Utgravningen på Hogganvik

Runesteinfunnet i Mandal i fjor høst fikk stor oppmerksomhet. Den lange innskriften med eldre runer kom for dagen da en huseier ville snu en stor stein som lå under en trerot i hagen. Runesteinen kan være så gammel som fra 200- eller 300-tallet e.Kr. Funnet fikk som sedvanlig navn etter funnstedet, og Hogganviksteinen ble navnet. I begynnelsen av mai står utgravningen av funnstedet på Hogganvik for døren – og spørsmålene i kø. For aldri tidligere har arkeologene hatt mulighet til å kikke en så gammel runestein nærmere etter i kortene!

Langt de fleste runesteinene i Skandinavia er fra vikingtiden, brorparten av dem fra 1000-tallet. Steinene fra yngre romertid og folkevandringstid er derimot sjeldne fugler. Da Hogganviksteinen dukket opp i september, var det gått 62 år siden forrige funn her til lands. Innskriften er dessuten en av de lengste vi kjenner fra denne tidlige perioden. Steinen ser heller ikke ut til å være flyttet særlig langt fra sin opprinnelige plassering. Alt dette bidrar til å forklare den store interessen for steinen i fagmiljøet – og hvilken betydning den forestående utgravningen har.

Hogganviksteinen har fire linjer med runer. Runologen James Knirk har arbeidet med lesning og tolkning av innskriften. Første del av innskriften er en gravskrift over en person ved navn KelbaþewaR; KelbaþewaRs stein, står det. Dette er en uttrykksmåte som kjennes fra andre av de tidlige runeinnskriftene. Den neste delen av innskriften er mer problematisk. Den består dels av gjentagne a’er avbrutt av sekvenser med konsonanter, og det er mulig at det er bokstavmagi vi har for oss. Det er ikke helt uvanlig med slike gjentagelser i de eldste runeinnskriftene, og det er mulig at det ligger magiske forestillinger bak. Heller ikke den neste delen er lett å tolke, men Knirk mener iallfall at det er språklig materiale. Avslutningen på innskriften volder derimot ikke store problemer. Der er det runeristeren selv som trer frem; han forteller at han heter NaudigastiR (som ordrett kan oversettes ”Nødgjest”), og at han også kalles (eller er?) Jerv.

Vårens utgravning blir en historisk mulighet til å studere en så tidlig runestein in situ. Vi er ikke sikre på at steinen ikke har vært flyttet på tidligere, men det er en rimelig sjanse for at den ikke har vært det. At runeinnskriften er en gravskrift, viser jo Knirks tolkning med all tydelighet. Men lå steinen opprinnelig over en grav, stod den ved eller på en grav eller kan den være reist til minne om en mann som døde et helt annet sted enn på Hogganvik?

Steinen ble funnet liggende, med innskriften vendt ned. Skjult av steinen lå en stein til, og denne kan se ut til å være sidestein i en grav, eller muligens en del av fundamentet til runesteinen. Skulle vi finne en grav der, vil vi kanskje for første gang kunne datere en runestein fra denne perioden med større nøyaktighet! Det er en arkeologs våte drøm…

Men selv om det finnes en grav der, betyr ikke det nødvendigvis at runesteinen har ligget over den. Det er tvert om flere argumenter for at steinen opprinnelig har vært reist. For det første er det innskriften. Det er ingenting ved den som tyder på at den ikke er ment å skulle ses, og langt de fleste av disse eldste runesteinene har da også vært reist, ofte på steder der sjansen var god for at mange ville se dem. Men det er også noe med måten innskriftsflaten er disponert på. Det ser ut til at runeristeren har laget innskriften langs kanten først, men han har stanset tilsynelatende umotivert og istedet avsluttet denne innskriften med en vannrett linje, fra høyre til venstre på det flate partiet. Dette er enklest å forklare dersom han visste at steinen skulle reises, og at deler av den dermed ville havne under jorden.

Har steinen stått - og stått støtt - dukker selvsagt spørsmålet om når og hvorfor den endte opp liggende på bakken. Den lave graden av forvitring på flatsiden, til forskjell fra kortsidene og baksiden, kan tyde på at det ikke har gått så svært lang tid fra steinen ble reist, til den ble veltet. Sjansen for at den har falt om kull under sin egen vekt, er liten. Trolig vil den arkeologiske undersøkelsen kunne avgjøre hvordan steinen har vært fundamentert.

Fra Sverige - og fra vikingtiden, vel å merke - har man eksempler på at det er foretatt ofringer i tilknytning til runesteiner. Levningene minner om dem som av og til forekommer i forbindelse med gamle grensemerker (reiste steiner, røyser etc.), og består av knust kvarts, trekull osv. En viss mulighet kan det jo være for at denne tradisjonen med vigsling e.l. av runesteiner går tilbake til eldre jernalder. Det er iallfall et moment å ha med seg når utgravningen begynner.

Siden runesteiner fra folkevandringstiden er så sjeldne funn – noe slikt som 50 stykker er alt som er kjent i hele Skandinavia – kan det jo være grunn til å spørre: Hvorfor akkurat Hogganvik? Svaret på det spørsmålet vil neppe utgravningen kunne gi, og sjansen er liten for at vi noensinne får vite det. Det er ingen som kan fortelle oss det, selv om runeinnskriften altså inneholder navnene både på den døde og på den som ristet runene. Det er en nærliggende tanke at kunsten å riste runer og skikken med å hogge innskrifter i stein i denne tidlige perioden er knyttet til et ledende samfunnssjikt. I forlengelsen derav kan man så tenke seg at runesteinene er å finne på storgårder, kanskje lokale maktsentra.

Når det gjelder den mest kjente av runesteinene fra folkevandringstiden, Tunesteinen fra Østfold, stemmer både innskriften isolert sett og plasseringen av steinen godt med en slik tanke. Men dette er neppe det typiske mønsteret. Ser vi på de folkevandringstidssteinene som er funnet i landet forøvrig, er i hvert fall bildet nokså diffust.

Spennende blir det uansett på Hogganvik når det braker løs på mandag.