'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

26 juni 2009

"...und zeugen von einem stolzen Geschlecht"

5. juli åpner vi endelig den første av fire planlagte arkeologiske utstillinger i Vest-Agder. I denne utstillingen møtes arkeologi og krigshistorie på en svært spesiell måte. Nordberg fort var under krigen base for de tyske okkupasjonsstyrkene på Lista. I Marka på Østhassel lå ved krigsutbruddet et av landets mest monumentale fornminnefelt. Der ute ved havkanten ville Wehrmacht bygge et kystfort som en del av Festung Norwegen. Resultatet var at gravhaugene ble rasert. Så langt er historien ikke ulik den som kan fortelles fra andre deler av norskekysten. Men på Lista fantes det én faktor som gjør at utfallet likevel blir så helt annerledes: Major Ernst Sprockhoff, arkeologiprofessor, bronsealderekspert og én av Europas mest kjente forhistorikere i mellomkrigstiden. Nå stiller vi ut det rike vikingtidsfunnet fra Grønhaug i Marka, som Sprockhoff gravde ut mens han var stasjonert i området. Og vi forteller historien om hvorfor og på hvilken måte Listas fornminner var brikker i nazistenes planer om et storgermansk rike. Utstillingens tittel – ”…und zeugen von einem stolzen Geschlect” (...og vitner om en stolt ætt) – er hentet fra en bok som Sprockhoff skrev om norsk arkeologi i 1945, og som ble utgitt av bl.a. Deutsches Ahnenerbe.Utstillingen er et samarbeid mellom Kulturhistorisk museum i Oslo og Vest-Agder fylkeskommune.

Festung Lista
Lista var strategisk svært viktig i Festung Norwegen, en del av den tyske Atlanterhavnsvollen fra Biscaya til Finnmark. Underlagt Artillerigruppe Vanse, var batteriene på Hidra, Vigan, Nordberg, Marka, Loshavn og Hausvik.

På det meste var 3000 norske arbeidere i arbeid for tyskerne. 1200 russere og 200 polakker var i krigsfangeskap på Lista. 4000 tyskere var stasjonert i området. Til sammenligning var det faste innbyggertallet i 1943 5400.

13000 mål jord ble ødelagt av tyske anlegg, og 1200 bygninger reist. Med stort og smått av anlegg, kommer tallet opp mot 3000: Kanonstillinger, leirer med brakker, sykehus, kino, kjøkken, administrasjon, to flyplasser, brakkekomplekser, bunkere, piggtråd, lyttestasjoner, stort kaianlegg i Lundevågen, jernbanespor osv.

400 hus ble beslaglagt. Hele Vestbygda ble tvangsevakuert. En vesentlig del av Lista ble sperret av og bare tilgjengelig for folk som hadde spesielle tillatelse.

Vanse formannskap i august 1940: ”Ille nok syntes vi det var da de tyske myndigheter anla kystbefestninger i bygda vår, idet en kunne tenke seg disse som meget utsatte mål for angrep både fra fly og krigsskip. Men skal vi nå i tillegg hertil ha flyveplass midt på Flat-Lista, da mener vi dette er kanskje den største ulykke som noen gang har rammet heimbygda vår.”

"Landskapet har mistet sin oldtidskarakter"
Norske arkeologer fikk ikke adgang til de militære områdene på Lista fra 1940 til 1945. Men fra Ernst Sprockhofff så vel som fra folk på Lista fikk Oldsaksamlingen flere henvendelser om funn som ble gjort og gravhauger som var blitt skadet. Arkeologene fryktet at mange av de viktige fornminnene var blitt ødelagt av den militære virksomheten.

I oktober 1945 kom arkeologen Sigurd Grieg til Lista for å se nærmere på skadene.

”Lista … er i dag så forandret gjennom dårlig tysk bebyggelse, at landskapet for en stor del har mistet sin oldtidskarakter,” skrev Grieg.

Mange av de største gravhaugene var ødelagt.
Sverreshaug: ”I haugens nordre vegg er anlagt et kamuflert ammunisjonskammer med treskaper. Enn videre er det i haugen anlagt to maskingeværreder, et i søndre, et i nordre vegg”

Steglehaug: ”Den tyske vernemakt har latt haugen avplanere og innrette til kanonstilling”

Grønhaug: ”Haugen er helt utslettet og vil ikke kunne gjenreises”

Engelshaug: ”Denne gravhaug er av vernemakten omgjort til en kanonstilling. Kanonen står ennu på plass. Inni haugen er anlagt en bunkers med trevegger”

Ogmundsrøysa: ”Det er satt opp et hus på røysen og foretatt en del gravninger i dens centrum"

Pershaugen: ”I dens søndre kant er det gravd en maskingeværstilling i kanten av haugen. I dens nordre side er det gravd ned intet mindre enn en tank – altså en hel kampvogn – dog nu uten skyts.”

Storhaugene i Marka

Utbyggingen av Festung Lista fikk katastrofale følger for mange av Listas fornminner. Verst gikk det utover storhaugene i Marka, helt ute ved havkanten på Hasselgårdene. Der lå frem til 1940 en imponerende samling monumentale gravhauger. Haugene var blant de største i landet fra bronsealderen.

Allerede i 1743 diskuterer fogden Andreas Tostrup gravhaugene i Marka. Han mente at de måtte være lagt opp ”af Strandsiderne til Kiendetegn for de Søefarende, da Navigationen ikke var kommen til det Brug, at de Sejlende deraf havde oplysning.” For Tostrup må de de mektige gravhaugene ha vært et kjent syn – han var født og oppvokst på Hassel.

Gravhaugenes dager var talte da Marka kystfort skulle anlegges i 1942.

Engelshaug var den største av haugene. Den var 40 meter i diameter og opprinnelig 8-10 meter høy. Engelshaug var trolig landets største gravminne fra bronsealderen. Haugen ble kraftig ødelagt under krigen, men fremstår fremdeles som et mektig monument.

Døset var en 55 meter lang og 8-9 meter bred langrøys. Den er delvis bevart. Litledøset var 40-45 meter lang, men ble nesten helt rasert under krigen.

Andre storhauger i Marka var Grønhaug, Trollhaug, Kjørkehaug, Tuptehaug, Veden og Skibhaug. Alle disse haugene har opprinnelig vært 30 meter eller mer i diameter. Det fantes også flere mindre hauger og røyser i området.

>Funn fra haugene viser at det har vært bygd gravmonumenter i Marka både i bronsealder og i vikingtid.

To vikingtidshauger er Grønhaug og Skibhaug. De lå ved siden av hverandre lengst sør i Marka. Arkeologen Anders Lorange fikk i 1877 høre at bøndene på Vesthassel årlig kjørte ut jord fra Skibhaug, og at man i haugen stadig støtte på ”nogenlunde bevarede Bord og mange Klinknagler”. Enkelte av eikebordene skal ha vært i så god stand at de ble brukt til å reparere en sjøbu på gården!

Grønhaugfunnet

Sommeren 1942 var arbeidene i full gang med det tyske prestisjeprosjektet, kystfortet HKB Marka. Der Grønhaug lå, ville man plassere en stilling, og under gravearbeidene støtte arbeiderne på en rikt utstyrt grav. Dette kom major Ernst Sprockhoff for øre, og han fikk lov til å gjennomføre en enkel arkeologisk undersøkelse av det som var igjen av gravhaugen.

Mesteparten av Grønhaug var alt fjernet da arbeiderne den 3. juli støtte på rester av et bronsekar og en del sammenrustede redskaper av jern. Tidspresset var stort – når bunkere og andre store anlegg skulle støpes, foregikk arbeidet dag og natt.

Det var et usedvanlig rikt gravfunn Sprockhoff dokumenterte. Gjenstandsfunnene viser at en kvinne og en mann hadde blitt stedt til hvile i haugen. Mannen hadde fått med seg et rikt våpenutstyr, foruten smedredskaper.

Til kvinnens utstyr skal vi regne en stor keltisk bronsekjel og en stekepanne av jern. Gravearbeidene forut for Sprockhoffs undersøkelse hadde gått hardest utover den delen av graven der kvinnen lå, og det forklarer at kvinneutstyret fremstår som temmelig ufullstendig i forhold til mannens.

Likevel er Grønhauggraven én av de aller rikest utstyrte gravene fra vikingtid i hele Vest-Agder. Både det rike våpenutstyret, brettspillet og smedutstyret peker mot vikingtidens aristokrati. Begravelsen må ha foregått i tidsrommet 850-900.

De døde lå i et kammer av tre.

Kort tid etter utgravningen sørget Sprockhoff for at alle funnene fra Grønhaug ble innlevert til Oldsaksamlingen i Oslo. Senere bekreftet Harald Brastad, den egentlige grunneieren, at funnet var å betrakte som en gave til museet.

Gjenstandene har aldri vært utstilt tidligere.

Ernst Sprockhoff
Ernst Sprockhoff var i sin tid en av Europas mest kjente arkeologer. Hans viktigste publikasjoner hentet temaer fra megalittkulturen i yngre steinalder og fra bronsealderens metallkultur. En kollega beskrev ham i 1939 som ”en falisk bondetype, med bunnsolid karakter”. Men Sprockhoff var også en overbevist nazist.

Sprockhoff var født i Berlin i 1892. Han deltok i 1. verdenskrig, og ble dekorert. Etter krigen satt han to år i fransk fangenskap. Fra 1920 var han lærer i Berlin, og studerte samtidig arkeologi, middelalderhistorie og geologi. Etter fullførte studier arbeidet han ved provinsmuseet i Hannover fra 1926 til 1928. I 1935 ble han direktør for den mektige Romersk-germanske kommisjonen i Frankfurt. I 1936 ble Sprockhoff utnevnt til professor i arkeologi i Marburg. Etter å ha gjort tjeneste som offiser i en ny verdenskrig, satt han igjen i krigsfangenskap i to år fra 1945. Fra 1947 av var Sprockhoff professor i arkeologi og tidlig historie i Kiel. Han døde der i 1967.

Sprockhoff hadde også en politisk løpebane. Fra 1920 var han medlem av det høyreorienterte Deutsche Volkspartei, men meldte seg ut i 1923. Senere var Sprockhoff knyttet til den paramilitære organisasjonen Stahlhelm (Stålhjelmen). Stahlhelm var en svoren fiende både av Weimarrepublikken og demokratiet. Medlemmene var veteraner fra 1. verdenskrig. Målet var å innføre diktatur, forberede en ny krig og opprette en stenderstat.

I 1933 meldte Sprockhoff og flere andre tyske arkeologer overgang fra Stahlhelm til det erklært nazistiske SA.

Mer om utstillingen:
http://www1.nrk.no/nett-tv/distrikt/sorlandet/verdi/103512
http://nrk.no/nyheter/distrikt/sorlandet/1.6607316
http://www.farsunds-avis.no/artikkel.asp?Artid=44675

Ingen kommentarer:

Over stokk og stein

Året er 1666, og Kirsti Olsdatter fra Furnes står for retten. Anklagen: Svartekunster. Kirsti innrømmet at hun kunne fire bønner, og at hun ...