Kampen om Finnmarka

Fra 1500-tallet og fremover skjedde det omfattende endringer i forholdet mellom statsmaktene og de samiske folkene på nordkalotten. Det dansk-norske, svenske og i noen grad russiske nærværet ble langt større, og ikke lenger begrenset til skattlegging. Grensene i Finnmarka var i beste fall omtvistet, og konsekvensene av stormaktenes begynnende koloniseringspolitikk kan – betraktet fra et utsiktspunkt i 2016 – fremstå som uvante. Den nåværende fylkeshovedstaden Vadsø, for eksempel, var på Gustav Vasas tid (1523-1560) et svensk fiskevær, og senere i en kort periode også sete for svenskekongens stattholder over Lappmarken.

I det eldste bevarte skattemanntallet for Finnmark, fra 1520, hadde Vadsø vært den østligste norske bosetningen i Varangerfjorden, men Mogens Christiernsen var på det tidspunktet den eneste skatteyteren der. 30 år senere er det 15 «finner» (kvener) på Vadsøya som driver fiske for svenskekongens regning. De var heller ikke de eneste «utlendinger» som drev fiske i «Västersjön»; i 1551 ble det også oppbåret skatt i Västerbotten av «byrckarla i Tornö sokn, thet är fijskere, som haffve fiisket i Westresionn».

Fra gammelt av var skattleggingen av samene delt mellom tre stater. Det var for eksempel først gjennom freden i Teusina i 1595 at Russland ble satt utenfor skattleggingen av sjøsamene vest for Varanger og samene i indre Finnmark, samtidig som Sverige måtte gi opp sine mest vidtgående krav på Kolahalvøya. Fredsavtalen innebar at den svenske kronen mente seg berettiget til to tredeler av skatten fra sjøsamene i Finnmark og Troms, mens danskekongen bare skulle få én tredel. Og svenskekongene fra Gustav Vasas tid av mente også at de hadde den samme rett til å fiske i Finnmark som konkurrentene, og skattla av den grunn blant annet fiskeriet i Alta og andre steder i Vest-Finnmark. Oppfatningen gjaldt også Vadsø, som etter svensk mening «lyder 3 Kungar til», slik det heter i en kilde fra 1597.

Konflikten mellom Sverige og Danmark-Norge lengst nord tilspisset seg etter Teusina-freden, noe som selvsagt også var en vesentlig del av bakgrunnen for Christian den 4.s tokt til Finnmark og Kolahalvøya i 1599. For Sveriges del var ønsket om en «ishavskorridor» av stor betydning.

Når det gjelder Gustav Vasas fiskere i Vadsø er det først og fremst svenske regnskaper fra 1550-årene som er kilden, i tillegg til senere tradisjon og opplysninger fra tiden like etter 1600. I 1552 hører vi for eksempel at vadsøfisket gav kongen syv skippund og 11,5 lispund «bärnfisk» (tørket torsk) pluss tretten lispund «raf och räkling» (kveite), med andre ord bortimot halvannet tonn tørrfisk.

Men på et eller annet tidspunkt ble de kongelige fiskerne kastet ut av Vadsø. Det fremgår klart av en rapport fra 1607. Like før det hadde Sveriges nye konge, Karl den 9. (1604-1611) lagt inn et nytt gir i racet om nordområdene. Det første varselet om at basen på Vadsøya – strategisk plassert ved en god havn noe over midtveis mellom den dansk-norske grensefestningen Vardøhus og Varangerbotn – igjen var kommet på dagsordenen, finner vi imidlertid i 1599, etter at Karl var blitt riksforstander. Da gikk det nemlig beskjed til «alle the Swenske och Findske unge dränger» som rodde fiske fra Kiberg og andre steder i Varanger, og som betalte avgift til danskekongen for dette, om at de igjen skulle slå seg ned på Vadsøya og der bruke fiske og kjøpmannskap «under Swerigis Cronos frijheett och Privilegier».

I 1604 kom en ordre om å plassere svenske fogder i alle fjorder der sjøsamer bor, fra Varangerbotn til Malangen, og to år senere var svenskekongens representanter i Vadsø for å kreve inn like stor avgift fra beboerne der, både nordmenn og samer, som danskekongen.

Så, i 1607, blir Isak Behm og Jakob Simonsson sendt til Varanger og «Wassön» med 50-60 knekter «så att the kunue ware swars gode, hwar någett tilbudet blefwe». Isak og Jakobs «ödmiuke och underdånige Relation» er vår hovedkilde til opplysninger om Vadsøs periode som svensk fiskevær. Vel ankommet Vadsø oppsøkte de nemlig en gammel bergensborger, Matts Wollter, som var født på øya 79 år tidligere. Han kunne huske de første kongelige fiskerne som ankom under Gustav Vasa. En Matts Finne fra Torneå hadde vært leder for 15 av kongens fiskere. Etter ham hadde det vært en Tomas Swenske som stod i spissen for virksomheten, og deretter en Esbiörn, som var blitt slått i hjel. Da hadde de gjenværende fiskerne rømt øya. Matts Wollter fortalte også at svenskene hadde hatt en egen prest i Vadsø, Per Skrifuere, og han viste de besøkende flere bygninger som var satt opp av Matts Finne og Tomas Swenske, både boder og tørkehus, og flere steder var årstall og bumerker risset inn på dører og bjelker.

 «Relationen» underbygger dessuten at det faktisk var blitt gjennomført en svensk tilbakeflytting fra Kiberg til Vadsø i 1599. «För 5 år seden», forklarte Matts Wollter nemlig, hadde det bodd «en heel hop folck» på øya, men da hadde hadde de «efther de Danskes Befaldning och prachticher» reist tilbake til Kiberg. Matts kunne også fortelle at kirken på øya var reist av svenskene, men at presten var blitt jaget derfra av fogden på Vardøhus. Forfatterne av «Relationen» la til at Matts Wollter «gudh wari tack» var blitt igjen i Vadsø og kunne fortelle om det inntrufne. De mente dessuten at Matts ut fra ord og oppførsel «war mere Swensk ähn Dansk», enda han ikke våget å innrømme det.

Nå gikk det ikke lang tid før Karl den 9. igjen beordret gjenerobring av Vadsø. Kongen hadde utnevnt Baltzar Bäck til stattholder over «Westhersiöfinnerne och heele Lapmarcherne», og høsten 1607 fikk sistnevnte ordre om å oppføre nye hus på Vadsøya og selv ta sete der, samtidig som han skulle la øya befeste, «sa att han kan ware till än Etthundrede man starck der inne».

Hvor langt stattholderen kom i arbeidet med å etablere festningen på Vadsøya, vet vel ingen i dag. Men for lensherren på Vardøhus må den svenske militære oppbyggingen lenger inn i fjorden uansett ha vært en provokasjon, og allerede høsten 1608 var svenskene igjen jaget bort fra øya. I 1611 brøt Kalmarkrigen ut, blant annet på grunn av konflikten om Finnmark, og ved fredsslutningen to år etter måtte Sverige gi opp alle sine territorielle krav på Varanger og andre steder i Finnmark.