Boliger, gode og dårlige

Det bodde dobbelt så mange mennesker i Kvadraturen for hundre år siden som i 2018, og faktisk var innbyggertallet i Kristiansand sentrum høyere i 1815 enn i dag. «By-tømmingen» i Kristiansand var en bevisst politikk, og en del av en internasjonal trend som førte til langt mindre kompakte byer enn tidligere i Vesten. Men vinden har for lengst snudd, og Kristiansand kommunes målsetning er nå 15 000 innbyggere i Kvadraturen frem mot 2030.

Beliggenhet er for mange blitt viktigere enn selve boligens utforming og kvalitet. Men hvilke konsekvenser har ønsket om en tettere by med mindre transportbehov for beboerne for bokvaliteten? Hvor høyt skal man bygge? Betyr nye tekniske krav og reduksjon av etablerte standarder at vi beveger oss i retning av den samme trangboddheten som i sin tid var motivet for å sanere og «tømme» indre by?

Dette er temaet for en ny bok signert arkitektene og planleggerne Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe. Begge er nestorer i faget, og Martens har en fortid som sjefsarkitekt i Husbanken. Boken tar for seg bolighusets og boligpolitikkens utvikling fra de første arbeiderboligene ved jernverkene på 1600-tallet, gjennom industrialiseringen på 1800-tallet, den sosialdemokratiske æraen med en aktiv Husbank, til den markedsorienterte utviklingen på 2000-tallet. Det er blitt en historiebok, men like mye et politisk innlegg i den aktuelle debatten om arkitektur, fortetting og byutvikling.

Forfatterne er opptatt av hva som utgjør en god bolig – og nevner tilgang til sol (ikke bare lys) ute og inne, en usjenert soveplass og «en rik arkitektur med gode materialer og varierte romopplevelser» som viktige kvaliteter. Det er disse kvalitetene Martens og Moe mener utfordres, først og fremst gjennom det de betegner som «nedbygging av retningslinjer og reduksjon av etablerte standarder». De peker på at boligbyggingen har gått fra å være et offentlig anliggende, regulert gjennom Husbanken og andre statlige institusjoner som ble etablert i årene etter 2. verdenskrig, til å bli «styrt av markedskrefter og eiendomsutviklere». Resultatet, mener de, er blant annet at det bygges for høyt og for tett, og at boligprisene er historisk høye. Noe av løsningen mener de kan ligge i å gjeninnføre prisregulering i en del av markedet.

Den historiske delen av boken har et tydelig hovedstadsfokus, men tar bl.a. for seg Grimstad som eksempel på en mindre, selvgrodd kystby. Det finnes noen mindre unøyaktigheter og misforståelser, som at Stavanger (og ikke Kristiansand) var stiftshovedstad sammen med Kristiania, Bergen og Trondheim på 1700-tallet. Eller som når forfatterne anfører at bybefolkningen i tidlig nytid var «selveiere». Det stemmer for så vidt at byboere gjerne eide sitt eget hus, men det var bare unntaksvis at de eide grunnen som huset stod på. Det var ikke uten grunn at historiker Finn-Einar Eliassen formulerte begrepet «småbyføydalisme» da han analyserte Mandal og andre mindre byer som vokste frem på 1600- og 1700-tallet.

Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe:

Hva er en god bolig? Boligens utvikling i Norge fra 1650 til 2017

432 sider

Oslo 2018: Universitetsforlaget

Vikingtidens byplaner

Den lærde Alcuin (ca. 735-804) skrev om sin hjemby, York, at den i sin tid hadde vært «en kjøpmanns-by for land og sjø», «et mektig feste for sine guvernører», «en havn for skip fra fjerne steder på den andre siden av havet». For Alcuin var fortidens byer steder som mennesker søkte til for å «skape seg et hjem så vel som for å gjøre en god handel».

Kaupang i Tjølling. Rekonstruksjonstegning: F. Bau.

I romertiden hadde York (Eboracum) rommet en garnison på 5000 mann. Så fulgte en lang periode med nedgang og forvirring, etter at det romerske Britiannia forsvant. På Alcuins tid var byen i ferd med å gjenvinne noe av sin gamle prakt og status, og var blitt et viktig støttepunkt for kongene i Northumbria, erkebispesete og et betydelig lærdomssenter.

Mot slutten av sitt liv klaget en sjokkert Alcuin over vikingenes plyndring av klosteret i Lindisfarne: «Aldri før har det vært slik skrekk i Britannnia.., og ingen hadde heller trodd at det kunne komme et slikt overfall fra sjøen». Så, i 866, måtte York gi tapt for skandinavenes «Great army», og byen kom til å forbli på nordiske hender i de neste hundre årene. Sør for Northumbria, i Wessex og Mercia, svarte en annen hersker, Alfred den store, på den skandinaviske trusselen blant annet ved å etablere en ny type befestede byer, de såkalte «burhs».

I løpet av noen generasjoner møtte vikingene fra nord en sammensatt gruppe samfunn som imidlertid hadde én ting til felles, og som på tross av ulik opprinnelse og alder skilte dem fra alt som frem til tidlig i vikingtiden hadde vært kjent hjemmefra: Alle var de nemlig urbane samfunn, i det minste var det samfunn der byer av varierende betydning og til dels med ulik funksjon, fantes. I England og i Vest-Europa ellers kunne det både dreie seg om bysamfunn med romerske røtter og om helt nye bygrunnleggelser; i øst var det dels slaviske byer organisert ut fra helt andre prinsipper som møtte vikingene, og lenger mot sør og øst fikk de mest langveisfarende nordboerne stifte bekjentskap med både islamske byer og med den kristne metropolen Konstantinopel.

Vikingene opplevde byene der ute i egenskap av røvere, handelsmenn eller leiesoldater – men også, som i York, som by-eiere. Disse kulturmøtene, for ikke å si sivilisasjonsmøtene, fikk store og langvarige konsekvenser for de nordiske samfunnene, og gav støtet til den første urbaniseringen her hjemme.

Først ute ser det ut til at man var i Ribe sørvest i Jylland. De eldste aktivitetssporene der går tilbake til begynnelsen av 700-årene, men det er ikke avklart om de representerer en fase med sesongmessig virksomhet forut for den egentlige bygrunnleggelsen. De eldste kulturlagene i Ribe er bedre bevart enn i de fleste andre vikingtidsbyer, og den tidligste bebyggelsens karakter er et av de spørsmålene arkeologene ønsker å belyse i et pågående forskningsprosjekt, «Northern Emporium».

Fra tidligere gjennomførte utgravninger i Ribe ser det ut til bebyggelsen var anlagt på begge sider av en gate som lå på en langstrakt forhøyning parallelt med elva. På hver av sidene var området delt inn i langsmale tomter, adskilt av gjerder og grøfter, og lå med kortsiden mot gata. Produksjonsområdet på hver tomt lå nærmest gata – her ble det fremstilt kammer (med gevir fra norsk villrein som råmateriale), perler, smykker, tøyer og andre produkter. Funnene viser at det var den gjennomgående gata som var fokus for aktiviteten.

I så måte skilte Ribe seg fra de andre, og litt yngre, bydannelsene i Skandinavia i tidlig vikingtid – Birka, Hedeby og Kaupang. På disse stedene er det nemlig sjøen og havnearealet som ser ut til å ha vært styrende for bebyggelsen, og gatene ligger enten parallelt med stranda eller går fra stranda og rett opp gjennom bebyggelsen. Forklaringen er trolig at Ribe er anlagt etter kontinentale, helst frisiske forbilder, mens de andre tre representerer en tilpasning av modellen til nordiske forhold, der sjøveis trafikk og handel har stått i sentrum for oppmerksomheten hos den eller dem som planla byene.

Grunntrekkene finner vi igjen i de byene som blir etablert fra slutten av 900-tallet og fremover i Norge ved kongebud– og for så vidt også i yngre, «selvgrodde» byer som Mandal, Moss eller Egersund. Det er også dette prinsippet som ligger til grunn for de byene som skandinaviske vikinger etablerer eller bygger videre på i for øvrig høyst ulike settinger som Dublin og Kiev.

Størrelsen på tomtene har variert mellom byene; med større tomter i Ribe og på De britiske øyer enn i Kaupang, Birka og Hedeby. Men uavhengig av størrelsen er det selve tomtegrensenes permanens som slår en, i alle de nevnte vikingtidsbyene. Hus har brent eller blitt revet og bygd opp igjen, virksomheter har flyttet ut og nye er kommet til – likevel har grensene mellom tomtene blitt vedlikeholdt på samme sted, i noen tilfeller gjennom århundrer. I Kievs gamleby, Podol, var et gjerde som stod i en tomtegrense, blitt reparert og byttet ut flere enn 15 ganger.

Norges eldste bysamfunn, Skiringssal-kaupangen i Vestfold, hadde noe slikt som 400-600 innbyggere på det meste, mens Kiev kan ha hatt så mange som 10 000 i vikingtiden. Begge ser likevel ut til å være planlagte byer – gater og tomter har blitt stukket ut i en svært tidlig fase, og man har holdt seg strengt til planen. Det tyder på at det har stått en organisert kraft også bak de tidlige vikingtidsbyene, trolig en kongemakt.

Et byprospekt fra 1720

Det «ukjente» byprospektet er antagelig laget omkr. 1720. Foto: NTNU Universitetsbiblioteket. CC BY-SA 4.0.

I Gunnerusbiblioteket ved NTNU i Trondheim finnes et «ukjent» og svært tidlig prospekt av Moss by. Det er trolig laget så tidlig som i 1720, og bidrar med interessante opplysninger om byen i det øyeblikket den gikk over fra «bare» å være et ladested til å bli kjøpstad. Denne endringen fremgår av selve overskriften på kartet – «Den Bye Moss i Aggershus Stift», er tittelen, men noen, trolig tegneren selv, har strøket over den opprinnelige begynnelsen: «Told- og Lade(stedet) Moss i Aggershus Stift».

Det fargelagte prospektet er 33x42 cm stort, og den daværende tettbebyggelsen er vist fra et utsiktspunkt på Jeløy, kanskje på Jederfjellet? I alle fall er hele sjøsiden langs Mossesundet med, fra Nordbakken med det på det tidspunktet nyetablerte Moss Jernverk i nord, til Værlesanden i sør. I bakgrunnen ser vi høydedragene mot Vansjø, og Kongeveien som slynger seg over Storebro og oppover mot Raet og videre mot Fredrikstad.

Det er litt uklart hvordan prospektet havnet i Trondheim. Sannsynligvis var det en del av den samlingen som Thorvald Boeck (1835-1901) solgte til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i 1899, og som bestod av over 30 000 bøker og et stort antall kart, brev og håndskrifter.

Artige detaljer

Noen morsomme detaljer er verdt å merke seg, som personen om bord i fartøyet som ligger for anket i sundet, masovnen på Verket med de to figurene som ser ut til å bære på stangjern, eller tømmerlensa ved utløpet av elva. Sistnevnte må være den som mossingene anla i 1713, i forbindelse med den pågående konflikten med handlende fra ladestedene lenger inn i fjorden. Kristianiaborgere hadde for lengst slått seg ned i Hølen og Son, og drev utskipning av tømmer derfra. Men etter hvert som skogene i omlandet ble uthogd, begynte Kristianiaborgerne å kjøpe tømmer også i Mossedistriktet og fløte det til sagene på Moss, og derfra innover fjorden. De utfordret på den måten mossingenes monopol på den lukrative trelasthandelen. Bommen ved elvemunningen ble en nokså kortvarig affære, som toppet seg da Mosseborgerne tok beslag i trelast som tilhørte borgere bosatt i Son og Hølen.

Tegningen inneholder flere påtegninger knyttet til krigshandlingene på Moss i 1716, i forbindelse med Karl den 12.s felttog. Det er sannsynlig at den opprinnelig har vært et vedlegg til én av de rapportene som ble utarbeidet i etterkant av felttoget. Åstedet for «Torvslaget» den 23. april er angitt, og likeledes de veier som de norske styrkene fulgte inn i byen (oberstløyntant Huitfeldt nordfra langs Kongeveien, brigader Budde sørfra gjennom – ifølge dette prospektet – tre av byens gater).

Den eldste kjente fremstillingen av Moss, regnes gjerne for å være Jacob Conings kjente maleri fra 1698/1699, hvis original befinner seg i Nasjonalmuseet i Oslo. Hans omhyggelig utførte prospekt viser datidens bebyggelse sett fra Verksåsen, og regnes for å gi et temmelig sannferdig bilde av bebyggelse og landskap en tyve års tid før det «nye» prospektet som er tema her. Det gjør det også interessant å sammenligne de to fremstillingene.

Annet perspektiv

Vårt prospekt fra ca. 1720 viser til dels byen fra et annet perspektiv enn Conings maleri, dels detaljer som ikke fremkommer på maleriet, og dels forhold som tilsynelatende har endret seg mellom 1689/1699 og ca. 1720. Det kan derfor være nyttig å ta utgangspunkt i maleriet.

Coning viser oss en bebyggelse som i utpreget grad er konsentrert langs fossen, elva og ned mot sundet. Dette mønsteret gjenfinnes på 1720-prospektet, men med flere detaljer som bidrar til å nyansere bildet – og som først og fremst tyder på en noe klarere bebyggelsesstruktur enn det som fremgår av Conings maleri. En viktig forskjell på de to fremstillingene er nemlig at prospektet viser gater. Navnsattw er de dessverre ikke på prospektet, men det er ikke vanskelig å kjenne dem igjen:

Foruten Kongeveien (dagens Kongens gate og Klostergata, som på 1700-tallet gjerne ble kalt den «øvre gade»), dreier det seg først og fremst om tre veiforløp parallelt med Mossesundet – merket med «b», «c» og «d» på tegningen. «d» er den nåværende Storgata, bokstavelig talt «den store gade», som den refereres til i 1700-tallskildene). «b» er dagens Skoggata («Skouger Gaden», heter den på et kart fra 1740), mens «c», som går fra kirken og i retning elva, er den nåværende Dronningens gate, som tidligere ble kalt Enggata («Engergaden» i 1740). Det er ellers tegnet inn en vei i forlengelsen av «b»/Skoggata, som mer eller mindre svarer til den nåværende Høienhaldgata, og forbindelsen mellom Skoggata og Kongeveien (mao. dagens Vogts gate, den tidligere «Bakkegade») er også vist på prospektet.

Gatene

På prospektet ligger bebyggelsen i stor grad langs to av disse gatene: Storgata og Kongens gate. Men det er også vist tettbebyggelse liggende til de nordlige delene av Enggata og Skoggata, dvs. i området rundt det nåværende Torvet (Vincents Buddes plass). For øvrig er det bare spredte hus som vises – på Verket, langs Skoggata, på Sanden og ved Kløfta. Det eneste unntaket er en mindre husrekke sør for kirken; det må dreie seg om de øverste husene i den nåværende Værlegata, nærmest Kransen.

Kirken fremstår i samme skikkelse som på Conings maleri, men på prospektet ser vi vestsiden, som ikke fremkommer på maleriet. Øverst oppe på takrytteren ses et kors og det som vel er en værhane.

Nærmest Mossesundet er det vist en del bygninger som står med gavlene mot sjøen. Det må dreie seg om pakkhus og sjøboder. I bakkant ligger større bolighus, ofte bygd i to etasjer. Dette er jo nærmest en rent middelaldersk struktur. Fra andre kilder vet vi at de fleste kjøpmennene i byen bodde i dette området, altså i Storgata. Bebyggelsen ellers består stort sett av énetasjes hus. En kan ane dette skillet også hos Coning, men det er vesentlig tydeligere på det yngre prospektet, og dokumenterer antagelig at det har funnet sted en utvikling i løpet av de 20 årene som skiller de to fremstillingene.

Røde og gule hus

Når det gjelder husenes utseende, er det én påtagelig forskjell fra Conings maleri. Sistnevnte viser nemlig at bygningsmassen på ladestedet i 1698/1699 overveiende bestod av upanelte, laftede trehus med bord- eller tegltak. Innimellom kan det anes noen slike på prospektet fra ca. 1720 også, først og fremst i den øvre del av byen. Men det som dominerer på prospektet, er panelte, malte hus, noen røde, andre gule, og så å si alle med tegltekte tak. I forbindelse med Fredrik den 5.s Norgereise i 1749, fortelles det at en del hus i Moss er «beklædte med Bord og malede, de fleste røde med hvide Pillarer eller Karme, andre gule». Prospektet viser hvor utbredt de malte husene var allerede 30 år før den tid.

Conings maleri viser klart at ladestedet utenfor selve bebyggelsen utgjorde et jordbrukslandskap. Vi ser gjerder mellom de ulike teigene, og fargenyanser indikerer at vi dels har å gjøre med åker, dels med eng (gress). Igjen kan 1720-prospektet bidra med nye detaljer. Flere steder på arket har nemlig tegneren ført på opplysninger om vegetasjonstype og eventuell bruk i jordbrukssammenheng.

Enggata fører for eksempel over et større område med påskriften «Enge», naturlig nok, vil noen kanskje mene. Trolig var det dette som området som i eldre kilder kalles «Herredstvet eng», etter den forsvunne gården Herredstvet, som i 1650 ble oppgitt å være «den plass hvorpå all Moss er bygd». Lenger sør, og opp mot Skarmyra, er «Cronens Agrer» vist – kanskje er det helst de senere Bergløkkene som er ment. Vel så interessant er de stedene som har påskriften «Skov». Det gjelder høydedragene øst for tettstedet, men også bakkene mellom Værla og Melløs. Det er vel denne skogen som er forklaringen på navnet Skoggata, får vi anta.

***

Det skal nevnes at det finnes ytterligere ett «ukjent» Mosseprospekt, og det er antagelig enda noen år eldre enn Conings maleri. Det befinner seg i det franske nasjonalbiblioteket i Paris, har i sin tid tilhørt Ludvig den 14., og er høyst sannsynlig utført av Louis de Chomond dit Boudan en gang etter 1685. Dette prospektet fortjener en grundigere behandling, men det får bli ved en senere anledning.

Tusen år i Sosteli

Det begynte rundt et velfylt lunsjbord på Nationalmuseet i København i 2010, på avdelingen for «Naturvidenskabelige undersøgelser». Vi kom inn på Sosteli og Anders Hagens utgravninger der i årene etter 2. verdenskrig, og jeg nevnte at jeg hadde lyst til å få utført en pollenanalyse fra myra like ved gårdsanlegget. Charlie Christensen, som da var på vei over i pensjonistenes rekker, ble plutselig tankefull. «Sosteli? Det er noe kjent med det navnet,» kom det fra ham, «jeg må ta en tur i museets magasin». Samtalen rundt bordet ble starten på et nytt og spennende kapittel i utforskningen av ødegården i Åseral – for i magasinet lå et omfattende naturvitenskapelig materiale fra Sosteli lagret, pollenprøver og trekullprøver som i sin tid var blitt møysommelig innsamlet, men som ingen hadde sett nærmere på siden 1954.

Alle planter produserer hvert eneste år en stor mengde blomsterstøv eller pollen som spres ved hjelp av insekter, vær og vind. Pollenet inneholder et tungt nedbrytbart stoff og bevares derfor godt for eksempel i en myr. Myra blir på den måten et naturlig arkiv over vegetasjonsutviklingen. Ved å bestemme de forskjellige plantenes pollen i ulike lag kan man gjenskape fortidens landskap. Det er dette som kalles pollenanalyse.

Dette var en kjent metode også på 1940-tallet, og Anders Hagen hadde lært betydningen av den under et studieopphold ved Nationalmuseet sommeren 1945, der han blant andre traff Jørgen Troels-Smith, som drev nettopp med pollenanalyse. En helt ny og revolusjonerende metode, kalt radiokarbondatering eller bare «C14», gjorde det dessuten mulig å datere de ulike avsetningene i myrer og vann mye mer nøyaktig enn tidligere.

Hagen kommer til Sosteli

I Åseral hadde bosetningen i Sosteli vært forlatt i mange hundre år, men aldri glemt. Under krigen målte lærer Tarjei Liestøl opp de synlige hustuftene i Sosteli, og sendte rapport om stedet til Oldsaksamlingen i Oslo. I 1946 besøkte derfor Anders Hagen Sosteli for første gang, fremdeles full av inntrykk fra oppholdet i København året før, og på jakt etter et doktorgradsprosjekt.

Hagen forstod raskt at Sosteli var en lokalitet med store muligheter – her fantes ikke bare godt bevarte hustufter av en type som frem til da bare var kjent på Lista og Jæren, men også rydningsrøyser og andre tydelige spor etter dyrking. Og ikke bare det: Like ved ødegården lå et større myrområde, der pollen fra vegetasjonen i området måtte ha blitt lagret gjennom uminnelige tider. Arkeologen kom straks i tanke om sine danske kolleger og det spennende arbeidet de holdt på med ved Moselaboratoriet ved Nationalmuseet.

Det tok ikke lang tid før et stort utgravningsprosjekt var blitt stablet på bena. Og alt i 1947 var Troels-Smith på plass i Sosteli for å hente ut pollenprøver fra myra. Flere steder viste det seg at torvlaget var nesten 3 meter tykt. Imens pågikk de arkeologiske utgravningene av hustufter og gravhauger.

Etter flere feltsesonger og et omfattende arbeid med analyser av gjenstandsfunnene, publiserte Hagen sin doktoravhandling om Sosteli i 1953. Først og fremst basert på keramikkfunnene fra utgravningen konkluderte arkeologen med at gården i Sosteli bare var i bruk i et par hundre år i folkevandringstiden, for så å bli forlatt for alltid.

I avhandlingen gjorde ikke Hagen noe stort nummer ut av det store naturvitenskapelige materialet som var blitt samlet inn. Men han hadde på ingen måte glemt pollenprøvene, og i 1954 var teamet igjen på plass i Sosteli for å hente enda mer materiale. Men dels på grunn av at man manglet penger til å analysere de mange pollenprøvene, og dels fordi både Hagen og Troels-Smith snart fikk andre presserende arbeidsoppgaver, ble prøvene liggende i magasinet i København helt frem til 2010. Snart ble hele dette store og viktige vitenskapelige materialet glemt, i Norge og (nesten) i Danmark.

Slik var altså situasjonen helt frem til 2010, da Charlie husket at han hadde støtt på noen prøver merket med «Sosteli» i magasinet i København. Det viste seg å være flere hundre små torvprøver beregnet til pollenanalyse, større jordprøver lagt på sprit samt utvalgte trekullbiter til C14. I årene som var gått siden Hagen & Co. forlot Sosteli, var myra ved gårdsanlegget for lengst blitt dyrket opp, og lagene som inneholdt viktig kunnskap om den lokale vegetasjonshistorien, ødelagt.

Vest-Agder fylkeskommune så betydningen av det nyoppdagede materialet, og satte av penger til pollenanalyse og C14-dateringer. På det tidspunktet var det allerede bestemt at en planlagt, fast utstilling om fylkets folkevandringstid skulle lokaliseres til Minne, og man ville ikke la sjansen gå fra seg til å presentere helt nye forskningsresultater der.

Som sagt, så gjort. Og pollenanalysene, støttet av en serie med nye dateringer, gav et nokså annerledes bilde av ødegården i Sosteli enn det som hadde vært presentert frem til da.

Et helt nytt bilde

For det første ble området ryddet og gården etablert allerede i det 1. århundre etter Kristi fødsel, et par hundre år tidligere enn det Hagen mente. I pollendiagrammene ser vi at det på denne tiden skjer en drastisk nedgang i mengden av pollen fra trær, mens gresspollen og pollen fra andre beiteindikatorer vinner frem. Noe senere opptrer kornpollen for første gang, fra bygg og hvete/havre.

Den intensive dyrkningsfasen fortsetter frem til midt på 500-tallet e.Kr. Det vil si at det bodde folk på gården i Sosteli i nesten 500 år, gjennom hele romertiden og folkevandringstiden. Vi skal altså ikke se for oss gårdsdriften i Sosteli bare som en kortvarig episode. Trolig ble gården i Sosteli etablert like tidlig som mange av gårdene nede i Kyrkjebygd – og den var i drift like lenge som mange av dem.

Men rundt 550 e.Kr. viser pollendiagrammene at situasjonen har endret seg. Skogen kommer tilbake, og gressmark og beiteland er på vikende front. Noe har skjedd, og det er ikke lenger folk i Sosteli. Enten det nå skyldes sykdom, krig, uår eller andre forhold. Men denne ødegårdsfasen varer ikke lenge, bare omkring 50 år.

Omkring år 600 blir Sosteli igjen oppdyrket, men med en litt annen økonomisk tilpasning enn tidligere. For mens korndyrking hadde vært det sentrale før ødeleggingen, er det nå større vekt på husdyrhold. Det kan tyde på at det hadde oppstått en ny form for arbeidsdeling mellom gårder og bygder, der områder med spesielt god tilgang på beiteland prioriterte husdyrhold og produksjon av husdyrprodukter i større grad enn tidligere.

Samtidig viser pollen fra myra at det foregikk dyrking av hamp i Sosteli. Hamp brukte man særlig til rep, og det var vanlig å legge plantestenglene i bløt i myrer. Sannsynligvis har myra i Sosteli vært benyttet til bløtlegging i vikingtiden, og derfor er mengden av pollen fra hamp så stor. Pollenet har blitt avsatt direkte i myra, uten å bli transportert gjennom lufta.

Helt på slutten av vikingtiden, rundt år 1000, kan det spores et drastisk fall i mengden av gresspollen og andre pollentyper som tyder på menneskelig nærvær. Fra da av var det bjørkeskogen som dominerte. Først nå ble Sosteli en ødegård, etter (nesten) sammenhengende drift i bortimot 1000 år.

Tusen år i Sosteli

Slik kan vi oppsummere Sostelis lange og spennende historie i de århundrene stedet hadde fast bosetning. Den nye kunnskapen er viktig og interessant, men forteller selvsagt bare om noen helt generelle rammer rundt det livet som i sin tid ble levd i Sosteli. Tidsdybden er likevel egnet til å ta pusten fra en: 30 påfølgende generasjoner med gårdsbeboere i Sosteli betyr at det var like lang tid mellom dem som forlot Sosteli for godt mot slutten av vikingtiden og dem som ryddet gården i romertiden, som mellom deg som leser dette og vikingene.

Og fremdeles er det mye ugjort med det store naturvitenskapelige materialet fra Sosteli. Lagserien fra myra der dekker en periode på mer enn 8000 år, og går helt frem til ca. 1400 e.Kr. Vi får håpe at noen en gang tar opp tråden, for Sosteli bærer helt sikkert på flere hemmeligheter.

Endetider

Troen på at verdens ende og det kommende tusenårsriket var nært forestående, var utbredt i Europa rundt år 1000, og særlig betydning ble tilskrevet årene mellom 1000 og 1033. Oversatt til norsk politisk-historisk sammenheng, betyr det tiden mellom Svolderslaget og slaget på Stiklestad – eller mellom misjonskongen Olav Tryggvasons død og helgenkongens Olav Haraldssons død. Tilfeldig? Neppe helt.

"Danemordet", 1002

Ta nå slaget ved Svolder i år 1000. Sagatradisjonen maler i skiftende grad et bilde av det blodige slaget som en slags religiøs skjebnetid, og som et oppgjør mellom gammel og ny tro. Det gjelder ikke bare figuren Olav Tryggvason og hans rolle som misjonskonge og forløper for Hellig-Olav. Ifølge Theodricus munk sverget Eirik ladejarl å ta kristendommen dersom han fikk seier ved Svolder. Odd Snorresen følger samme spor og hevder at Eirik før slaget erstattet Torsbildet i stavnen på Jernbarden med et kristent kors.
Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å finne støtte for dette i den samtidige skaldediktningen, og vi vet ikke sikkert om disse oppfatningene ble delt av dem som deltok i slaget – eller av dem som hørte om det kort tid etter at det hele var over. Men det er ingenting i veien for at en del slike forestillinger fantes allerede i år 1000. For tusenårsskiftet ble på bred europeisk front oppfattet som en særlig skjebnesvanger tid.
Det berømte vikingangrepet på Lindisfarneklosteret hadde i sin tid blitt sett på som ett av flere tegn på at dommens dag nærmet seg. «Fryktelige tegn viste seg over Northumbria og førte til frykt hos folket,» skriver den angelsaksiske krøniken under året 793: «Det var kraftige glimt av lys, og fæle drager fløy gjennom luften. En stor hungersnød fulgte etter disse tegnene, og litt senere samme år ødela hedenske menn Guds kirke i Lindisfarne gjennom plyndring og drap». Den lærde Alcuin skrev: «Se, dommen har begynt, med forferdelige konsekvenser for Guds hus».
Datidens lærde tolket Bibelen slik at verden ville forgå seks tusen år etter Skapelsen, og det mente man ville skje i år 800 (tidligere hadde man trodd det samme om år 500). Det er ikke til å undres over at de første vikingtoktene i 790-årene ble satt i sammenheng med undergangen. Da Karl den store lot seg krone til keiser av paven i Roma, skjedde det 1. juledag i 800 – på den første dag i det nye millenniet. Symbolikken var tydelig: Det romerske riket var gjenopprettet som et bolverk mot de mørke kreftene som truet.
Da det så viste seg at tusenårsriket uteble, flyttet man datoen. Det vil si: Man så for seg to særlig betydningsfulle år – slutten av det første årtusenet etter Kristi fødsel og slutten av det første årtusenet etter hans død. Det vil si år 1000 og år 1033. Årene imellom disse to datoene forventet de lærde ville være fulle av endetidstegn. Alt flere tiår før det skjebnesvangre årtusenskiftet forfattet Adso av Montier-en-Der i Frankrike en avhandling om Antikrist som fikk stor utbredelse i tiden som fulgte. For denne franske munken hadde det vært det det karolingiske dynastiet som utgjorde den siste skansen mot Antikrists komme, men i 987 var det over og ut med den siste karolingerkongen, Ludvig den dovne.
På tysk område hadde imidlertid et annet dynasti, det ottonske, overtatt hegemoniet, og da det nye millenniet nærmet seg, rendyrket Otto den 3. rollen som «romersk» keiser og kristenhetens fremste forsvarer, og fulgte på mange måter samme kurs som Karl den store hadde gjort to hundre år tidligere. I 996 lot Otto seg krone til keiser i Roma, utnevnte sin egen pave og gjorde den italienske byen til sin hovedstad. Derfra oppfordret han herskerne i øst og nord – i Polen, Ungarn og de skandinaviske landene – til å ta imot kristendommen. I pinsen i år 1000 lot han åpne sin fjerne forfar – og forbilde – Karl den stores grav i Aachen; han fant den legendariske, døde keiseren sittende på en trone, med krone og septer, og i en overraskende god tilstand.
For den som ville se, fantes det flust av tegn i tiden på at undergangen var nær. En lyssterk komet – i dag vet vi at det var Halleys komet – viste seg på himmelen i 989; monken Eilmer av Malmesbury observerte den som barn, og da den returnerte i 1066, utbrøt han: «Du kommer altså igjen? Du har vendt tilbake, du bringer av sorg til mange mødre. Det er gått lang tid siden sist jeg så deg…». Biskop Wulfstan og abbed Ælfric fulgte opp med prekener fulle av henvisninger til dommens dag og Antikrists ankomst. I Frankrike erindret Abbo av Fleury at han som ung overvar en preken i en kirke i Paris, der budskapet var at Antikrist ville komme i år 1000, og da en stor epidemi rammet landet i slutten av 990-årene, satte man det umiddelbart i sammenheng med den varslede endetiden. Og på samme måte ble hungersnød, dødsfall og pestepidemier i Sachsen tolket i disse årene.
Etter årtusenskiftet fortsatte det i samme spor: Sult og nød rammet store deler av Europa i 1005-1006; i mai sistnevnte år viste en ny stjerne seg på himmelen, og på samme tidspunkt konverterte en av keiserens kapellaner til jødedommen. I 1009 fortelles det om regn av blod, om en sol som lyste rød og ikke skinte på tre dager, fulgt av pest og død. Kjetterske bevegelser oppstod i Frankrike og Italia, noe mange oppfattet som at Antikrists horder nå var sluppet løs. Da kalifen Al Hakim lot Den hellige gravs kirke i Jerusalem ødelegge i 1009, førte det til forsterket undergangsstemning i vest og voldelige angrep mot jøder flere steder. Tre år senere ble den jødiske befolkningen i Mainz kastet ut av byen, etter at nye tegn og naturkatastrofer ledet til en tanke om at verden var i ferd med å vende tilbake til sin «opprinnelige kaostilstand».
To episoder i engelsk historie har også betydning i denne sammenheng – begge med skandinaviske vikinger i hovedrollen. Den første inntraff i 1002, det såkalte «danemordet» eller massakren på St. Brictus’ dag. De samtidige kildene er knappe i omtalen av denne begivenheten, mens noe yngre anglo-normanniske historikere tegner et bilde av et regulært folkemord, der millenaristiske forestillinger spilte en betydningsfull rolle. Ordren om å drepe «alle daner» vet vi at kong Ethelred stod bak.
Kong Ethelred hadde knyttet til seg stadig flere skandinaver som krigere og rådgivere, og sannsynligvis var det frykten for at disse vikingene skulle overta hele styret i England, som var motivet for «danemordet», slik også Den angelsaksiske krøniken hevder. Den skandinavisk-ættede befolkningen i den tidligere Danelagen var neppe aksjonens mål; til det var de var for mange og for sterke.
I London skrev biskop Wulfstan sin berømte preken, Sermo Lupi ad Angelos, der han han anklaget det engelske folk for synd og umoral, og fremstilte vikingene som Guds straffedom. I 1009 angrep Torkjell Høge England i spissen for en stor vikinghær, og med i hæren var det også nordmenn og norske høvdinger, blant annet en viss Olav Haraldsson. Wulfstan, som i mellomtiden var blitt erkebiskop i York, forfattet da på kong Ethelreds vegne en kunngjøring om at hele England skulle gjøre bot med bønn og faste i tre dager til ende; kun vann og brød skulle inntas, folk måtte gå barbente til kirken og enhver skulle gå til messe hver dag. Den som ikke fulgte opp, risikerte pisking.
Den kristne misjonsvirksomheten så vel nord som øst i Europa var ikke uten sammenheng med den utbredte troen på at endetiden stod for døren. I løpet av noen korte tiår fra 960-årene og frem til det tidlige 1000-tallet ble da også de skandinaviske landene, Polen, Russland og Ungarn innlemmet i kristenheten. Det er nærliggende at tanken på den nært forestående dommedag spilte inn når konger og stormenn i store skarer valgte å bli kristne. Innenfor den allerede etablerte kristenheten kan vi ane et lignende motiv bak de store jorddonasjonene til klostre som Cluny i Frankrike nettopp i tiden mellom 980-årene og 1030-årene.

En bergensfarers tragiske endelikt ved Flekkefjord i 1489

I den sørvestlige forhallen i Marienkirche i Lübeck henger et epitafium; motivet er en Bergensfarer, en tremaster fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Bildet er forsynt med to innskrifter. Den ene har blitt sitert i ulike sammenhenger, den inneholder følgende formaning:

Ok, guden gesellen, holdet nicht to licht! Er gi to scepe gat, gat jo to der bicht! Et was so kort ene tyt,
Dat wy unses lebendes wurden quid.
En paternoster vor alle cristen seelen!

Altså noe slikt som: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!»

Den andre innskriften på bildet blir sjeldnere gjengitt, men den lyder:

Anno Domini 1489 des fridages vor alle Gades hilen do bleff schipper Hans Ben up de bergerreise vor denn Berksunde mit 33 man, de Got al gnedich si. Paternoster vor alle cristen Seelen!

Med andre ord: Tavlen er satt opp til minne om Lübeckskipperen Hans Ben, som forliste med 33 mann høsten 1489, på et sted som kalles «Berksunde». Hvilket sted kan det dreie seg om?

Hanseatenes rute fra Travemunningen til Bergen gikk vanligvis øst om Fehmarn og gjennom Storebælt, og fulgte deretter den jyske østkysten nordover til Skagen. Dersom det var vestlig vind, gikk man til Marstrand; ellers krysset man Skagerrak og tok landkjenning av Lindesnes. Øst for Neset nevnes ofte Skjernesund som en havn dit hanseatiske fartøyer ofte søkte. Vestpå var det større avstand mellom de gode havnene, og de farlige forlandene Lista og Jæren måtte passeres før man kom til Karmsund, der «Bergens Led» begynte.

«Berksunde» betegner en av havnene mellom Lista og Jæren, og gjenfinnes i lett gjenkjennelige former på kart og i seilingsbeskrivelser på 1500- og 1600-tallet. Så vel hos Waghenaer (1585) som hos Blaue (1608) er «Berchsont» vist som en betydningsfull havn like vest for Hidra. Her førstnevnte, i sin Thresoor der zeevaert (1592):

Ved den hvite stranden ligger en havn som heter Serevoch. Sørøst derfra ligger Eeckesont / og er en god havn / innløpet er nord for alle skjærene. Det er best å ankre opp i den nordre enden. To mil lenger sør ligger Berchsont / der ligger en stor øy. Sundet («dat gat») åpner seg mot seg øst nordøst / langs den store øya / og man ankrer opp ved øya, og det kalles Wijnfoert. En stor mil fra Wijnfoert-øya («het Eylandt van Wijnfoert») ligger to klipper som heter Focksteene / og Wijnfoert strekker seg nord for øya og nordøstover. Derfra og til Lista («landt te Leest») er det to mil.

Det er utvilsomt at det er tale om Berefjord i Flekkefjord kommune, kjent som en god havn på en ellers værhard og åpen kyst. Dette er epitafiets «Berksunde», og det var selvsagt et kjent navn for de hanseatiske kjøpmennene, både i Lübeck og Bergen.

"Berchsont" på kart fra 1632.

Det var altså utenfor Berefjord at Hans Ben og hans mannskap sin Bergensreise fikk en tragisk slutt for godt over 500 år siden.

Noen andre spor etter forliset enn maleriet i Marienkirche, har vi ikke. Og selv om det er kjent flere hanseatiske vrak fra 1400-tallet i havner og uthavner på sørlandskysten, ligger ingen av dem - såvidt vi vet - i Berefjord.

Men kanskje har vi likevel et minne om Hans Bens forlis bevart i Berefjord? Ved innløpet til fjorden ligger Holmen, og på et berg der er en forseggjort kompassrose risset inn i berget. Ifølge lokaltradisjonen skal kompassrosen ha blitt laget av sjøfolk som forliste i nærheten. J.A. Wikander har forsøksvis datert kompassrosen på Holmen til midt på 1500-tallet. Kan det være at den er enda noen tiår eldre – og at det var overlevende fra Hans Bens skip som risset den? Noen må jo ha overlevd forliset, ettersom epitafiet i Marienkirche kunne opplyse hvor forliset fant sted.

Sagn på vandring

Sagnet om «syvsoverne» fra Efesos handler om syv unge menn som rømmer fra keiser Decius’ kristenforfølgelser i år 250 og gjemmer seg i en grotte der de havner i en dyp, transelignende søvn og først våkner et par hundre år senere. I løpet av middelalderen vandret syvsover-sagnet og stedfestingen av det den lange veien fra Lilleasia til Varanger, aller lengst mot nord i den da kjente verden.

I 1555 gav Olaus Magnus ut sitt bindsterke storverk, Historia de gentibus septentrionalibus (Historien om folkene i Norden). Her gjengir han et sagn som han stedfester til lengst nord ved Ishavet. Det dreier seg om den gamle legenden om de såkalte «syvsoverne», syv unge menn som ligger i dyp søvn i en hule ved foten av et høyt fjell ved havet. I tiden forut for Olaus hadde også andre forfattere ment å vite at syvsoverne var å finne lengst nord i Norge.

I sin opprinnelige utforming er legenden knyttet til den romerske keiser Decius’ kristenforfølgelse i år 250, da syv unge menn i Efesos holdt seg skjult i en grotte i Mont Celion, etter at de nektet å ofre til avgudsbilder. Decius lot inngangen til grotten blokkere den med kampesteiner. Nesten to hundre år gikk. I Efesos ville en mann bygge en stall i åssiden ved Mont Celion; han fant noen passende steiner som kunne brukes til grunnmuren, og på det viset åpnet han inngangen til grotten. Da våknet de syv unge mennene, og trodde at de bare hadde sovet én natt. De fryktet Decius’ straff, men oppdaget snart at Efesos nå var en kristen by.

Da en av mennene forsøkte å kjøpe litt brød med det som viser seg å være 200 år gamle mynter, mente folk at han måtte ha funnet en skatt, og ville tvinge ham til å avsløre hvor. Mannen ble ført fremfor biskopen og guvernøren, og de gikk sammen til grotten. Der så de martyrene sitte oppreist, friske i ansiktet. Biskopen og guvernøren fikk sendt beskjed til keiser Theodosius, som skyndte seg til Efesos. Da syvsoverne fikk se keiseren, lyste ansiktene deres opp som solen, og keiseren takket Gud og omfavnet dem. Han sa: «Jeg ser dere, som så jeg Frelseren reise opp Lasarus». Den ene av syvsoverne svarte: «Tro oss for troens skyld, for Gud har reist oss opp før oppstandelsens dag, slik at dere skal tro fullt og fast på de dødes oppstandelse». Deretter bøyde de syv mennene hodene sine, «og sjelene deres vendte tilbake til sin Skaper».

Legenden nådde Europa østfra på et tidlig tidspunkt, og den fikk stor utbredelse i middelalderen. Krønikeforfatteren William av Malmesbury forteller at kong Edvard Bekjenneren en påske satt ved middagsbordet i Westminster, omgitt av sine biskoper og jarler. Under måltidet satt kongen lenge i stillhet, men plutselig brøt han ut i latter. Siden fortalte han at han lo fordi han i et syn hadde sett syvsoverne i Efesos, og de alle plutselig hadde snudd seg over fra høyre til venstre side. Kongen kunne i detalj beskrive hver enkelt av de syv mennene. Straks ble en utsending sendt avgårde til keiseren i Konstantinopel, med brev og gaver fra kong Edvard, og med henstilling om å gi utsendingene adgang til hulen. Og kongen hadde sett riktig – folket i Efesos fortalte at de alltid hadde hørt at syvsoverne lå på sine høyre sider, men da engelskmennene tok seg inn i hulen, lå alle på venstre side. Og dette var et varsel om hva Kristenheten hadde i vente gjennom angrep fra sarasener, tyrkere og tartarer, «for hver gang faren truer, snur syvsoverne seg».

Men allerede hos Paulus Diaconus, i hans Historia Langobardorum (Langobardenes historie) fra slutten av 700-tallet, er et sagn med flere av de samme elementene, stedfestet til «den fjerneste delen av Germania, lengst ut mot havet». Paulus forteller om syv menn som hviler i en grotte under en klippe, og at de er kledd i «romerske klær». Han legger til at en viss mann, drevet av dumhet, forsøkte å ta klærne av en av dem, men at armen hans straks visnet, og at ingen deretter har våget å røre dem. Antallet sovende og grotten kjenner vi igjen, og de «romerske» klærne gir også assosiasjoner til legenden fra Efesos. Men Paulus nevner verken Efesos eller legenden, og selv om han forteller at lokalbefolkningen holder skikkelsene i grotten i ære, forklarer han dette med at de er ignorante barbarer – altså tvert imot den originale legenden. Så skriver han:

«Fremtiden vil vise i hvilken hensikt Det guddommelige forsyn har bevart dem så lange. Kan hende skal disse nasjonene en gang frelses gjennom deres tale, ettersom de ikke kan være annet enn kristne».

På 1000-tallet gjentar Adam av Bremen i sin berømte krønike Paulus’ fortelling om syv menn som ligger som i dvale i en grotte ved oseanet, «i Nordens ytterste egner, blant skridfinnene», og så legger han til at meningene er delte om dette, og at noen mener at de syv skal «predike for folkene når Verdens siste tider kommer». Adam forteller videre at det på stedet skjer jærtegn, og at Olav (den hellige) lot bygge en kirke på stedet. Når Olaus Magnus og andre av renessansens forfattere henlegger sagnet til Finnmark, må det skyldes opplysningen hos Paulus og senere Adam om en syvsovergrotten i eller i nærheten av «skridfinnenes» (samenes) land.

Kjernen i sagnet om syvsoverne har eldre forbilder; Plinius forteller om dikteren Epimenides, som falt i søvn i en grotte og først våknet etter 57 år. Motivet, ikke minst som vi finner det utformet i den nevnte episoden hos William av Malmesbury, kjenner vi dessuten igjen fra legender og sagn knyttet til ulike skikkelser, som Karl den store (sover i Unterberg nær Salzburg, og skal en dag våkne og hevne alle martyrer), Holger Danske (sover under Kronborg slott), Frederik Barbarossa, kong Arthur eller Knez Lazar, som falt i Kosovoslaget i 1389.

Hvordan kan det da ha seg at Paulus og Adam, og senere Olaus Magnus og andre renessanseforfattere, stedfestet syvsovergrotten til lengst nord i Norge? For samtidig – slik for eksempel beretningen om Edvard Bekjenneren viser – var man jo godt klar over at legenden egentlig var knyttet til Efesos. Men i hvert fall for Paulus’ del er det tvilsomt om han faktisk gjør en slik kobling, og det er mer sannsynlig at han bare låner enkelte motiver fra sin samtids litterære tradisjon for å kaste lys over et uvanlig fenomen som ellers ville være vanskelig å forklare.

Det er interessant at Adam også trekker inn jærtegn og olavstradisjon i sin beskrivelse av hulen lengst i nord. Dette bidrar nemlig til at vi med en viss sannsynlighet kan stedfeste syvsovergrotten nærmere. I senere kilder hører vi om et sted som ble oppfattet som «kristenhetens ytterste grense», og som var markert med et kors. Olaus Magnus kaller på sitt nordenkart fra 1539 dette stedet for «St. Olavs forberg». I middelalderens lærde tradisjon ser det ut til å ha eksistert en kobling mellom nettopp St. Olav og et sted lengst mot nord, der man blant annet så for seg at «syvsoverne» hvilte. Dette stedet, slik det fremgår både av Olaus Magnus’ Carta marina og andre tidlige kart, må ligge et sted i Varanger, og er mest sannsynlig identisk med Domen ved Vardø – dette «skumle Urfjeld, Finmarkens Bloksbjerg, hvor Heksene og Dæmonerne fordum havde sine Stævnemøder,» som en forfatter skriver.

Domen har vært og er et viktig landemerke, og alt i sagatiden kjent som stedet der Dumbr, halvt menneske og halvt troll, rådde grunnen. Fjellet er den fremste tradisjonsdominanten i dette området, og en rekke sagn og forestillinger har vært og er knyttet til Domen, både i norsk og samisk tradisjon. Selvsagt er det også en grotte under fjellet – Domsholla eller Helveteshola, kalles den, og beskrives i eldre kilder som «et stort hul, som gaar dybt ind i fieldet».

I dette området finner vi dessuten en mulig forklaring på det fenomenet som vi får tenke oss at både Paulus Diaconus og Adam av Bremen har hørt gjetord om – altså de «sovende» mennene i grotten. For nettopp i Varanger – og også under Domen – opptrer den største samlingen av samiske urgraver som kjennes. Denne gravtypen forekommer typisk i helleurer, der gravene fremstår som nedgravde kamre dekket av steinheller. Beretningene hos våre to forfattere kan godt tenkes å være basert på observasjoner av slike graver, som skilte seg klart fra førkristen gravskikk i Nord-Europa for øvrig, kanskje også ispedd opplysninger om de samiske noaidenes transetilstand, og farget av en legende med utspring i Efesos flere hundre år tidligere.