter mellom utbyggings- og vernehensyn oppstå - ikke først og fremst fordi utbyggingsplanene bryter med de lange linjene i landskapshistorien, men heller fordi de ikke gjør det...
Vi har det motsatte forholdet når det gjelder hytte- og boligbygging. I våre kystområder er det ikke lenger de lune viker som steinalderjegeren og hans etterkommer, fiskerbonden, fant så beleilige, man vil bebygge. Nei, nå vil man opp på toppene og høydedragene. Høyt og fritt, og med utsikt, skal folk bosette seg. I vår teknologiske tidsalder behøver vi ikke å ta de samme hensyn til vind og vær som tidligere generasjoner måtte. Isolert sett, og fra et snevert bevaringsståsted, er dette en heldig utvikling. For når de små, lune vikene ikke er like interessante som før, så kan fortidens spor her enklere bevares. Men - den lange linjen er brutt! 10.000 års landskapspleie raseres på denne måten.
I bunn og grunn var det enklere så lenge spaden var det viktigste redskapet i utviklernes hender. Den gang måtte man forholde seg til de betingelser landskapet satte. Slik er det altså ikke lenger. Vi har hevet oss over det - og kan gjøre ting som ikke står til den "naturgitte" (egentlig er det vel "kulturgitte") rammen. Men det som man tidligere måtte gjøre, og følgelig helt ubevisst gjorde, det kan vi i dag velge å gjøre. Vi kan bestemme oss for å ta hensyn til de lange linjene i bruken av landskapet. Det er her ansvarsfølelsen kommer inn - og bevisstheten om vår egen historie.
Kulturlandskapet er en merkelig ting. Egentlig er det ikke en ting i det hele tatt, men en prosess. Og fordi det er mennesket som har skapt og fortsatt skaper kulturlandskapet, gjenspeiler det til enhver tid også tidens kultur og livsform. Mange av de tiltakene vi selv setter inn for å forme kulturlandskapet, vil virke håpløst gammeldagse og akterutseilte om en generasjon eller to.
Det kan ikke være noe mål i seg selv å konservere landskapet som det er i dag. I det øyeblikket kulturlandskapet fryses, opphører jo den prosessen som utgjør selve kulturlandskapet. Målsettingen må heller være å drive aktiv landskapspleie. Vi må følge med i utviklingen og lede den inn i de spor vi mener er de riktige å følge.
Det er sjelden huset eller hytten eller veien i seg selv som er en trussel mot kulturlandskapsvernet. Men utformingen, landskapstilpasningen og plasseringen kan være det. Kulturlandskapsvernets oppgave må være å bidra til å finne den rette veitraséen, husets rette form og hyttens beste plassering i landskapet.
Av og til er det nødvendig å si "hit, men ikke lenger". Men stort sett består utfordringen i å finne konstruktive løsninger som ikke gjør vold på landskapet, men kler det og tilfører det en ny dimensjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar