Brodtkorbsjåene i Vardø «er blant Finnmarks eldste bevarte
fiskeribebyggelse, og det eneste bryggemiljøet som dokumenterer pomorenes
virksomhet,» heter det i Arkitekturguide for Nord-Norge. Det er riktig nok, men
hvor gammelt er det – og hva vet vi
egentlig om anleggets bygningshistorie?
Det kommer tydeligvis an på hvem man spør og hva man leser.
Nevnte arkitekturguide nøyer seg med å slå fast at de fire sjåene er oppført i
perioden 1840-1900, mens tidligere museumsbestyrer Pirjo Saariniemi mente at de
to nordligste bygningene – som i dag går under navnet Tranbua og Saltbua –
kunne være helt fra slutten av 1700-tallet. Andre har ment at den yngste sjåen,
Storsjåen som i dag huser Pomormuseet, ikke ble reist før tidlig på
1900-tallet.
Men heldigvis har vi bevart kilder som gir klarere svar. Det
dreier seg først og fremst om eldre branntakster. Disse er bare delvis intakte
for Vardøs del, men firmaet A. Brodtkorbs store eiendomsportefølje i byen er
godt dekket. Og det var Brodtkorbfamilien som eide anlegget helt frem til 1972,
da det ble overført til fiskerifagskolen og senere til Vardøhus
Museumsforening.
Det opprinnelige anlegget innerst i vågen tilhørte ikke
Brodtkorb i det hele tatt, men derimot Chr. Andreas Nordvi. Han fikk i 1822
skjøte på tomt til pakkhus, med pålegg om å bygge innen to år. Det er ingenting
som tyder på at det fantes noen bygningsmasse på eiendommen før den tid. Det
pakkhuset Nordvi satte opp, er sannsynligvis identisk med den bygningen som i
dag kalles Bøkkerverkstedet eller Lillesjåen, og som ligger nærmest Valen.
Da Nordvi omkring 1830 solgte sin handel i Vardø til Andreas
Esbensen Brodtkorb, beholdt han i noen år det vi kjenner som Brodtkorbanlegget.
Det bestod i 1831 av et tranbrenneri, et pakkhus og en tranbod, samt en brygge.
Pakkhuset er altså Lillesjåen, mens tranbrenneriet og tranboden (senere
betegnet som saltbod) lå ved siden av hverandre der Storsjåen nå er.
Den nåværende Storsjåen ble oppført rundt 1895, viser
branntakstene, og i reisverk. Men den nordlige delen av bygningen er visserlig
laftet, og denne laftekjernen har identiske mål med Nordvis gamle tranbrenneri,
og den står på nøyaktig samme sted som dette. Det er all grunn til å anta at
det bare var tran-/saltboden som ble revet i 1895, mens tranbrenneriet ble
beholdt og utvidet. Halve Storsjåen er dermed oppført i Nordvis tid, trolig i
1820-årene.
I 1838 hører vi at tranbrenneriet med to pakkhus eies i
fellesskap av Brodtkorb og Nordvi, men i 1840 fikk førstnevnte skjøte på tomten
alene. Rundt 1850 er det kommet til flere bygninger, blant annet et naust som
lå innenfor den nåværende Storsjåen. Naustet er for lengst revet, men det vises
på eldre fotografier.
De to nordligste sjåene som fremdeles står, nevnes ikke i
branntakstene før i 1865, og de må være oppført en gang mellom 1852 og dette
året. Et tredje pakkhus stod tidligere vegg i vegg med sistnevnte. Det tilhørte
også Brodtkorb, men lå på naboeiendommen. Dette pakkhuset, som er oppført i
begynnelsen av 1860-årene, eksisterer fremdeles. Men en gang etter 2.
verdenskrig ble det flyttet nærmere bygningene på fiskerifagskolen. Nå ligger
den såkalte «Grønnsjåen» parallelt med sjøen.
I 1895 hadde Brodtkorbsjåene fått den utforming og
planløsning de har i dag. Naustet på innsiden stod fremdeles på det
tidspunktet, men bare i noen få år til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar