Boliger, gode og dårlige

Det bodde dobbelt så mange mennesker i Kvadraturen for hundre år siden som i 2018, og faktisk var innbyggertallet i Kristiansand sentrum høyere i 1815 enn i dag. «By-tømmingen» i Kristiansand var en bevisst politikk, og en del av en internasjonal trend som førte til langt mindre kompakte byer enn tidligere i Vesten. Men vinden har for lengst snudd, og Kristiansand kommunes målsetning er nå 15 000 innbyggere i Kvadraturen frem mot 2030.

Beliggenhet er for mange blitt viktigere enn selve boligens utforming og kvalitet. Men hvilke konsekvenser har ønsket om en tettere by med mindre transportbehov for beboerne for bokvaliteten? Hvor høyt skal man bygge? Betyr nye tekniske krav og reduksjon av etablerte standarder at vi beveger oss i retning av den samme trangboddheten som i sin tid var motivet for å sanere og «tømme» indre by?

Dette er temaet for en ny bok signert arkitektene og planleggerne Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe. Begge er nestorer i faget, og Martens har en fortid som sjefsarkitekt i Husbanken. Boken tar for seg bolighusets og boligpolitikkens utvikling fra de første arbeiderboligene ved jernverkene på 1600-tallet, gjennom industrialiseringen på 1800-tallet, den sosialdemokratiske æraen med en aktiv Husbank, til den markedsorienterte utviklingen på 2000-tallet. Det er blitt en historiebok, men like mye et politisk innlegg i den aktuelle debatten om arkitektur, fortetting og byutvikling.

Forfatterne er opptatt av hva som utgjør en god bolig – og nevner tilgang til sol (ikke bare lys) ute og inne, en usjenert soveplass og «en rik arkitektur med gode materialer og varierte romopplevelser» som viktige kvaliteter. Det er disse kvalitetene Martens og Moe mener utfordres, først og fremst gjennom det de betegner som «nedbygging av retningslinjer og reduksjon av etablerte standarder». De peker på at boligbyggingen har gått fra å være et offentlig anliggende, regulert gjennom Husbanken og andre statlige institusjoner som ble etablert i årene etter 2. verdenskrig, til å bli «styrt av markedskrefter og eiendomsutviklere». Resultatet, mener de, er blant annet at det bygges for høyt og for tett, og at boligprisene er historisk høye. Noe av løsningen mener de kan ligge i å gjeninnføre prisregulering i en del av markedet.

Den historiske delen av boken har et tydelig hovedstadsfokus, men tar bl.a. for seg Grimstad som eksempel på en mindre, selvgrodd kystby. Det finnes noen mindre unøyaktigheter og misforståelser, som at Stavanger (og ikke Kristiansand) var stiftshovedstad sammen med Kristiania, Bergen og Trondheim på 1700-tallet. Eller som når forfatterne anfører at bybefolkningen i tidlig nytid var «selveiere». Det stemmer for så vidt at byboere gjerne eide sitt eget hus, men det var bare unntaksvis at de eide grunnen som huset stod på. Det var ikke uten grunn at historiker Finn-Einar Eliassen formulerte begrepet «småbyføydalisme» da han analyserte Mandal og andre mindre byer som vokste frem på 1600- og 1700-tallet.

Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe:

Hva er en god bolig? Boligens utvikling i Norge fra 1650 til 2017

432 sider

Oslo 2018: Universitetsforlaget