Gården Lastad innerst i Lyngdalsfjorden kjenner vi som
småbåthavn, og som et tidligere lokalt industri- og håndverkssentrum, med
sagbruk, ferdighusproduksjon og møbelfabrikk. Men hva betyr egentlig det litt
uvanlige gårdsnavnet, Lastad, og kan
navnet fortelle oss noe mer om virksomheten på stedet i tidligere tider? Og kan
det tenkes at det dreier seg om oppkalling etter mer kjente «Lastadier» i
Amsterdam eller de tyske østersjøbyene?
Aller først: Lastad er et sjeldent, men ikke enestående
stedsnavn. Som gårdsnavn finner vi det også i Søgne, ved utløpet av
Trysfjorden. Begge steder dreier det seg om nokså unge gårder: Lastad i Lyngdal
var husmannsplass under Vilshammer i 1723, mens Lastad i Søgne var plass under
Ålo den gangen. Navnet er imidlertid kjent flere steder på sørlandskysten –
Lasta(d) i Flekkefjord, Lasta(d) i Lindesnes og Lasta(d)en i Lillesand. Ikke i
noen av de sistnevnte tilfellene er Lasta(d)-navnet blitt bebyggelsesnavn i
eldre tid, men er marknavn på lokaliteter nær kysten.
Om betydningen av navnet i Søgne skriver Oluf Rygh (i Norske
Gaardnavne) at det utvilsomt kommer av Ladstad, i betydningen «ladeplads» (lasteplass)
for skip. I så måte slutter det seg til mer utbredte navn av typen Lahelle og
Laberg, som er sammensetninger med det gammelnorske ordet (h)lað. Verbet å lade (hlaða) bety «å legge noe opp/å laste fartøy
eller lastedyr med noe».
Lahelle og Laberg
Arkeologen Sigurd Grieg tok i sin tid for seg
Lahell(e)-navnene i Norge, og kom til at navnene betegnet steder som hadde
fungert som viktige markedsplasser og utskipningssteder i vikingtiden. Navnet
kan «oversettes» med «laste-hella» (av helle, dvs. flatt berg). Etter Griegs
tid har det imidlertid vist seg at det finnes en hel del flere forekomster av
navnet enn det han var klar over. Han kjente til seks stykker, først og fremst
rundt Oslofjorden og på kysten videre sørover til Kristiansand. I dag vet vi at
Lahelle-navnet har noe større utbredelse, og blant annet finnes i Flekkefjord
og på to ulike steder i Farsund.
Lahelle er likevel ikke et vanlig navn, og tolkningen som
havn og utskipningssted kan være riktig nok. Om akkurat den aktiviteten går
helt tilbake til vikingtid, er vanskeligere å si, men utenkelig er det vel
ikke. Fra middelalderen må vi i hvert fall regne med at navnene – og funksjonen
som havne- og lasteplass – er.
Mens Lahelle-navnene i stor grad er et østlandsk og
sørlandsk fenomen, er det et annet navn med lignende betydning som dominerer i
lenger vestover og nordover på kysten. Grieg pekte i sin artikkel på det vanlig
forekommende stedsnavnet Laberg, som betyr noe slik som et flatt berg som er
egnet til å laste skip ved, og som han mente kunne betegne lignende lokaliteter
som «lahellene».
Senere har en historiker, Lars Ivar Hansen, tatt opp denne
tråden. Han har studert Laberg-navnene i Sør-Troms spesielt, og kommet til at
det finnes en plass med slikt navn innerst i alle fjorder, og dit det dessuten
fører tradisjonelle ferdselsveier videre opp på fjellet. Dermed konkluderte han
med at det trolig er tale om steder der det har foregått utveksling og
varebytte.
Det har imidlertid vist seg at utbredelsen av navnet La(d)berg(et)
er større enn Hansen antok, og at navnet forekommer langs hele kysten sør til
Kristiansand, og med en utløper helt til Vestfold. Navneforskeren Ola Stemshaug
mener blant annet av den grunn at Ladberg neppe kan vise til steder med
betydning for et større område, men helst har vært lastested bare for en gård
eller grend.
Hva med Lastad?
Mellom Lahell(e)-navnene i øst og La(d)berg(et) i vest og
nord finnes altså de sørlandske La(d)stad-navnene, som trolig har et lignende
betydningsinnhold.
For ut fra det man vet om de nevnte lokalitetene på Agder,
passer tolkningen som «ladeplads» for skip godt. Lastad i Søgne ligger ved
Trysfjorden, Lasta(d)en i Lillesand ligger ved Kaldvellfjorden, Lasta(d) i
Lindesnes ved Naversundet/Snig og Lasta(d) i Flekkefjord på Sundesiden, like
utenfor byens havn.
I alle tilfellene dreier det seg om havner som vi vet spilte
en viktig rolle, først og fremst for skotsk og etter hvert hollandsk tømmerhandel
på 1500-tallet og senere, og er steder som dukker opp i de eldste bevarte
tollregnskapene fra begynnelsen av 1600-tallet. For Lyngdals del er det
nærliggende å tenke på det nærliggende Dragedalen, som Rygh antar inneholder
ordet drag, i betydningen «Vei, ad hvilken Tømmer og Ved slæbes».
Dessuten vet vi at det også fantes folk lokalt som drev med
skutetrafikk og tømmerhandel, så som Oluf Nilsson på Kvavig i andre halvdel av
1500-årene. I 1596 klager kong Christian den fjerde i et brev over bøndene i
Lister len, som «hugger de skjønneste og største egetræer… (og) selger til
fremmede, baade hollændere, engelske, skotter og andre, og de siden deraf
skjære de skjønneste planker til skibsbygning og andet». På denne tiden var
Lister en av de landsdeler der det ble bygd flest fartøyer, ettersom tilgangen
på eiketømmer var stor.
Det er ikke usannsynlig at Lastad-navnet i Lyngdalsfjorden
og andre steder på sørlandskysten er minner om denne aktiviteten. Men det kan
være verdt å merke seg at de nevnte stedene uten unntak ligger litt perifert,
altså i utkanten, av selve den historiske havnen. Og i minst ett tilfelle
(Flekkefjord) vet vi at Lasta(d) i hvert fall i nyere tid først og fremst ble
brukt til å losse ballast fra
seilskutene. Lasta(d) ved Naversundet i Lindesnes er dessuten et navn som er
knyttet til sjøområdet, og ikke til et sted på land.
Det fører meg over til en interessant mulighet, nemlig at
navnet «lastad» kan være inspirert av stedsnavnet Lastadie, som forekommer i Amsterdam og i så å si alle de nåværende
og tidligere tyske (hanseatiske) østersjøbyene. Navnet Lastadie er av flamsk
opprinnelse, og betegnet i utgangspunktet «lastested», slik som i Lahelle- og
Ladberg-navnene her hjemme. Senere kom Lastadie til å være navn på steder i
utkanten av byene der tyngre gods og ballast ble lastet og losset, og der skip
ble bygd.
Lastadie i denne betydningen finner man foruten i Amsterdam,
i hvert fall i Lübeck, Stralsund, Stettin, Königsberg (Kaliningrad), Danzig
(Gdansk) og Elblag. Samtlige var viktige havner, og skip derfra besøkte titt og
ofte vår landsdel i denne perioden, og vice versa. At det nettopp på
sørlandskysten, der kontakten med de nevnte havnene var særlig stor, kan ha
vært nærliggende å kalle opp plasser med tilsvarende funksjoner her hjemme
etter disse stedene, er ikke overraskende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar