«Byens stygge
Forstæder», skrev Welhaven, mens «Forstædernes Dynger af Hytter og Smaahuse» forstyrret
P.C. Asbjørnsens utsyn fra Ekeberg over Christiania i 1848. På 1700- og
1800-tallet bidro urbanisering og befolkningsøkning til at forsteder som Vika,
Vaterland og Grønland vokste frem som tettsteder like utenfor bygrensene. Men noe
rent hovedstadsfenomen var forstedene ikke – de fantes i de fleste norske byer,
store som små.
Forstedene var både by og ikke-by, og over alt hadde
Welhavens utsagn om «stygge Forstæder», sosiale og politiske konnotasjoner
utover den rent faktiske beskrivelsen av tette, uregulerte «Dynger af Hytter og
Smaahuse». Tromsøstranden «ansees for et almindeligt Tilholdssted for den
sletteste Deel af de didhen søgende Mennesker,» het det da Stortinget vedtok å
slå forstaden sammen med byen Tromsø i 1842. Da Vika skulle saneres og
moderniseres i 1920-årene, het det at «det er ikke farlig å gå i Vika, iallfall
ikke ved høilys dag».
Vaterland utenfor Christiania. Fra Skilling-Magazin. |
Datidens byer – kjøpsteder og ladesteder – hadde sine faste
grenser, sine privilegier knyttet til handel og håndverk og sin mer eller
mindre strenge regulering av bebyggelsen, etter hvert i form av murtvang osv. Fra
gammelt av fantes det husklynger i tilknytning til byene, men utenfor selve
bygrensen. I juridisk henseende tilhørte disse forstedene landdistriktet, mens
beboerne like gjerne kunne ha sitt daglige virke i byen. Utover på 1800-tallet,
i takt med økende urbanisering og folkevekst, utviklet mange forsteder seg til
tettsteder med uregulert trehusbebyggelse, og i flere tilfeller med
innbyggertall som kunne konkurrere med selve byens. Men forstedene var altså
ikke underlagt byens jurisdiksjon, og det gjaldt andre regler der.
Bygningslovgivningen gjaldt f. eks. ikke i forstedene.
Uregulerte forsteder
Det var dessuten godt om plass i forstedene, i motsetning
til hva som var tilfellet med de begrensede arealene innenfor bygrensene. For
mange av dem som i denne perioden trakk til byene, var «Hytter og Smaahuse» i
forstaden et økonomisk sett oppnåelig alternativ til å slå seg ned innenfor
bygrensene. Da Stortinget diskuterte innføring av murtvang i Trondhjem i 1845,
var et av argumentene for å holde Ila utenfor, at de «fattige Arbeidsfolk og
Fiskere» i forstaden ikke ville ha råd til å gjenoppbygge husene sine i
tilfelle brann.
Slik var situasjonen i mange av landets byer. Forstedene i
Christiania lå i Aker herred, mens forsteder i byer som Moss (Værlesanden),
Fredrikstad (Vaterland, Glemmen), Arendal (Barbu), Bergen (Solheimsviken,
Laksevåg) og Trondhjem (Bakklandet og Ila) på tilsvarende vis befant seg
direkte utenfor de respektive bygrensene.
Trangboddhet og fattigdom preget mange av forstedene. Det
var ikke tilfeldig at Eilert Sundt valgte seg Vika (Pipervigen) og den
nærliggende Ruseløkkbakken («Røverstatene», sanert på slutten av 1800-tallet
fordi det skjemmet Slottets omgivelser) som studieområde når han skulle
gjennomføre sine banebrytende «Undersøgelser om Arbeidsklassens Kaar og Sæder i
Christiania» i 1850-årene. Forholdene viste seg tydelig når det gjaldt
koleraepidemiene som flere ganger hjemsøkte byene ved Oslofjorden: Koleraen
grep særlig om seg i forstedene. I 1850 ble særlig Vika hardt rammet, og sykdommen
«konkretiserte sig i en ufyselig gaard, Høibygaarden».
Tre år senere rammet epidemien på nytt, og i Moss var det
særlig forstaden som var utsatt. «Sygdommen (viste) sig hist og her paa
Værlesanden, hvor Lazarethet var beliggende, men alvorligst blev den her i
Aasgaarden, et af Arbeidsfolk, af den laveste Classe, overfyldt … Hus», het
det. Fremdeles i 1865 var Aasgaarden og andre leiegårder på Værlesanden «i saa
mislig Stand, de fandtes ikke at burde beboes».
Utenforskap
Synet på forstedene som noe som egentlig ikke vedkom byene,
hadde kommet tydelig til uttrykk allerede under epidemien i 1833. Etter noen
uker kunne «Brevduen» i Moss trekke et lettelsens sukk over at det ikke var
registrert nye koleratilfeller i byen – mens en oversikt over epidemien i samme
utgave av avisen faktisk viste en oppblomstring av sykdom i forstaden rett ved.
Rudolf Muus synliggjør et lignende perspektiv på forstaden som ikke-by, når han
(i 1906 – i en bok som ble solgt «i lukket omslag») skildrer hvordan «en munter
Herreklik» etter en kveld på byen tok turen til Vika: «Saa bar det nedover
Klingenberggaden og derfra ind gjennem de snevre, bakkede Stræder, hvor
Vinduerne lyste med røde Gardiner og halvnøgne Nymfer stod vinkende i Portene.»
Prostitusjon, dans og andre «forlystelser» var i stor grad
forbundet med forstedene, og ikke bare i hovedstaden.
Forstadsbefolkningen var i stor grad arbeidere, sjøfolk,
fiskere og tjenere. Samlet sett var det snakk om en ung befolkning, og dårlige
levekår og utbredt fattigdom førte til at den offentlige omsorgen i forstedene kunne
være en betydelig byrde for landdistriktene.
Dessuten hadde man det politiske aspektet ved de trangbodde,
fattige forstedene. Om ikke man direkte fryktet egne forstadsbeboere, er det et
faktum at norske aviser med stor iver rapporterte om den viktige rollen
befolkningen i forstedene f. eks. spilte i revolusjonene i Frankrike i 1830 og
igjen i 1848 og 1871. Allerede Wergeland hadde i «Forstædernes Klagesang over
Kristiania» tegnet et bilde av «Vaterland og Fjerdingens arme Stræde»,
Kristiania «reise sig op i Palladser, og kun knuge os dybere ned».
Fra forstad til indre
by
Byenes ekspansjonsbehov, bekymring over de sosiale forholdene
i forstedene og økonomiske vurderinger – alt bidro til at forstedene gradvis
ble innlemmet i byene og underlagt samme krav og regulering som disse. Den
beryktede Værlesanden ble innlemmet i Moss i 1840, Bakklandet og Ila ble en del
av Trondhjem syv år senere, mens Christianias gamle forsteder ble virkelige
bydeler i 1859.
Flere av de gamle forstadsområdene ble etter hvert liggende
som selvgrodde øyer av eldre trehusbebyggelse – i det som etter gjentatte
byutvidelser var blitt indre bydeler. Der ble de liggende, helt til de kom i
byplanleggernes fokus som saneringsområder i årene nærmest 2. verdenskrig,
eller – i noen tilfeller – klarte seg over kneiken og ble gjenstand for ny
interesse og etter hvert fornyelse og vern fra 1960-tallet og fremover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar