Kulturlandskapet som iscenesettelse

Man har lett for å forestille seg kulturlandskapet som bondens landskap – som et jordbrukslandskap, resultatet av utallige generasjoners økonomiske virksomhet. For så vidt er det riktig nok, selv om bildet av det velpleide åkerlandskapet gjerne dominerer diskursen på bekostning av andre slags økonomiske landskap, f. eks. fiskerbondens mer ekstensive ”havskap”. Men til alle tider har mennesker virket i landskapet, og ikke bare av det. Det betyr at vi gjennom en ”praktisk”, økonomisk tilnærming til forståelsen av landskapet, risikerer å miste helt sentrale deler av det vi kan kalle det mentale kulturlandskapet. Først når vi åpner øynene for at det tenkte og det fysiske landskapet er to sider av samme sak, er det mulig å tolke kulturlandskapet som iscenesettelse. Når denne iscenesettelsen styres av en liten del av befolkningen, kan vi lese et maktens landskap ut av de fossile levningene etter fortidige kulturlandskap. Jeg skal forsøke å konkretisere gjennom noen eksempler fra Søgne.

Det kan dreie seg om noe slikt som 10.000 år – kan hende enda lenger – siden de første mennesker fant frem til ”Søgne”, den gang en del av et øyrike som omfattet store deler av områdene sør for den mektige innlandsbreen. Disse første jeger-sankerne, som kanskje var fiskere mer enn noe annet, førte en tilværelse preget av mobilitet. De materielle sporene denne befolkningen etterlot seg i landskapet, er så få og diskrete at man kan undres om de i det hele tatt kvalifiserer til betegnelsen ”kulturlandskap”. Likevel er det all grunn til å tro at den eldre steinalderens mennesker selv oppfattet at de levde i et landskap mettet på mening, altså i et kulturlandskap.

Det har - med en spissformulering - vært sagt at jegere og sankere helst bærer kulturen sin med seg i hodet, og ikke på ryggen. I en virkelighet der man stadig flytter omkring, er det begrenset hvor mye jordisk gods det er hensiktsmessig å drasse på. De fleste av de flint- og steinredskapene vi finner på steinalderboplassene, har da også vært typiske bruksgjenstander - det var temmelig fort gjort å lage en pilspiss eller en skinnskraper, og det må i mange tilfelle ha vært enklere å etterlate dem på en boplass når man forlot den, enn å frakte dem med seg videre. Man kunne alltids finne et brukbart emne og lage nye redskaper på neste boplass.

Et meningsmettet rom
Men en annen del av kulturen hadde de alltid med seg, steinalderjegerne. For den mentale siden av kulturen - sanger, fortellinger, myter og danser - må ha vært av avgjørende betydning. Uten en uviklet verdensoppfatning, uten en religion og uten en forståelse av tingenes sammenheng, kunne menneskene verken leve i verden eller handle i den. Derfor ligger selve nøkkelen til å forstå dette samfunnet i de store kunnskaper og all den erfaring som folk var i besittelse av, og ikke først og fremst i steinteknologi og redskapsbruk.

Fangstfolket var i høy grad en del av miljøet omkring - de levde med naturen og i naturen. Og mens kvinnene i flokken kjente hvert tre i skogen og godt visste hvilke planter som var spiselige og hvilke som ikke var det, og holdt god greie på hvilke danser og hvilke sanger som kunne blidgjøre maktene og sørge for at solen stod opp hver morgen og at sel og fisk stadig trakk til de vante fangst- og fiskeplassene, var mennene dyktige ”zoologer” med svært omfattende kunnskaper om dyrenes liv og bevegelser. De måtte ha inngående kjennskap til dyrenes biologi; og måtte vite når på året pelsdyrene har høyest kvalitet på pelsen, når dyrene er fetest og når de få unger.

Selv om mange av de steinalderboplassene vi har kjennskap til, er slik plassert i landskapet at folkene som bodde der hadde adgang til flere forskjellige økologiske soner - det kystnære skogkledte landskap, den beskyttede fjorden og det åpne havet - og derfor gjorde det mulig med bosetning året rundt, gir ikke det oss lov til uten videre å regne med at slike naturlige skattkammere var utbredt. Mange grupper må ha holdt til i områder som kun tillot midlertid eller sesongvis bosetning. For disse var fleksibilitet avgjørende. Slike grupper var avhengige av å skape et flyttmønster som bandt årstider, ressurstilgang og økologiske soner sammen i en nitidig overlevelsesstrategi. Enkelte grupper løste floken gjennom å ha en meget fleksibel samfunnsordning - i visse deler av året delte de seg opp i mindre grupper, i andre var hele stammen sammen.

Men det var ikke utelukkende på grunn av økologiske faktorer at dette fleksible mønsteret fantes. Slike årlige sammenkomster av flere grupper hadde også andre, viktige funksjoner. De bidro til å vedlikeholde forbindelsene ulike grupper imellom. Under de årvisse samlingene ble statusgjenstander utvekslet - her ble ekteskap arrangert og viktige seremonier avholdt.

Steinaldermenneskenes verdensbilde, den delen av kulturen som de hele tiden bar med seg, var preget av denne forbindelsen med andre grupper - med utveksling av ulike former for gaver og med de felles ritualer under de store sammenkomstene.

Utvekslingen ble styrt av faste og klare regler om hvem som til enhver tid skulle giftes bort fra hver gruppe. De fleste mesolitiske grupper benyttet et relativt enkelt skjema, der utvekslingen av gifteklare individer enten umiddelbart eller over tid jevnet seg ut, slik at en stamme til enhver tid bestod av mindre grupper som bare kunne inngå ekteskapsforbindelser med andre, tilsvarende grupper. Ved de anledningene der hele stammen kom sammen, kan hende én gang pr. år, grupperte de delene av stammen som kunne gifte seg innbyrdes, på et tilsvarende, men symbolsk vis innenfor leirområdet, slik at de motsatte gruppene inntok posisjoner motsatt av hverandre (øst - vest, innenfor - utenfor). Slik ble disse folkenes parvise kulturelle og samfunnsmessige orden samtidig en måte å ordne landskapet og bosetningen på.

Såkalt primitive kulturer over hele verden har dessuten latt denne skikken med å organisere samfunnet i parvise motsetninger, få bestemme også den måten de formet oppfatningen av natur og kultur, ja selve verdensbildet kan være ordnet i parvise motsetninger. I regelen sorteres disse motsetningene i enkeltstående, altomfattende inndelinger som både omfatter naturen og menneskelivet. Voksterliv, dyreliv og livsbetingelser deles inn i slike parvise motsetninger - når det gjelder det siste kan vi bare tenke på de motsetningsparene som har med værlag og klima å gjøre: vått eller tørt, fruktbart eller skrint og overflod eller fattigdom. På den måten kom steinalderfolkenes verden til å bestå av to halvdeler, som var forskjellige fra hverandre, men likevel forutsatte hverandre. Naturen, det vil si land, sjø, dyr og vegetasjon, hadde en religiøs, sosial og kulturell betydning, som bolig for forfedre og guder og som symbol for sosiale forbindelser. Fjell, sjøer, dyr og planter utgjorde tankeredskaper som menneskene kunne bruke til å konkretisere abstrakte forhold og lage sosiale og mytologiske kart med. Dersom topografiske trekk ble endret, for eksmpel ved at skogen trakk seg tilbake fra kysten, måtte kanskje kartene justeres etter det nye terrenget, eller de gamle kartene måtte utvides med nye områder.

Den sammenblanding av samfunn og natur som forekommer i denne måten å organisere livet på, tjener til å skape forbindelser mellom ting - det være seg grupper av mennesker, naturfenomener eller egenskaper - som tilhører hver sin side av kulturens verdensbilde. Dette fenomenet kommer klarest til uttrykk når skjemaene ikke skiller klart mellom personlige, kulturelle, geografiske eller mytologiske forhold. For ikke bare var for eksempel bosetningens struktur, naturomgivelsene og universet som helhet organisert på identisk vis for steinaldermenneskene. Folk har også forholdt seg til disse likhetene som var de identiske - selv om vi oppfatter dem som høyst forskjellige ting. Jegersteinalderens mennesker levde i like stor grad i en mytologisk som i en geografisk verden, nettopp fordi de ikke skilte klart mellom disse tingene. På samme måte forholdt det seg med omgivelsene. Landskapet ble delt inn i områder som var enten/eller, innerst/ytterst, høyre/venstre, øvre/nedre eller orden/kaos.

I noen grad har vi disse våre fjerne forfedres klassifikasjonsskjemaer med oss den dag i dag. Tenk bare på begrepspar som innmark og utmark, eller på hvordan gårder med samme navn kan skilles fra hverandre med å legge til et ”øvre” eller ”nedre”. Av og til kan vi ane at klassifiseringen i seg selv (”kartet”) har vært det primære, og ikke gårdenes fysiske beliggenhet i forhold til hverandre (”terrenget”). Således kan en gård som i én kilde kalles ”øvre” et-eller-annet, i en annen kilde opptre med prefikset ”vestre” eller ”indre”.

Eig var f. eks. delt i to gårder alt i middelalderen. De ble kalt Vestre Eig og Østre Eig. I forhold til himmelretningene var det nokså misvisende. I dagligtale het gårdene derfor Oppigard og Nerigard. Det er den innbyrdes motsetningen som har vært viktig i navnesettingen i slike tilfeller. Hvilke ord som ble brukt for å markere denne motsetningen, var imidlertid underordnet – og kunne variere fra situasjon til situasjon, relativt uavhenging av topografiske forhold.

Oppe og nede
Med den faste bosetningen, ble de kosmografiene som til da hadde styrt tanker og atferd hos folk som hadde ført en mer eller mindre mobil tilværelse, overført til en erfaringsverden som var statisk og lokal. Bundet til en bestemt, avgrenset lokalitet og til permanente bosetninger som de nå var, hadde de tidlige jordbrukskulturene nye og uante muligheter til å ordne det kulturlandskapet de skapte, etter himmelske, kosmologiske forbilder.

Med tiden, ettersom bruken av landskapet utviklet seg i mer intensiv retning og mulighetene til å omforme omgivelsene ble større, bød det seg bedre anledning for mennesker til å bruke denne symbolske verdensanskuelsen til å skape, i motsetning til bare å tolke, omgivelsene. Da et mer intensivt jordbruk spredte seg i bronsealderen, kunne hele dette systemet av binære opposisjoner og kosmologiske kategorier få fast fotfeste i landskapet, som snart må ha fremstått som en mosaikk av meningsmettede lokaliteter og regioner.

I kraft av å være en mer intensiv livbergningsmåte, fikk det første jordbruket til følge et nytt, av menneskene mer inderlig opplevet – forhold mellom kulturen og de fysiske omgivelsene. De territoriene folk hadde virket i da de fremdeles levet som jegere og sankere, endret omsider karakter. Skogen og slettelandet ved elvene i Søgne ble til et kulturlandskap også i betydningen produksjonslandskap – og de gamle territoriene til klart definerte områder der bare de mennesker som hadde langt ned arbeid i å bearbeide jorden og forme landskapet, hadde tilgang.

Den økende graden av bofasthet som vi kan spore i yngre steinalder (4000-1800 f. Kr.) og bronsealder (1800-500 f. Kr.) som en følge av åkerbruket, fikk som én konsekvens et fastere eiendoms- og territoriebegrep. Det skyldes blant annet at åkerbruket krevet stedbundne investeringer i form av skogrydning, kultivering og såing. Slik investeringer medført en mer eksklusiv – og antagelig ekskluderende – forestilling om besittelse og eiendom. Ikke lenge etter at folk på våre kanter var blitt bofaste bønder, finner vi de første forsøkene på å markere besittelser og eiendomsforhold fysisk i landskapet.

Det er først gjennom denne nyvunne, intensiverte romfølelsen at vi ledes til de synlige og håndfaste bevis for det nye. Tydelige tegn på det nye forholdet mellom mennesker og landskap har vi når vi finner menneskeskapte grenser og grensemarkører av mer symbolsk art. I det kontinentale Europa er det særlig i eldre bronsealder at denne nye bevisstheten kommer til uttrykk. På det tidspunkt finner vi kulturer som markerer grensene for territoriet sitt ved hjelp av diker og jordvoller eller ved å bygge gravhauger og –røyser langs grensene. Noe senere – etter hva jeg kan forstå i yngre bronsealder og eldste jernalder (dvs. århundrene henimot Kr. f.) – opptrer kyst- og åsrøyser i stort antall i Søgne. Disse gravrøysene er vanligst i skjærgården, men finnes også i andre kontekster, oftest på åser eller ved vann i innlandet. Fordelingen av slike røyser i Søgne kan tolkes dithen at gravrøysene omkranser et uvisst antall bosettinger/gårder sentral plassert på Søgnesletten og innerst i Trysfjorden.

Det logiske ved en slik gravskikk synes klart: Når en av slektens døde ble gravlagt i eller ved en grense, formodet man at hans ånd (eller, slik var det iallfall noen hundre år senere, den døde selv) ville beskytte eiendommen mot å falle ut av slektens hender. Vi finner det samme forholdet igjen i et angelsaksisk vers fra en senere epoke:

Eal was thaet mearcland
Morde bewunden
Feondes facne

(Alt marklandet var
Omgitt av død
Snarer for fienden)

Gård og kosmos
Flere trekk ved gårdsgrensemønsteret i Søgne som på det øvrige Agder, peker mot at vi også i denne strukturen har bevart en rest av en mentalitet som har formet kulturlandskapet etter kosmologiske forbilder. Karakteristisk for dette sørvestnorske grensemønsteret er blant annet at gårdsområdene ideelt sett er firkantede, med fire rette hjørner. I mange tilfeller ser det ut som om firkantmønsteret er gjennomført med suveren forakt for det vi i dag oppfatter som ”naturlige” grenser i landskapet, altså elver, bratte heier osv. I kilder fra middelalderen og senere beskrives ofte gårder som liggende "fire honnstavar i mellom", altså noe slikt som ”innenfor fire hjørnestolper.”

Det kan sannsynliggjøres at denne sørvestnorske gårdsgrensestrukturen, med de eiendommelige firsidige gårdsvaldene, har røtter i det norrøne verdensbildet, slik det fremstilles bl. a. i Gylvaginning, der det heter om urjotnen Ymes heller ublide skjebne:

”Dei tok óg skallen hans og gjorde himmelen av han, og sette han opp over jorda med fire hyrne og under kvart hyrne (”undir hvert horn”) sette dei ein dverg; dei heiter så: Austre, Vestre, Nordre, Søre.”

Det er ikke hvilket som helst mytisk motiv, dette. Det er selve verdens skapelse vi har med å gjøre her. I så måte er det neppe tilfeldig at dette motivet synes knyttet til gårdsvaldets form, ja, til gårdens struktur overhodet. Vi må forstå det dithen at våre forfedre faktisk iscenesatte sin egen skapelsesberetning/opphavsmyte hver gang en ny gård ble ryddet. Og selv om veien fra norrøn mytologi til et grensemønster som strengt tatt ikke kjennes før i middelalderen, synes lang, er det et faktum at lignende forestillinger har vært kjent på Sørlandet helt inn i moderne tid. Knut Liestøl beskrev i 1920-årene hvordan det " i Mandalen (...) fremdeles lever en forestilling om, at jorden hviler paa fire stolper; somme tror, at det er mange stolper, og at en brænder hvert aar; naar den siste er brændt, kommer dommedag."

Det synes rimelig at vi her har den paradigmatiske modellen for den særegenhet ved gårdsgrensemønsteret i Søgne, som utgjøres av de firsidige gårdsvaldene, "fire honnstavar i mellom".

Et annet fenomen som likeledes er forutsetter at man i visse sammenhenger har oppfattet gården som et speilbilde av kosmos, har vi i odelen.

På gammelnorsk het det odal. Det er det samme ordet vi finner i orknøyisk udal eller uthal, shetlandsk udal eller odal og færøyisk og islandsk odal. Det norrøne odal har sammenheng med lignende ord i andre germanske språk: I gammelsvensk het det othal, i gammeldansk othól, i gammelhøytysk uodal, i gammelfrisisk ôthol eller êthel - og i angelsaksisk óthel eller éthel. Én av stavene i den eldre runerekken (fra 200-tallet e. Kr.) bærer navnet odal. Ordene adel, edel og odle er dessuten avledet fra odal.

Det er vanlig å anta at det er en sammenheng mellom odel og fedrekult, altså en kultus som vendte seg mot ættefaren (haugbonden, rudkallen) i gravhaugen på gården. I kvadet Ynglingatal heter det om Ynglingeætten at den alt før Harald Hårfagre holdt greie på odelshaugene på slektsgårdene sine. Etter en retterbot fra 1316 skulle vitner i saker som gjaldt odelsrett, regne opp slektslinjen til haugs ok til heidni – det vil si tilbake til gravhaug og hedendom. I Gulatingsloven, som ble nedskrevet på 1200-tallet, regnes jord som odel bare når den har tilhørt en og samme slekt i minst seks generasjoner. I den noe yngre Frostatingsloven er det fire generasjoner som gjelder.

Ordets etymologi er uklar, men man har gjerne ment at odal gjenspeiler en sammenheng mellom arvejord og de forfedrene jorden var overlevert fra. I den svenske Götalagen har vi en levning etter denne sammenhengen: der brukes ordet ättleve i stedet for odal. Det samme forholdet gjør seg gjeldende i den norrøne mytologien. Gudene omtales som sønn eller datter av den og den, og bebor oftest en gård. I førkristen tid forventes så vel guder som mennesker å tilhøre en gård. Når skandinaviske vikinger skulle beskrive bykulturer de hadde besøkt i østerled, hadde de ikke noe annet ord enn gård for selv de største byene. Konstantinopel kalte de følgelig Miklagard – bokstavelig talt ”Storgården”. Og det handler i mindre grad om et språk som manglet ord for å beskrive en ny virkelighet, enn om en mentalitet som ikke kunne forestille seg noen annen bosetningsform enn gården.

Ja, selve det norrøne kosmos var organisert som en gård. For jernaldermenneskene var verden en gård, med innmark og utmark. Midgard – menneskenes bosted, innenfor garden, symbliserte den kontrollerte, odlede den av verden. Midgards ukontrollerte motsetning var Utgard, der jotnene holdt til og kaos hersket.

Den russiske historikeren Aron Gurevitsj beskriver forholdet mellom mennesker og gård som at ”mannen besitter gården, men samtidig besitter gården ham.” Odelsretten var ikke avhengig av jordeiendommens størrelse, men var heller en funksjon av odelsinnehaveren og hans forhold til de foregående generasjoner. Odelsrett var noe et jernaldermenneske var i besittelse av i kraft av å tilhøre en familie bestående av levende og døde slektninger. Derfor var det å stå på god fot med forfedrene innebygget i selve begrepet odal. Forholdet til de døde kunne blant annet ivaretas og komme til uttrykk i kultiske seremonier knyttet til forfedrenes gravhauger. For odelsmannen var det maktpåliggende å beskytte både gården med tunet og åkrene og gravbakken der forfedrene, de som hadde sørget for at den levende slekten kunne dyrke jorden og bo på gården, hvilte.

Tanken om jorden som et objekt, som noe som fritt kan avhendes og omsettes, er ikke så gammel. I de skriftlige kildene fra middelalderen er en slik tankegang helt fremmed. Der behandles jordeiendom aldri som et sjelløst, utvendig objekt. Kirken forsøkte å fremmedgjøre jorden fra bruken av den for å kunne tilegne seg bondejord, men lyktes aldri helt. Landskapslovenes forbud mot hedensk religionsutøvelse må blant annet sees i en slik sammenheng. I Gulatingsloven heter det for eksempel at utesitje – å sitte på gravhauger om natten i den hensikt å få råd og vink fra avdøde forfedre – ikke er tillatt.

Snorre Sturluson skriver at Harald Hårfagre, som døde rundt år 900 en gang, tok odelen fra bøndene. Noen har villet tolket dette dithen at Harald tok eiendomsretten til slektsgårdene fra bøndene. Men odelsretten var ikke utelukkende et eiendomsrettslig fenomen på denne tiden. Odelen var en kvalitet som heftet ved enhver fri mann. Hans karakter av høybyrdig, fri mann inkluderte retten til å besitte jord. Haralds ”odelsran” kan ha bestått i at kongemakten nå gjorde krav på politisk overhøyhet over stormennene, noe de sistnevnte oppfattet som et inngrep i sin frihet.

Vi skal neppe forestille oss odelsretten eller odelsparadigmet som et allminnelig utbredt fenomen. Antagelig var det bare de høybyrdige - storbønder og aristokrati - som var i besittelse av odelsjord. På Island finner vi et begrep som kalles adalbol, og hvis betydning belyses i Sagaen om Rafnkell Frøysgode. I den islandske sammenhengen kan det påvises at store gårder og gårdskomplekser gikk i arv i mannslinjen i samme familie like siden landnåmstiden, og helt til 1300-tallet. Det motsatte av odelsjord var leiejord eller kjøpejord, som nærmest betraktes som løsøre. Denne motsetningen gir først mening dersom vi frir oss fra den tradisjonelle oppfatningen om at det forhistoriske samfunnet bestod av likestilte bønder.

Dermed kan det vel passe å ta maktens kulturlandskap nærmere i øyensyn.

Herre og tjener
I hvert fall fra eldre bronsealder av må vi regne med at kontrollen over et gitt landskap har vært i hendene på et lite segment av befolkningen – enten vi nå skal kalle dem høvdinger, stormenn, aristokrater eller noe annet. Fra dette tidspunkt finner vi spor som kan tolkes dithen at noen har hatt makt til å iscenesette kulturlandskapet til sin egen fordel – i sitt bilde, om man vil.

Gravrøysene fra denne perioden kan åpenbart tolkes i den retning, men fra Søgne har vi dessuten to andre funn som viser at noe nytt er i emning.

I 1872 ble Pålshaugen på Lunde åpnet. Denne gravhaugen var noe slikt som 15 m i diameter og 2 meter høy, men folk mente at den hadde vært en del større tidligere. Inne i haugen, på et leie av sterkt kullblandet jord, var det reist et kammer av store heller, over 2 m langt, halvmeteren bredt og 40 cm høyt innvendig. På kammerets steinsatte bunn lå en dolk av bronse. Dolken er sannsynligvis et importstykke, og den daterer begravelsen og haugen til ca. 1200 f. Kr., eldre bronsealder. Dolken fra Pålshaugen er et av ytterst få funn av bronsesaker fra denne perioden i området mellom Lyngdal og Grimstad, og det er fremdeles det eneste funn av denne typen i Søgne. Trolig var det en kvinne som ble stedt til hvile i Pålshaugen for 3200 år siden.

Det kan ha vært flere gravminner fra bronsealderen i det samme strøket. De to gravhaugene som ble undersøkt av arkeologer på Kleppland i 1960-årene, var konstruert på tilnærmet samme måte som Pålshaugen. Det er ett av disse gravminnene som er rekonstruert og i dag befinner seg i hagen på Søgne gamle prestegård. Kanskje var Klepplandshaugene likeledes fra bronsealderen – de var uansett helt funntomme, slik Pålshaugen, med unntak av den sjeldne dolken, var.

På Stausland gjorde man i 1978 et uvanlig funn, likeledes fra bronsealderen. I dyrket mark, 40 cm under jordoverflaten, stod et kleberkar av usedvanlig form. Karet stod i et 8-10 cm tykt lag av brente kvister, og det var helt tomt. En C-14-datering av kvistene sannsynliggjorde at kleberkaret var gjemt vekk en gang i 800-årene f. Kr. – altså i yngre bronsealder. Funnet skal antagelig oppfattes som et offer.

Det er altså først i bronsealderen at det arkeologiske materialet fra Søgne viser oss at iscenesettelsen av kulturlandskapet tar andre veier enn tidligere. Kvinnegraven i Pålshaugen er – kan hende i likhet med kyst- og åsrøysene – et uttrykk for en ny monumentalitet, mens det nedgravde offerfunnet fra Stausland kan tolkes som at selve den fruktbare jorden nå var meningsbærende på en annen måte enn tidligere. Til sammen kan disse funnene symbolisere den nye, intensiverte romfølelsen og det nye kulturlandskapet som etableres i yngre steinalder/bronsealder.

Men ved siden av den pregnante symbolikken i Søgnefunnene fra bronsealder, lurer et annet aspekt: Plasseringen i landskapet. Vi befinner oss i ett og samme overordnede landskapsrom, enten vi snakker om Pålshaugen eller Stausland. Dette landskapsrommet, slettelandet som grovt sett omfatter de gode åkerbruksområdene mellom Lundeelven og Søgneelven, ser ut til å ha fått en særskilt betydning i bronsealderen, om ikke enda tidligere. At det finnes en sammenheng mellom denne betydningen og de gode forutsetningene for jordbruk nettopp i dette området, er åpenbart. Men sammenhengen er neppe så direkte. Vi må ikke glemme at funnene fra Lunde og Stausland ikke er tilfeldig mistet eller deponert på et hvilket som helst sted. Funnene gir ikke noe ”objektivt” inntrykk av bosetning og folketetthet i bronsealderen – tverimot er det grunn til å tro at også andre deler av Søgne enn slettelandet mellom elvene var bosatt i denne perioden.

Det vi har for oss, er et villet bilde av kulturlandskapet for 3000 år siden. Noen har bevisst konstruert et kulturlandskap som har områdene mellom Søgne (gården) og Lunde som rituelt sentrum. Pålshaugens intrikate oppbygging er et resultat av ritualer – seremonier som antagelig har involvert mange mennesker og kan ha foregått fasevis og over lang tid. Slike ritualer er det som har konstituert området mellom elvene som tankemessig fikspunkt og seremonielt sentrum i Søgne. Rundt dette midtpunktet foregikk ofringer til høyere makter, og her lå nekropolisen. Dette er et iscenesatt landskap, og det er trolig at det er et maktens landskap. Hvem som stått for regien, vet vi ikke. Men at regissøren har hatt sitt faste tilhold på en bosetning innenfor det samme landskapsrommet, må vi kunne anta.

I funnene fra Pålshaugen og fra Stausland ser vi antagelig etableringen av ”Søgne” som politisk senter i bygden. Med ”Søgne” mener jeg en sentral bosetning i området Søgne – Lunde. Om vi har å gjøre med én storgård eller en gruppe av gårder og etter hvert en landsby etter sørskandinavisk modell, er egentlig et spørsmål som er umulig å svare på pr. i dag. I denne sammenhengen er det heller ikke av så stor betydning.

Hovedgården som monument
I eldre jernalder (0-600 e. Kr.) tar antagelig ”Søgne”-komplekset mer og mer form av en hovedgård av omtrent samme type som dem vi finner en del andre steder vest på Agder – Oddernes, Snartemo, Berge i Lyngdal, Lunde på Lista, Spangereid m. fl. Det gravfeltet som det fremdeles finnes rester av på Songvig og Eig, var i sin tid Søgnes største. Sammen med gravplassen på Stausland indikerer Songvig-Eig-feltet at iscenesettelsen av kulturlandskapet fortsatt tok utgangspunkt i landet mellom elvene som rituelt og politisk senter.

Men på Kirkejordet mellom Søgne gamle kirke og det nye kulturhuset, lå det også et gravfelt frem til ca. år 1800, da haugene ble fjernet på grunn av dyrkningsarbeid. Antagelig var disse gravhaugene fra romertid eller folkevandringstid (0-600 e. Kr.), og senest fra det tidspunktet av peker området rundt dagens landbruksskole seg ut som det sentrale midtpunktet i det ritualiserte maktlandskapet mellom elvene. I vikingtid og middelalder er det helt tydelig at iscenesettelsen av Søgnelandskapet foregår med utgangspunkt i stormannsgården Søgne. Men slik kan det ha vært også noen hundre år tidligere. Det foreligger pr. i dag tre C14-dateringer fra kokegroper i gamlekirkens nærområde – en fra eldre romertid og to fra tidlig middelalder. Det er ikke urimelig å tolke dateringene dithen at vi har å gjøre med plasskontinuitet for stormannsgården like siden tiden omkring Kristi fødsel.

La meg et øyeblikk få henlede leserens oppmerksomhet mot et par interessante stedsnavn. Gården Søgne antas å ha fått navnet sitt etter elven, Sygna, ”den syngende”. Den lokalkjente vil vite at det finnes en hel gruppe lignende navn: Songvig, Songvår og Songdalen. Når det gjelder antagelsen om at det er elven som har gitt navn til gården, har jeg ingen innvendinger.

Men jeg aksepterer ikke uten videre at elven (eller en tenkt fjord, kalt Song) også har gitt navn til f. eks. Songvig og Songvår. Jeg vil hevde at det ut fra det perspektivet vi har anlagt i denne studien, gir bedre mening å se på senteret ”Søgne” som navnegiver, slik at Songvig blir ”Søgnes vik” og Songvår ”Søgnes (fiske-)vær”. Det er ingen ting i veien for at disse navnene har oppstått i forhistorisk tid. I så fall må det være berettiget å anta at navnene forteller om gammel bruks- og eiendomsrett, i den forstand at Songvig faktisk ble oppfattet som en del av komplekset ”Søgne” og at Songvår faktisk var et vær under ”Søgnes” kontroll. Navnegivning er åpenbart et sentralt i iscenesettelsen av landskapet. Tolket på den måten, underbygger Song-navnene hypotesen om at det var et miljø rundt gården Søgne som regisserte iscenesettelsen.

I vikingtid og tidlig middelalder (i denne sammenheng ca. 800-1100) aksentueres dette forholdet. Nå er det hovedgården Søgne – det senere gnr. 1, bnr. 1 – som etableres/forsterkes som monument og senter.

”Aintir risti stin thina…”
Ved inngangen til vikingtid bestod det vi må ha lov til å kalle Søgne hovedgård – slik vi i dag kan rekonstruere den, vel å merke - av en bebyggelse av ukjent omfang og et tilhørende gravfelt. Jeg tror det er fruktbart å betone sammenhengen mellom de ulike elementene, i dette tilfellet gravfeltet og bebyggelsen, og tolke dem som en enhet – et monument. Videre gjennom vikingtid og inn i kristen middelalder kan vi spore hvordan dette monumentet stadig fikk tilført nye elementer.

Tidlig i 1000-årene ble det reist en runestein på hovedgården – det er den som i dag står på tunet foran den gamle presteboligen. Søgnesteinen utgjør en parallell til den mer kjente runesteinen fra Oddernes, og det er mulig at det er samme Øyvind/Eyvind som omtales på begge steinene. Søgnesteinen har følgende innskrift: ”Øyvind reiste denne stein etter Gunnvald, sin sønn”. Nicolai Wergeland skriver i 1811 at runesteinen ”forhen” skal ”have staaet paa Kirkegaarden, men er derfra bleven flyttet af en Præst (…).”

Like ved kirken skal det dessuten ha ligget en bautastein til – med eller uten runer. Lauritz Fuglevik fortalte til arkeologen Sigurd Grieg (i 1931) at ”ved Søgne kirke ligger en sten, som det skal være sterkt uthviskede runer på.” Om bauten(e)s opprinnelige plassering, kan vi bare anta at de(n) har stått oppreist i nærheten av kirken. Trolig er det en forbindelse mellom steinen(e) og gravhaugene på Kirkejordet. Kan hende strakte gravfeltet seg tidligere helt bort til den nåværende kirkebygningen, slik at runesteinen og den andre bautaen som tradisjonen forteller om, skal tolkes som tilføyelser til et eksisterende monument (gravfeltet). I så fall kan meningen ha vært å betone kontinuitet og historisk forankring – nettopp i en periode da det ser ut til å skje store og gjennomgripende endringer i Agders kystlandskap.

For å gi et hint: Det er ting som tyder på at det nettopp i 1000-årene vokser frem godssystemer som omfatter større områder enn tidligere. I deler av Sverige fortellerer runeinnskrifter at gårder som ligger så langt som 15 kilometer fra hverandre, har inngått i én og samme stormanns jordegodskompleks. Det er omtrent like langt som avstanden mellom Otruneset og Søgne, og på begge disse stedene har vi runesteiner som omtaler en mann ved navn Øyvind/Eyvind. På Søgnesteinen heter det at han reiste stein etter Gunnvald, sin sønn. Det er nærliggende å foreslå både Søgne og Otruneset har inngått i godskomplekset til stormannen Øyvind. Dersom dette representerte noe kvalitativt nytt i sin samtid, kan vi godt forstå ønsket om å markere kontinuitet og historisk forankring ved å bygge videre på et eksisterende monument – slik denne Øyvind i så fall gjør, ikke bare i Søgne, men også på Oddernes.

På Oddernessteinen forteller Øyvind at han lot bygge kirke på sin odel. Søgnesteinen nevner ikke noe om kirkebygging, men det er ingenting i veien for at den første kirken på Søgne hovedgård ble reist alt tidlig i 1000-årene. Bosetningssporene fra tidlig middelalder i nærheten av dagens kirkegård gir oss lov til å regne med at vi på Søgne gamle prestegård har et eksempel på en stormannsgård med kirke og runestein, slik de kjennes fra Danmark og Sverige. Det er en lignende samlokalisering som gjør seg gjeldende på Otruneset.

En slik stormannsgård integrerer førkristne og kristne elementer – jernaldergravfelt, runestein og kirke – i ett eneste monument. Og det dreier seg om et kristent monument – om enn ”kristent” i en annen betydning enn den gjengse i dag. Vi kan spørre oss hvordan det var mulig.

De levende og de døde
Det sør- og vestnorske samfunnet ved forrige tusenårsskifte var et stormannssamfunn, der en rekke lokale stormenn inngikk allianser og fiendskap seg imellom, og under seg hadde undergitte bønder og mindre stormenn som igjen hadde bønder under seg. Bøndenes underordning har bestått i troskapsbånd mellom aristokrat og bonde. Bonden har stått under aristokratens vern, og har til gjengjeld overført til ham en del av avkastningen av jorden, en slags primitiv utgave av middelalderens landskyldsystem.

Den tidlige kongemakten bygget videre på de gamle, lokale strukturene. Kongen knyttet stormennene til seg og gjorde dem til sine menn. Kongsmennene forpliktet seg til å støtte kongen i krig, og kunne til gjengjeld regne med kongens vennskap og hjelp til å beholde sin lokale makt og sine jordegods. Risikoen stormennene løp, var at underordningsforholdet til kongen også medførte at han kunne ta godsene deres fra dem dersom de ikke tjente ham trofast.

Forbindelsene mellom konge og stormann var av samme slag som dem som eksisterte mellom stormannen og hans undergitte. Gjensidige løfter om troskap og vern knyttet herre og undergitt sammen, og den sterkes trussel var å jage den illojale undergitte fra gods og grunn.
Kongen måtte vise sine frender gavmildhet og annen begunstigelse. Stormannen kunne på sin side vise sitt vennskap med kongen ved å sørge for kost og losji til prestene hans. Den viktigste handlingen en stormann omkring år 1000 kunne utføre for å understreke at han var kongens venn og fortrolige, var å bygge kirke på en (eller flere) av gårdene i godset sitt.

Trolig har utviklingsforløpet vært slik i Søgne.

Den samme forpliktelsen til å vise tilhørighet til kongens skikk, har muligens hvilt på de mektigste av de bøndene som var allierte med de lokale høvdingene. Mange steder på Sørlandet viser det seg iallfall at det i løpet av middelalderen har vært bygget kirker på gårder ikke langt fra de senere sognekirkene, i noen tilfeller på nabogårdene til kirkestedet. Slik var det i Lyngdal, der det ved siden av dagens sognekirke på Å også fantes en kirke på Berge. I Mandal hadde både Halse og Sånum kirke i middelalderen, og det er mulig at den for lengst nedlagte Foss kirke i Sør-Audnedal skal forståes på samme vis. Det er rimelig å tolke tradisjonen om at det skal ha stått et kapell på Torve i Søgne, på samme måte.

Forholdet mellom de levende og de døde antas gjerne å ha gjennomgått radikale endringer som en følge av kristningen av landet på 900- og 1000-tallet. Den hedenske praksisen med gravgaver og begravelse under haug forsvinner, og de gamle gårdsgravfeltene må vike for de nye, kristne kirkegårdene. Klarest har kan hende synet på kristningen som et ugjenkallelig brudd, blitt artikulert av historikeren Fredrik Paasche, som i poetiske vendinger beskrev hvordan ”horg og hov sank” da Hvitekrist erobret landet.

I Søgne har vi en situasjon der kirke og kirkegård en gang i sen vikingtid eller tidlig middelalder har blitt anlagt på, eller i umiddelbar tilknytning til, en hedensk gravplass. Dette er er ikke noe uvanlig fenomen. De norske middelalderkirkene ligger ofte ved forhistoriske gravfelt og har dessuten navn etter, eller ligger på, de gårdene gravfeltene tilhører. Hvorfor denne topografiske samhørigheten mellom kristen kirke og kirkegård og hedensk gravplass?

Antagelig var det en utbredt praksis i den egentlige misjonstiden å vigsle gravplasser. Først på et senere tidspunkt ble det reist kirker på disse plassene. Enkelte steder på Sørlandet er det tradisjon om at gudstjenester ble holdt ved et reist kors før kirken ble reist – det gjelder blant annet Harkmark. Disse vigslede gravplassene må ikke sjelden ha vært en del av gårdenes gravfelt. I slike tilfeller har vi for oss en ubrutt begravelsestradisjon fra hedensk og inn i kristen tid.

Gravhaugen og gravplassen var gårdens helligdom i eldre jernalder og vikingtid. ”De døde var ikke døde,” skriver Emil Birkeli, ”og deres eksistens var ikke bare innskrenket til haugen, men de bodde skjult og i løynd i naturen omkring dem i et rikere, lykkeligere og triveligere liv enn de levende selv.” Han finner i folketroen minner om ”avhengighet av vesener som bodde i gravhauger, og om plikten til å tjene dem og være dem til behag for selv å få hjelp av dem og lykke i dagliglivets alle foretagender.”

Forholdet til de døde kunne blant annet ivaretas og komme til uttrykk i kultiske seremonier knyttet til forfedrenes gravhauger. For odelsmannen var det maktpåliggende å beskytte gården med tunet og åkrene og gravbakken der forfedrene, de som hadde sørget for at den levende slekten kunne dyrke jorden og bo på gården, hvilte.

Vi kan karakterisere forholdet mellom levende og døde i førkristen tid som et gjensidig avhengighetsforhold. Og det er utveksling av gaver som konstituerer og opprettholder dette forholdet. Blant gavene fra de døde til de levende er jord, personlig identitet, sosial status, ja, livet selv. Disse gavene krever en gjengave. En gavegiver innehar varige rettigheter i gaven, og dermed også i den som besitter den. Et stabilt og balansert forhold mellom de dødes og de levende samfunn kan utelukkende etableres i form av gjengaver fra de levende til de døde. De etterlatte risikerer hele tiden å bli utsatt for de dødes hevn: Dersom gavene uteblir, kan de dødes inngripen i de levendes verden bli katastrofal og voldsom.

I de norrøne sagaer og i heltediktningen er det slett ikke uvanlig at de døde vender tilbake til de levendes samfunn i den hensikt å hevne en ærekrenkelse, straffe en forbrytelse, gi råd til sine etterkommere eller skjenke de levende gaver. I Hervarar saga vekker Hervor opp sin døde far, Angantyr, og krever å få Tyrving, det sagnomsuste sverdet hans. Hun får det, men en motvillig Angantyr advarer henne og sier at sverdet blir Hervors og ættens undergang – hvilket det da også senere blir. I andre tilfeller gir den døde bort gjenstander frivillig, som gave.

I førkristen tid kan vi tenke oss at gravgaver og regelmessige offer til familiens eller slektens døde ble gjengjeldt med vern og beskyttelse i et evig kretsløp av gaver og gjengaver mellom levende og døde. For jernalderens mennesker innevarslet døden derfor ikke et fundamentalt brudd med de levendes tilværelse, men snarere en relativ forandring mellom avdøde og det fellesskapet han tilhørte. De døde utgjør fortsatt en viktig, men adskilt gruppe i samfunnet, og i kraft av å tilhøre samfunnet, spiller de en betydelig rolle i samhandlingen mellom de gjenlevende. Slekten innbefatter med andre ord noe mer enn de til enhver tid levende slektninger: Til slekten hører også de døde - og for så vidt de ennå ikke fødte, kommende generasjoner.

Det var dette mentale universet kristendommen møtte i vikingtiden. Et lignende møte hadde funnet sted flere hundre år tidligere – i Frankerriket.

I Flonheim i Rheinhessen fant man midt på 1800-tallet rester av et gravfelt under den eldste delen av sognekirken. Til sammen grov man opp 10 begravelser som tilhørte medlemmer av en mektig familie. Tidlig i 700-årene var det bygget et gravkapell der sognekirken nå stod. Men samtlige 10 graver viste seg å være eldre enn kapellet. Ja, den eldste og rikeste graven ble tidfestet til årene omkring 480 – mange år før frankerne tok kristendommen. Rundt denne graven var andre fremtredende familiemedlemmer blitt gravlagt på 500- og 600-tallet.

Da gravkapellet ble reist mange år senere, var fortsatt tradisjonen om denne primærgraven levende, og byggherren sørget for at den da 300 år gamle graven ble gitt en fremtredende plass i den nye bygningen. De øvrige familiemedlemmenes graver fikk også plass innenfor kapellmurene. Dette mer enn antyder at den intime sammenhengen mellom hedenske og kristne familiemedlemmer ikke var blitt brutt av den kristne dåpen. Den utvilsomt hedenske forfaderen har tvert imot blitt gitt en begravelse i et kristent kapell lenge etter sin død – og dermed blitt inkorporert i den nye, kristne familietradisjonen.

Antagelig har skikken med å innbefatte hedenske forfedre i den kristne dødskulten vært i bruk også hos oss, i vikingtid og tidlig middelalder. Danskekongen Harald Blåtann hadde for eksempel i første omgang gitt sine foreldre, Gorm og Tyra, en tradisjonell hedensk begravelse. Men da kongen rundt 960 aksepterte kristendommen, lot han foreldrenes gravhaug åpne, og iallfall farens lik ble plassert under gulvet i den kirken Harald anla rett i nærheten.

Forklaringen må være at kristningen ikke i første rekke var et personlig trosanliggende, men en kollektiv handling, og derfor omfatter den hele slekter, ja, hele folkegrupper. I det frankiske tilfellet er dette akseptert lære hva angår to grupper av frankere – de samtidige og de kommende. Men omvendelsens kollektive karakter tyder på at også en tredje gruppe var innbefattet: forfedrene. Forestillingen om slekten som en enhet av døde og levende var med andre ord fortsatt utbredt i den første kristne tid.

Slik kunne folkevandringstidens ramhedenske Søgnehøvdinger nokså uforberedt banke på porten til Himmelrik – som ”ofre” for den første kristne tids forestillingskontinuitet - forestillingen om slekten som en enhet av døde og levende medlemmer.

Selvsagt er det også et maktpolitisk aspekt ved denne kristningen av for lengst henfarne, hedenske forfedre. For dersom det ikke bare var stormannen og hans allierte og undergivne som var forventet å følge kongens skikk og ta imot kristendommen, men også stormannens forfedre – hva da med de undergivnes forfedre? På de aller fleste gårder ble jo ikke den hedenske gravplassen etterfulgt av kirke og kirkegård på stedet. Flere gårder i Søgne hadde hatt sine egne gårdsgravfelt i eldre jernalder. I gravhaugene der hvilte deres forfedre, men jorden de lå i, ble ikke vigslet.

Derfor må vi tro at disse forfedrene forble hedninger. I middelalderen ble etterkommerne deres stedt til hvile på stormannens kirkegård på hovedgården. For disse etterkommerne, for det store flertall av mennesker i Søgne, representerte den nye gravskikken dermed et ugjenkallelig brudd. For i motsetning til stormannen, kunne folk flest ikke gjøre seg forhåpninger om å møte igjen sine forfedre i det hinsidige.

***
Jeg skal ikke forfølge iscenesettelsen av Søgnes kulturlandskap videre opp gjennom tidene. Ved overgangen fra den egentlige vikingtid til middelalder var Søgne (gården) etablert som et ”moderne” sentrum i de fleste betydninger av ordet: politisk, administrativt og religiøst. Monumentet Søgne gamle prestegård hadde den samme, karakteristiske plassering i landskapet som andre av datidens hovedgårder og kirkesteder: Høyt og fritt, tronet den. Arkeologiske undersøkelser i 1990-årene viste at området sør for kirken opprinnelig har vært mer kupert enn i dag. Sett fra sør har kirken ligget på en høyde i landskapet, omtrent slik den fremdeles gjør om vi nærmer oss østfra. Den naturgitte bakgrunnen, med fjell, skog og vann, er selvsagt med i dette bildet, men foran den finner vi bondens landskap - det tradisjonelle kulturlandskapet. Hvis man tar seg tid, ser man at alle linjer i dette motivet samler seg om kirken som midtpunkt. Her har jeg trukket det lenger – og forsøkt å vise hvordan iscenesettelsen av kulturlandskapet har foregått med Søgne gamle prestegård som utgangspunkt i mer enn 3000 år.

Arkivert i:

• agder
• bosetning
• steinalder
• bronsealder
• jernalder
• vikingtid
• middelalder
• arkeologi